Teater i skolen,
drama,
pedagogikk,
læringsglede,
hukommelse
Teater, ja, det har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas, og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene.
Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken.
Rolleleken er agering. Teater er agering. Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant.
Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene.
Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.
Stjal forberedelsene tid fra de «viktige» fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner. Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.
Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge.
Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.
Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa.
Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.
Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging.
Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.
Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret. Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.
Syvåringene kan sette seg selv til siden.
De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.
Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.
Teater er strevsomt, morsomt og utviklende.
En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.
Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter.
Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter, får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill.
Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.
Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene.
Ungene lærer det utenatt før stykket og handlingen blir introdusert.
Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket.
Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.
Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen.
Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt- og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.
Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve.
Spillet i sin helhet holdes tilbake.
Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for.
Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt ikke har resultert i en forestilling.
Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.
