Publisert 1 kommentar

Fordypning av roller utvikler tenkningen.






Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.







Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering. Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting. Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.


For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser. Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap.

Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre. 
Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket.



Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid. På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp, med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning. Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.


Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp. Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.

Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.

Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig. Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn. køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge.

For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt.

Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse.



Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

  Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem. 
  

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg.

Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs.

De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan få jernteppe. Ungene hjalp hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet. 

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv,  I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.





 




















































Publisert Legg igjen en kommentar

Teater i skolen







Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas, og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?





Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken. Rolleleken er agering. Teater er agering.  Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant.

Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene. Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.




Stjal forberedelsene tid fra de «viktige» fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner.  Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.



Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge. Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.

Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa. Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.


Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging. Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.

Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret.  Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.

Syvåringene kan sette seg selv til siden. De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.

   
Teater er strevsomt, morsomt og utviklende. En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.

  Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter.

Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill. Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.

  Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene.

Ungene lærer det utenatt før stykket og handlingen blir introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket.

Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.

    Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

    Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve.

Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.



Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.