Mobbing,
blokkunge,
de tok dokka mi,
erting,
å gjøre andre vondt,
misunnelse,
Norsk Fantasy Forfatter R.R. Kile
Mobbing, det å frata andre tryggheten, det er så ufint.
Mobbing skjer blant unger, men dessverre stopper det ikke der. Mange bedriver mobbing av andre hele livet. Noen ganger kan det skje så subtilt at det nesten ikke oppdages, men det gjør like fullt vondt fordi angrepene treffer dybdene i det indre. Det skjer overalt der mennesker ferdes. Kan det skyldes misunnelse, vil man andre vondt, bli større selv ved å holde andre nede. Hvis vi bare visste. Mobbing er et alvorlig samfunnsproblem som vi bør komme til livs.
Å mobbe.
Det verste er at mobbing har mye større konsekvenser enn det mange forestiller seg, og det innvirker på mennesker evne til mestre hverdagen både som unger og som voksne. I mitt liv som pedagog har jeg jobbet med mange ofre for mobbingens helvete, så jeg vet at skadene kan være store og uopprettelige dersom det ikke settes inn god hjelp.
hele mitt voksne liv har jeg jobbet for å endre verden, et ønske jeg har hatt så lenge jeg kan huske, helt fra jeg var barn tror jeg. Derfor har jeg jobbet som pedagog. Skal man få til endringer, må man begynne med ungene. Jeg er opptatt av at hver eneste unge fortjener muligheten til, i lek og læring, å være intenst tilstede i sitt eget liv.Det ve
Jeg vokste opp i arbeiderpartiets bolig eksperiment i en drabantby på østkanten. Familier i etableringsfasen flyttet inn i nybygde blokker og der fikk de unger på omtrent samme tid. Blokka vår hadde en inngang og heis. Alle blokkene var firkanta og vi bodde i så og si helt likt utformede leiligheter. Jeg bor ikke i blokk i dag. Mine unger har ikke vokst opp i blokk. Jeg tror at dersom noen skulle tvinge meg inn i en blokk, ville jeg ha kjempet i mot med alle midler.
Jeg ble egentlig ikke mobbet som barn.
Men noen historier jeg opplevde har satt spor for alltid. Vi var åtte jenter på samme alder i den blokka. I tillegg fantes det jenter på ulike alderstrinn både over og under oss og i naboblokkene. Vi hadde gutter også, men dem var det langt færre av. Det var så lytt mellom leilighetene at vi kunne sitte å prate med hverandre på badet gjennom rørene. Der var jungeltelagrafen, og det var bare å avtale tidspunkt for ditt eller datt. Familiekrangler ble hørt av mange fler enn de involverte. Vi visste det meste om hverandre, og vi hadde alltid noen å leke med.
Jeg elsket å leke. Har aldri sluttet med det. Jeg svelget min virtuelle krummelure pille og lovet at jeg aldri skulle bli voksen. Det har jeg holdt. Nå skriver jeg ei bokserie, Liber mundi, verdensboka. Der går vår verden under i vold og ødeleggelser. Handlinga er lagt langt inn i fremtida et sted der en endelig kamp mellom det gode og det onde skal finne sin løsning. En fantasi. En lek på innsida av mitt hode. Jeg håper den forblir der, for akkurat nå synes jeg det er så mange nedgangskrefter i samfunnet at det skremmer vannet av meg. Likevel vil jeg selvsagt ønske velkommen inn til min fantasiverden. Vi mennesker er både onde og gode, ikke noe er sort hvitt. Mye av livet befinner seg i gråsoner. Aller helst synes jeg vi skal male med sterke farger.
Er det jeg skriver bare lek? Nei, det er ramme alvor. I tekstene lever mitt liv, andres liv, i de grusomheter og gleder verden pakker oss inn i, et ekte liv i rammen av Fantasy.
Da jeg var lita.
Jeg hadde ei tissedukke som het Berit. Jeg var så utrolig glad i den dukka. Den hadde fine klær som tanta mi hadde strikket, tøybleier og tåteflaske.
Mora mi ville ikke ha all denne tissinga inne. Derfor måtte det foregå ute. Jeg rigget meg til med alt utstyret mitt i kjellernedgangen. Der var det en smal murkant som man kunne benytte til alt mulig av bad, kjøkken, soverom for ei dukke.
Jeg ville leke alene. De andre ville bare ødelegge leken.
Så kom de, de andre. Jeg ville nok ikke ha dem med. De spurte kanskje. Jeg husker ikke.
Da gikk de til angrep.
Jeg ble holdt fast, sparket og slått. De tok dukka og løp av gårde med henne. Det var sikkert misunnelse. Ingen av dem hadde tisssedukke. Jeg tror heller ingen av dem var like glade i dukker som meg. Da sistemann slapp, vet jeg nesten ikke hva jeg gjorde, for jeg var livredd for hva de gjorde mot Berit. Ei mor fant meg gråtende og letende . Hun tok meg med opp til mamma, i sjette etasje. Jeg kunne knapt snakke for gråt. De fant jentene som hadde kastet dokka i ned gjennom søpleluka som gikk ned til søppelcontaineren i kjelleren. Jeg gråt. Mødre løp ned dit. Alle tings iboende f.. Søpla var nettopp blitt tømt. Jeg gråt. De forfulgte saken helt til endestasjonen for søppel. Berit ble aldri funnet.
Ei av mødrene kom og snakket med meg. Jeg bare gråt, kunne ikke snakke med noen. Mamma snakket om å ønske seg ny til jul eller bursdag. Jeg gråt. I tre dager gråt jeg. Ikke noe mat. Drakk trolig litt. Da kjøpte mamma ny dukke, helt maken til Berit. Det var ikke Berit. Jeg ville ikke ha den. Hun la den fra seg og sa: «Nei, det er ikke Berit. Men hun har kommet hit. Det er ikke hennes feil at hun ikke er Berit. Nå trenger hun noen til å ta vare på seg.» Så gikk hun ut, mamma.
Jeg skjønte at hun hun hadde rett. Det var ikke dukkas feil, hun som lå der og var prikk lik Berit. Jeg pakket henne ut. Luktet på henne. Hun luktet helt annerledes. Jeg la henne inn i armene. Hun kunne ikke noe for det, så hun ble min Berit, men jeg ble aldri den samme igjen.
Dette er ikke Berit.
Det er Annedukken. Jeg likte henne aldri noe særlig. Det var to av dem, store Anne og lille Anne.
Jeg hadde veldig dårlig samvittighet overfor det. Hver kveld når jeg la meg, hadde jeg med meg alle dukkene mine i senga.
Jeg lånte en bamse av broren min, for de måtte jo også ha en bror. Det fantes ikke guttebamser på den tida.
Vi lå trangt som haggel. Hver kveld byttet jeg på hvem som skulle få ligge ved siden av meg. Min mor forlang te at alle dukkene skulle ut av senga når jeg sov.
Jeg gråt. Pappa forsvarte meg. Han mente at en slik empati ikke var noe man skulle ødelegge.
Bamsene sitter nå på en av mine mange peishyller sammen med min manns kosebamse.
De er slitne, men helt herlige. Det er liksom som om en del av barndommen er blitt med oss videre. Berit befinner seg hos barnebarna. Før det var hun hos mine døtre. De bryr seg ikke noe særlig om henne, barnebarna. Likevel tror jeg at hun har det bra der.
