Skolemobbing,
makt og medløpere,
Mihalyi Csikszentmihalyi,
telenomier,
maktmennesker,
læring,
gode klasseromsmiljøer,
forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Å mobbe i skolen.
Skolemobbing, makt og medløpere. En av de viktigste oppgavene i skolen er å få slutt på all mobbing. Mobbineg kan ødelegge mennesker for livet, ta fra mennesker all selvtillit, gjøre folk syke. Ikke bare ofrene skades. Det gjør også de som mobbes.
Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren.
Onkel, pappa og vi småttingene, spilte fotball på sætervangen om sommeren. Vi befant oss på vidt forskjellige planeter. «Mål!» jubla vi og fløy etter ballen som viltre kaniner mens vi sparka den i hytt og kanari. Det var så gøy. De to voksne sukka og stønna. Vi krangla og skrålte.
Setervangen vakke så stor. Innkastene ble tatt fra vedsgården. Der inne trodde jeg det var bjørn og troll om natta. Gørskummelt, for vi måtte bort på utedoen i fjøset. «Det nytter ikke», sa de voksne. «Dette må vi vente med i mange år til.» Reglene ja, dem var vi ikke klare for, men moroa, leken.
Å leke fotball. Det var bare så herlig, noe med de voksne, noe ordentlig. Ennå kiler det i minnene av forventning i magen. Det må de voksne forstå. Regler tar tid. Syv år gamle er vi modne for å gjøre dem til våre. Ikke når vi er seks år, men når vi er syv. Da befinner vi oss i den spede begynnelse.
Mobbing i skolen, Mihalyi Csikszentmihalyi, sier at mennesker søker flytopplevelser aktivt, og de søker dem der de er å finne.
Når ikke annet er mulig, engasjerer de seg i diverse mikroflytaktiviteter.
Da jeg var unge, visste jeg sjelden hvor læreren befant seg i sin undervisning fordi jeg enten dagdrømte eller leste videre i lærebøkene. Restenergien brukte jeg på at han ikke skulle oppdage det.
Csikszentmihalyi kaller jegets målstyrende tendens for telenomier. Man kan lærer å finne nytelse i makt, mat, rus, innordning, klovnerier osv.
Vi, som er pedagoger og foreldre, ønsker at barnets telenomier skal fokuseres mot læring og andre sunne aktiviteter, flyt i læring, og i hvert fall ikke i overlevelsesstrategier på sosiale arenaer.
Små yndige blomsterfeer, eller andre feer, kommer ikke til å ordne opp for oss. Vi må sette fokus, brette opp armene og innstille oss på hardt arbeid. Det dreier seg om elevenes sosiale kompetanse og sosiale intelligens.
Dersom vi er dyktige inspiratorer, kan vi alltids fange inn våre elever i det vi driver med. Det er en kortsiktig løsning dersom faktorer i miljøet opprettholder motstridende telenomier. Allerede i barnehagen kan unger kjenne frykt for å dumme seg ut. Det er ikke bra.
Sagt av et barnehagebarn:
«Kan jeg fortelle at jeg har sydd to sting i haka mamma. Er det å dumme seg ut?»
Sånt blir jeg trist av.
Da har pedagogene en oppgave. Unger som er redde for å dumme seg ut i et klasserom, har en dårlig læringsarena. Vår energi renner ikke i strie flommer fra en ubegrenset kilde. Den er begrenset. Vi har ikke råd til at de bruker energien på ikke å dumme seg ut. Sånt er ikke sunt hverken for individ eller samfunn.
Energien på skolen skal gå med til å lære. I friminuttene skal den gå med til lek. Læreren må være ansvarlig for å gjøre elevers innspill interessante og knytte dem opp til undervisningsstoffet. Elever skal oppleve seg kloke i klasserrommet, uansett. Feilene ligger i utgangspunktet ikke hos elevene. De kan ligge i et miljø som forsterker dårlig atferd. Det kan ligge hos læreren som underviser kjedelig. Men det kan aldri ligge hos eleven . Det sosiale – og det faglige miljøet henger sammen.
Å mobbe, er ensbetydende med å gjøre andre redde.
Barn som blir ertet, er redde, blir plaget eller har opplevd ubehagelige opplevelser, kan velge å skjule seg bak en tøff maske. Vedkommende tilraner seg makt for å være trygg. Det er bedre og slå først enn å bli slått. Der begynner det.
Etterhvert blir selve makten, maktfølelsen til jegets målstyrende tendens.Selve maktutøvelsen gir flyt. Vi har skapt forløperen for en diktator, en som vil bestemme over alt og alle og benytter alt av herskerteknikker for å få det til.
Vi må inn i miljøet og fjerne alt som opprettholder behovet for makt.
Å stoppe mobbing i skolen, Det vil ta tid, det er mulig og det må gjøres både for eleven selv, de andre elevene, læringsmiljøet og for vårt fremtidige samfunn.
En person som søker makt, trenger medløpere, slaver for å trygge maktposisjonen, sitt eget secret service team. Det får de dersom det kan stilles makt bak kravene. Er maktpersonen god på manipulering, kan det bli stygt. Medløperne gjør det de får beskjed om, for de tør ikke annet, utfører erting og vold. Rollen kan bli en målstyrende tendens i seg selg som gir ulik grad av flyt. Man kan begynne å like og gjøre andre vondt, nyte andres smerte.
Det må ryddes raskt og effektivt. Mye står på spill. Det er mer vanlig enn man tror. De som søker makt, trenger noen å herske over, herse med.
Mobbere, mobbeofre, voldsutøvere. Få det bort. Ta livet av det. Bruk tid på å skape gode miljøer der sånt er utenkelig.
Inni både mobber og offer sitter det redde sjeler som trenger å bli reddet. ut av en situasjon der jeget egentlig ikke vil befinne seg.
Det nytter ikke å snakke til masken.
Vi må finne det redde barnet som skjuler seg bak den, som har hatt behov for å bygge forsvarsverker rundt hjertet. Det barnet må vi snakke med. Der må vi begynne arbeidet. Slagene, volden, manipulasjonen, er bare symptomer. Vi må gå til årsaken. Når hjerter snakker til hjerter, legger det seg ikke løgn i mellom.
Hvilke faktorer ligger i miljøet og opprettholder atferden? De må fjernes. Vi må observere, kartlegge og samtale. Gjennomføre tiltak. Den ekte ungen bak masken må få vite at du er der og at du er villig til å gå de skritt som trengs for at både klasserom- og friminutt skal oppleves trygt.
Det er ingen enkel vei, men den eneste farbare. Flyt og flytopplevelser i undervisningen gjør det lettere. Flyt og mikroflyt i friminuttene også. Syvåringene elsker læreren. Det er til god hjelp. På senere klassetrinn, blir sånt vanskeligere. Hvis man tar onde ved roten så fort man ser tegnene, har man størst sjanse for suksess til minst mulig kostnad og minst mulig slit. Det man ikke må gjøre er å vente og se. Det går ikke over.
Skolemobbing vil kreve en observerende tilstedeværelse i friminutt og på andre arenaer der man ikke er i kontroll, er nødvendig til situasjonen retter seg.
Det må frigis tid slik at lærerne, som sliter med dette, ikke har inspeksjon i perioden. En negativ utvikling tar tid å vende spesielt hvis den er forårsaket av dyptgripende opplevelser. Skolens aktører må stå sammen om det.
Hvis man greier det, er det ikke en gevinst bare for den enkelte, men for medelever, klasse, skole, lærere og samfunn for all fremtid.
Vi har ikke samfunnsøkonomi til å la være å plukke opp skremte sjeler som skjuler seg med frykten sin et sted.
Rent moralsk har vi en plikt til å gjøre det nødvendige uansett.
