Religion,
Islam,
muslimer,
kristne,
jøder, alle religioner.
Jeg skrev dette for noen år siden. Nå er det blitt langt viktigere enn de var den gang jeg skrev. Verden er liten. Vi har hatt pandemi. En ussel krigsforbryter har trampet over et annet lands grenser for å ta det. I Iran drepes kvinner for å vise hår. Verden beveger seg i en absurd retning. Vi må stå sammen, og vite at Gud vil aldri ønske at noen skal drepe eller skade skaperverket i hans navn.
Er islam farlig.
Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang. Religion, den burde sette mennesker fri.
Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Feilen ligger nemlig ikke i religionen eller hos profeten. Den ligger snarere i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe. Derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.
Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner.
Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje, en maktkanal ut i verden.
Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner. De ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins, er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Derfor kan vi bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd her på jorda.
Et problem med islam er at mennesker, som har sett på seg selv som betydningsfulle, har føyd til egne vers i boka.
Ut fra sine egne syn på verden og utviklingen av menneskeheten, Guds mening, har de tolket de ord som Muhammed før dem har tolket og fått skrevet ned.
Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah Bint Khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Denne kvinna var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.
Forholdet mellom dem var svært godt.
Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.
Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange andre gjorde på den tida. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle ham sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.
Engelen Gabriel kom til ham og sa:
«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.
Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.
Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija.
I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.
Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.
Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre.
Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.
1:1 I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.
1:2 All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,
1:3 den Nåderike, den Barmhjertige,
1:4 Dommedagens Hersker.
1:5 Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.
1:6 Led oss på den rette vei,
1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.
Her ser jeg en barmhjertig gud.
Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.
En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.
Vi lever i en fantastisk verden.
Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten. Vi har alle blitt verdensborgere.
Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten er en sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.
La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds arbeid. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.
I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden.
Han drar ut på en reise for å få ham tilbake. På veien snakker han med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.
Nå har menneskeheten stått over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god. Russland har trampet over grensa til Ukraina for å legge landet under seg. De kjemper i mot, står rakryggede mot overmakta, har gjort det i ett år nå, en kamp for frihet, for retten til å bestemme i eget land.
I Iran ble ei ung jente drept for å vise hår.
Siden har det kokt i landet. Folk vil ikke ha dette prestestyret som tok makta i 1979. De vil leve under et demokrati der folket får bestemme selv hvordan de vil leve. Prestestyret dreper folket, selv under. Nå ble de henrettet for å utøve krig mot Gud. Det er ingen tvil i min sjel hvem som utøver krig mot hvem. Her er det ikke folket som fører krig mot Gud, men de som hevder å følge hans vilje. Jeg er sikker på at jeg har Muhammed og hans elskede med meg i å hevde dette.
Disse frykteligheter som foregår i verden gjør det enda viktigere at vi kan stå sammen, dele tanker i undring, uten at noen med maktens hammer bestemmer hva andre skal tenke. Ord er bare ord. De hjelper oss til å navigere både i vår indre og i den ytre verden. Men det er handlinger som teller. Å skade andre skulle ingen gjøre av noen grunn. Ikke krig, ikke vold, ikke bestemme over andre. Det er frihetens stemme.
