Voldtatt,
gjengvoldtekt,
Overgrep,
Trakassering,
Me too,
fortrengning,
Et barn en gang,
Å være lærer,
Forfatter R.R. Kile.
Voldtatt, verden spinner, drømmer blir borte. Jeg husket det ikke. Jeg ble voldtatt og alt ble borte fra bevisstheten. Likevel husket kroppen alt.
Ja, jeg publiserte den verste hendelsen i mitt liv. Voldtatt, gjengvoldtatt. Det er knapt mulig å forstå at jeg gjorde det, men jeg ville så gjerne komme videre i livet. Muligens har det ikke blitt så mye lettere, men jeg kjenner meg mer ekte, som om et digert løgnark er fjernet fra meg. Jeg står med sannheten i handa. Stadig åpenbarer det seg sammenhenger som jeg ikke så tidligere, der det jeg følte ikke harmonerte med virkeligheten rundt meg.
En sort sterk tynn vegg har stått mellom meg og virkeligheten. Da sannheten kom frem, og veggen falt sammen, la den seg som et vettskremt uhyre langs veggene i bevisstheten. Kroppen levde videre uten å ta seg tid til å inkorporere det som hadde vært skjult. Den badet i smertefulle følelser, men de ble liggende som fragmentariske biter i bevisstheten. Hver dag nå får jeg ahaopplevelser vekket av den metakompetansen skrivinga har gitt meg.
Den purunge meg gikk inn i en vanskelig tid etter voldtektene.
Ja, jeg ante jo ikke hva som hadde skjedd, men ryktene var der selv om jeg benektet dem. Folk var annerledes mot meg. Jeg var ulykkelig på en måte jeg aldri hadde vært før, og jeg forsto ikke hvorfor.
En dag gikk jeg inn i en kiosk for å kjøpe meg en cola og en sjokolade. Det ble helt stille da jeg kom inn, en ubehagelig stillhet. Planen min hadde vært å slå meg ned på gresset sammen med de andre som befant seg der. Da jeg kom ut igjen, var det ikke mulig. Jeg følte meg så ensom, som om jeg revnet på innsida. I en zombieaktig tilstand drev jeg gjennom gatene til jeg passerte Brannfjell og kom ned til Ekebergsletta.
Der så jeg skogen, der jeg hadde lekt som unge, plukka blomster, marken under trærne var full av hvitveis.
Jeg beveget meg inn gjennom trærne. Da, midt i det hvite, stikker det frem noe lite og blått. Jeg går bort dit og finner en dunete liten blåveis i mylderet av hvitt.
Som fjetret sto jeg der, greide ikke å røre meg. Blå kronblad, med små gule støvbærere i midten, strålte sitt lys mot himmelen. Tårer begynte å renne . Jeg kunne ikke gjøre noe med det. Sakte sank jeg ned på skogbunnen og gråt som om hjertet skulle briste.
Det befant seg en smerte i meg som jeg ikke fattet hvor kom fra, som om hver minste lille forseelse noen hadde begått mot meg ble til fosser på innsiden av kroppen og skyllet ut av blod og lymfer, til verden kun var en enorm tåre med meg på innsiden.
Sorgen eide ingen grenser, en slik mengde tårer som det kan befinne seg i et menneske.
Til slutt bare lå jeg der, helt stille, tom for alt. Ut av tomheten forsøkte jeg å bygge livet mitt opp på nytt.
Det var som å være nyfødt. I dette nå skulle jeg bestemme hvem jeg skulle være. Jeg tegnet et portrett av den kvinna jeg skulle bli. Derfra skulle jeg sørge for at hun ble til. Ingen andre hadde noe med å definere meg. Jeg bygde i tankene, men jeg hadde også et hjerte.
Det hjertet hadde grått seg tomt, virket helt tomt. Jeg måtte fylle det. Det var så sart. Blåveisen, den lille skapningen i et mylder av hvitt. Vi er alle, hver og en av oss, som den lille blåveisen i et mylder av mange. Alle har en plass. Jeg også. Selv om jeg hadde en mamma som ikke elsket meg. Selv om jeg hadde venner som fortalte usannheter om meg. Jeg skulle vokse og forbli tro mot meg selv.
Langt om lenge fant jeg krefter til å reise meg opp.
Jeg plukket blåveisen. Stille og alene gikk jeg rundt i skogen og fylte hendene min med hvitveis, en flokk hvitveis, og en liten blåveis.
Jeg bar buketten hjem, den var som en pakt mellom meg og verden. En blant mange. Mange blant en. Hjemme fant jeg en vase og plasserte buketten på rommet mitt. Mamma ville at vi skulle sette den på stua eller på kjøkkenet. Jeg nektet.
Den hørte hjemme på rommet mitt, sto på bordet ved senga der jeg sov. Den ga meg en slik trygghet. Jeg hadde også en plass i verden, jeg og alle.
Mamma skulle ha gjester.
Hun plasserte vasen på bordet hun hadde dekket. Jeg fikk helt vondt da jeg så det og nektet henne å røre den. Hver dag byttet jeg vann på blomstene. Mamma syntes det etterhvert var på tide å kaste dem. De begynte å bli litt frynsete, men jeg nektet, for jeg trengte dem, hver eneste en.
Ingen kan hindre blomster i å visne. Jeg felte noen tårer i det buketten havnet i søpla. Jeg kan fortsatt se dem ligge der. Men pakten hadde jeg. Den sto som en lysende stjerne på min indre himmel. Blåveisen, redningsblomsten, mitt nye liv.
Nå som jeg veit hva som hadde skjedd meg, får denne opplevelsen og følelsene rundt det, en helt annen valør. Himmel så vondt hun hadde det denne jenta, men hun ante ikke hvorfor. All den gråten hun bar på som hun ikke hadde noen grunn til å gråte.
Det skulle bare noen blikk, en taushet til, for å få demningen til å briste.
Men hun fattet ikke hvorfor hun skulle være så trist. Blåveisen var der, ville alltid være der. Symbolet på pakten. Jeg er så glad i blomster, men blåveisen elsker jeg over alle.
Den gangen lærte jeg at helt små hendelser, som folk aldri tenker over, kan ha en betydning utover alle proporsjoner. Et blikk, et smil, en blomst, et fjell, en solnedgang. Det kan redde et menneske, utgjøre forskjellen mellom liv og død.
Senere leste jeg pedagogikk.
Jeg hadde så mange knagger å henge det på, alt sammen, for jeg visste i dypet av meg selv hvor betydningsfullt det kunne være.
Jeg leste en bok om igjen og om igjen med tittelen: Si at du elsker meg, av Campbell. Vår pedagogikklærer anbefalte den for at vi nettopp skulle lære oss hvor mange ganger en unge trenger å høre: Jeg elsker deg.
Hvor mange Jeg elsker deg som skal til for å bryte inn i bevisstheten til en unge som aldri hadde fått høre noe annet enn negativt. Jeg hadde også vært familiens søppelbøtte, så jeg visste.
Jeg ble pedagog, og det ble min styrke, for jeg visste hvor sort det kunne være i hjertets skjulte slukter. Ungen bak atferden ble så synlig, men jeg ante bare ikke at jeg visste, at ikke alle visste.
Unger i en klasse er som en blomsterbukett.
Unger i en klasse er som en blomsterbukett. De trenger alle det samme, men inngangsporten er forskjellig. Jeg lærte meg å undervise etter det. Å nå som den sorte tynne veggen mellom meg og sannheten er fjernet blir det så tydelig for meg alt sammen, hva jeg foretok meg og hvorfor det hadde så store virkninger.
En tolvåring en gang. Ungen hadde opplevd mye vanskelig, fått selvtilliten helt ødelagt. Denne ungen ønsket seg så veldig en oppgave. Jeg sa nei, for det ante meg at hun ikke var moden for den. Jeg hadde rett i den vurderinga. Det ble voldsomt dumt. Jeg måtte bryte inn, få en slutt på det. Jeg forlangte at vi skulle gå til klasserommet å snakke om det alene.
Ungen åpnet døra.
Tårer spratt. Stemmen skrek. Pulter og stoler ble slynget omkring til ikke noe lenger sto der det hadde stått. Jeg sto der i døra og så det skje. Til slutt sto hun helt stille. Pusten gikk. «Er du klar for å snakke?» spurte jeg. Det var hun. «Flott.» Jeg gikk bort og tok henne i handa. «Først vil jeg si at jeg er så fryktelig lei meg for det som skjedde. Du skulle aldri ha fått den oppgava.»
«Jeg ville ha den oppgava», sa hun.
«Ja», sa jeg. «Men det var mitt ansvar. Jeg visste egentlig at du ikke ville klare det. Derfor ber jeg deg om unnskyldning for at dette skjedde, for at du måtte oppleve dette. Beklager.»
«Men jeg…..»
«La oss snakke om det. Men først rydder vi opp.
Jeg skal hjelpe deg.» Vi satte i gang med å få alt på plass igjen. Så plasserte vi oss rett overfor hverandre med en pult mellom oss.
Jeg spurte hvordan hun følte seg. Hun sa hun var glad, for hun hadde forventet at jeg skulle lage bråk, rapportere henne, sende melding hjem til mora hennes, at det skulle bli masse oppstuss Jeg sa at hun ikke var å klandre for at jeg hadde gjort en feilvurdering, men uansett så kaster man ikke pulter rundt og raserer klasserom. Det var hun helt enig i og hun bad om unnskyldning. Jeg takket henne for det. Det krever sin kvinne å be om unnskyldning.
Så snakket vi om det virkelige problemet, hva som skulle til for at hun skulle mestre de oppgavene hun ønsket. Dette var ingen diagnoseunge utover dysleksi. Det hadde vært en del mobbing i småklassene. Det hadde gjort henne livredd. Derfor skjulte hun seg bak en klovnemaske. Jo mer de andre lo av henne, desto bedre var det. For å få bukt med det, hadde vi tegn. Hver gang jeg så klovnen tre frem, gjorde jeg en fingerbevegelse. Dersom hun så det og skjerpet seg, overså jeg det.
Det gikk kjempefint.
Denne gangen vant klovnen, men vi skulle sørge for at det ikke skjedde igjen. Vi skulle aldri gi oss. For hun var en så fantastisk unge. Klovnen var egentlig en idiot som trengte at folk lo, skoggerlo, for da følte hun seg trygg på at ingen ville skade henne.
Da vi gikk fra hverandre, ga vi hverandre en god klem. Vi hadde godt håp for en god utvikling. Jeg sa at jeg skulle gå hjem å feire fordi jeg hadde verdens beste elev som var så klok og forsto så godt sin egen situasjon, at vi kunne komme videre.
Bussen hadde gått. Jeg kjørte ungen hjem. Det var en god dag.
Å være lærer er å undervise slik at alle kan lære seg å mestre, få trygghet nok til å eksponere sine sårbare selv i læring.
En klasse er mennesker som står rundt hverandre og heier hverandre frem på læringsveien.
Hei sorte vegg. Jeg er så glad for at jeg har revet deg. For endelig kan jeg se verden hel, forstå. Tenk at jeg våget å skrive. For jeg trengte det, få det hele speilet tilbake til tankene, se helheten. Jeg forstår hvorfor jeg gjenkjenner den smerte som hviler i andres hjerter. For den som har en sort gryte som putrer i hjertet, gjenkjenner andres sorte gryter. Bro bro brille.
Ja, jeg tror at jeg er glad for å ha skrevet. På en måte eier jeg nå min egen historie. Ingen kan si at jeg ikke kan snakke om noe jeg ikke har peiling på. Jeg vet i hver knokkel av meg selv hvordan det er at noen tar for seg av min kropp, hvordan det føles, og hvor mye det har skadet. Det er noen år siden jeg skrev, men den virkninga jeg hadde håpet på har uteblitt.
Jeg tror det skyldes at jeg husker, men ikke klarer å ta inn over meg hvor vondt det faktisk gjorde, hvor mye skadet jeg ble, alt blodet som rant av meg. Den største penisen, den siste, den mest brutale. Jeg kan si ordene, men jeg kan ikke annet enn å lukke øynene stenge det ute. Så da vil jeg nok ikke kunne leget. I hvert fall ikke nå. Frykten sitter i cellene, i slimhinnene, i mitt innerste vesen.
Før visste jeg helt ubevisst hva andre som hadde lidd, unger som hadde lidd, trengte.
Nå ser jeg det. Det er helt tydelig for meg, både i tanken og i følelsen. Det er mer enn en gjenklang. Jeg kan nesten forutse hva de vil gjøre, unger og folk, hva de trenger og hvorfor. Alle mennesker trenger varme og omsorg. Vi trenger bare så veldig mye mer av det. Vi spør ikke alltid om det, for vi regner med at vi ikke vil få det, men det er det eneste vi må ha for å kunne puste..
