Religiøs-tro,
De store verdensreligioner,
Hvem er Gud,
Tanker om Gud,
Kristne,
Muslimer,
Jøder.
Religiøs-tro, en trøst for mange i vanskelige tider.
Tro, vi har levd gjennom en pandemi. Russerne har gått til krig mot Ukraina, har trampet over deres landegrenser, for å knuse dem.
Verden har opplevd mange terrorhandlinger. De består i at enkeltpersoner eller grupper av mennesker mener at de har rett til å påføre andre mennesker lidelse og død for å spre frykt, få vilja si, straffe annerledestenkende, skape en endring i sitt bilde. De som sprer terroren er trygge, sitter med planene og rammer et utvalg de selv har bestemt.
I Iran drepes kvinner for å vise hår. Folket har gått til revolusjon. Myndighetene svarer med å henrette folk for deres ytringer, I Iran er dans forbudt. Et moralpoliti hundser befolkninga, I fengsler voldtas kvinner, menn også.
Vi står hjelpeløst alene.
Dersom det fins en Gud, er det selvfølgelig den samme Gud over hele jorda., en Gud som ønsker at folk skal leve i fred med hverandre, samarbeide om utfordringer, aldri utøve vold, gå til krig. En mangfoldig verden som tar vare på hverandre, der forskjellighet får leve ved siden av hverandre, frie mennesker sammen.
Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.
Jeg håper dypt og inderlig at disse katastrofer skal løfte menneskeheten utover sandkassestadiet, utover det å slå først, tvinge frem sine synspunkter med vold og makt. Vi står sammen med Ukraina. Måtte Iran få sin revolusjon så de kan få. leve i et land styrt av demokrati, frihet for alle, uansett hva de tror.
Jeg har skrevet om mennesker som fortsatt henger fast i sin toåring fordi folk har tillatt denne atferden.
Slå skrik og spark til du får vilja di. Nå kan de sparke rundt seg så mye de lyster. Aggressoren i Russland driver med dette. Henrettelsene i Iran likeså. Drapene på unger og kvinner. Folket tvinges til å innordne seg. Makta regjerer. Verden trenger at vi rekker hverandre fiktive hender og bistår hverandre på veien for et bedre liv.
Dette er tida da vi skal finne trøst i vår Gud. Alle skal få tro hva de vil. Min Gud, Din Gud, vår Gud, ingen Gud. Det spiller ingen rolle så lenge vi lar folk få ha sin Gud i fred, finne trøst der den er å finne. Vi alle sammen. Det er en menneskerett å få tro det en vil alltid. Jeg hadde håpet at kampen mot en pandemi, et felles virus, skulle løfte oss som folk. Det skjedde ikke. I stedet har vi fått en angrepskrig i Russland. Verden faller sammen på maktas alter. Iran kjemper for frihet, mot et regime som nådeløst reper dem. Vi må handtere disse utfordringene, gå videre som en fri verden.
Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.
Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.
I alle religioner tror jeg det er en kjerne av sannhet. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte fordi de hadde en aura rundt seg, et lys. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.
Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk har fått føle opp gjennom historia.
Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.
Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre. Virus spør ingen. Mennesker selekterer. Maktmennesker selekterer hvem som skal få leve og hvem som må dø.
Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.
Jødene venter fortsatt på sin Messias.
Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.
Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om.
Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.
Det må denne Guden gjerne drive med.
Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid og utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøyt som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv.
Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker i frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.
Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.
Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.
Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.
Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut.
Tenk på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.
Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.
Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.
Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners navn, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes mot sannheten. Vi forlanger å få vite den. Hvordan skal vi ellers kunne navigere i verden.
I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne.
Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.
Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det.
Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab. Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.
Sharia lover er ondskapens verk.
Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også.
Hver gang noen begår vold i samfunnet, skader andre, begår kriminalitet for å tilrane seg fordeler, er det en sorgens dag, en som skader oss alle. Korona er en pest. Men vi har nå muligheten til å vokse utover våre egoistiske småligheter, stå sammen og bli noe mer, bli mennesker som bygger en god verden sammen der alle kan tro hva de vil, si det de vil, være den de vil, der vi finner en plass for alle, der ingen menn kan bestemme over kvinner, der menn og kvinner er mennesker med samme rett, med samme frihet til å følge de stjerner som opplyser deres egne indre himler.
Ukraina, dette modige folk som står makta midt i mot. Iranerne som synger, krever, kvinner, liv, frihet. Vi kan når vi vil. Prisen er høy, men frihetens vei er den eneste vei det er verdt å vandre.
Tenk om all vold kunne stoppe, tenk om vi kunne slutte å være mindre enn skammelige små knøtt, tenk om.
Det er mulig å male drømmer i horisonten nå. Vår verden kan aldri bli den samme igjen. Det er vi som er her som kan velge hvordan vil vil bygge det hele opp igjen. Jeg drømmer om en verden der ingen bestemmer over andre og der selv den minste skogstjernes stemme vil bli lyttet til.
I min bokserie skjer det en katastrofe som legger verden øde, virkelig øde. De få overlevende går inn i veldige kriger mot gjenger som vil eie ressursene, gjøre folk til slaver av sin vilje. De rekker hverandre hendene, lar folk tro hva de vil og bygger en verden tuftet på kjærlighet. I den verden er det nesten ikke sykdom. De overlevende ble immune mot det meste av bakterier og virus.
Kjærlighet er ikke lett.
Det må aldri gli over i snillisme. Nå skjer dette. Noen ganger tar verden underlige former, en aldri ville ha tenkt seg. Det kjennes så rart for meg som har sittet og skrevet om dette i så mange år.
Den åttende verdensdel i mine bøker er den som redder verden. De har et merke, de forbrødrede hender. Det er det verden trenger nå, forbrødrede hender der vi gjør alt for å hindre smitte. Vi er her og lever i en av verdens store katastrofer. Min fiksjon skjer. Bare at den selvfølgelig er mye verre, min fiksjon. sVi skal hindre at dette skal gå bra fordi vi nettopp vil bygge verden god.
Så la oss rekke hverandre fiktive hender og gjøre så godt vi kan for å bekjempe den maktlyst og den grådighet som herjer mellom mennesker.
Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda. Det er drømmen min. Jeg har håp.
