Fiksjon-Spenning,
Norsk Fantasy,
Fremtidskrim,
Sci-fi,
Norsk Fantasy forfatter R.R. Kile
Det er en fantastisk følelse. Jeg har gitt ut to bøker på to måneder. Jada jeg har jobbet med dem i mange år, men akkurat nå er de født og har forlatt redet. Jeg ønsker at det skal gå dem dem vel, at de skal få leve og puste gjennom de opplevelser de vekker. Lykke til mine barn. Jeg bærer håpet på mine skuldre. Ordene vi har forfattet og lekt med sammen. Nå har jeg gitt dere til verden. Kjære verden, ta godt vare på dem, for de er eltet i mitt hjerte, så de kan bli til noe, en skapelse hos de som leser.
Serien Liber Mundi.
Vi befinner oss 7000 år frem i tid. Verden har en lov for alle. Det finnes ingen religion. Fengsler finnes ikke. Samme språk snakkes over hele verden. Det er en tid for håp, for verden har vokst seg sterk, med skapende kulturer med livsfriske folk i en storslått natur.
Men dessverre er det opprørere i paradiset. De vil noe annet, og kjenner på maktlysten som en drivkraft for å få forandring. Der ligger frøet til kampen. Måtte det gode seire.
Les Den røde steinen, kapittel 1
Snøen lå hvit rundt huset. Den elleve år gamle Magnom dro min lille datter Mayla på kjelke. De hadde funnet seg en skråning som de akte i. Mayla lo av fryd i det de fôr nedover. Jeg smilte. Hun hadde lue og akedress. Lyse krøller kikket frem overalt fra lua.
Jeg lå ikke på latsiden jeg heller. Magnom ønsket seg en lengre akebakke. Jeg preparerte den, mens han akte med Mayla. Det var en god arbeidsfordeling. Vesla vår elsket Magnom. Laia elsket alle sammen, akebrettet også. Hun løp etter dem. Magnom lo og kastet snø som han fikk henne til å løpe etter.
Det så helt annerledes ut her enn det tidligere hadde gjort. Livia hadde flyttet det store huset vårt fra Liljedalen, hit. Ikke flyttet rent bokstavelig, men hun hadde fått bygd en tro kopi og hadde planlagt at vi skulle dandere tre badevann på tomta i samme avstand fra huset akkurat slik det hadde vært i min barndoms dal.
Dette skulle bli en Liljedalen i miniatyr.
Det var utfordringer. Vi likte begge utfordringer. Det var blitt mindre tid til dem med ei datter i huset. Vi ventet barn for gang nummer to om tre måneder. Jordmora var sikker på at det var tvillinger. Livia var strålende fornøyd. Jeg var blek. Livia hadde nektet å få inn erstattere for Ordelia og Grolin. Jeg forsto henne godt, men med tvillinger var vi nødt til å få inn hjelp. Så mye ute på farten som jeg var, måtte hun ha assistanse til både det ene og det andre.
Ordelia og Grolin hadde vært våre gode venner og husholdere. Egentlig hadde de vært ansatt av Konglomeratet for å beskytte oss. De hadde begge vært folkeverger slik vi var. Det hadde ikke hjulpet dem. De hadde dødd i forsøket på å beskytte Livia. Vi kom aldri til å glemme dem.
Vivi, Tilla og Tilbie kom hoppende og dansende sammen med Livia. Det var underlig å tenke på at min kone hadde to småsøstre og ei kusine. De hadde kommet for å ake, leke med Mayla. Mayla elsket dem alle, vårt solskinn, vår glede.
Ingen hadde så fine snøforhold for små barn som vi.
På utsida av Klosterdale i overgangen mellom fjell og dal var det masse snø, morsomme bakker og muligheter for å lage alle slags byggverk uten at man måtte organisere for en familietur opp heisen og ut til de ulike fjellplatåene. Vi hadde bygd en stor iglo til å leke i. Ungene hadde bygd diverse snøhuler og sklibaner. Den jeg holdt på med, ville bli den lengste.
”Dere trenger noe å trekke dere opp i”, sa Livia. ”Hun trengte det i hvert fall med den store magen. ”Jeg skal snakke med Hendti om det så kan han komme bort med Eilon.” Eilon var Hendtis sønn. Han var så og si på alder med Maylas små tanter. Hun fant frem kommen og gikk litt unna oss.
Småsøsknene hennes hvinte av fryd og fikk Mayla til å le. Laia fulgte etter Livia. Hun kom raskt tilbake. ”Filleren, han svarer ikke. Da prøver jeg senere. Reikin, hva sier du til en hest og slede tur.” Ungene jublet. Laia kastet seg rundt i snøen. Mayla ville skli.
”Alle kan fortsette å skli”, sa jeg.
”Jeg kan rigge til.” En tur til stallen passet meg utmerket. Magnom ble med meg likevel. Vi to trivdes i hverandres selskap. Han elsket hester, stelle med dem.
Hest og slede. Unger som skrålte. Det ble måneskinn og kveld med stjernestrødd himmel. Mayla lå tett inntil meg og nynnet strofer jeg ikke forsto hva betydde.
”Hun får sangstemmen din”, sa Livia. Det var lykke. Men krøllene ante jeg ikke hvem hun hadde fått fra.
”Hendti svarer fortsatt ikke”, sa Livia da jeg kom ut i stua etter å ha sunget og lest for Mayla. Hun var krevende å legge. Å sove var ikke en syssel hun var begeistret for. Derimot likte hun å være oppe trøtt og grinete, for å drive oss til vanvidd. Jeg trodde hun likte det.
Livia kysset meg på nesetippen.
Det var så vidt hun rakk frem med den store magen.
”Neida, tullekopp!” sa hun. ”Vesla vår vil gjerne legge seg i tide. Det er vi som så gjerne vil være sammen med henne at vi ikke handler før det er for seint.” Jeg smilte til henne. Kan hende hadde hun rett. Mest sannsynlig kom jeg til. Livia hadde den samme forståelsen for unger som hun hadde for dyr. ”Jeg fatter ikke hva som oppholder Hendti”, sa hun og rynket på den lett fregnete nesa. Jeg elsket antydningen av brune små prikker. ”Da prøver jeg Eilin.” Eilin var kona hans.
Mayla hadde fått eget rom.
Jeg gikk for å hente honningøl og kjeks. Vi hadde sånne koselige kvelder når Mayla var lagt. To nye småttinger ville trenge plassen inne hos oss. Så vi øvde. Jentungen var meget fornøyd med det på dagtid, men ikke når hun skulle legge seg. ”Reikin, kom!” ropte Livia. ”Du må snakke med Eilin. Skynd deg!”
Eilin var ikke min preferanse for en samtalepartner akkurat nå. Min agenda besto av hygge med Livia. Dernest ville jeg få ordnet praktiske detaljer rundt vår nye hverdag. Det var sånne tvungne forhold en ikke kunne kontrollere. Jeg kvalte hjertesukket og tok kommen Livia rakte meg.
”Hei Eilin! Hva trenger du meg til?”
”Jeg er bekymret for Hendti.
Mannen har ikke latt høre fra seg siden i går. Han pleier å kontakte meg daglig når han er borte. Jeg hører at dere ikke får tak i ham heller. Han kontaktet meg ikke i går kveld og har ikke gitt lyd fra seg i hele dag.”
”Det kan ha kommet noe i veien”, sa jeg. Hendti satte familien sin først. Jeg visste det, men han var også et rotehode når han var opptatt med noe, kreativt til stede i nye oppdagelser.
”Han pleier aldri å la det komme noe i veien”, insisterte hun, ”I hvert fall ikke så lenge”, modererte hun seg. ”Han vet at jeg er engstelig for ham når han er borte.”
”Hvor er han da?”
”Han sa det ikke.
Ingen på teamet hans vet det heller. Jeg har kontaktet dem alle sammen. Ingen har hørt fra ham. Det er rart. Han har ikke svart Livia heller.” Hendti pleide alltid å svare meg. Jeg kunne nesten ikke huske at han ikke hadde gjort det. Men det var ikke jeg som hadde kontaktet ham. Det samme gjaldt forsåvidt også Livia, litt som om vi var en og samme person.”
”Hvor mange ganger har du prøvd å kontakte ham?” spurte jeg. Da begynte hun å gråte.
”Unnskyld”, hikstet hun. Jeg så henne for meg. Blåfargen på øynene som alltid hadde fascinert meg.
”Ja, Eilin.
Du har rett. Ikke gråt. Han pleier nesten uten unntak å svare oss enten med en gang eller ganske raskt når det er vi som kontakter ham. Ingen av oss har hørt noe. Arbeider han med noen spesielle utfordringer nå som krever ham?”
”Den mannen arbeider alltid med spesielle utfordringer”, sa hun. ”Han er åpen om det til meg. Det gjelder selv om jeg noen ganger blir gal av det. Det er jo ham jeg elsker. Jeg har aldri opplevd noe sånt. Derfor er det veldig rart.”
”Lov meg at du ikke gråter….” Hun avbrøt meg.
”Han ville ha sagt i fra Reikin….”
”Jeg vet det, Eilin.
Jeg lover at jeg skal forfølge det dersom du ikke hører noe i kveld eller i morgen tidlig. Akkurat nå har jeg gledet meg til en avslappende fredagskveld med Livia. I morgen kan vi trenge barnevakt. Er det greit for deg om jeg spør Leila.”
”Klart det! Du kan få snakke med henne nå! Men jeg synes ikke det kan vente.”
”Jeg skjønner det. La meg snakke med Leila!”
Leila var blitt søtten år. Like gammel som Livia hadde vært da jeg først traff henne. Det var underlig.
”Leila, gidder du å være barnevakt for Mayla i morgen?”
”Gjerne! Hvor og når er det snakk om?”
”Liljedalenhuset, fra du våkner og så lenge du har tid.”
Vi kalte det for Liljedalenhuset, huset vårt i Dalene, fordi det var en kopi. ”Ta gjerne med Eilon hvis han har lyst. Eller det blir kanskje mye for deg hvis du tar med deg lillebroren din også.”
”Jeg ser på det. Eilon sover hos en kamerat, men han kan jo komme etter på når han kommer hjem. Jeg vet ikke hvor lenge han har tenkt å bli der. Jeg skal ut på kvelden så jeg blir glad hvis dere er hjemme igjen i syvtiden.”
”Fantastisk”, sa jeg og kikket bort på Livia. Hun så ikke spesielt begeistret ut over at jeg hadde skaffet barnevakt.
Jeg fikk Eilin på øret igjen.
Hun snufset. ”Eilin, Jeg kan ikke i dag. Vi venter….”
”Jeg vet det”, avbrøt hun spakt. ”Det er bare det at jeg ikke vet noen andre jeg kan kontakte. De vil bare mene at jeg er hysterisk.”
”Men ikke jeg.”
”Jo, men det bryr jeg meg ikke om.” Hun hadde rett. Vi hadde stått i mye sammen. Det var jeg som hadde fått henne til Konglomeratet. Ingen av oss hadde visst om henne, men hun hadde hatt en datter med min trener og venn, Solaiko, altså Leila.
”Dersom det ikke skjer noe mer alarmerende, kikker jeg etter ham i morgen dersom han ikke er kommet til rette da.”
Hun sukket, men hun sa ja. Solaiko hadde forrådt meg. Han hadde dødd. Jeg hadde fått dem hit. Nå hadde hun mann og en flokk med unger her i Konglomeratet.
”Da har jeg fiksa barnevakt til i morgen”, smilte jeg til Livia.
”Jeg er ikke begeistret. Det blir en nydelig dag. Hva er det som haster?”
”Livia, vi må finne noen som kan hjelpe oss når ungene kommer.”
”Det haster ikke! De kommer ikke på lenge!”
”Vi venter tvillinger.
De kan godt finne på å komme lenge før tida.” Hun begynte å gråte. Jeg så oppgitt på alle tårene. ”Livia?”
”Du vet at jeg ikke har lyst til å finne noen til å erstatte Ordelia og Grolin Jeg elsket de menneskene. Jeg vil ha dem her. Når jeg ikke kan få det, vil jeg ikke ha noen. Du kan vel ta deg fri etter fødselen til vi får alt til å gå rundt.”
”Det er ikke så enkelt Livia. Du vet det. Verden gjør som verden vil. Jeg er nødt til å trene gruppa mi.”
”Det er min gruppe også”, snufset hun. Jeg lo og trakk henne inntil meg. Hun dyttet meg bort.
”Det gjør det ikke mindre viktig å trene dem.”
”Vi kan trene her så jeg kan være med.
. Dessuten finner jeg meg ikke i at du ler av meg.”
”Jeg ville aldri våge å le av deg, søta.” Hun smilte gjennom tårene.
”Du våger ikke å søta meg!”
”Aldri!” sa jeg og så begynte jeg å fnise. ”Livia. Vi kan trene her. Den store magen din kan få være med.”
”Ikke fornærm magen min!”
”Aldri! Det blir litt morsomt at de to babyene skal være med. Det er selvsagt en tilfeldighet at de er i din mage.”
”Reikin!” Hun lo nå.
”Men kjære mage og mamma. I morgen er det en god dag til å begynne arbeidet med hvem som skal hjelpe oss. For jeg regner med at dere ligner på mamma og kan varte opp med litt av hvert av bøll og krøll.”
”Hø!” sa hun.
”Hvis vi aldri begynner, kommer vi ingen vei. Mayla får det kjempegøy her med Leila. Kanskje kommer det flere barn også. Vi får ro på oss.”
”Hva tenker du at vi skal gjøre?” spurte hun med tårer som silte ut av de himmelblå øynene. ”Jeg beklager Reikin. Dette er ikke noe jeg har lyst til akkurat nå.”
”Jeg forstår det, gullet.”
”Ikke gull meg heller!”
”I morgen, kjære, tenker jeg at vi drar til et barnefritt område, vårt hus i Klosterdalen, eller i Kildedalen hvis du heller ønsker det. Jeg tenker at vi er mer alene i Kildedalen. Derfra går vi gjennom alle alternativer. Vi regner med at Hendti har kommet til rette. Hvis han ikke han er det, har jeg lovet å stille meg til disposisjon for å finne ham. Det kan umulig ta lang tid. Hva sier du?”
”Det kommer an på om han er her i Dalene”, sa Livia.
”Eilin visste ikke noe annet. Han har vel stengt seg inne på et rom der ingen kan finne ham og har glemt tida.”
”Da kan Eilin snakke med Magnom”, sa Livia. ”Han vil kunne spore ham.”
”Det har du rett i”, sa jeg. ”Jeg spør henne.”
”Nei”, sa hun ”Da går tida. Jeg vil til huset i Kildedalen.”
”Da er vi enige”, sa jeg.
”Nei, vi er ikke enige, men jeg skjønner når jeg er slått”, sa hun. ”Jeg vil ikke treffe noen, ikke Kobin, ikke Elisha, ikke pappa, ikke mamma, ingen søsken, ingen som vet best.”
”Det er helt greit”, sa jeg. ”Vi skal ikke ha noen som vet best tilstede. Det skal kun være vi to som prøver å finne ut av hva vi skal gjøre.” Vi forlot honningøl, saft og snacks for å gå å legge oss. Hun gråt i armene mine, kunne ikke snakke. Det var helt greit. Vi behøvde ikke å snakke. Jeg hadde det helt elendig med Grolin og Ordelia jeg også. Det ville bli en god dag i morgen. Jeg så frem til den.
”Livia, Eilin har ikke hørt noe fra Hendti. Jeg bruker litt tid på å sjekke ham opp, mens du ser over alternativer, er det greit?
”Problemet er at det ikke er noen alternativer.”
”Kan du ikke se på hva som ikke er noen alternativer da så går vi gjennom det punkt for punkt når jeg kommer.”
”Det er det dummeste jeg har hørt.”
”Jeg har kommet med en mengde forslag. Du sier nei til dem alle.”
”Som om du er begeistret for de forslagene du kommer med.”
”Nei, og du vet hvorfor. Vi vil ikke noe av dette, men vi må finne løsninger. Du er sentral.”
”Gå og let etter Hendti! Det kan hende jeg legger meg for å hvile. Vi fortsetter etterpå!” Jeg så på klokka. Den var halv tolv. Vi hadde fortsatt flust av tid.
Jeg dro bort til Hendtis hule.
Der var det ingen. Jeg plasserte meg ved arbeidsbenken hans for å finne ut av hva han hadde av avtaler, men jeg kom ikke inn. Da kontaktet jeg Eilin. Hun ga meg et passord som jeg prøvde, mens jeg hadde henne på øret, men jeg kom fortsatt ikke inn.
”Jeg har heller ikke kommet inn”, sa hun. ”Hvorfor skal du komme inn?”
”Ikke bekymre deg! Jeg prøver kollegene hans”, sa jeg.
”Ja, som jeg har sagt har jeg snakket med hele bunten.” Stemmen lød redd.
Jeg dro hjem til Sentil. Der var det ingen hjemme. Jeg skrev en melding til lederne for teamene hans og så kontaktet jeg Marigil. Det var henne jeg kjente best av Klosterdalens ekspertise. Hun svarte med en gang.
”Om jeg vet hvor Hendti er?
Nei, Reikin. Her er det et galehus akkurat nå så jeg forteller gjerne Konstru at du trenger meg og kommer.” Konstru var ektemannen hennes. Jeg hadde vært med på å redde ham for noe som virket som en evighet siden. Hun hadde fått tre barn siden den gang.
For omtrent to uker siden hadde hun tatt opp igjen arbeidet. Den yngste sønnen var et år gammel. Jeg skulle også snart bli en trebarns far. ”Ja, du kan jo glede deg”, sa hun. ”I dag selger jeg dem billig. Ser deg på pulten hans.”
Jeg ble sittende å kikke gjennom ting, som jeg egentlig ikke begrep noe av, til Marigil dumpet ned ved siden av meg. Jeg flyttet meg for å gi henne bedre plass. Hun ga meg en klem.
”Vi finner ut av det”, sa hun.
”Helt sikkert”, sa jeg. ”Eilin er bekymret. Han glemmer aldri å kontakte henne. Du veit.”
”Ja, det veit jeg”, sa hun. ”Konstru har å kontakte meg så jeg veit at han har det bra.”
”Ja, men Hendti”, sa jeg.
”Ja, vi kjenner Hendti, men det gjør hans kone også.”
”Si fra hva du vil jeg skal gjøre”, sa jeg.
”Han har et sted hvor han gjør notater.
Se om der står noe der!” Jeg kjente Hendti godt. Han var et rotehode med notater. Jeg lette gjennom søplebøtta. Der fant jeg ikke noe.
”Det ser i orden ut”, sa Marigil. ”Jeg finner ingen opplysninger. Hva med det hemmelige rommet. Han kan ha trukket seg tilbake dit.”
”Ja, men da ville han ha kontaktet Eilin. Han gjør alltid det.”
”Han kan jo ha blitt dårlig”, sa Marigil. ”Du vet hvordan det er.” Som en av svært få, gjorde jeg det. ”Ta deg dit, mens jeg sjekker om det kan være noe kluss med linjene, noe vi ikke ser. Er dette ei sak?”
”Bare for kona”, sa jeg og hilste med handa.
”Egentlig skulle jeg og Livia ha sittet alene i leiligheten vår i Kildedalen for å finne en løsning på de tre barna som vi får ansvar for.” Jeg skammet meg i det jeg sa det. Ingen andre i Klosterdalen hadde hjelp for å få ting til å gå rundt.”
”Du er kistebærer, Reikin. ”Vi vet alle at du ofte bærer mer enn de fleste.” Det gledet meg at hun så det sånn. ”Ja, det gjør vi alle. Du leder ei gruppe som alltid skal være tilgjengelig. Selvsagt trenger dere hjelp.”
Hendti hadde hatt flere hemmelige huler i tidas løp. Når de ble oppdaget, var de ikke spesielt hemmelige lenger. Jeg kontaktet Magnom. Han svarte ikke. Magnom var den som ville vite det. Jeg tenkte meg om og dro mot det stedet Magnom hadde slått seg ned sist. Det var sannsynlig at de ikke befant seg så langt unna hverandre. Det var i min hemmelige gang mellom huset mitt i Ødelandet og Kildedalen. Jeg tok transportbåndet og tok meg inn til Magnoms arbeidsstasjon. Han var ikke der. Jeg ropte på Hendti.
”Reikin!” hørte jeg en guttestemme.
”Du må hjelpe oss! Skynd deg! Kom inn!” Det var lille Eilon som ikke var så liten lenger. Jeg lette etter ei dør.
”Er ikke du på overnatting hos en venn?” spurte jeg mens jeg fant frem kortet mitt som hadde en høyeste klarering i begge dalene.
”Skynd deg, Reikin!” Han gråt. Jeg valgte døra inn til vaskekottet. ”Skynd deg!” Gråten ble enda verre. Der inne var det ei dør. Den var ikke spesielt synlig. Jeg åpnet. Døra gikk opp. Eilon kastet seg i armene mine mens han hulket høyt. Han hadde et arr som var skåret over hele det ene kinnet og flere stikkskader. Det var blod overalt. Jeg sjekket forferdet hvor alvorlige de var, men kom frem til at det så verre ut enn det var. På gulvet lå Hendti og virket bevisstløs. ”De slo pappa”, gråt Eilon og tullet seg inn mot meg. ”Du må gjøre noe.”
Jeg strøk den hulkende gutten over ryggen mens jeg så vantro på blodet.
Det lignet en slagmark. Jeg kontaktet Gailio, min beste venn og kisteverge. Samtidig sørget jeg for å få lagt Hendti i stabilt sideleie. Gailio svarte heldigvis. Jeg behøvde ikke å forklare. Han sanset nok at alt ikke var som det skulle. Jeg informerte om hvordan han skulle gå. Det ville ikke ta lang tid før vi hadde ham her.
Jeg skulle ha sendt en melding. Dette var en truende situasjon. Samtaler kunne spores. Det gjaldt å være lur. Jeg hadde vært helt uforberedt på noe sånt som dette. Tankene gikk i surr i hodet. Eilon gråt. Jeg holdt om ham, strøk ham over ryggen. Hendti ville bli rasende over at skjulestedet hans ble oppdaget. Det var en idiotisk tanke. Han hadde gått til store anstrengelser for å få til dette. Jeg skaffet meg øyekontakt med Eilon.
”Er det greit at jeg kontakter Marigil?” spurte jeg.
Hun er på pappas arbeidsstasjon.” Eilon nikket og hikstet ”Noe er alvorlig galt her”, sa jeg da hun svarte. Jeg som nettopp hadde bestemt meg for at det ville være farlig å snakke. Jeg skulle ha sendt en melding i stedet. ”Du må sjekke videre med det for øyet. Noen har helt klart tuklet med linjene.” Jeg sa ikke mer, våget ikke. Dette kunne være større enn det vi ville like å tenke på.
Jeg hadde sagt til Gailio hvor han skulle gå. Det hadde vært ubetenksomt. Jeg burde gi ham en kontrabeskjed. Burde jeg sende en melding? Nei, dette var kun farlig hvis noen hadde lyttet. Da måtte jeg snakke i kommen. Gailio svarte. ”Gailio, noe er galt. Jeg dro hjem. Sjekker der. Kom hit.” Det skulle ha vært en kode, men jeg var for opprørt. Det riktige ville ha vært kom dit. Kom hit. Jeg håpet han forsto at han skulle komme hit til Hendti. Om han nå gikk hjem, ville han oppdage at jeg ikke var der. Da ville han skremme livet av Livia. Jeg ville ikke at noen skulle skremme henne. Ungene i magen hennes.
Eilon hulket fortsatt ved brystet mitt.
Jeg hadde en rygg å stryke. Magnom. Jeg ble vettskremt og skrev en melding til Kampin, min svigerfar, sikkerhetsråd i Konglomeratet. Sjekk om alle klonene har det bra. Det haster. Noe er alvorlig galt. Har Gailio snakket med deg? Det kom ikke svar, og det var problemet med meldinger. Folk fikk dem ikke nødvendigvis. I hvert fall ikke så fort som de trengte å få dem. Jeg kontaktet Marigil igjen. ”Kan du beskytte oss så jeg kan snakke fritt med folk?” spurte jeg.
”Jeg kan prøve”, sa hun. Først skulle jeg ha kontaktet hospitalet. Der holdt det ikke å sende melding. Jeg valgte Hells Sundt. Han hadde jeg tillit til selv om han ikke var allmenn lege. Da jeg først kom til Konglomeratet, den gang min familie ble drept, G-dagen, som jeg kalte den, den grusomme dagen, hadde han vært den første av helsepersonell jeg møtte. Siden hadde han vært der for meg på ulike måter. Han svarte.
”Les melding!” sa jeg og kuttet forbindelsen.
Han ville gjøre som jeg sa. Det stolte jeg på. Dette var så langt jeg kunne komme. Jeg plasserte Eilon på fanget, så over kuttet i ansiktet hans. Dette skulle jeg ha tatt meg tid til med en gang. ”Eilon, gutten min”, sa jeg. ”Orker du å snakke om det.” Han snufset og krøp inn i armkroken min, sa ikke et ord. ”Vi skal på hospitalet. Der får dere hjelp. Det skal gå bra. Du skjønner det.”
I det samme kom Gailio inn. Han gispet og ble hvit i ansiktet.
”Hva i….” Han holdt igjen ved synet av Eilon som satt på fanget mitt med skuldre som ristet. Blikkene våre møttes. Det var som om en evighet passerte, men det tok nok bare noen sekunder.
”Vi trenger medisinsk hjelp”, sa han.
”Jeg har sagt fra til Hells”, sa jeg.
”De bør være her snart.”
Gailio plasserte seg hos Hendti, snakket til ham.
”Pappa”, ropte Eilon og strakte armene mot faren.
”Det er bedre om du sitter her”, sa jeg. ”Vi vet ikke hvor….” I det samme gikk døra opp. Flere helsearbeidere trengte inn. Gailio flyttet seg til siden. De fikk lagt Hendti på ei båre. Det var ei båre for Eilon også, men han klamret seg til meg, ville ikke slippe. Jeg nikket til dem. Det var klart at jeg kunne bære ham bort. Gutten var i sjokk, trengte varme, nærhet.”
”Jeg går bort til Marigil”, sa Gailio. ”Hold kontakt!”
”Vi må være forsiktige”, sa jeg. Han nikket.
Jeg fulgte etter Hendtis båre med Eilon i armkroken.
Han ville bli 8 år i september. Jeg syntes ikke det var lenge siden han hadde vært et lite knøtt. Nå hadde han to yngre søsken og ei halvsøster som på dette tidspunkt passet Mayla. Jeg var meget fornøyd over at de to i denne situasjonen befant seg i Ødelandet og ikke i Dalene.
Nå først kom jeg på at jeg måtte kontakte Eilin. ”Gå på sykestua Eilin!” Hun ga fra seg et skrik av frykt. ”Bare gå dit! Det er ikke fare for liv.” Jeg håpet at jeg ikke tok munnen for full. ”Gå dit! Jeg kan ikke snakke mer nå. Du forstår det når du kommer.” Jeg avbrøt. Hun kontaktet meg igjen. Jeg svarte ikke og ga signal til at hun ikke skulle kontakte meg mer. Dette var blitt helt feil. Jeg skulle ha latt Eilon si henne noen ord.
Da jeg plasserte føttene på transportbåndet, ga kommen signal.
Det var Livia. Jeg ignorerte henne. Bårebærerne lå langt foran meg. Det gikk sånn når man snakket i kommen. Hvem flere burde jeg kontakte? I det samme stoppet båndet å gå. Jeg orket ikke å reflektere over hva det betydde. ”Vi må løpe”, sa jeg til Eilon. Jeg holdt ham fast i handa i det vi løp etter de som bar hans far mot hospitalet.
”Da vi ankom, ble Hendti fraktet til et undersøkelsesrom. Eilon klamret seg til meg. Jeg ble med ham inn på et annet rom.
”De ville skjære i meg med kniv”, sa han og begynte å gråte. Håret sto rett opp som hos Hendti. Det var ikke like stritt som farens. Eilin hadde lette krøller. ”De skar i meg. Det gjorde fryktelig vondt.” Han så på meg med øyne prikk like Hendtis. ”Jeg skrek. Pappa skrek. Han gjorde alt de sa, for han ville ikke at de skulle skjære meg. Jeg ville ikke at de skulle gjøre det. De var slemme, veldig slemme.” Begge foreldrene hadde sort hår. Gutten lignet mer på Eilin i ansiktstrekkene.
”Hvem var de?” spurte jeg.
”Kjente du dem?” Han ristet på hodet. Legen, Fannie Forell, ei kvinne i femtiårene, var i gang med å vaske sårene. Han skrek til.
”Jeg vil gi deg en bedøvelsessprøyte”, sa hun og sendte ham et raskt blikk. Øynene var blå. ”Det stikker litt.” Nesten før hun hadde sagt det hadde hun gjort det.
”Jeg har aldri sett dem før”, sa Eilon.
”Kjente pappa dem?”
”Jeg tror ikke det.
Det håper jeg ikke. Jeg vil ikke at han skal kjenne sånne folk.” Eilin kom styrtende inn.
”Ungen min!”
”Mamma.” Jeg trakk meg unna, men han fortsatte å holde i meg, mens hun knuget ham inn til seg.
”Eilon, Eilon, hva er det som har skjedd!” Hun strøk og klappet ham mens tårer rant nedover kinnene hennes.” Jeg kikket bort på legen. Hun smilte til meg.
”Har du vært hos Hendti?” spurte jeg. Hun nikket.
”Hvordan er det med pappa?” spurte Eilon.
”Kan jeg få gå inn til ham.”
”Først skal vi stelle sårene dine”, sa Fannie og så på ham med et oppmuntrende blikk. ”Det er ikke så alvorlig som det ser ut til”, sa hun henvendt til Eilin. ”Jeg skal vaske det rent og så får vi se hva vi skal gjøre.”
”Det blir arr”, datt det ut av henne.
”Hvis du bare vil gi meg litt plass”, sa Fannie. Håret hennes var rødt og tykt med fall. Det rakk til ned på skuldrene.
”Jeg må fortelle alt til Reikin, mamma!” sa Eilon. Eilin så på meg.
”Jeg kan vente”, sa jeg.
”Nei, jeg vil fortelle”, sa Eilon.
”La ham snakke”, sa Fannie. ”Da merker han ikke så godt hva jeg driver med.”
”Jeg skulle ligge over hos Tord”, sa Eilon. ”Kameraten min. På veien kom pappa. Han sa at jeg ikke kunne ligge der likevel fordi han trengte meg til noe. Jeg ville ikke være med ham, for jeg hadde en avtale. Pappa sa at vi skulle gå dit etterpå. Vi gikk til det rommet, det som er hemmelig. Men vi var fanger begge to. Pappa tok meg med dit så de kunne fange meg også enda jeg skulle ha vært hos Tord.”
”Eilon, lå dere i det rommet om natta.”
”Ja, de fæle folka jobbet på pappas maskin. Han måtte hjelpe dem. De hadde sagt at han skulle hente meg. Han skulle ikke ha gjort det. Det var veldig slemt.”
”Det er klart han ikke ville hente deg, Eilon. De truet ham.”
”Ja, de var veldig slemme. Så kontaktet han Tords foreldre og sa at jeg ikke kunne komme. Så stengte han all virtuell forbindelse mellom dem og mamma. Jeg vet hva de ville. De ville ha tak i Magnom, Vivi og Sophia. Pappa sa at han ikke visste hvor de var. Han ga dem adressene. De sa at pappa skulle kontakte Magnom å si at han skulle komme. Pappa gjorde det, men han kom ikke. Da blei de sinna. Så fant de ikke klonene. Pappa kunne ikke hjelpe dem med det.”
”Sov dere oppi alt dette.”
”Ja, men det var etter at vi hadde sovet at han skulle snakke med Magnom. De drev med masse rart. Pappa hadde slushby. Han har masse mat. De ville ha tak i deg også Reikin. Du må være forsiktig.”
”Når dro de?”
”De dro når pappa hadde sagt alt de ville. Pappa ville ikke. Da begynte de å skjære i meg.”
”Å kjære vente”, jamret Eilin. ”Kjære vene deg gutten min.”
”Pappa sa alt han visste.
Ungene kan jo være hvor som helst. Pappa kunne jo ikke vite det. De har jo ikke RA. Magnom har jo et hemmelig rom og komm, men det visste jo ikke de. Han oppga alle adresser. Din også Reikin.” Jeg kjente frykten snøre seg i halsen. Mayla var alene hjemme sammen med Leila.
”Hvilke adresser?” spurte jeg.
Jeg frøs på innsida.
En av adressene var trygg.
Jeg hadde tre adresser
Bare de hadde valgt den trygge.
Å skrive bøker
Bøkene er på mange måter et sosialt eksperiment. Det bygges et nytt samfunn på restene av vårt. Det er en lov for hele verden, ingen religion, et felles språk, alle tjener det samme, en arbeidstime lønnes likt for alle. Nye oppdagelser spres til hele verden. Det er et folkevern. De tar var på jord, planter, dyr og og mennesker. Det er en høy digital kunnskap, men folk lever ikke et digitalt liv. Det er teater, konserter, festivaler. Livet lever, det ekte. Penger har ingen makt annet enn som et byttemiddel av tjenester. Omsorg og kjærlighet er bygd inn i verdensforvaltningen. Folk får hjelp helt frem Det finnes ikke fengsler.
Jeg skriver at de bygde verden sånn. Altså er det i min fiksjon mulig. Jeg ønsker meg folk som leser som kan fortelle meg hvorvidt dette funker eller ikke, for tenk om dette er noe som kunne ha blitt virkelig. Frihet for alle.
Men hvis det er så perfekt, hvorfor blir det da opprør?
Mennesker er skapende vesener. Vår verden var ødelagt. En verdensdel hadde alt. Ingen andre hadde det. Det var ikke sånn at de hastet med at alle skulle få tilbake alt. Langsomt og møysommelig bygde man en ny verden. Ingen ønsket at det skulle bli en kopi av den gamle. De bygde for fremtida, og de bygde nytt.
Men så en dag hadde de bygd alt, eller de hadde bygd mye. Verden hadde nådd et høyt nivå på alle nivåer. Dolk begynte stadig oftere og kollidere med den plan som ble laget av de første syv en gang i fortida. Der står det en mengde av ting man ikke skal gjøre fordi det var med å lede til undergangen. Ingen kan en gang tror at det finnes noen undergang. Verden er perfekt, og det har den vært i tusener av år.
Vi mennesker er skapende vesener.
Vi vil bygge og lage, utvikle og skape, bryne tenkningen. Da bli hva som er lov og ikke lov, en irriterende hemsko. I den skapes det misnøye. Der misnøye får gro vilt og uhemmet skapes det opprør. Poenget er at mange frykter at det opprørerne ønsker seg, vil lede til en lignende type ødeleggelser som den verden en gang opplevde. De lytter til de erfaringer de samtidige gjorde. Andre sår frø i misnøyen for å høste makt. Mange opprørere vet da ikke lenger hva de er med på.
Det skapende menneske er det fineste som er. Et misfornøyd menneske er farlig, Jeg vet ikke om dere kan forstå at det er morsomt å dvele i disse tankekonstruksjonene. Jeg er hekta. Opp i det hele skjer det spennende handlinger mellom mennesker. Bli med da vel. Det skulle ha vært så hyggelig. Så kunne vi dele tanker om de store verdensstrømninger.
