Flow, flyt versus plikt.

Flow,
flyt,
flyt versus plikt,
plikt,
læring,
Mihalyi Csikzentmihalyi,
pedagoger,
klasserom,
læringsglede,
læringsmagi,
undervisning,
hukommelse,
læringspotensial.
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile

Tidslinja har krav på seg. Det skal spises, ryddes, vaskes, reises, jobbes, læres, trenes, soves.

De voksne befinner seg mest på tidslinja. Ungene mest i opplevelsene. Sånn må det være. Logistikk må være på plass. Livet skal gå opp. Å vaske gulv er det verste jeg vet. Vi kan ikke gro ned av møkk. Livet er mer enn det, bør være mer enn det selv når vi står i en pandemi, kjemper mot monstervirus. Flow, det er i flyt at alle sanser er tilstede i opplevelsen. Unger er oftest i flyt. Flyt versus plikt. Vi voksne står for pliktene. Læring skjer best i flyt. Unger lærer ved lek. Lek er flow.

Klokka må følges til ditt og datt.

Av respekt for andre menneskers tid. Tidslinjas krav tar drepen på skapende prosesser.  Barn er skapende mennesker hele tiden. Våre rutiner er alltid drepen for dem. Unger er i flow hvis vi lar dem. De kan gjøre oppgaver, utføre dem bra, men kun så lenge det er en lek.

Ikke mangel på oppdragelse, viljestyrke, manglende utholdenhet, liten evne til innordning. Bare regelrett drepen av deres virkelige vesen. De må spise, sove, kle seg……Jada, vi må alle inn i tidslinja .Spørsmålet er hvordan? Når plikt blir lek, slutter det å være plikt.

Det skapes i stedet rom for voksne og barn til nærhet og samtale og til å få ting gjort.

I klasserommet er læreren kunstneren, den som har regien.

Ungene er de som skal utøve kunsten så læring kan skje. Undervisningen skal være fengende og gnistrende motiverende, ikke for å more eleven, men for å tenne lærelysten og skape scenen der et indre teater kan utspille seg. Det er når det indre teateret er aktivert at en dypere læring skjer, den som fester seg til hukommelsen i levende bilder så forståelse kan knytte seg til. Lærere kan få vulkaner til å sprute, bekker til å klukke, fosser til å tordne og farger til å gløde, eller tvert om. Det er når det klukker, gløder og tordner at det blir morsomt, men ikke til å le av. En god latter kan tone ut eller forsterke, men må aldri ødelegge bildene på scenen, aldri forstyrre rommet der læringen foregår.

    Trivielle gjøremål, som roper på plikt, venting og orden, må ryddes unna slik at læreren kan formidle nytt stoff på en kreativ måte som vekker elevenes indre scene. Det gjelder i alle fag, også matte. Begeistrede elever kan settes i gang med et fordypende arbeid. Da kan læreren ta seg av de trivielle krav som skolen stiller.

Tull og tøys?

Nei takk!

Ingen har lyst til å tøyse når sanseapparatet er rettet mot oppgava? Målet er at elever skal bygge og sette sammen stadig utvidede kunnskapsstrukturer langs sin egen tidslinje, i sin egen takt ut fra de intense læringsopplevelser som setter det hele i gang.

Øving og terping! Vi kommer ikke utenom. Latter og humor er krydder og merkesteiner for terpende gjentagelser. Regissøren må være kreativ. Betydningen av tegn både i matematikk, norsk og andre steder, må terpes til det sitter. Sånt må være krystallklart. Hvis ikke skjønner man ikke et dugg. Å ikke skjønne blir man redd av.

  Hvis man absolutt må ha hjemmelekser på de lavere klassetrinn, så for all del ikke la dem være drepende kjedelige. La ungene få åpne oppgaver om noe som angår klassetrinnet der de kan være skapende hvis de vil! Ofte vil de. Noen ganger, etter min erfaring som oftest, vil de bare bli ferdig med elendigheten så fort og så lite involverende som råd er fordi de ikke involverer seg. Det er så mye annet de har lyst til. Da bør det være deres valg. Trolig vil de lære mer av alt det andre deres voksende jeger streber mot. For barn leker. Lek er læring.

Oppgaver der de skal skrive fire setninger om noe de har lest, er virkelig bånn i bøtta for enhver kreativ skriveprosess. La dem få skrive om noe som fenger dem og la dem skrive akkurat så mye som de vil om det.

Ingen blir glad i matte ved å sitte og regne side opp og side ned med de samme stykkene.  

 Utdannngsinstitusjonene må utdanne pedagoger som forstår hvordan barns indre teaterscene fungerer på de ulike alderstrinn. Det avhenger av den aldersmessige modenhet. Jeg påstår at det er en lærers viktigste verktøy.

Da må utdanninga ivareta kunstnerisk selvutvikling så pedagoger forstår skapende prosesser i seg selv og evner å gjenkjenne dem i andre.

Elever skal ikke i første rekke lære om matematikk. De skal gjøre egne oppdagelser som briljante personer har gjort før dem. Pedagoger må tilrettelegge så det blir mulig.  Det gjelder i alle fag. Læreren vet hvor elevene skal, men det er elevopplevelsene som besørger læringa, læring for livet.

Det er i og for seg ikke viktig å lære om kunst. Ikke handler det om å bli god i kunstartene heller dersom en ikke skal undervise i dem. Erfaringene teller, prosessen. Gleden over å befinne seg i de indre rom der farger flyter, musikk toner, leire formes, bevegelser initieres, ord og handling ageres, tallene får mening uten krav til resultat.

Ethvert barn er en utøvende kunstner. De barn vi var, er alle utøvende kunstnere.

De lever i oss bestandig, og de forstår våre elevers situasjon bedre enn de voksne utgaver av oss selv. Vår faktakunnskap, vår pedagogiske viten, vår menneskekunnskap og våre egne opplevelsers fylde, skal knytte seg sammen til en stadig fyldigere bevisst viten på vår på tidslinje. Slik blir vi stadig dyktigere lærere.

Dyktige lærere kan bidra så elever kan bli den beste versjonen av seg selv.

Da trenger de ikke å måles, for ingen kan bli bedre enn det.

Jeg har hørt skrekkeksempler fra utdanningsinststitusjoner der studenter må spille gitar og synge foran en sensor for at det skal settes en karakter.

Jeg grøsser når jeg hører det. Sånt blir det ikke mye god undervisning av. For dem av oss som ikke har musikkens nådegave kan det lede til en panikkslagen handlingslammelse som ungene i vår varetekt vil få lide for.

Jeg var så velsignet heldig at jeg hadde en fantastisk musikklærer. Hun evnet og gi meg en massiv selvtillit. Ikke i et minste sekund har jeg følt frykt for å tilrettelegge for musisering med barn. Blant elevgruppen sitter det talentfulle mennesker. De vil kunne strekke det langt lenger enn meg på de fleste områder. Jeg er ikke annet enn tilretteleggeren som skal bidra til at barnet utvikler nettopp de talentene. Det har jeg viljen til, og det er en lærers oppgave.