Seksåringer,
Utvikling av tenkningen,
lekens betydning,
flyt i læring,
lek er flyt,
Undervisning,
Mihaly Csikszentmihalyi,
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed med rådgiverkompetanse
Seksåringer, denne magiske alderen da utviklingen av tenkningen finner sted.
Seksåringer, de lever fortsatt i en magisk verden. De tenker ved å gestalte omgivelsene, putte dem ut i det store rommet der de befinner seg. Slik starter den indre tankeverden. Forstyrrer vi denne utviklingen med vår måte å gjøre det på, ja da kan vi skade ungenes utvikling mer enn vi aner.
Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene.
De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.
Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.
Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.
De er på vei inn i noe annet.
Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.
Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.
Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.
Seksåringer kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.
Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.
Seksåringene har behov for en avansert lek.
De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.
Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.
Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser.
De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.
Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!
De begynner på noe annet, noe nytt.
Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt.
Seksåringenes lek er krevende.
Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.
Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.
Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år.
Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.
Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.
Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.
En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.
La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.
