Publisert Legg igjen en kommentar

Fiksjon-Spenning, Jippy, jeg har gitt ut den sjette boka i serien Liber Mundi.





Fiksjon-Spenning,
Norsk Fantasy,
Fremtidskrim,
Sci-fi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile




Det er en fantastisk følelse. Jeg har gitt ut to bøker på to måneder. Jada jeg har jobbet med dem i mange år, men akkurat nå er de født og har forlatt redet. Jeg ønsker at det skal gå dem dem vel, at de skal få leve og puste gjennom de opplevelser de vekker. Lykke til mine barn. Jeg bærer håpet på mine skuldre. Ordene vi har forfattet og lekt med sammen. Nå har jeg gitt dere til verden. Kjære verden, ta godt vare på dem, for de er eltet i mitt hjerte, så de kan bli til noe, en skapelse hos de som leser.

Serien Liber Mundi.



Vi befinner oss 7000 år frem i tid. Verden har en lov for alle. Det finnes ingen religion. Fengsler finnes ikke. Samme språk snakkes over hele verden. Det er en tid for håp, for verden har vokst seg sterk, med skapende kulturer med livsfriske folk i en storslått natur.

Men dessverre er det opprørere i paradiset. De vil noe annet, og kjenner på maktlysten som en drivkraft for å få forandring. Der ligger frøet til kampen. Måtte det gode seire.

Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen.
Fiksjon og spenning, sjette bok i serien Liber Mundi: Den røde steinen.







Les Den røde steinen, kapittel 1

Snøen lå hvit rundt huset. Den elleve år gamle Magnom dro min lille datter Mayla på kjelke. De hadde funnet seg en skråning som de akte i. Mayla lo av fryd i det de fôr nedover. Jeg smilte. Hun hadde lue og akedress. Lyse krøller kikket frem overalt fra lua. 

Jeg lå ikke på latsiden jeg heller. Magnom ønsket seg en lengre akebakke. Jeg preparerte den, mens han akte med Mayla. Det var en god arbeidsfordeling. Vesla vår elsket Magnom. Laia elsket alle sammen, akebrettet også. Hun løp etter dem. Magnom lo og kastet snø som han fikk henne til å løpe etter. 

Det så helt annerledes ut her enn det tidligere hadde gjort. Livia hadde flyttet det store huset vårt fra Liljedalen, hit. Ikke flyttet rent bokstavelig, men hun hadde fått bygd en tro kopi og hadde planlagt at vi skulle dandere tre badevann på tomta i samme avstand fra huset akkurat slik det hadde vært i min barndoms dal. 

Dette skulle bli en Liljedalen i miniatyr.

Det var utfordringer. Vi likte begge utfordringer. Det var blitt mindre tid til dem med ei datter i huset. Vi ventet barn for gang nummer to om tre måneder. Jordmora var sikker på at det var tvillinger. Livia var strålende fornøyd. Jeg var blek. Livia hadde nektet å få inn erstattere for Ordelia og Grolin. Jeg forsto henne godt, men med tvillinger var vi nødt til å få inn hjelp. Så mye ute på farten som jeg var, måtte hun ha assistanse til både det ene og det andre.

Ordelia og Grolin hadde vært våre gode venner og husholdere. Egentlig hadde de vært ansatt av Konglomeratet for å beskytte oss. De hadde begge vært folkeverger slik vi var. Det hadde ikke hjulpet dem. De hadde dødd i forsøket på å beskytte Livia. Vi kom aldri til å glemme dem. 

Vivi, Tilla og Tilbie kom hoppende og dansende sammen med Livia. Det var underlig å tenke på at min kone hadde to småsøstre og ei kusine. De hadde kommet for å ake, leke med Mayla. Mayla elsket dem alle, vårt solskinn, vår glede.  

Ingen hadde så fine snøforhold for små barn som vi.

På utsida av Klosterdale i overgangen mellom fjell og dal var det masse snø, morsomme bakker og muligheter for å lage alle slags byggverk uten at man måtte organisere for en familietur opp heisen og ut til de ulike fjellplatåene. Vi hadde bygd en stor iglo til å leke i. Ungene hadde bygd diverse snøhuler og sklibaner. Den jeg holdt på med, ville bli den lengste.

”Dere trenger noe å trekke dere opp i”, sa Livia. ”Hun trengte det i hvert fall med den store magen. ”Jeg skal snakke med Hendti om det så kan han komme bort med Eilon.” Eilon var Hendtis sønn. Han var så og si på alder med Maylas små tanter. Hun fant frem kommen og gikk litt unna oss.

Småsøsknene hennes hvinte av fryd og fikk Mayla til å le. Laia fulgte etter Livia. Hun kom raskt tilbake. ”Filleren, han svarer ikke. Da prøver jeg senere. Reikin, hva sier du til en hest og slede tur.” Ungene jublet. Laia kastet seg rundt i snøen. Mayla ville skli.

”Alle kan fortsette å skli”, sa jeg.

”Jeg kan rigge til.” En tur til stallen passet meg utmerket. Magnom ble med meg likevel. Vi to trivdes i hverandres selskap. Han elsket hester, stelle med dem. 

Hest og slede. Unger som skrålte. Det ble måneskinn og kveld med stjernestrødd himmel. Mayla lå tett inntil meg og nynnet strofer jeg ikke forsto hva betydde. 

”Hun får sangstemmen din”, sa Livia. Det var lykke. Men krøllene ante jeg ikke hvem hun hadde fått fra. 

”Hendti svarer fortsatt  ikke”, sa Livia da jeg kom ut i stua etter å ha sunget og lest for Mayla. Hun var krevende å legge. Å sove var ikke en syssel hun var begeistret for. Derimot likte hun å være oppe trøtt og grinete, for å drive oss til vanvidd. Jeg trodde hun likte det. 

Livia kysset meg på nesetippen.

Det var så vidt hun rakk frem med den store magen.

”Neida, tullekopp!” sa hun. ”Vesla vår vil gjerne legge seg i tide. Det er vi som så gjerne vil være sammen med henne at vi ikke handler før det er for seint.” Jeg smilte til henne. Kan hende hadde hun rett. Mest sannsynlig kom jeg til. Livia hadde den samme forståelsen for unger som hun hadde for dyr. ”Jeg fatter ikke hva som oppholder Hendti”, sa hun og rynket på den lett fregnete nesa. Jeg elsket antydningen av brune små prikker. ”Da  prøver jeg Eilin.” Eilin var kona hans.

 Mayla hadde fått eget rom.

Jeg gikk for å hente honningøl og kjeks. Vi hadde sånne koselige kvelder når Mayla var lagt. To nye småttinger ville trenge plassen inne hos oss. Så vi øvde. Jentungen var meget fornøyd med det på dagtid, men ikke når hun skulle legge seg. ”Reikin, kom!” ropte Livia. ”Du må snakke med Eilin. Skynd deg!” 

Eilin var ikke min preferanse for en samtalepartner akkurat nå. Min agenda besto av hygge med Livia. Dernest ville jeg få ordnet praktiske detaljer rundt vår nye hverdag. Det var sånne tvungne forhold en ikke kunne kontrollere. Jeg kvalte hjertesukket og tok kommen Livia rakte meg.

”Hei Eilin! Hva trenger du meg til?”

”Jeg er bekymret for Hendti.

Mannen har ikke latt høre fra seg siden i går. Han pleier å kontakte meg daglig når han er borte. Jeg hører at dere ikke får tak i ham heller. Han kontaktet meg ikke i går kveld og har ikke gitt lyd fra seg i hele dag.”

”Det kan ha kommet noe i veien”, sa jeg. Hendti satte familien sin først. Jeg visste det, men han var også et rotehode når han var opptatt med noe, kreativt til stede i nye oppdagelser.

”Han pleier aldri å la det komme noe i veien”, insisterte hun, ”I hvert fall ikke så lenge”, modererte hun seg. ”Han vet at jeg er engstelig for ham når han er borte.”

”Hvor er han da?”

”Han sa det ikke.

Ingen på teamet hans vet det heller. Jeg har kontaktet dem alle sammen. Ingen har hørt fra ham. Det er rart. Han har ikke svart Livia heller.” Hendti pleide alltid å svare meg. Jeg kunne nesten ikke huske at han ikke hadde gjort det. Men det var ikke jeg som hadde kontaktet ham. Det samme gjaldt forsåvidt også Livia, litt som om vi var en og samme person.”

”Hvor mange ganger har du prøvd å kontakte ham?” spurte jeg. Da begynte hun å gråte.

”Unnskyld”, hikstet hun. Jeg så henne for meg. Blåfargen på øynene som alltid hadde fascinert meg.

”Ja, Eilin.

Du har rett. Ikke gråt. Han pleier nesten uten unntak å svare oss enten med en gang eller ganske raskt når det er vi som kontakter ham. Ingen av oss har hørt noe. Arbeider han med noen spesielle utfordringer nå som krever ham?”  

”Den mannen arbeider alltid med spesielle utfordringer”, sa hun. ”Han er åpen om det til meg. Det gjelder selv om jeg noen ganger blir gal av det. Det er jo ham jeg elsker. Jeg har aldri opplevd noe sånt. Derfor er det veldig rart.”  

”Lov meg at du ikke gråter….” Hun avbrøt meg.

 ”Han ville ha sagt i fra Reikin….”

”Jeg vet det, Eilin.

Jeg lover at jeg skal forfølge det dersom du ikke hører noe i kveld eller i morgen tidlig. Akkurat nå har jeg gledet meg til en avslappende fredagskveld med Livia. I morgen kan vi trenge barnevakt. Er det greit for deg om jeg spør Leila.”

”Klart det! Du kan få snakke med henne nå! Men jeg synes ikke det kan vente.” 

”Jeg skjønner det. La meg snakke med Leila!”

 Leila var blitt søtten år. Like gammel som Livia hadde vært da jeg først traff henne. Det var underlig.

”Leila, gidder du å være barnevakt for Mayla i morgen?” 

”Gjerne! Hvor og når er det snakk om?”

”Liljedalenhuset, fra du våkner og så lenge du har tid.”

Vi kalte det for Liljedalenhuset, huset vårt i Dalene, fordi det var en kopi. ”Ta gjerne med Eilon hvis han har lyst. Eller det blir kanskje mye for deg hvis du tar med deg lillebroren din også.”

”Jeg ser på det. Eilon sover hos en kamerat, men han kan jo komme etter på når han kommer hjem. Jeg vet ikke hvor lenge han har tenkt å bli der. Jeg skal ut på kvelden så jeg blir glad hvis dere er hjemme igjen i syvtiden.”

”Fantastisk”, sa jeg og kikket bort på Livia. Hun så ikke spesielt begeistret ut over at jeg hadde skaffet barnevakt. 

Jeg fikk Eilin på øret igjen.

Hun snufset. ”Eilin, Jeg kan ikke i dag. Vi venter….”

”Jeg vet det”, avbrøt hun spakt. ”Det er bare det at jeg ikke vet noen andre jeg kan kontakte. De vil bare mene at jeg er hysterisk.”

”Men ikke jeg.”

”Jo, men det bryr jeg meg ikke om.” Hun hadde rett. Vi hadde stått i mye sammen. Det var jeg som hadde fått henne til Konglomeratet. Ingen av oss hadde visst om henne, men hun hadde hatt en datter med min trener og venn, Solaiko, altså Leila. 

”Dersom det ikke skjer noe mer alarmerende, kikker jeg etter ham i morgen dersom han ikke er kommet til rette da.”

Hun sukket, men hun sa ja. Solaiko hadde forrådt meg. Han hadde dødd. Jeg hadde fått dem hit. Nå hadde hun mann og en flokk med unger her i Konglomeratet.

”Da har jeg fiksa barnevakt til i morgen”, smilte jeg til Livia. 

”Jeg er ikke begeistret. Det blir en nydelig dag. Hva er det som haster?”

”Livia, vi må finne noen som kan hjelpe oss når ungene kommer.”

”Det haster ikke! De kommer ikke på lenge!”

”Vi venter tvillinger.

De kan godt finne på å komme lenge før tida.” Hun begynte å gråte. Jeg så oppgitt på alle tårene. ”Livia?”

”Du vet at jeg ikke har lyst til å finne noen til å erstatte Ordelia og Grolin Jeg elsket de menneskene. Jeg vil ha dem her. Når jeg ikke kan få det, vil jeg ikke ha noen. Du kan vel ta deg fri etter fødselen til vi får alt til å gå rundt.”

”Det er ikke så enkelt Livia. Du vet det. Verden gjør som verden vil. Jeg er nødt til å trene gruppa mi.”

”Det er min gruppe også”, snufset hun. Jeg lo og trakk henne inntil meg. Hun dyttet meg bort.

 ”Det gjør det ikke mindre viktig å trene dem.”

”Vi kan trene her så jeg kan være med.

. Dessuten finner jeg meg ikke i at du ler av meg.”

”Jeg ville aldri våge å le av deg, søta.” Hun smilte gjennom tårene. 

”Du våger ikke å søta meg!”

”Aldri!” sa jeg og så begynte jeg å fnise. ”Livia. Vi kan trene her. Den store magen din kan få være med.”

”Ikke fornærm magen min!”

”Aldri! Det blir litt morsomt at de to babyene skal være med. Det er selvsagt en tilfeldighet at de er i din mage.”

”Reikin!” Hun lo nå.

”Men kjære mage og mamma. I morgen er det en god dag til å begynne arbeidet med hvem som skal hjelpe oss. For jeg regner med at dere ligner på mamma og kan varte opp med litt av hvert av bøll og krøll.”

”Hø!” sa hun.
”Hvis vi aldri begynner, kommer vi ingen vei. Mayla får det kjempegøy her med Leila. Kanskje kommer det flere barn også. Vi får ro på oss.”

”Hva tenker du at vi skal gjøre?” spurte hun med tårer som silte ut av de himmelblå øynene. ”Jeg beklager Reikin. Dette er ikke noe jeg har lyst til akkurat nå.”

”Jeg forstår det, gullet.” 

”Ikke gull meg heller!”

”I morgen, kjære, tenker jeg at vi drar til et barnefritt område, vårt hus i Klosterdalen, eller i Kildedalen hvis du heller ønsker det. Jeg tenker at vi er mer alene i Kildedalen. Derfra går vi gjennom alle alternativer. Vi regner med at Hendti har kommet til rette. Hvis han ikke han er det, har jeg lovet å stille meg til disposisjon for å finne ham. Det kan umulig ta lang tid. Hva sier du?”

”Det kommer an på om han er her i Dalene”, sa Livia.

”Eilin visste ikke noe annet. Han har vel stengt seg inne på et rom der ingen kan finne ham og har glemt tida.”

”Da kan Eilin snakke med Magnom”, sa Livia. ”Han vil kunne spore ham.” 

”Det har du rett i”, sa jeg. ”Jeg spør henne.”

”Nei”, sa hun ”Da går tida. Jeg vil til huset i Kildedalen.” 

”Da er vi enige”, sa jeg.

”Nei, vi er ikke enige, men jeg skjønner når jeg er slått”, sa hun. ”Jeg vil ikke treffe noen, ikke Kobin, ikke Elisha, ikke pappa, ikke mamma, ingen søsken, ingen som vet best.”

”Det er helt greit”, sa jeg. ”Vi skal ikke ha noen som vet best tilstede. Det skal kun være vi to som prøver å finne ut av hva vi skal gjøre.” Vi forlot honningøl, saft og snacks for å gå å legge oss. Hun gråt i armene mine, kunne ikke snakke. Det var helt greit. Vi behøvde ikke å snakke. Jeg hadde det helt elendig med Grolin og Ordelia jeg også. Det ville bli en god dag i morgen. Jeg så frem til den.

”Livia, Eilin har ikke hørt noe fra Hendti. Jeg bruker litt tid på å sjekke ham opp, mens du ser over alternativer, er det greit?

”Problemet er at det ikke er noen alternativer.”

”Kan du ikke se på hva som ikke er noen alternativer da så går vi gjennom det punkt for punkt når jeg kommer.”

”Det er det dummeste jeg har hørt.”

”Jeg har kommet med en mengde forslag. Du sier nei til dem alle.”

”Som om du er begeistret for de forslagene du kommer med.”

”Nei, og du vet hvorfor. Vi vil ikke noe av dette, men vi må finne løsninger. Du er sentral.”

”Gå og let etter Hendti! Det kan hende jeg legger meg for å hvile. Vi fortsetter etterpå!” Jeg så på klokka. Den var halv tolv. Vi hadde fortsatt flust av tid. 

Jeg dro bort til Hendtis hule.

Der var det ingen. Jeg plasserte meg ved arbeidsbenken hans for å finne ut av hva han hadde av avtaler, men jeg kom ikke inn. Da kontaktet jeg Eilin. Hun ga meg et passord som jeg prøvde, mens jeg hadde henne på øret, men jeg kom fortsatt ikke inn. 

”Jeg har heller ikke kommet inn”, sa hun. ”Hvorfor skal du komme inn?”

”Ikke bekymre deg! Jeg prøver kollegene hans”, sa jeg.

”Ja, som jeg har sagt har jeg snakket med hele bunten.” Stemmen lød redd. 

Jeg dro hjem til Sentil. Der var det ingen hjemme. Jeg skrev en melding til lederne for teamene hans og så kontaktet jeg Marigil. Det var henne jeg kjente best av Klosterdalens ekspertise. Hun svarte med en gang.

”Om jeg vet hvor Hendti er?

Nei, Reikin. Her er det et galehus akkurat nå så jeg forteller gjerne Konstru at du trenger meg og kommer.” Konstru var ektemannen hennes. Jeg hadde vært med på å redde ham for noe som virket som en evighet siden. Hun hadde fått tre barn siden den gang. 

For omtrent to uker siden hadde hun tatt opp igjen arbeidet. Den yngste sønnen var et år gammel. Jeg skulle også snart bli en trebarns far. ”Ja, du kan jo glede deg”, sa hun. ”I dag selger jeg dem billig. Ser deg på pulten hans.”

Jeg ble sittende å kikke gjennom ting, som jeg egentlig ikke begrep noe av, til Marigil dumpet ned ved siden av meg. Jeg flyttet meg for å gi henne bedre plass. Hun ga meg en klem.

”Vi finner ut av det”, sa hun.

”Helt sikkert”, sa jeg. ”Eilin er bekymret. Han glemmer aldri å kontakte henne. Du veit.”

”Ja, det veit jeg”, sa hun. ”Konstru har å kontakte meg så jeg veit at han har det bra.”

”Ja, men Hendti”, sa jeg.

”Ja, vi kjenner Hendti, men det gjør hans kone også.”

”Si fra hva du vil jeg skal gjøre”, sa jeg.

”Han har et sted hvor han gjør notater.

Se om der står noe der!” Jeg kjente Hendti godt. Han var et rotehode med notater. Jeg lette gjennom søplebøtta. Der fant jeg ikke noe.

”Det ser i orden ut”, sa Marigil. ”Jeg finner ingen opplysninger. Hva med det hemmelige rommet. Han kan ha trukket seg tilbake dit.”

”Ja, men da ville han ha kontaktet Eilin. Han gjør alltid det.”

”Han kan jo ha blitt dårlig”, sa Marigil. ”Du vet hvordan det er.” Som en av svært få, gjorde jeg det. ”Ta deg dit, mens jeg sjekker om det kan være noe kluss med linjene, noe vi ikke ser. Er dette ei sak?”  

”Bare for kona”, sa jeg og hilste med handa.

”Egentlig skulle jeg og Livia ha sittet alene i leiligheten vår i Kildedalen for å finne en løsning på de tre barna som vi får ansvar for.” Jeg skammet meg i det jeg sa det. Ingen andre i Klosterdalen hadde hjelp for å få ting til å gå rundt.”

”Du er kistebærer, Reikin. ”Vi vet alle at du ofte bærer mer enn de fleste.” Det gledet meg at hun så det sånn. ”Ja, det gjør vi alle. Du leder ei gruppe som alltid skal være tilgjengelig. Selvsagt trenger dere hjelp.”

Hendti hadde hatt flere hemmelige huler i tidas løp. Når de ble oppdaget, var de ikke spesielt hemmelige lenger. Jeg kontaktet Magnom. Han svarte ikke. Magnom var den som ville vite det. Jeg tenkte meg om og dro mot det stedet Magnom hadde slått seg ned sist. Det var sannsynlig at de ikke befant seg så langt unna hverandre. Det var i min hemmelige gang mellom huset mitt i Ødelandet og Kildedalen. Jeg tok transportbåndet og tok meg inn til Magnoms arbeidsstasjon. Han var ikke der. Jeg ropte på Hendti.  

”Reikin!” hørte jeg en guttestemme.

”Du må hjelpe oss! Skynd deg! Kom inn!” Det var lille Eilon som ikke var så liten lenger. Jeg lette etter ei dør.

”Er ikke du på overnatting hos en venn?” spurte jeg mens jeg fant frem kortet mitt som hadde en høyeste klarering i begge dalene.

”Skynd deg, Reikin!” Han gråt. Jeg valgte døra inn til vaskekottet. ”Skynd deg!” Gråten ble enda verre. Der inne var det ei dør. Den var ikke spesielt synlig. Jeg åpnet. Døra gikk opp. Eilon kastet seg i armene mine mens han hulket høyt. Han hadde et arr som var skåret over hele det ene kinnet og flere stikkskader. Det var blod overalt. Jeg sjekket forferdet hvor alvorlige de var, men kom frem til at det så verre ut enn det var. På gulvet lå Hendti og virket bevisstløs. ”De slo pappa”, gråt Eilon og tullet seg inn mot meg. ”Du må gjøre noe.” 

Jeg strøk den hulkende gutten over ryggen mens jeg så vantro på blodet.

Det lignet en slagmark. Jeg kontaktet Gailio, min beste venn og kisteverge. Samtidig sørget jeg for å få lagt Hendti i stabilt sideleie. Gailio svarte heldigvis. Jeg behøvde ikke å forklare. Han sanset nok at alt ikke var som det skulle. Jeg informerte om hvordan han skulle gå. Det ville ikke ta lang tid før vi hadde ham her. 

Jeg skulle ha sendt en melding. Dette var en truende situasjon. Samtaler kunne spores. Det gjaldt å være lur. Jeg hadde vært helt uforberedt på noe sånt som dette. Tankene gikk i surr i hodet. Eilon gråt. Jeg holdt om ham, strøk ham over ryggen. Hendti ville bli rasende over at skjulestedet hans ble oppdaget. Det var en idiotisk tanke. Han hadde gått til store anstrengelser for å få til dette. Jeg skaffet meg øyekontakt med Eilon.

”Er det greit at jeg kontakter Marigil?” spurte jeg.

Hun er på pappas arbeidsstasjon.” Eilon nikket og hikstet ”Noe er alvorlig galt her”, sa jeg da hun svarte. Jeg som nettopp hadde bestemt meg for at det ville være farlig å snakke. Jeg skulle ha sendt en melding i stedet. ”Du må sjekke videre med det for øyet. Noen har helt klart tuklet med linjene.” Jeg sa ikke mer, våget ikke. Dette kunne være større enn det vi ville like å tenke på. 

Jeg hadde sagt til Gailio hvor han skulle gå. Det hadde vært ubetenksomt. Jeg burde gi ham en kontrabeskjed. Burde jeg sende en melding? Nei, dette var kun farlig hvis noen hadde lyttet. Da måtte jeg snakke i kommen. Gailio svarte. ”Gailio, noe er galt. Jeg dro hjem. Sjekker der. Kom hit.” Det skulle ha vært en kode, men jeg var for opprørt. Det riktige ville ha vært kom dit. Kom hit. Jeg håpet han forsto at han skulle komme hit til Hendti. Om han nå gikk hjem, ville han oppdage at jeg ikke var der. Da ville han skremme livet av Livia. Jeg ville ikke at noen skulle skremme henne. Ungene i magen hennes. 

Eilon hulket fortsatt ved brystet mitt.

Jeg hadde en rygg å stryke. Magnom. Jeg ble vettskremt og skrev en melding til Kampin, min svigerfar, sikkerhetsråd i Konglomeratet. Sjekk om alle klonene har det bra. Det haster. Noe er alvorlig galt. Har Gailio snakket med deg? Det kom ikke svar, og det var problemet med meldinger. Folk fikk dem ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke så fort som de trengte å få dem. Jeg kontaktet Marigil igjen. ”Kan du beskytte oss så jeg kan snakke fritt med folk?” spurte jeg. 

”Jeg kan prøve”, sa hun. Først skulle jeg ha kontaktet hospitalet. Der holdt det ikke å sende melding. Jeg valgte Hells Sundt. Han hadde jeg tillit til selv om han ikke var allmenn lege. Da jeg først kom til Konglomeratet, den gang min familie ble drept,  G-dagen, som jeg kalte den, den grusomme dagen, hadde han vært den første av helsepersonell jeg møtte. Siden hadde han vært der for meg på ulike måter. Han svarte. 

”Les melding!” sa jeg og kuttet forbindelsen.

Han ville gjøre som jeg sa. Det stolte jeg på. Dette var så langt jeg kunne komme. Jeg plasserte Eilon på fanget, så over kuttet i ansiktet hans. Dette skulle jeg ha tatt meg tid til med en gang. ”Eilon, gutten min”, sa jeg. ”Orker du å snakke om det.” Han snufset og krøp inn i armkroken min, sa ikke et ord. ”Vi skal på hospitalet. Der får dere hjelp. Det skal gå bra. Du skjønner det.” 

I det samme kom Gailio inn. Han gispet og ble hvit i ansiktet. 

”Hva i….” Han holdt igjen ved synet av Eilon som satt på fanget mitt med skuldre som ristet. Blikkene våre møttes. Det var som om en evighet passerte, men det tok nok bare noen sekunder.

”Vi trenger medisinsk hjelp”, sa han. 

”Jeg har sagt fra til Hells”, sa jeg.

”De bør være her snart.”

 Gailio plasserte seg hos Hendti, snakket til ham. 

”Pappa”, ropte Eilon og strakte armene mot faren. 

”Det er bedre om du sitter her”, sa jeg. ”Vi vet ikke hvor….” I det samme gikk døra opp. Flere helsearbeidere trengte inn. Gailio flyttet seg til siden. De fikk lagt Hendti på ei båre. Det var ei båre for Eilon også, men han klamret seg til meg, ville ikke slippe. Jeg nikket til dem. Det var klart at jeg kunne bære ham bort. Gutten var i sjokk, trengte varme, nærhet.” 

”Jeg går bort til Marigil”, sa Gailio. ”Hold kontakt!”

”Vi må være forsiktige”, sa jeg. Han nikket. 

Jeg fulgte etter Hendtis båre med Eilon i armkroken.

Han ville bli 8 år i september. Jeg syntes ikke det var lenge siden han hadde vært et lite knøtt. Nå hadde han to yngre søsken og ei halvsøster som på dette tidspunkt passet Mayla. Jeg var meget fornøyd over at de to i denne situasjonen befant seg i Ødelandet og ikke i Dalene.

Nå først kom jeg på at jeg måtte kontakte Eilin. ”Gå på sykestua Eilin!” Hun ga fra seg et skrik av frykt. ”Bare gå dit! Det er ikke fare for liv.” Jeg håpet at jeg ikke tok munnen for full. ”Gå dit! Jeg kan ikke snakke mer nå. Du forstår det når du kommer.” Jeg avbrøt. Hun kontaktet meg igjen. Jeg svarte ikke og ga signal til at hun ikke skulle kontakte meg mer. Dette var blitt helt feil. Jeg skulle ha latt Eilon si henne noen ord.

 Da jeg plasserte føttene på transportbåndet, ga kommen signal.

Det var Livia. Jeg ignorerte henne. Bårebærerne lå langt foran meg. Det gikk sånn når man snakket i kommen. Hvem flere burde jeg kontakte? I det samme stoppet båndet å gå. Jeg orket ikke å reflektere over hva det betydde. ”Vi må løpe”, sa jeg til Eilon. Jeg holdt ham fast i handa i det vi løp etter de som bar hans far mot hospitalet.  

”Da vi ankom, ble Hendti fraktet til et undersøkelsesrom. Eilon klamret seg til meg. Jeg ble med ham inn på et annet rom. 

”De ville skjære i meg med kniv”, sa han og begynte å gråte. Håret sto rett opp som hos Hendti. Det var ikke like stritt som farens. Eilin hadde lette krøller. ”De skar i meg. Det gjorde fryktelig vondt.” Han så på meg med øyne prikk like Hendtis. ”Jeg skrek. Pappa skrek. Han gjorde alt de sa, for han ville ikke at de skulle skjære meg. Jeg ville ikke at de skulle gjøre det. De var slemme, veldig slemme.” Begge foreldrene hadde sort hår. Gutten lignet mer på Eilin i ansiktstrekkene.  

”Hvem var de?” spurte jeg.

”Kjente du dem?” Han ristet på hodet. Legen, Fannie Forell, ei kvinne i femtiårene, var i gang med å vaske sårene. Han skrek til. 

”Jeg vil gi deg en bedøvelsessprøyte”, sa hun og sendte ham et raskt blikk. Øynene var blå. ”Det stikker litt.” Nesten før hun hadde sagt det hadde hun gjort det.

”Jeg har aldri sett dem før”, sa Eilon.

”Kjente pappa dem?”

”Jeg tror ikke det.

Det håper jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal kjenne sånne folk.” Eilin kom styrtende inn. 

”Ungen min!”

”Mamma.” Jeg trakk meg unna, men han fortsatte å holde i meg, mens hun knuget ham inn til seg. 

”Eilon, Eilon, hva er det som har skjedd!” Hun strøk og klappet ham mens tårer rant nedover kinnene hennes.” Jeg kikket bort på legen. Hun smilte til meg.

”Har du vært hos Hendti?” spurte jeg. Hun nikket. 

”Hvordan er det med pappa?” spurte Eilon.

”Kan jeg få gå inn til ham.”

”Først skal vi stelle sårene dine”, sa Fannie og så på ham med et oppmuntrende blikk. ”Det er ikke så alvorlig som det ser ut til”, sa hun henvendt til Eilin. ”Jeg skal vaske det rent og så får vi se hva vi skal gjøre.” 

”Det blir arr”, datt det ut av henne.

”Hvis du bare vil gi meg litt plass”, sa Fannie. Håret hennes var rødt og tykt med fall. Det rakk til ned på skuldrene.

”Jeg må fortelle alt til Reikin, mamma!” sa Eilon. Eilin så på meg.

”Jeg kan vente”, sa jeg.

”Nei, jeg vil fortelle”, sa Eilon.

”La ham snakke”, sa Fannie. ”Da merker han ikke så godt hva jeg driver med.”

”Jeg skulle ligge over hos Tord”, sa Eilon. ”Kameraten min. På veien kom pappa. Han sa at jeg ikke kunne ligge der likevel fordi han trengte meg til noe. Jeg ville ikke være med ham, for jeg hadde en avtale. Pappa sa at vi skulle gå dit etterpå. Vi gikk til det rommet, det som er hemmelig. Men vi var fanger begge to. Pappa tok meg med dit så de kunne fange meg også enda jeg skulle ha vært hos Tord.”

”Eilon, lå dere i det rommet om natta.”

”Ja, de fæle folka jobbet på pappas maskin. Han måtte hjelpe dem. De hadde sagt at han skulle hente meg. Han skulle ikke ha gjort det. Det var veldig slemt.”

”Det er klart han ikke ville hente deg, Eilon. De truet ham.”

”Ja, de var veldig slemme. Så kontaktet han Tords foreldre og sa at jeg ikke kunne komme. Så stengte han all virtuell forbindelse mellom dem og mamma. Jeg vet hva de ville. De ville ha tak i Magnom, Vivi og Sophia. Pappa sa at han ikke visste hvor de var. Han ga dem adressene. De sa at pappa skulle kontakte Magnom å si at han skulle komme. Pappa gjorde det, men han kom ikke. Da blei de sinna. Så fant de ikke klonene. Pappa kunne ikke hjelpe dem med det.”

”Sov dere oppi alt dette.”

”Ja, men det var etter at vi hadde sovet at han skulle snakke med Magnom. De drev med masse rart. Pappa hadde slushby. Han har masse mat. De ville ha tak i deg også Reikin. Du må være forsiktig.”

”Når dro de?” 

”De dro når pappa hadde sagt alt de ville. Pappa ville ikke. Da begynte de å skjære i meg.”

”Å kjære vente”, jamret Eilin. ”Kjære vene deg gutten min.”

 ”Pappa sa alt han visste.

Ungene kan jo være hvor som helst. Pappa kunne jo ikke vite det. De har jo ikke RA. Magnom har jo et hemmelig rom og komm, men det visste jo ikke de. Han oppga alle adresser. Din også Reikin.” Jeg kjente frykten snøre seg i halsen. Mayla var alene hjemme sammen med Leila.

”Hvilke adresser?” spurte jeg.

Jeg frøs på innsida.
En av adressene var trygg.
Jeg hadde tre adresser
Bare de hadde valgt den trygge.








Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
Fiksjon-spenning, serien Liber Mundi.









  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper





Å skrive bøker


Bøkene er på mange måter et sosialt eksperiment. Det bygges et nytt samfunn på restene av vårt. Det er en lov for hele verden, ingen religion, et felles språk, alle tjener det samme, en arbeidstime lønnes likt for alle. Nye oppdagelser spres til hele verden. Det er et folkevern. De tar var på jord, planter, dyr og og mennesker. Det er en høy digital kunnskap, men folk lever ikke et digitalt liv. Det er teater, konserter, festivaler. Livet lever, det ekte. Penger har ingen makt annet enn som et byttemiddel av tjenester. Omsorg og kjærlighet er bygd inn i verdensforvaltningen. Folk får hjelp helt frem Det finnes ikke fengsler.

Jeg skriver at de bygde verden sånn. Altså er det i min fiksjon mulig. Jeg ønsker meg folk som leser som kan fortelle meg hvorvidt dette funker eller ikke, for tenk om dette er noe som kunne ha blitt virkelig. Frihet for alle.

Men hvis det er så perfekt, hvorfor blir det da opprør?

Mennesker er skapende vesener. Vår verden var ødelagt. En verdensdel hadde alt. Ingen andre hadde det. Det var ikke sånn at de hastet med at alle skulle få tilbake alt. Langsomt og møysommelig bygde man en ny verden. Ingen ønsket at det skulle bli en kopi av den gamle. De bygde for fremtida, og de bygde nytt.

Men så en dag hadde de bygd alt, eller de hadde bygd mye. Verden hadde nådd et høyt nivå på alle nivåer. Dolk begynte stadig oftere og kollidere med den plan som ble laget av de første syv en gang i fortida. Der står det en mengde av ting man ikke skal gjøre fordi det var med å lede til undergangen. Ingen kan en gang tror at det finnes noen undergang. Verden er perfekt, og det har den vært i tusener av år.



Vi mennesker er skapende vesener.


Vi vil bygge og lage, utvikle og skape, bryne tenkningen. Da bli hva som er lov og ikke lov, en irriterende hemsko. I den skapes det misnøye. Der misnøye får gro vilt og uhemmet skapes det opprør. Poenget er at mange frykter at det opprørerne ønsker seg, vil lede til en lignende type ødeleggelser som den verden en gang opplevde. De lytter til de erfaringer de samtidige gjorde. Andre sår frø i misnøyen for å høste makt. Mange opprørere vet da ikke lenger hva de er med på.

Det skapende menneske er det fineste som er. Et misfornøyd menneske er farlig, Jeg vet ikke om dere kan forstå at det er morsomt å dvele i disse tankekonstruksjonene. Jeg er hekta. Opp i det hele skjer det spennende handlinger mellom mennesker. Bli med da vel. Det skulle ha vært så hyggelig. Så kunne vi dele tanker om de store verdensstrømninger.




Kan det fly ord i en storm, så du får dem i hue, så de slår pusten ur av deg? Ja, når hjerter gråter. Tårer fosser. Katastrofen har tatt deg.  Da kan det fly ord i en storm.
Fiksjon og spenning, vers om ord og sånn.

















Publisert 6 kommentarer

Forfatter-fantasy, å gi ut bøker.

Forfatter
Fantasy,
Liber Mundi,
Kistepakta,
forfatter R.R. Kile




Forfatter-Fantasy, jeg skriver bøker,

I blant lurer jeg på hvorfor. Det er mer krevende enn det er mulig å fatte. Samtidig er det spennende over all forstand. Jeg leste nettopp gjennom et manus i serien, som det er lenge siden jeg har jobbet på, og jeg ble så grepet at jeg ikke klarte å stoppe, det til tross for at det er jeg som hadde skrevet det for fire år siden. Tårer rant, og jeg lot spenninga rive meg med. Bok 6 er under utarbeidelse under tittelen: Den røde steinen. Jeg håper den snart kan ferdigstilles.

  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
  • Den røde steinen, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fiksjon-Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasyforfatter R.R. Kile, Serien Liber Mundi. Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper
  • Serien Liber Mundi, Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Norsk Fantasy forfatter, R.R. Kile. Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok er under utarbeidelse under tittelen Rundløper-

Hva vil jeg med bøkene?

Jeg er mer enn middels opptatt av norrøn mytologi, eller mytologier og religioner i det hele tatt, alt det mennesker forteller for å forsøke å bringe orden i livet. For det er krevende og forstå livets gang gjennom fødsel, liv og død. Bare som et pust i historisk sammenheng, er vi borte igjen. Så hva gjør vi her i det hele tatt? Hva utretter vi?

Jeg tenkte meg at Ragnarok ville komme en dag som en naturlig følge av menneskers behov for å ha rett, for å ønske makt. Så jeg lot det skje. På restene av den ødelagte verden, lot jeg det bygge en ny. Den skulle bli en god verden der folk sto skulder ved skulder sammen for å bygge slik at det som hadde skjedd, at bror sto mot bror, aldri skulle kunne skje igjen. De ville bygge verden tuftet på kjærlighet der frihet, liket og brorskap skulle være styrende for samfunnsutviklinga.

Jeg bringer historien 7000 år frem i tid. Det er langt unna det som en gang skjedde ved vår verdens undergang, deres år null. Selv om de styrende organer, forsøker å holde liv i de styrende begrunnelser for den lov de styrer etter, begrunnet ved det som ledet til Ragnarok, er det krevende. Folk tenker selv, vil skape, prøve noe annet, er kritiske.

En spådom har sagt

at de gode årene ikke vil vare. Alt vi endre seg. En dag vil vi det igjen bli en krig, den siste krig mellom det gode og det onde, der det onde er et menneskes vilje til å ville bestemme over andre. De gode er de som kjemper for frihet og kjærlighet.

Dette er det jeg dypest sett er interessert i. Hva er fruktbart og ikke fruktbart i samfunnsutviklinga. Hvordan kan alle på jorda få sin frihet, et liv i en verden der kjærlighet og omsorg er de styrende prinsipper, ikke kapitalisme og økonomisk makt. Når er kjærlighet snillisme?

Dette er krevende spørsmål, vanskelig over enhver forstand.

Jeg blir glad om folk leser, vil dele tanker med meg, for det er krevende. Vi har en verden som vi slett ikke vil sende gjennom et Ragnarok. For verden skal ta vare på folk, skal la folk oppleve frihet, likhet og brorskap, ingen skal være fattige, ei jord der vi deler våre ressurser.

Jeg ønsker dere velkommen til å bli med på ei reise inn i en tenkt menneskelig fremtid.


Norsk Fantasy, Norsk Science Fiction, Fremtidskrim, Spenning, Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile, Seks bøker er utgitt, Kistepakta, Alene, Ei løvinnes hjerte, Vi sank i hav, Lysglimt på snø, Den røde steinen. Neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen Rundløper.
Bokforsida til Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Vil du kjøpe boka, klikke på bildet!






Kapittel 1, Kistepakta

Et skrik startet i magen og vrengte seg utover. Mitt skrik. Over meg, i treet, ett av mange trær, hang det en kropp og slang i vinden. Vannet var bikkjekaldt selv om det var juni. Jeg gned meg i øynene. Det måtte være en hildring, et misfoster skapt av fantasien. Jeg sluttet å gni. Han hang fortsatt der med føtter som dinglet.

Jeg løp. Vannet sprutet.

Tærne merket ikke at de nådde tørt land. Jeg var bevegelse i lyd og ren skrekk. Det var mine skrik. Jeg visste det, men jeg greide ikke å stoppe dem. Stokk og stein skar inn i huden. Jeg pustet og hyperventilerte. Greiner og kvister ripet meg opp. Så ble det stille. Jeg hadde stoppet å løpe, stoppet og skrike. Det var ingen sti. Ansiktet hadde hatt hull der øynene skulle ha vært, hull like inn til kraniet. Jeg var naken. Mørke ville komme. Han kunne umulig ha hengt seg opp selv, ikke med utstukne øyne. Jeg skulle aldri ha vært her. Egentlig skulle jeg ha befunnet meg på avgangsfesten for førsteskolen. Jeg forbannet innskytelsen som hadde fått meg til å løpe ut hit. Galskap! 

Ansiktet hans hadde vært hovent og forslått.

Jeg var alene. Mannen i treet kunne umulig være i live. Mordere kunne vandre omkring i skogen. Det var det første jeg burde ha gjort, funnet ut om han levde. Jeg måtte ha klær. Det gikk ingen vei utenom skolen. Dokvin hadde pult min drømmekvinne, en drøm mindre håndfast enn en månestråle. Jeg bestemte over meg selv. Han kunne pule hvem han ville. 

Jeg måtte melde fra til folkevernet.

Duften av fuktig råtnende substans trengte inn i neseborene. Jeg frøys så jeg skalv. Stien var borte. Jeg så den ingen steder. Selv ikke jeg kunne bomme på vannet. Jeg dreide fotsålene 180 grader rundt. Klær først. Det var nødvendig. Jeg gikk. 

Avslutning for avgangselever.

De hadde kalt det fest. Kratt og andre uhumskheter stakk og klorte. Jeg manglet sko. Annamelia hadde sittet skrått overfor meg. Jeg så meg rundt og kjente meg mindre enn ei loppe. Skogbunnen var fuktig. Jeg måtte ha sko. Tungtin, min fysikklærer, hadde grepet stafettpinnen for gledesfraser og gode ønsker. Han hadde ingen anelse om hvor kjedelig han var. 

Det mørke vannspeilet steg ut av skyggene.

Til høyre var det et høydedrag. Så hadde jeg altså bommet på badeplassen. Å gå barbeint var skikkelig ubehagelig. Jeg stanset på toppen av landskapet og så fyren henge der. Han var ingen innbilning. Det hadde vært for mye å håpe på at han hadde vært det. Jeg krystet mot av hjertet mitt og gikk mot treet, fast bestemt på ikke å kaste et eneste blikk på fyren. En sokk. 

Små jevne dunkelyder.

Grøss! Kroppsmasse dunket inn i stammen. Underbukse, klam og fuktig. Buksa. Hvordan hadde jeg unngått å høre de ekle lydene? Jeg rettet på kroppen. Hullene der øynene skulle ha vært, gapte mot meg. Klærne glapp ut av hendene. Det var et grotesk syn. Hver gang liket traff stammen, trakk de smadrete leppene seg opp. Aldri hadde jeg sett sånne klær på noe menneske, aldri. Jeg kjempet mot kvalmen. Ingen brukte slike klær i Voksteren, ingen. Jeg strakte handa mot den døde, mot huden. Den var iskald. Hvit. Ingen puls, ingen sirkulasjon. Jeg tvang øyelokkene igjen og åpnet dem ikke før blikket sto fiksert mot grunnen. 

Plagg og sko.

Nervetransmitterne sprutet. De sa flykt. Jeg løp. Liket holdt meg tilbake. Tull. Lik kunne aldri gripe mer. Døden var meningsløs, en ubegripelig endestasjon. En grein fanget meg inn. Jeg måtte stoppe. Redselen gikk i støt gjennom kroppen. Jeg skulle ha på meg klær. Beina forflyttet seg med hysterisk hastighet. Greiner strakte seg ut og kvestet huden. 

Jeg sank ned på en stubbe.

Den stakk og klorte i hud og edle organer. Jeg kikket meg rundt. Det var ingen her. Kvalmen nådde meg igjen. Mageinnholdet gjorde iltre fremstøt mot spiserøret. Jeg klemte munnen sammen, svelget. Det nyttet ikke. Lukten av sure tarmtotter dynket nese og svelg i krampaktige brekninger. Jeg spyttet rester av mavesyre og galle, gned neven over munnen, fikk tak i klærne og forflyttet meg ti meter til en ny stubbe. Jeg hatet å spy, virkelig hatet det. 

Underbuksene

På med dem. Huden samarbeidet ikke. Jeg fikk foten inn i skoen. Huden var sår og klam. Noe befant seg der som ikke skulle ha vært der. Jeg kjente et kaldgufs i nakken. Det var sikkert bare en klemt såle, noe rusk. Fingrene skalv som maneter. Skorpioner fantes ikke i Voksteren. Fingrene var paralyserte. Lik grodde ikke på trær heller. Fingre var til for å gripe med. Både levende og døde hadde øyne. I Voksteren ved Harevannet i Langeskogene var ikke det noen selvfølge. 

Jeg sverget mot det skytunge mørket.

Folkevernet måtte kontaktes. Det som befant seg i skoen min måtte bort. Jeg hadde en forbrytelse å rapportere, en virkelig forbrytelse. Kvalmen gjorde nye fremstøt mot spiserøret. Gjenstanden virket ikke våt, ikke sleip, ikke seig, men kald, hard og rund. Forbrytelser var ikke noe vi hørte om i Liljedalen, den roligste plassen på jorda. Ikke noe som faktisk skjedde.

Jeg halte frem tingesten og puttet den i lomma.

Kaldt og hardt kunne takles. Jeg tok på meg skoen mens jeg prøvde å huske nødkoden til folkevernet. Sko nummer to var ikke å finne. Å gå tilbake var ingen mulighet. En sko i avgang. Jeg rant over av forbannelser. Da fikk det bli uten sko. Jeg hadde ikke til hensikt å bli i denne skogen et sekund lenger. Mens jeg fikk liv i RA, fjernet jeg den andre skoen. Like for like. 

Skrammer og rifter sved og stakk.

Det skulle ha vært en snarvei hjem. Jeg tastet feil nummer. Nå manglet det bare hoggorm og annet pakk. Bare kom – bare stikk og hogg! Ikke noe var som det burde. Jeg gjorde et nytt forsøk mens jeg gled ned på ei tue jeg dypt og inderlig håpet ikke var ei maurtue. Fingrene var umulige å holde styr på. De tastet for livet i hytten og styrten. Pissmaur som reiste seg til kamp så det sved i huden, iltre, rasende. Dobbelt så store som andre maur. Jeg tastet feil igjen. Huden hadde nok av sår. Det måtte gå an å få det riktig. 

Endelig en respons.

Jeg snublet i vei med forklaringa, vannet, kulden, badet og liket. 
”Ja vel, er det så at du vil rapportere en forbrytelse?” Spørsmålet virket kjøligere enn temperaturen i Harevannet. Døden hadde stirret på meg fra et tre. Jeg ville ikke rapportere. De måtte komme. Hun satte meg over til vakthavende. Ro og orden la seg som en kvalmende klut over pusten. Jeg trengte hjelp nå, ikke i morgen. Vakthavende kom og var en ny kvinnerøst. Jeg gjentok meg selv. Spiserøret kjentes for trangt for ordene. 

«Jasså, la oss begynne med navnet.»

Døde menn kunne ikke presentere seg. Jeg ante ikke hva han het. ”Ditt navn.” Jeg levde i beste velgående, nesten. Det var ikke mulig å forstå seg på damer og orden. Mutteren var utilgivelig uforsonlig mot alt jeg kalte ryddig. 

”Reikin…., Reikin Jernstein.” 

„Adressa?“  Jeg ante ikke hvor han bodde. Hjelpeløst ga jeg meg til å beskrive veien til badeplassen. Hun avbrøt, streng og myndig. ”Din adresse.” Min adresse hadde ikke noe med dette å gjøre. Jeg trengte hjelp. Nå! Jeg befant meg ikke hjemme. Hadde jeg mestret magi, skulle jeg ha ønsket meg rett hjem til Liljeveien, under dyna. Det lille vettet jeg hadde var i ferd med å oppløse seg i en sky. 

Hun ga seg ikke.

Damer gjorde sjelden det. Damer hadde en egen logikk. ”Først vil vi ha adressa di.” Jeg sa frem. ”Jaha!” kvekket hun. På netthinna så jeg for meg en frosk. De måtte komme med en gang. Hvis ikke ville jeg tørne. ”Fødselsdato?” Tankene kavet under collossum, himmelbroa. Jeg protesterte. Mine personalia hadde ikke noe med saken å gjøre. ”Vil du ikke rapportere en forbrytelse?” Det hadde jeg prøvd på lenge nå. ”Fødselsdato takk!” Hjernevindingene romsterte på høygir. Det hadde ingen betydning når jeg ble født. Egentlig burde jeg ikke ha vært født. Jeg burde ha forblitt et egg i en eggleder, trygg. 

Hun insisterte

Tall. Jeg prøvde å se for meg tallene. Det var usannsynlig enkle tall, men det nyttet ikke. De romsterte hulter til bulter i det som var igjen av intelligensen. Jeg var født på slutten av året. 17. juli 07. ”Ja vel, og registreringsnummer?”  Jeg var sjanseløs. Mutteren påsto at registreringsnummeret var ei livsnødvendig regle som når som helst og uansett måtte kunne fremhentes på automatmodus. Jeg hatet at hun hadde rett. Ikke for alt i verden om den slyngelen av ei folkevernkvinne skulle forstå at jeg var på gråten.

”Jeg husker ikke, men jeg så et lik.” 

”Hvor?” Endelig et relevant spørsmål. Jeg skulle aldri ha forlatt festen. Et dødt menneske hadde hengt i det treet. ”Er dette en tulleoppringning?” Jeg falt ytterligere sammen. Det var snart ikke mulig å falle lenger. Stemmen hennes knitret som frosne istapper. Det gikk kanskje en morder rundt i skogen, en morder som kunne myrde igjen, myrde meg. Jeg tagg henne om å komme. Hun var et monster av iskalde spørsmål, likevel tagg jeg. Jeg kunne ikke annet. Hun hadde ikke noe med hvorfor jeg hadde badet.  

«En fyr som henger i et tre, stikker ikke ut øynene sine frivillig.»

Endelig fikk jeg spyttet det ut. ”Da snakker vi mord.” Folk ble ikke myrdet. Det skulle ikke skje. Jeg hadde aldri hørt om noen som hadde blitt det. Hun ble helt taus. ”Huden var iskald. Han lever ikke.” Hun måtte forstå alvoret. ”Jeg sjekket det.” Det var ikke mulig å fatte at jeg hadde berørt mannen. Minnet ville sitte i handa til evig tid hvis jeg ikke kappet den av. Ingen kappet av seg hender. 

”Kan du komme deg til skolen?” spurte hun lavt. Det kunne jeg ikke. Tua jeg satt på hadde grodd fast. Jeg trengte å bli skåret løs og transportert, men det kunne jeg ikke si. Maskulin stolthet var oppskrytt, i hvert fall for resultatet. ”Vi finner deg der.” Jeg stirret hatefullt på RA. Skolen. Festen. Jeg sjekket klokka. De var vel ferdig med maten. Mutteren og fatteren var nok passe irriterte. Jeg orket ikke å snakke med dem og slo av apparatet. Ingen havnet i slike ufører, ingen, unntatt jeg.

Stillheten fikk liv i skyggene.

Jeg ante ikke hvor stien var. Måne og stjerner hadde forlatt meg. Skogen var blitt uhyggelig sort. Jeg kunne ikke bli her. For mannen i treet var det for sent. Ikke for meg, ikke ennå. Ingen befant seg i skogen på et tidspunkt som dette. Bare tufser som meg, eller en morder. Jeg så ikke et menneske. Tre små ord plasserte seg i forstenet ro på netthinna og var ikke til å stryke ut. 

Jeg gikk. Masekjerringa kunne ha forsøkt å transportere seg til skolen selv i denne mørke ufremkommeligheten. Jeg hadde mistet retninga for lenge siden. Folkevernet var en vits. Hjelpe til ved behov. Et flott motto. Hvert sekund strakte seg inn i evigheten.

Jeg hadde sittet og glodd på Annamelia.

Gjennom halvlukkede øyne selvsagt. Hun hadde for all del ikke måttet finne ut at jeg glodde. Lærere og foreldre hadde snakket seg inn i tale på tale, en hjernedød seanse. Men hun var vakker, Annamelia. Ei flue hadde summet hensiktsløst over glassflata. Den hadde landet på armen hennes. Pyntelig som ei fin skolefrøken hadde den tatt til med å pusse fire stilkete bakbein med forbeina, en studie i flid og møye. Annamelia var ingen døgnflue. Jeg hadde beundret henne fra hun var ei rappkjefta jentunge med fregner og musefletter. Jeg formante meg selv. Det var skyggene. De lignet ansikter, men var bare skygger. Logikk. Jeg måtte holde fast i vettet. Det kunne umulig være langt igjen nå. 

Jeg hadde mistet ethvert begrep om tid. Tida var blitt en væren i skritt og utmattelse. Vi skulle aldri ha fått pause. Det hadde ødelagt alt. Hvordan visste man om ei flue var ei hunnflue?  Min biologilærer, en perfekt skapt anatomi, snakket stadig om tankens makt. Jeg hadde virkelig anstrengt meg for å få Annamelia til å snu seg. Skolen var springbrettet for fremtida, en mulighetens karusell utenfor Liljedalens husklynge sentrert rundt ei hovedgate. Jeg bodde i periferien. I Annamelias liv måtte jeg bli et sentrum. Tankens makt var sprøyt. 

Jeg hadde sluppet opp for tid.

Annamelia hadde reist seg, i en sky av lyst silkemykt hår, og forsvunnet ut av døra. Jeg hadde fortet meg etter i et slags håp om en siste sjanse. Hjertet mitt var sprekkeferdig av forelskelse. Jeg skulle ha holdt meg hos opphavet. Fulgt med mens de stimlet rundt lærerne. Dagen hadde falt i dass.”Ikke gi opp”, sa jeg til meg selv. Jeg ga opp. Ikke et lysglimt var å se. Jeg hadde gått meg bort og kom ikke til å finne skolen denne natta.  Med et hulk sank jeg sammen i det fuktige gresset. Øynene føltes tørre og tomme. I det minste hadde jeg øyne. I Langeskogene var ikke øyne særlig selvfølgelig. 

Hvis en morder befant seg i skogen, hadde jeg vært død nå. En morder kunne nyte og leke med ofrene. En gal person kunne liste seg etter meg. Jeg lyttet. Det knakk i en kvist. Jeg reiste meg opp og stirret rundt meg. Skogen var full av kvister. Kvister som knakk. Jeg så en mann. Kroppen stivnet. Det sto en mann ved treet til høyre. Nå var det slutt. Over for Reikin Jernstein. Det var ikke mulig å bedømme avstander i dette mørket.

Ikke noe skjedde.

 Fyrens nese var for lang. Ingen hadde så lange neser. ”Ei hildring, din tosk, skapt av trærnes skygger.” Ingen med vett i skallen ville finne på å leke gjemsel i denne mørke uhygga. Kun et galt menneske kunne ha gjort noe så fryktelig med den mannen. 

Annamelia hadde krysset skoleplassen. Jeg hadde slentret etter, tilforlatelig uberørt. Med ubekymret tilfeldighet hadde jeg kunnet ende hvor som helst. Ved guttedo var det en gang. Den ledet ingen steder. Hun burde ikke ha gått dit. Det hadde vært et meningsløst sted å befinne seg for ei jente. 

Jeg anstrengte meg for å se viserne på klokka. Det var for mørkt. Tida. Klokka kunne være hva som helst. Familien min. Jeg var ikke en sønn som pleide å forsvinne. Ikke en venn heller. Til Skrolle, min bestevenn, hadde jeg sagt at jeg skulle bort til fatter. Skolens bygningsmasse burde ha vært her nå. Jeg kom ikke til å finne skolen. Slik var virkeligheten. Jeg holdt ikke ut å bli i denne skogen et sekund lenger. Det var sannheten. 

Jeg løp, men et eller annet spente bein på meg.

Jeg plasket rett ned på ansiktet. Armene var hele. Beina var hele. Jeg ble liggende. Dette var dagen da jeg skulle ha blitt liggende, ikke stått opp, vært syk.Annamelia hadde ikke vært alene. Jeg hadde sett mer enn jeg hadde bedt om, mer enn jeg hadde utholdt. Det hadde vært for sent. Jeg hadde aldri sett at Dokvin hadde forlatt festen, men han måtte ha gjort det, avtalt med henne. Annamelias grønne øyne hadde speilet lengsel, men ikke etter meg. Leppene hennes var blitt berørt. Skolens grådige bølle hadde fiklet med intense støt i min frodige drøm. Dokvin, den idioten. Han hadde sosial intelligens som ei padde. En ramsalt virkelighet hadde knust mine fremtidsvisjoner. Fra dassen hadde det stinket kloakk. Jeg min idiot. 

De måtte ikke oppdage meg. Jeg kunne ikke ha utholdt det om noen hadde fått øye på meg. Hvordan kunne hun? Hun hadde aldri vært min. Jeg minnet meg på det. Igjen og igjen. Verdighet. Det hadde handlet om verdighet, alltid verdighet. Jeg hadde plassert på meg et passe hengslete ganglag, klort meg fast til brusk og ligamenter og kommet meg ut i skolegården, en situasjon jeg ikke hadde handtert. Egentlig burde jeg ha løpt rett hjem under dyna. 

Jeg kom meg på beina, og jeg kunne stå.

Det var en god ting. Jeg ville ikke dø. Det var ikke mulig å komme videre. Jeg grep meg til øynene. Busker og kratt stakk ut overalt. Jeg ville ha øyne i liv og død. Hendene beveget seg skrekkslagne langs bakken. Jeg tittet opp i trærne. Ikke et menneske å se. Tungtin, hadde lært oss noe. Fysiske legemer poppet ikke frem av intet. Jeg hørte ikke dunking, men stillhet, uhyggelig i sin velde. 

Gutta hadde stått tvikrokete av latter i skolegården, holdt seg for magen og hikstet. En etter en av vår skolegangs profilerte kompetanse hadde fått gjennomgå av Skrolle, vår mester i parodiering, min beste kompis. Jeg hadde anstrengt meg for å le med. En håpløs situasjon. Lufta hadde vært kjølig. Svette hadde piplet under armhulene. Skrolle med de litt utstående ørene, dem jeg hadde fylt med heftige beskrivelser om min elskede gjennom lange timer av uendelige sjakkpartier. Skrolle elsket sjakk. Jeg hatet det, men jeg hadde utholdt timer med tårn og hest bare for å få muligheten til å snakke om henne. Det kom ikke på tale å utlevere hva jeg hadde sett. Han måtte aldri få vite det. 

Jeg slo på RA og kontaktet pappa.

Ingen respons. Jeg kunne ikke tro det. Han burde befinne seg med RA i hånda ventende på en melding fra meg så han kunne hjelpe meg. Jeg prøvde mamma. Hun svarte ikke hun heller. Jeg var vant til at de hjalp meg. Når jeg trengte dem, var de der. De skulle være der. Jeg sank kraftløs ned på skogbunnen. De måtte hjelpe meg.

Annamelia og Dokvin hadde kommet hand i hand over skoleplassen. Øynene mine hadde ikke hatt noen skam. De hadde hatt klær, men jeg hadde sett dem nakne. Han hadde bøyd seg mot henne, tungekyss. Ei paddetunge i hennes munn. Det var da jeg skjønte at jeg måtte bort. Sannhet var oppskrytt, til å spyle i dass. Dokvins hand som kjælte over hennes rompe. 

Jeg hadde sagt at jeg måtte bort til fatteren, krampaktige ord. Ingen hadde reagert. Skrolle hadde nikket. Jeg hadde kjælt for drømmen om Annamelia så lenge, en tåpelig drøm. Dokvin var verst. Jeg hadde elsket å befinne meg i den drømmen. 

Det var en times gange til vannet.

Jeg hadde løpt mellom trestammer over våt skogbunn. Dokvin var en slubbert uten moralsk vett. Jeg hadde lengtet etter kaldt vann, en svømmetur, en renselse mot meningsløs kåtskap. Nå skulle vi ut i verden og bli til nytte. Hva jeg skulle bidra med, ante jeg virkelig ikke. Jeg burde gå i hi. 

Mørket kjentes tungt og sort, som et ekko av hjertet mitt. Jeg slo mammas- og pappas koder. Igjen og igjen, gjorde jeg det.De burde svare. Selvfølgelig burde de det. De måtte være vettskremte nå. Jeg orket ikke mer. Det var ingen vits i å løpe rundt i skogen som et desperat rådyr. De ville kontakte meg. Noen. Folkevernet, skolen, mamma, pappa. Selvsagt ville de det.

Jeg la hodet mot en stubbe.

Det fantes ikke flere tårer igjen. Jeg kunne spille dø.Dypt inne i meg, lette jeg etter noe å roe meg på. En springvannkilde vokste frem for mitt indre blikk. En fullendt skjønnhet. Vann og luft spant i farger og lys. Et øye steg ut av springvannets senter. En varm glød dempet panikken. Et vagt kvinneansikt gled forbi. En finger strøk meg over kinnet. Jeg falt  til ro og sovnet.

Lyden av hunder gled inn i min halvt våkne tilstand

Jeg hadde en hund. Kroppen var støl og lemster. Jeg åpnet øynene. Hukommelsen spolte tilbake. Jeg reiste meg. Det var velsignet lyst. Hunder kom brasende ut mellom trær og busker.  Bak lenkene så jeg to skikkelser fra folkevernet. Ei kvinne.

”Takk og lov!” Ordene ramlet over leppene hennes.

”På tide!” sa jeg. ”Fant dere mannen?” Jeg måtte spørre.

”Det fantes ikke spor etter et dødt menneske noe sted ved Harevannet verken på bakken eller i trærne”, sa hun.” Jeg kunne ikke tro det. ”Dine foreldre meldte deg savnet. Siden har vi søkt etter deg. Hvor skal du?” Jeg hadde til hensikt å finne det liket. ”Kom tilbake!” ropte hun. Ett viste jeg. Jeg hadde ikke innbilt meg det. Et mishandlet ansikt uten øyne. Ingen skulle kalle meg en løgner, en hysterisk nervebunt.  

Som en vind sprang jeg gjennom skogen.

De la seg på hæl. Jeg ignorerte ropene. Hvor jeg var, ante jeg ikke, men beina tok meg til vannet. Jeg kom ned godt til venstre for badeplassen. Treet var godt synlig. Der hang det ingen. Kun blader. Jeg skyndte meg videre langs bredden. Et tomt tre. Jeg bøyde meg ned og gransket bakken mens jeg rotet rundt i våt substans.

Hvis noen hadde flyttet liket, måtte det ha etterlatt seg spor. Ingen spor! Jeg fokuserte og stålsatte meg. Hukommelsen var blitt en hvit gardin av tomhet. Jeg måtte finne ut hvordan det hadde sett ut her kvelden i forveien. Folkevergene kom. Jeg fulgte med dem hjem. Kun enstavelsesord trengte gjennom leppene. Tankene derimot romsterte som viltre kaniner. 

Jeg gikk rett til sengs mens jeg overså mine foreldres bekymrede forskrekkelse. Der krøllet jeg meg sammen under dyna. Jeg orket ikke spørsmål. Tankene slo løs på verdigheten. Trøttheten gikk til angrep på tankene og vant.

Jeg våknet, svettet og kavet i laken og dynetrekk.

Sola sto høyt på himmelen. Jeg famlet med handa over nattbordet, RA. Det var ikke der. Jeg kikket på gulvet. Ikke der heller. Det gikk i døra. Jeg skvatt. Min mor Mayla. Jeg gikk inn for ignorering. Hun var den siste jeg ville snakke med. Skrolle derimot. Jeg måtte få tak i ham.  

”Hvordan er det med deg, gutten min?” Det lød myke fottrinn over gulvet. Hun plasserte seg på sengekanten. Ei myk hand strøk over håret mitt. Jeg ignorerte mykheten, ville absolutt ikke være i den. ”Leter du etter dette?” Hun hadde aldri latt seg overse. Jeg vendte ansiktet mot henne. Hun holdt mitt RA.

”Jeg kontaktet deg i går”, sa jeg. ”Deg og pappa.”

«Ingen kontaktet oss.

Da festen var slutt, og vi ikke fant deg, begynte vi å lete. Vi prøvde å nå deg på RA, men du svarte ikke. Så kontaktet vi folkevernet. Det viste seg at du hadde snakket med dem alt og at dere hadde avtalt å møtes på skoleplassen. Du kom ikke dit. Vi var fra oss av fortvilelse og har lett etter deg i hele natt.”

”Jeg kontaktet dere flere ganger. Det må være synlig på apparatene deres.” Hun rakte meg sitt. Jeg så over loggen. Ingenting. Jeg rakte handa ut etter mitt. Hun trakk det unna.

”Liljedalen florerer av rykter.”

”Jeg blåser i rykter.” 

”Det gjør for så vidt din far og jeg også. Vi har snakket om det og mener at du trenger ro. Du har ingen ide om hvor mange anrop du har mottatt.” Jeg blåste i antallet. Skrolle var den eneste som betydde noe. ”Han var med oss å lete gjennom hele natta. Du blir nødt til å snakke med alle, men ikke i dag. Foreløpig går vi inn for en rolig dag. Vi må snakke om hvordan vi skal handtere dette.  Zanne og Zu, med familier, kommer.”

Jeg stønnet.

Søstrene mine, nevøer og nieser, fire villstyringer. Dette var ikke dagen for å være den smilende Okke, alle barns ridehest, karusell og klatrestang. ”Selskapet er selvfølgelig avlyst.” Like greit. Jeg var glad for at skolen var over, men jeg foretrakk andre måter å feire det på. Hun hadde organisert og forlangt slik hun pleide. Feid meg til side. Myndighetsalderen i Liljedalen var for høy, tjuetre år. 

«Jeg vil kun snakke med Skrolle.

”Be ham om å komme hit!”

”De skal selvfølgelig ha selskap i kveld til tross for at de må være helt utslitte. De holdt ut….  Takk og lov at du er tilbake” Hun kjempet med tårene. Jeg snurpet munnen sammen. Hvordan kunne alt ha utviklet seg så klønete? Skrolle sto ikke i mine sko, men han forsto meg best. Jeg ble nesten aldri sint, i hvert fall ikke synlig. Nå eksploderte jeg. Hun rygget unna. 

”La meg få snakke med ham!” skrek jeg og rakte frem handa. 

”Du får ti minutter.” Hun snudde på hælen og gikk. 

Skrolles stemme var som balsam på nervene.

Jeg fortalte ham alt minus de pinligste detaljene. Han ble taus. Jeg hadde ikke ventet det. Han skulle komme når gjestene hans gikk hjem. Det var et lyspunkt på agendaen. Jeg studerte anropsloggen. Dokvin, fire anrop. Annamelia, tre. Resten noterte jeg meg ikke. Jeg plasserte RA i skapet. De ubesvarte anropene kunne ligge der og velte seg i nysgjerrigheten. 

Fatteren dro til folkevernet. De hadde bedt ham om å komme alene. Det dreide seg ikke om fatter, men om meg. Fatteren lyttet til autoriteter og gjorde som han ble bedt om. Timer passerte, timer jeg ble gal av. 

”Vi får vente med å snakke til han kommer tilbake”, sa mutteren. Jeg søkte tilflukt på rommet mitt mens jeg stirret ut på veien. Ikke et menneske gikk langs den veien, endestasjonen. Fortsettelsen var ødemark. En morder. Hvor mye jeg enn ville, kunne jeg ikke la saka ligge. En morder kunne myrde igjen. 

En stor skikkelse materialiserte seg på veien og ble til fatter.

Endelig. Jeg ventet litt før jeg gikk ned. Han befant seg i stua. Jeg ville ha svar, stille spørsmål og konfrontere. Han ignorerte. Søstre, svogere og unger var i veien overalt. Han sa noen få ord til mutteren. Hun stirret på meg før hun fortsatte med vertinneplikter og bestemorraptuser.  

”Jeg vil ha svar!” insisterte jeg da jeg passerte fatter på vei til dass.”

”Vi snakker senere”, sa han og løp etter et barnebarn i en idiotisk fangelek. Mutteren la ei hand på skuldra mi. ”Han vil snakke med deg alene.” Søstrene mine fniste borte ved vinduet. Jeg glodde på dem. De stoppet å le. 

”Det ordner seg, bror,” sa Zanne og kom mot meg. Zu nikket og fulgte etter. De var prikk like. Sekundene rant gjennom tiden. Mutteren serverte smakløs mat. Absurde sekunder. 

Omsider tømte huset for ikke fastboende elementer.

Mutteren sluttet med foring. Jeg ble akutt sulten og gribbet en kjeks fra kjøkkenskapet. Fatteren så det og tok en han også. Hodet mitt var helt tomt. Kroppen var hyper. Min far la en arm på skuldra mi. 

”Kom til kontoret mitt når mamma har lagt seg!” Jeg ble veldig irritert. I hele dag hadde det passet. Nå passet det ikke lenger. Jeg ante ikke når Skrolle ville komme, men jeg hadde til hensikt å vente på ham.

”Bare fortell meg hva som ble sagt der borte hos folkevernet!” En hissig strøm skurret over stemmebåndene. Jeg nevnte ikke avtalen med Skrolle. 

«Det gjelder mer enn det», sa han.

”Ikke snakk så høyt. Jeg vil ikke bekymre din mor unødig.” Mørkebrune øyne, helt like mine, lyste av den sjeldne viljen erfaringen tilsa var fullstendig  ikke manipulerbar. Jeg nikket. Å holde henne utenfor var greit. Mutteren la seg tidlig. Takk og lov! 

”Ikke bli sein”, sa hun mykt.

”Nei, da”, sa fatteren. ”Det skal ikke ta lang tid.” Han skulle få en halvtime. ”Gi meg ti minutter før du kommer”, sa han da mutteren hadde sagt god natt. Jeg la meg på senga og ventet.

Kontoret hans var langt og trangt med ei dør i den ene kortenden

og et skrivebord i den andre. Han satt der med søvn i øynene og et pussig uttrykk i ansiktet. Jeg ble stående i døra. Han reiste seg opp, kom meg i møte, omfavnet meg med store bjørnelabber. Jeg sugde inn den velkjente duften. Krøp inn mot det kraftige brystet. Tillot meg et lite øyeblikk av lukt og barndom, en tid som lå så nær og likevel var forsvunnet inn i en sky av hormoner og nye krav. Mest skremte de meg, men i sjeldne øyeblikk skapte de forventninger til fremtida.

Den store faren min, stø som et fjell, en rolig mann.

 Han skjøv meg ut fra seg og tok for seg hver millimeter av ansiktet mitt, skikkelsen min. Jeg vred meg i ubehag. ”Har du det bra?” Et idiotisk spørsmål. Jeg hadde det elendig. Vi plasserte oss på stoler med skrivebordet mellom oss. Ingen sa noe. Det var en tung stillhet. Skumringa hadde ikke spilt meg et puss forrige kveld.  

”Jeg tviler ikke på deg”, beroliget han. 

”Folkevernet gjør det”, sa jeg. 

”Din mor sier at du prøvde å kontakte oss på RA. Ingen av oss mottok noe anrop fra deg den kvelden eller natta.” Jeg trakk frem RA og viste ham anropsloggen. Den viste ti oppkallinger til hver av dem over et svært kort tidsrom. Han rynket de svarte brynene. ”Det er merkelig, for jeg informerte folkevernet om nettopp det. De sjekket med sentralen. Oppkallingene dine lot seg ikke spore. Jeg tar det med til dem så får de sjekke det ut.” Han la RA, på bordet.

«Det fungerte da jeg snakket med Skrolle tidligere i dag.»

Han nikket og foreslo at vi skulle foreta en sjekk. Jeg slo koden hans. Han mottok et umiddelbart signal. Han slo koden min. Alt fungerte. Et RA kunne bli ødelagt, men det foretok ikke selektive utvelgelser av samtaler. Jeg sverget. Det var ikke annet enn en teknisk duppeditt. Fatteren ba meg la det være.

”Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne”, sa han. Alt jeg ville var å få vite hva som var blitt sagt. Det var en menneskerett. Mitt RA hadde oppført seg som en sviker. Jeg kunne ikke ha et RA som fungerte selektivt. Han visste ikke hva som hadde foregått. Det var det jeg som gjorde. 

Fatteren stirret på meg med øyne som klistret seg til ansiktet mitt.

Jeg ble gal av det. ”La oss holde oss til det vi kan gjøre noe med”, ba han. Jeg nikket. ”Akkurat hva som ble sagt, er ikke så viktig. De trodde deg ikke. Det betyr ikke noe.”

 Selvsagt  betydde det noe. 
Mannen måtte ha en skrue løs.
En morder hadde vært på ferde.
Et monster som kunne myrde igjen. 
”Nettopp derfor har vi mye å snakke om.” 
Roen i stemmen hans tirret en tyr i meg. 






forfatter fantasforfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy, forfatter fantasy,


Kistepakta, første bok i serien Liber Mundi. Hvorfor henger det en død mann i et tre. Verden er et fredfullt sted. Maltrakterte lik henger ikke i trær.
Trær i sommersol. Vil du kikke inn til Liber Mundi, klikk på bildet.