Vers og dikt,
ei sol for alle,
poesi,
lyrikk,
forfatter R.R. Kile
Vers og dikt, som kan flytte måner i et svelg.
Jorda vår,
med alle mennesker på.
Alle land,
med unger og dyr.
Men det er bare ei sol.
Ei sol for alle,
Et hav for alle.
En stjernehimmel for alle.
Verden, vårt hjem.
Jeg leste meg en verden.
Mennesker,
jordas eventyr,
jordmoderens drøm.
Fjell og stein.
Elver og sjøer
luft og vind
Ild og varme
Med hud rundt
som holder alt sammen.
Jorda og mennesker er ett,
født av en felles drøm.
I urtida, før tid fantes.
I en babys blikk,
kan vi lese
urtidas drøm,
den som skapte
jordas bok,
lengselen etter kjærlighet
Vi kommer ropte vi alle,
Så kom vi
med drømmen
som en kilde
i hjertet.
I latterens dyp gråter verden ei tåre.
Vi kan alt vi vil,
Tenk å flytte måner,
prate med stjerner,
Vi må ville det nok
i lys som i mørke.
Å fly på verdens vinder
Svømme i havets dyp
Men det beste av alt,
er å le med humorens
latterkuler
på kosmiske vinder.
Å synge blomster i en bukett.
Min elskede sang meg ei rose,
trakk den ut av dype mold.
Sangen reiste med vind og vær,
like til en blomstrende eng.
Der spilte et hav,
der trillet en fugl,
blomster glitret,
og holdt sitt sommerball,
det var gjester i hopetall.
Min elskede sang meg ei rose
og drømte vår kjærlighetsseng.
Elver vanner jordas vekster.
Bekker som fosser,
nærer jorda,
sildrer og renner
skjenker drikke,
til alt som vokser,
dyr og mennesker.
Bekker som klukker.
Vannet, det livgivende
Å leve livet uten maske.
Sjøen ligger
som et blankt teppe,
helt rolig.
Jeg vil hente ro fra havet,
til å smøre hjertet med.
finne ro
så jeg kan delta
på livets maskerade.
Diamanter som de skinner der drømmer spinner.
Å pakke fortidas tårer inn,
la dem ristets i livets gåter,
la dem brenne i dype skjelv
der sorgenes slukter gråter.
Så brant de der i hjerters dyp
og gjorde
skinnende diamanter
av seg.
Livets sukkerspinn.
Å hoppe bakover
bare slippe seg løs,
miste kontrollen,
for så å finne seg igjen.
Det er litt som livet det
En må slippe det løs,
skal det bli liv av det.
De mange herlige farger vi kan leke livet med.
Livet kommer i alle farger,
de mange fargers glans.
Så byr de opp til dans,
fargene.
De kaller dansen kjærlighet
og vil at alle svinger med
i mangfoldets
fortreffelighet,
å danse farger sammen.
De mange malerier til å vise verden med.
Skjulte er de,
rommene,
vi kan krabbe inn i
for å bli mennesker.
Det er bare vi
som kan se dem
Andre kan også krabbe dit,
men de har
sine egne øyne å se med,
sin egen sanseverden.
Sammen står vi der
med våre ulike
virkeligheters maleri.
Menneskekroppen, jordas slott.
Å skape seg selv
i et beger av hud,
Å skape seg elver og vann,
fosser og fjell
skape vårt slott,
dit vi lenges ved kveld.
Dette praktbygget
ser vi ikke,
Våre øyne ser ut i verden,
slik Odin i Lidkjalv gjorde.
Alt usnakket er en verkebyll i leira.
Så mange skritt
som aldri tråkkes
på jordas golde mark.
Derfor er den gold, stakkar,
Det skulle gro gress og blomster
i de mange tapte spor.
så mange ord
som skulle ha sådd
stier i hjerter,
blomsterenger.
de tomme stemmer
der ingen talte.
I rustning og skjold kan ingen hjerter forsvares.
Løgnens kappe,
den som skjuler
blomstene i sjelens dyp.
Løgntirader pakket inn
i kamferdrops,
så de skjuler
virkelighetens smerte.
Løgnen, et velbrukt skjold
mot livets livets
fortredeligheter.
Hvitt og sort, to sider av samme sak.
Hvitt og sort.
Egentlig går det
helt ut på det samme.
Om mennesker
sier annerledes
tar de helt feil.
Både hvitt og sort
gjemmer alle farger i seg.
To smykkeskrin
med verden i,
rett og slett.
Å tenke frihet i en følelse.
I de frie tanker,
der folk slår hjul
som de selv vil,
ser løsninger med egne øyne,
danser egne skritt i livet.
der hviler verdens håp
under mulighetenes teppe.
Vi må bre varme tepper
om håpet
så det våger å tre frem
å bli til verdens håp.
Jeg spilte et teater i mitt hode,
Jeg formet det i ord med min penn.
Så nå kan hele verden
tenke seg det samme i sitt hode,
føle det i hjertet,
og danse alt i sin vilje,
hvis de vil.
