Drama,
Teater for unger,
pedagogikk,
innlevelse,
flyt, flow.
Mihalyi Csikszentmihalyi.
Drama teater, roller, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.
Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering.
Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting.
Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.
For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser.
Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap.
Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre.
Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket.
Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid.
På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp, med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning.
Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.
Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp.
Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.
Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.
Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig.
Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn. køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge.
For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt.
Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse.
Jeg lagde et design tilpasset klassen.
Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.
Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut.
Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem.
Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise.
Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg.
Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs.
De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne.
Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser. Alle kan få jernteppe. Ungene hjalp hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet.
Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv, I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.
