Flyt, læring er mer enn bare læring.

Flyt,
Læring er mer enn bare læring,
Flow,
Tid og evighet,
lærere,
pedagoger,
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed

Det er så merkelig med tid.

Jeg synes den går fortere og fortere. Noen ganger innbiller jeg meg at det sitter noen og dreier på jordkula, for å more seg med å ta dagene fra meg, timene, minuttene fra, sekundene. Livet, det virkelige livet, foregår i intenst opplevde sekunder, flyt, det fantastiske livet som jeg er så heldig å befinne meg i. Det er da læring skjer, virkelig læring, som går i dypet, det er da læring er mer enn bare læring. Flow, tid og evighet blir ett.

Tida er lineær. Den består av søvn våken, måltider og gjøremål.Sekunder er nøyaktig tilmålt og blir til minutter, timer, dager, livet. Opplevelsene følger etter hverandre, men utover det er de ikke underlagt tidslinja.

Noen opplevelser er så kjedelige at sekundene strekker seg utover og nekter å slippe. Man må bare forbli der i en evighet av meningsløshet. Andre opplevelser går så fort at man ikke fatter at tiden gikk.

Kongeopplevelsen inntrer når tid og evighet blir ett.

Tida utvider seg og blir uendelig, helt ubetydelig. På samme tid raser den av gårde. Man befinner seg i den, er i den. Tidslinja har ingen mening. Tiden har videt seg ut. Nerver, sanser, muskler, tanker, følelser er ett. Alt arbeider sammen i en intens tilstedeværelse. Ytre lyder forsvinner, krav blir borte. Hele mennesket er i flyt.

I disse øyeblikkene befinner livets kjerne seg. 

Jeg hadde sluttet i barneparken. Det var der vi gikk, vi som hadde hjemmeværende mødre da jeg vokste opp.

Mora mi hadde sagt at jeg måtte stå på trappa utenfor blokka når 16. mai toget kom forbi i rollen som vinker. Det var fryktelig. Jeg kjedet meg så jeg holdt på å gå i oppløsning.

Det var en evig venting, vente og vente med flagg og sommerkjole.

Jeg ville så gjerne være med, gå i tog jeg også.

Venner og lillebror gikk i toget.

Jeg ventet. Etter en utidig evighet kom de. Det så gøy ut. Klumpen i magen vokste. Tårene sto i øynene. Da var nabokjerringa der. Hun oppdaget meg i rollen som vinker. Her skulle vi ikke ha vinkere, men deltakere. Hun hentet meg inn. Klart jeg skulle gå i tok jeg som andre.Jeg glemmer det aldri. Flagget mitt. Jeg holdt det høyt. Langt bakom et sted, som ubetydelig støy, hørte jeg unger som skrek, mødre som kjeftet, barn som tullet, broren min tullet. Jeg tulla ikke. Hele meg gikk i tog. Flagget og jeg.

I tidligere år hadde jeg sikkert bølla jeg også. Egentlig husker jeg ingen tidligere år. Men nå, i dette øyeblikket, hadde jeg følt på det å stå utenfor, vente, ikke få delta. Jeg var med, jeg nøt det, hvert sekund. Hver nerve i kroppen var med på gleden ved å gå i tog. Slike opplevelser setter spor i kroppen. De er dype sporene av flyt. Læring er mer enn læring. Læring som setter dype hukommelsesspor.

I skolen skal det måles hva eleven har lært.

 
Innen der og da skal de ha lært slik og sånn. Så er alt velstand, vellykket. De som ikke har lært det  ja, det er enten dårlig arbeid av læreren, eller av foreldrene eller av eleven eller hva vet jeg.

Det er fint at vi har mål for hva elever skal kunne. Mitt poeng er at det er ikke likegyldig hvordan de kommer dit. For læring er mer enn bare læring. Det handler om hvordan.

Det optimale læringspunktet for et menneske er når det totale engasjementet er involvert i læringsopplevelsen. Da blir opplevelsene som merkesteiner i hukommelsen. Rundt disse bygger vi vårt indre liv.

Læreren er kunstneren som har arenaen hvor dette er mulig, skolestua.

Da må pedagogen vite hvordan de beskrevne optimale situasjonene skapes  slik at skolen blir til glede, fagene til glede, dagene til glede, for alle. Selve prosessen å lære må bli en glede, ja, for da er læring mer enn læring, hukommelsen styrkes, læringspotensialet blir optimalt og læringsgleden gnistrer, jaget hvert eneste kjedsomhetstroll. Flyt.

Lykkes vi, blir det, å lære, et mål for ungen vår for all fremtid. Slike unger det er hva fremtida trenger. Unger som er optimalt fokusert mot oppgava, de når målet, sitt eget, skolens og samfunnets.  Nå synes selvsagt elever at det er gøy å bli målt noen ganger. Kanskje trenger ikke elever å bli målt mer enn for å tilfredsstille nettopp det.

 Jeg snakker ikke om at nå skal vi kose oss så veldig dere og bare ha det morsomt.

Å lære noe nytt, som ikke kun kommer fra egen nysgjerrighet, men ut fra noen annens agenda, er en alvorlig, ofte smertefull prosess. Det krever hardt arbeid. Poenget er at ungen vil sette inn nødvendig energi på det fordi ungen er tent. Lærerens fremste oppgave er å tenne den gnisten og legge til rette for at læring kan skje.

Ungene kommer til verden med en formidabel lærelyst. De utforsker verden med en intensitet som er synlig i hele kroppen. Så tar kulturen, plikten, nødvendigheten og trivialitetene, for mange av mer eller mindre rotta på den hos mange av oss.

De klarte aldri å ta rotta på min lærelyst, men du verden så mange bortkastede timer jeg tilbrakte på skolen med å enten operere bort vorter med passeren eller lese i bøker jeg ikke skulle lese.

Noen av oss står tilbake med fortrengningsmekanismer over det vi ikke mestret. Det vi greide, ønsker vi å fortrenge så fort som mulig fordi vi tilkjempet oss det i sekunder av ulidelig kjedsomhet. Så er jo hele strevet bortkastet. La oss gjøre så flyt i læring blir de telenomier elevene våre følger. Da gjør vi noe godt for samfunnet. Flow.

Ekte læring

bygger varige indre kunnskapsstrukturer
som nye erfaringer lett kan knytte seg til.

I det ligger god samfunnsøkonomi.