Mobbere, barndom på godt og ondt.

Mobbere,
mobbing,
barndom på godt og ondt,
erte,
å plage andre.
livets sår,
Forfatter R.R. Kile.

Mobbere.

Tenk om de ante hvordan de skader andre, disse mobbere. Mobbing setter sår i sjela. Det varer for alltid, setter livets sår, lager sårbarhetsfunksjoner som det ikke er mulig å måle. Når som helst kan de tyte frem å sende relativt robuste mennesker rett i bakken. For ett vet jeg etter å ha jobbet med unger som har blitt mobbet gjennom flere år. Det er krevende å bøte, krevet er iherdig og hardt arbeid. Hvis det får gå uforløst vil det innvirke på læringsevne, konsentrasjon og senere arbeidslivsutfordringer.

Vårt samfunn bør ta mobbing i enhver form langt mer alvorlig enn de gjør.

Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Flere jenter av oss skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg der sto alene i et beksvart mørke, ikke et lysstreif.

Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, tagg dem om å åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon.

Jeg sank ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif.

Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp.

Lyset ble tent. Det opplevdes som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der.

Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det ikke var mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne, som hadde samlet seg , skulle finne ut av av hva som hadde foregått. Dypt i mitt hjerte kjente jeg svaret som et knyttnveslag rett i blodet. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.

Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det.

Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke få komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper tak.

På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Sånt har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller.

Ute er det aldri helt mørkt.

Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til lys, der det er sort. slik som i et tilfluktsrom når lyset går. Sånn sort, det greier vettet mitt ikke.

Vi har så mange sår vi mennesker. Det er ikke godt å si hvor sårene sitter, hva som trigger dem, men vi har dem og det er viktig å vite når vi omgås hverandre, for vi omgås med både det vi kan se og det vi ikke kan se. Derfor skal vi gå forsiktig rundt folk.

Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde farger våre indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss som fortsatt er barn, og de vi møter som virkninger i andre voksne.

Forfattere lar personer vokse ut av en fiksjon.

Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv. Utfordringa er at en må våge å gå inn i sårbarheten, for hvis ikke flykter man for de virkelige realitetene, det vil fiksjonen lide av. Men det er hardt å gå inn i det.

Jeg skjelver, føler mørket fra tilfluktsrommet som et skrekkens sted. Jeg vil slippe unna. Men jeg kan ikke det, for da vil bøkene mangle de dybder som de kan få dersom jeg går inn bak de jernstenger livet hadde plassert ut for meg. Jeg prøver, men jeg skjelver. Likevel skal jeg aldri slutte å prøve. Dere som leser vil kanskje oppdage at jeg har gått for grunt, beveget meg i overflata. Men jeg kan love dere at jeg skjelver som ospeløv fordi jeg har prøvd.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.