Privacy & Cookies: This site uses cookies. By continuing to use this website, you agree to their use.
To find out more, including how to control cookies, see here:
Cookie-erklæring
Flyt-læring, læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast. Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort, men ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.
Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss, ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer, i stor grad om å utøve selvoppdragelse.
Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss gjerne helt uten forbehold.
De er glade i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.
Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungene våger å være ekte versjoner av seg selv. Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger, stå der med mitt sårbare selv.
ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.
Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.
I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet.
Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.
Selv om en av lærerens oppgave i klasserommet er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus.
Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene
Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.
Planleggingen kan gi flyt.
Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.
Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.
For tida har jeg opplevd at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder.
Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene.
De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider, være ressurser for hverandre.
En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser.
Da må vi skaffe instrumenter nok.
Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.
Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs.
Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.
Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.
Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.
Vers om flyt-læring, pedagogikk, Mihalyi Csikszentmihalyi, læringsglede, hukommelse.
Mobbing-og-frykt, pedagogikk, erting, flyt, ingen skal leve i frykt på skolen.
Mobbing-og-frykt. Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker.
Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen.
Mobbing-og-frykt, pedagogikk, erting, flyt,
Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.
Jeg har alltid trodd at jeg har levd i ærlighet. Likevel levde jeg i en livsløgn i over tretti år, en gjengvoldtekt forstanden ikke orket å huske.
Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.
Så lærer de at det er å sladre.
Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.
Energien går med til å skjule seg. Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver. I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.
De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.
Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene.
Ungene har erfart det. De er våkne, følger med så de kan bidra til gode sosiale rom. Det blir målet de forfølger, telenomien de har valgt. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.
Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.
Jeg tenker på mødrene.
De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.
Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,
Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.
Blomsterknopper som aldri får folde seg ut.
Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten. Vi ønsker gode ledere. Vi ønsker latter og humørspredere. Vi ønsker sosialt kompetente unger. Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.
Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.
Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.
Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.
Mobbing-og-frykt, pedagogikk, erting, flyt, Å mate en tiger.
Så trygt.
Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.
I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bare nok, men flott.
Derfra skal vi lære.
Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Være tro mot egne opplevelser. Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.
Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter.
De vil aldri gjøre noe galt mot noen.
Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.
Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster.
Når elevene er trygge, prøver de ikke på det.
Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper.
Vers om mobbing, Mobbing-og-frykt, pedagogikk, erting, flyt,
Barn-og-makt, Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile, Cand Ed. med rådgiverkompetanse
Maktmennesker, disse som mobber, som vil bestemme over andre.
Barn-og-makt, maktmennesker, de skaper frykt. De har ofte lakeier som fungerer som slaver, utfører deres vilje, plager andre for å få det som de vil.
Barn-og-makt, gutt med rattkjelke.
Barn-og-makt,maktmennesker.
De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem. Det er ubehagelig, veldig begredelig.
De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.
Det fantes ei jente en gang.
Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes, fant meg ikke i det.
Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.
Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme.
Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.
Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.
Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien.
Mamma sa: «En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg til å ordne opp selv.»
Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.
Barn-og-makt, oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen.
Saken ble rusket opp i. Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.
Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle. Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.
Det blei en deilig dag på stranda.
Barn-og-makt, maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også.
Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.
Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.
Som en Atlas gjorde, bar jordkloden på skuldrene.
Det får holde med eget liv, men enn nok det.
Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg.
Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det, bidro til heiagjengen, oppdaget ikke manipuleringa, kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,
Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det! Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.
Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer.
Barn-og-makt, maktmennesker, Farao Rameses fra Egypt.
Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni.
Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv.
Toåringen hindrer sin egen utvikling til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske.
To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin.
Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.
Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!
Vi har barnehagen.
Vi har klasserommet og alle skolens arenaer. Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand.
Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.
Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården.
Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.
Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.
Barn-og-makt, hester og mennesker, å ta vare på.
Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen.
Det er dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode.
Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.
Noen ganger er man fristet til å gi opp.
Barn-og-makt, maktmennesker, unger som forblir 2-åringer.
Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme, fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet.
Så er de der, ungene, lar oss gløtte inn i sine hjerter, sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter.
Selvsagt kan vi.
Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.
I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse.
Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.
Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.
Vers om barn-og-makt, maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk, Barndom. Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Pedagogiske-utfordringer, om å gjøre det nødvendige.
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger, Pedagogikk,
Pedagogiske-utfordringer
Pedagogiske-utfordringer, jeg har jobbet med unger i mange år. Unger med ulike vansker. Det gjelder å gjøre det nødvendige. Da må man finne ut hva det handler om, for det du finner ut har store konsekvenser for de mennesker det gjelder. Det var en gang. Det har vært så mange ganger, så mange ganger av det samme, men denne gangen her………
Jeg var relativt nyansatt på den plassen. Jeg hadde fått beskjed av rektor om å finne ut av denne ungen. Det var ADHD inn i bildet, atferdsvansker, barnevernsanmeldelse som burde følges opp, som det ofte er.
Jeg observerte ungen i klasserommet og tenkte at hvis jeg var blitt behandlet sånn, så hadde jeg blitt gal, vi snakker tørna. Han blei passet på hele tida. En assistent på hver sin side av ham i all undervisnin. Han ble fotfulgt i friminuttene.
Blikket hans var klart, våkent, frustrert.
Jeg snakka med ham i i pausa sånn litt på tvers da vi kom oss unna de som fulgte ham. Jeg spurte hvordan han hadde det. Han sa at han holdt på å bli gal av at det alltid var voksne rundt ham, at han aldri fikk være i fred. «Da må du skutte å slå da», sa jeg. «Hvorfor i alle dager slår du?»
De andre erta ham fordi at han ikke var noe flink så da slo han. «Erter?» spurte jeg. «Jeg har da ikke sett noen erte.» Nei, det var fordi de ikke turte det når det var voksne der. «Vil du slå da», spurte jeg. Selvsagt ville han ikke slå. Han ville ha det kult sammen med kamerater. Men når de var så kjipe…. Litt ut i samtalen spurte jeg om jeg kunne få komme hjem til ham. Ja, det hadde han ikke noe i mot.
Jeg ringte og gjorde en avtale med mor.
Hun viket ikke overvettes begeistret. Det var derimot jeg, og eg fikk en avtale.
Hjemmet blei jeg møtt av en rasende far. Han skjelte meg ut. Kom jeg dit for å spionere på dem. Var det ikke nok at de hadde fått barnevernet på nakken. Det var ikke noe galt med sønnen hans. Han banna så det lyste og virket direkte truende.
Jeg hadde tre valg.
Jeg kunne ha gått hjem, skrevet en rapport og fortalt hvordan jeg var blitt møtt. Det ville trolig ha vært svært alvorlig for både familien og ungen.
Jeg kunne han insistert på å få snakke med mor som jeg hadde gjort avtalen med, satt meg ned med mitt profesjonelle jeg og trolig ikke fått annet ut av det enn en rapport som ville omhandle svært uvillige foreldre som ikke så verken ungens- eller skolens situasjon.
jeg kunne svare på tiltale.
Det gjorde jeg.
Jeg kan banne verre enn noen bryggesjauer så jeg banna i vei og lurte på hvilken rett han hadde til å behandle meg sånn når jeg brukte av min fritid til å komme til dem for å finne ut hvordan vi best skulle hjelpe sønnen hans. Jeg så ham rett inn i øynene. I bakgrunnen så jeg ei kvinne med et blekt ansikt og sterke øye som så ganske forskrekket ut.
Hun prøvde å komme med høflighetsfraser, be meg inn og ignorerte ektemannen. Jeg hadde ingen intensjoner om å ignorere noe som helst. Jeg hadde bedt mor om at guttungen skulle være tilstede når jeg kom, men han var ingen steder å se.
Faren ble helt taus.
Jeg hadde gjettet riktig. I øynene hans så jeg inn på en dyp fortvilelse, et forskremt menneske som ikke ante hva han skulle foreta seg. Så derfor slo han fra seg med det han hadde. En liten gutt som gjorde hva det skulle være for dem han elsket. Han brydde seg om ungen sin. Det var jeg sikker på.
Mora stammet i bakgrunnen, fortsatte å komme med unnskyldninger. Jeg forsikret henne om at det var helt greit, at jeg forsto at de var fortvilet. Jeg var fortvilet jeg også. Nå måtte vi sette oss sammen for å finne ut hvordan vi skulle hjelpe gutten. mens det ennå var tid. Det var derfor jeg var her. Jeg var ikke skolens ambassadør, eller deres forlengede arm, men ei kvinne som så en gutt som trengte hjelp. Skulle det nytte måtte vi gjøre det sammen.
Jeg ble bedt inn i stua og sank ned i sofaen.
Mora spurte om jeg ville ha noe å drikke. Jeg takket ja til te.
Faren skjelte meg ut igjen for å være spion og han kom ikke til å finne seg i at jeg skrev ned et eneste ord om dette møtet om det de sa og det som foregikk der. Jeg skjelte tilbake og sa at jeg slett ikke var kommet som spion, men fordi jeg ville hjelpe guttungen. Så rakte jeg frem handa og sa at jeg lover at jeg aldri skal si et eneste ord om det som blir sagt her inne til noen uansett hva det er, og det er jeg villig til å ta deg i handa på. Jeg skal ikke skrive ned noe, dersom du ikke er enig i det.
Han tok handa mi.
Så begynte han å fortelle om guttungen, alle de gode egenskapene hans, hvor dyktig han var. Jeg tvilte ikke et sekund på at han hadde rett. På skolen hadde jeg møtt en stressa gutt, men blikket hans. Ja, han mente jeg nok kunne mer enn, tja.
Så hvorfor ……….. Han la ut om skolens bekymringer, alle tiltakene, han var sikker på at gutten ikke hadde ADHD. Det var jeg sikker på også. Jeg hadde ikke sett noe hos ham som tydet på det.
Så var jeg trolig illojal, for jeg kritiserte hvert eneste tiltak som skolen hadde igangsatt. Da stirret han stort på meg. Kona kom inn med drikke å biteti. Hun hadde hørt hvert ord, det var jeg overbevist om. Nå hadde vi ryddet vei. Den virkelige samtalen kunne begynne.
Deres historie kommer frem.
De hadde selv hatt det vanskelig på skolen. Ingen av dem likte å dra på foreldremøter eller samtaler. Mora prøvde, men opplevde det vanskelig. De hadde leflet med rus, narkotika da de var unge, men ingen av dem hadde hatt et rusproblem. Siden ungene kom, hadde de kun rørt alkohol i en moderat form. Hvem vet. Jeg kunne ikke vite, men jeg var villig til å tro på dem.
Det sa jeg også. Jeg sa at jeg ikke hadde kommet for å dolke dem i ryggen. Dersom jeg trodde at de ville gutten sitt beste ville jeg stå last og brast sammen med dem til vi fant en god løsning. Hvis jeg fant ut at jeg ikke at de ville gjøre sitt, ville jeg tvertimot stille meg sammen skole og barnevern.
De bedyret at de hadde guttens beste i tankene, at de elsket begge sine barn.
Pedagogiske-utfordringer, Om å gjøre det nødvendige, Ta vare på unger,
Jeg valgte dette som metode. Denne mannen trengte at jeg snakket til hans hjerte, gjorde ham trygg på at jeg var villig til å være et lyttende medmenneske.
For å fortsatte å trygge ham, tok jeg frem min mer lettsindige side og valgte å snakke om mine egne greier. Jeg forsto deres angst for skole og lærerværelser.
Det er helt sant. Jeg har fortsatt angst for lærerværelser.
Den sitter i ryggmargen fra jeg var unge. Hvis vi ikke var snille, måtte vi gå dit og melde oss. Så blei vi plassert utenfor på en stol til spott og sped. Fortsatt, når jeg kommer inn på slike rom, går det et gufs i gjennom meg. Alle disse flotte mennesker med fagkompetansen lysende som en glorie rundt hodet.
Når jeg er kjent, er det annerledes, men jeg tenker ofte at det er snille jenter og gutter som blir lærere. Det er ikke så ofte at det er rampungene man finer i de stolene.
Disse to kunne ikke helt forstå hvorfor jeg var blitt lærer når jeg hadde det sånn. Det kunne jeg ikke helt selv heller, men det var selvfølgelig for å kunne hjelpe disse ungene som sliter, ikke passer inn.
Vi fikk etterhvert guttungen ned.
Jeg spurte på nytt hvorfor han slo og fortalte om alt det fine foreldrene fortalte om ham, alt han kunne. Jo, han så på seg selv som flink, men det var vanskelig for ham å lese og skrive ordentlig og det lo de andre i klassen av. Derfor slo ham. Så nå ville han ikke lese og skrive. Da ble det jo litt trøblete på skolen, siden det er det de driver med der.
Han var også veldig frustrert over å bli passet på hele tida. «Men du skjønner jo at det må være sånn så lenge du slår»; sa jeg. «Jeg har forstått at du slår skikkelig hardt også. Det kan jo ikke være sånn at dine medelever skal være utrygge på skolen.» Nei, men det var bare å la være å erte han det. Han slo kun de som ertet. «Så hva skal til for at du ikke slår. På skolen rapporterer de at du faktisk slår uten grunn. » Han medga at det etterhvert var blitt sånn at han slo dersom han trodde de kom til å erte.
Han medgav også at han gikk og vandret rundt i klassen.
Jeg spurte hvorfor. Nei, det var fordi han ikke hadde noe å gjøre siden han verken kunne lese eller skrive. Da var det på en måte ingen vits i at han var der. Da kunne han heller gå et annet sted.
Joda, det er noen pedagogiske-utfordringer,Vi lagde en avtale.
Jeg skulle få fjernet begge assistentene dersom han lovet at han ikke skulle slå. Dersom han ble provosert eller ertet skulle han komme til meg. Vi skulle ordne opp.
Han skulle ikke vandre rundt i klasserommet. I stedet skulle han forsøke å følge med, skrive og lese på sitt nivå.
Han skulle være sammen med meg i en del timer der vi skulle jobbe med å få opp lese -og skrive evnen. Klassestyrer skulle la han i fred slik at han ikke trengte å bli avkledd på noen måte.
Vi skulle finne ut av hvorfor han sleit med å lese og skrive. Jeg skulle foreta noen tester. Ved behov skulle vi få det utredet videre.
Han og klassestyrer skulle sammen finne ut hvor han skulle sitte i klassen og ved siden av hvem.
Hvis det ble vanskelig å sitte i ro, skulle han finne meg.
I matte, som han var glad i , skulle han gjerne få briljere, men det skulle ikke stilles krav til å sette opp stykker og holde orden på tall. Det skulle vi jobbe med over tid på gruppe og i klasserommet.
Vi tok hverandre i handa på denne planen. Guttungen gikk.
Så la jeg foreldrene og jeg en plan.
De skulle støtte opp om den planen jeg hadde lagt med gutten.
De skulle sørge for at han satte seg ned med lekser og ikke på noen måte pushe. Han skulle jobbe i egen takt, halve tida med matte og halve tida med skriving. Jeg skulle avtale med lærer hvordan det skulle foregå. Tekster der han skrev om noe han likte.
Vi skulle legge barnevernet på hylla.
De skulle prøve å stille opp på møter på skolen. Jeg tilbød meg å være tilstede i den grad de ønsket det.
Vi var blitt enige om at vi ikke skulle skrive ned noe fra møtet. Nå gikk de med på at disse punktene skulle forfattes, og vi underskrev alle tre. Jeg sa at de kunne ringe meg når det skulle være på døgnet dersom det var noe de lurte på, trengte hjelp med.
Vi avsluttet møtet med å hygge oss, le mye, fortelle hverandre om små rampeepisoder fra skolen.
Snømann, Pedagogiske-utfordringer, unger i lek
Tester viste at gutten hadde dysleksi. Klassestyrer foreslo å plassere ham sammen med en stille og forsiktig gutt som han kunne kikke litt på når det gjaldt skriving. Det fungerte ikke så bra siden denne gutten satt og hvisket hele tida.
Jeg brukte en god del tid på å observere i klassen. Samtidig brukte jeg tid på å undervise klassestyrer i hvordan hun skulle undervise og tilrettelegge for dysleksien. Det forundret, forundrer meg, at dette ikke fokuseres mere på i lærerutdanningen. VI vet at det trolig befinner seg noen i alle klasser. VI veit også at de skjuler det med livet som innsats. Det er så pinlig.
Gutten hvisket. Det viste seg at han egentlig ikke skrev på skolen i det hele tatt. Leksene hans var alltid perfekt utført med helt riktig norsk.
Pedagogiske-utfordringer, Jeg sjekket ut dette med foreldrene.
Mora var helt klar på at sønnen hennes hadde lese og skrivevansker, men hun ville ikke at det skulle bli et problem på skolen så hun gjorde alle leksene hans.
Utredninga viste at hun hadde helt rett. Jeg fikk disse to guttene på gruppe. Det ble helt magisk. De var så forskjellige og så bra for hverandre. Vi hadde de kjempekult og de ble glade i både å lese og skrive på det nivået man kan forvente av dyslektikere.
For å få dem bort fra bokstavene, som de begge var ganske engstelige for, gikk jeg over til å skrive med runer. Det syntes de var morsomt. For å oversette måtte de jo både lese og skrive på vanlig vis. Også dreiv vi med mye morsomt som vi kunne skrive om. For når hjertet og følelser er aktivert, ja da, er det gøy å skrive.
Det handler rett og slett om å se mennesker, ikke diagnoser, grupper, båser.
Vi er alle forskjellige. Alle har vi våre sår, våre utfordringer. Vi må alltid snakke til menneskene bak maskene ellers er det egentlig ikke noe vits. Å denne gutten som holdt på å bli fullstendig ødelagt av systemet vokste frem til den ressurssterke gutten han egentlig var, den som foreldrene så.
Dette er selvsagt ikke noe hvem som helst bare kan gå inn å gjøre. Man må ha fagkompetaanse og erfaring i å lese mennesker.
Kun to ganger i hele min karriere har jeg meldt unger til barnevernet for omsorgssvikt. Mange ganger har det vært mistanke om det. Flere ganger har jeg blitt hardt presset til å melde, men jeg har ikke gjort det. I stedet har jeg gått inn og undersøkt hva det dreier seg om. Derfra har vi bygd solskinnshistorier og utvikling.
Det er da det er moro å jobbe med unger, det er da vi bygger fremtid.
Det handler om å løse de pedagogiske-utfordringer som dukker opp uten å plassere ut merkelapper. unger er uferdige. Ingen vet hvor langt de kan vokse. Men om man aldri gir seg og løser de pedagogiske-utfordringer vi møter på veien, ja, da er det duket for en god prosess.
Vers om unger, pedagogiske-utfordringer, Unger i lek,
