Stikkord: Angst

Gjengvoltekt,
den store fortrengningen
Overgrep,
Trakassering,
Me too,

Gjengvoldtekt, det var dagen etter at jeg var blitt gjengvoldtatt, den katastrofale dagen som skulle gi meg den store fortrengningen som preget mitt liv og til slutt gjorde meg syk.

Å voldta, den verste forbrytelse. Å voldta i flokk, en gjengvoldtekt, være tøffe i hverandres kåte tøffhet. Fy faen ta dem, guttedjevlene. De skulle ha måttet stå til ansvar for det, ble straffet for hva de gjorde. Men jeg min feiging hadde krypet inn dit ingen kunne nå meg, ikke en gang minnene.

Jeg husket ingenting. Det ringte på døra. Jeg sjekket i dørsprekken. En guttestemme ropte. Jeg åpnet. Der sto det to nære guttevenner, kun det. Jeg ba dem inn selv om jeg var i pysjamas. Vi tøyset og tullet. Han ene spurte om jeg ville være sammen med ham. Jeg begynte å storle. Han ble fornærmet. Han andre mente at det var veldig dårlig gjort av meg å le. Det var jo det, men den typen der tok jeg ikke alvorlig.

Jeg: «Men du kan da ikke tru at ei seriøs jente som meg vil være sammen med en rundbrenner som deg.»
Han: «Men man kan jo forandre seg.»

Jeg himler og ler enda mer:

«Dessuten så har du ingen interesse for meg.»
Han andre: «Du visste jo at du ikke ville ha en sjanse før vi gikk opp hit. Vi snakket jo om det.» Han ser på meg: «Du behøver jo ikke å le da.» Nei, det var jo ikke pent, men det illustrerte hvor veldig lite alvorlig jeg tok det. Vi var venner ikke noe mer.

Fyrens lille frieri betydde ikke mer enn at vi fortsatt å tulle og tøyse, snakke om alt mulig som at jeg aldri hadde pult. Nabokjerringa kom på døra. Min venn brølte til henne at hun skulle holde seg unna. Vi regnet med at hun skulle klage fordi vi bråket. Jeg likte ikke at han ropte og kalte henne navn. Det ville det bli bråk av .
Han: Den helvetes bura.
Jeg husket virkelig ingenting.

Mutteren kommer hjem.

Etter en stund kommer hun inn på rommet helt oppskjørtet og sier at vi må ha en samtale.
Jeg: «Snakk vekk.»
Hun: «Vi må snakke alene.»
Jeg: «Det er ingenting du kan si til meg som ikke vennene mine kan høre.»

Hun ser misbilligende på pysjen min og synes jeg skal kle på meg. Vi tre unge ler av at hun er så prippen. Det er tydeligvis vanskelig for henne å si det hun har kommet for å si. Hun begynner å snakke om nabokjerringa.

Venn 1: Hun har ingenting å klage på.

Vi har ikke bråka i det hele tatt.
Mamma: Nå må dere høre på meg. Dette er alvorlig. Hun kunne fortelle meg om noe meget alvorlig som skjedde her i går. Hadde du fest her i går kveld, Randi?»

Jeg ristet på hodet. Ingen hadde befunnet seg her i går kveld. De to guttene bekrefter det jeg sier. «Men fru X lyver ikke om sånt. Det er veldig alvorlig. Hun forteller at det var mange gutter her og at du hadde sex med flere av dem.» Tårer rant nedover kinnene hennes. «Randi vi….»

De to guttene lo hjertelig. Mamma ser fortørnet på dem, spør hva de ler av.
Venn1: Nei, Randi har ikke hatt sex med mange gutter. Hun har aldri ligget med noen. Det veit jeg. Du kan bare ta det med ro fru Røst Olsen. Den kjerringa er helt gæren. Juger om folk.»
Uansett hva mamma sa så kom hun ingen vei.

Å jeg, jeg husket virkelig ingenting av det som hadde skjedd.

Men derimot denne etterfølgende dagen husker jeg veldig godt som om jeg var overintenst tilstede i den, alt som ble sagt, hva vi lo av.

Jeg har et bilde fra det. Egentlig burde jeg ikke legge det ut, for jeg er altså i pysjen, en underlig sak som mora mi hadde sydd. Det er ansiktsuttrykket mitt, så vilt, men likevel så tungt og fylt av smerte. Kanskje er det bare jeg som ser det.

Noen ganger undrer jeg meg over hva som ville ha skjedd hvis de to guttene ikke hadde vært tilstede, hvis mamma og jeg hadde vært alene. Det går ikke an å bruke tid på sånt, men jeg undrer likevel.

Jeg ble sinnsykt rasende.

Ikke i et eneste øyeblikk snurret det inn en minste tanke i hodet mitt om det kunne være noe sant i de ryktene. Venner snakket om at det kunne ha skjedd når jeg drakk meg sanseløs uten at jeg visste det. Så sanseløs mente jeg at jeg aldri hadde vært

Jeg gikk rett til kiosken der disse lømlene befant seg med en hale av folk etter meg. Uten den minste bekymring skrittet jeg bort til gutten som hadde bedt om et kyss. Jeg spurte hvorfor i huleste han gikk rundt og fortalte dritt om meg, at jeg var ei hore som hadde pult hauger av gutter. Du, av alle, burde jo vite at det ikke er sant. Han rødmet lett.
Han: «Hvis du sier det så.»
Jeg: «Det sier jeg, og det vil jeg ha sutt på nå.»
Han: «Javel.»

Jeg ser meg rundt på hver av en som har voldtatt meg og sier at nå vil jeg har slutt på at noen av dem noen gang mer snakker dritt om meg og sprer usanne rykter.

De nikker. I triumf går jeg ut av kiosken. Ikke en eneste gang sniker det seg inn den minste tvil om at det kunne være annerledes. Jeg mente meg helt i min fulle rett. Disse guttene ble vel så tafatte at de ikke ante hva de skulle gjøre med den steile dronninga de sto stilt overfor. For jeg var ofte det, en steil dronning, som uten frykt sa hva jeg ville til den jeg ville dersom jeg mente at det var riktig.

Jeg gikk over til å leve som jeg hadde gjort, sa et hei eller hilste med handa når jeg passerte overgriperne. De gikk ikke i videregående så jeg traff dem ikke daglig. Jeg drakk mindre og skiftet fokus i livet. Ble mer opptatt av fremtida. hva jeg skulle gjøre med livet. Egentlig hadde jeg planlagt å studere arkeologi. Nå ville jeg studere psykologi. Jeg forelsket meg i verdens fineste mann. Etterhvert ble jeg totalt avholdskvinne i noen år.

Hvis jeg skulle si at jeg merket noe, så var det at ungdom, som jeg kun kjente delvis, begynte å behandle meg med mindre respekt. Jeg var vant til å bli likt. Folk pleide å respondere positivt på det jeg sa. Sånn var det ikke nødvendigvis lenger. Da jeg ved en anledning spurte en gutt om hvor lenge det var til bussen kom, skjelte han meg ut og ville ha seg frabedt at ei så simpel jente som meg snakket til ham. Jeg ble målløs.

En dag da jeg hadde giftet meg og hadde født to barn, møtte jeg guttegjengen som hadde voldtatt meg helt tilfeldig på en pizzabar.

Jeg hadde bodd utenlands i tre år. Hadde kommet hjem, bygd hus, og det føltes så hyggelig å møte mennesker fra den gang jeg vokste opp. Vi klemte hverandre. Jeg satte meg ned ved bordet deres og vi tok en halvliter sammen. Jeg var ikke totaltavholden lenger.

Vi pratet om dette og hint. Jeg fortalte om livet mitt, alt som var spennende. Gutten, som hadde kysset meg, sa at det var så godt å høre at det hadde gått så bra med meg. Hvis det var tilfelle var det jo håp for flere av dem. Det var mange det ikke hadde gått så bra med.

Jeg lurte på hvorfor i alle dager det ikke skulle ha gått bra med meg. Jeg hadde jo aldri skeiet ut, hadde gått på skoler, drev og utdannet meg til førskolelærer, hadde vært avholdsmenneske i flere år.

Alle vi jentene i blokka hadde jo vært så uskyldige.

Det hadde jo vært annerledes med dem som slutta skolen etter ungdomskolen og hadde drevet med litt av hvert. «Husker dere den gangen……. «

Mens jeg snakket ble flere så rare. En etter en unnskyldte seg og gikk mens jeg skravlet. Da det var to igjen spurte jeg dem hvorfor alle bare forsvant. Jeg hadde trodd at de hadde planlagt å være på dette stedet hele kvelden. j
Kysseren: «Beklager, vi må gå vi også.» Plutselig var de borte. Jeg skjønte ingenting.

Da kom mannen min bort til meg: «Hei, sitter du her og holder hoff. Var det ikke mange andre her også.» Jeg så bortover de mange halvtomme glassene. «De bare forsvant. Jeg aner ikke hvorfor. Vi satt da her og hadde det hyggelig, noen tidligere klassekamerater.» Han smilte mannen min og syntes det var bra at jeg ble med bort til gjengen vår.

Broren min tok det opp en gang han var rusa.

Han var ofte det. Han snakket om voldtekten, alt det fæle disse guttene hadde gjort mot meg og han som ikke hadde grepet inn. Jeg trodde fyren var blitt ravende gal. Det ga jeg uttrykk for også. «Så du husker det virkelig ikke», sa han. «Ja, jeg får black out jeg også, men det var så jævlig så det burde du ha husket.» Han røra i vei med dette. Jeg fastslo at det aldri hadde skjedd og at jeg ikke ville høre mer rør fra ham. Da holdt han kjeft. Ikke en eneste gang slo det meg at det kunne være noe sant i det han sa.

Jeg husket virkelig ingenting. Det er så rart å tenke på at det er mulig. Stadig vekk i fullt alvor hevdet jeg at det hadde vært tøft å vokse opp i drabantbyen, men at jeg hadde vært heldig at det hadde gått så bra. Derimot ble kroppen stadig dårligere. Jeg hadde smerter både her og der, uforklarlige smerter.

Vi bodde i Glasgow i tre år.

Der var det mye kriminalitet, og jeg var innimellom så redd at jeg knapt våget å bevege meg i gatene. Hjertet slo i frykt så jeg fikk vondt i brystet Jeg gikk til legen og lurte på om jeg var i ferd med å få hjerteinfarkt. Han tok en rask sjekk, smilte og sa: «Du er nok bare redd.» Jeg bekreftet at jeg var det. Han sa at jeg måtte slutt å engste meg så mye. Hvis vi mennesker gikk og var redde hele tida, ville vi overbelaste hjertet. Jeg jobbet med frykten, men det var som om den satt fast i dypet av meg.

Jeg gikk på vernepleier skole. En av lærerne der sa: «Dersom du er i Glasgow sentrum om natta, og det kommer en gjeng ungdom mot deg, da skal du heller kjøre på rødt enn å bli værende i bilen. Da har du større sjanse for å overleve.» Sånt gjorde meg ikke tryggere.

Da jeg utdannet meg til førskolelærer gikk jeg sammen med ei jente som var samboer med en som vokste opp i området der jeg gjorde.

Jeg mente å vite hvem det var og ba henne hilse. Han hadde forsøkt å huske meg, og hadde fortalt om alle de fæle ryktene. Jeg fortalte at jeg kjente til dem, men at det ikke var hold i dem. Samboeren hadde forsikret henne om at det var det. Hun hadde lurt på hvorfor de aldri var sammen med hans barndomsvenner. Han hadde fortalt at mange av dem hadde det vanskelig, at de ikke var så mye å samle på. Jeg bekreftet at det han sa var sant.

Kroppen husket, men jeg husket ikke. Egentlig er det jævlig at jeg har levd med så mye smerter og angst. Mye hadde jo skjedd meg som kunne forklare det. Jeg vokste opp med en sint mamma. Det var ikke mine handlinger som gjorde at jeg fikk kjeft, men hennes humør. Det var det ikke enkelt å navigere etter. To gutter hadde dratt meg inn i skogen og forsøkt å rive av meg klærne før jeg ble reddet. Jeg var blitt angrepet, slått og sparket uten grunn av ei rabiat jente.

Det underlige er at jeg hele tida har vært et selvreflekterende menneske.

Jeg tenker mye over det som skjer, leter etter sammenhenger mellom det og folks atferd. Meditasjon har betydd en god del. Siden jeg har angst for pust, har jeg meditert gjennom ord og jeg har tenkt mye gjennom fortida mi for å forsøke å forstå. Jeg var jo en løvetannunge. Likevel har jeg aldri husket det skrekkelige som skjedde den gangen. Det er ille og tenke på at vi er flere som opplever dette, gjengvoldtekt.

Når det gjaldt sex, skjedde det store endringer. Sex hadde vært enkelt. Jeg kunne få orgasmer av intense kyss. Enda så glad jeg er i mannen min, og så glad jeg er for å ha sex med ham, var kroppen min helt annerledes. Den var redd og likte ikke berøring. Det var svært vanskelig for meg å gå til fysioterapeut, litt underlig siden jeg er gift med en. Forelskelsen gjør at jeg liker berøring når jeg er tent, ellers ikke. Jeg grublet mye over denne endringen, for det var jo rart. Som unge hadde jeg alltid likt å bli klødd på ryggen. Nå nærmest hatet jeg det.

Jeg er jo pedagog, og har rådgiverkompetanse. Gjengvoldtekt, et avskyelig overgrep.

Det var naturlig for meg å forsøke å forstå det som skjedde rundt meg. Det var som om kroppen min og jeg var to forskjellige typer. Den var sliten og redd. Jeg var modig og sterk.

Når jeg ser på det i ettertid , så er det helt utrolig for meg at jeg klarte å fortrenge det så grundig i så mange år, men jeg hadde så mange andre knagger å henge det på.

Jeg fortalte aldri mannen min om guttene i skogen eller at jeg ble slått ned og sparket av den jenta en gang. Det hadde jeg skjøvet inn i et hjørne av ubetydelige hendelser.

Men mora mi var som hun var. Selv om hun var svært fornøyd med svigersønnen, så han jo hvordan hun behandlet meg. De tingene snakket vi om, og det kunne jo forklare mye av mine vansker.

Opp i det hele hadde vi broren min som utviklet hasjpsykose, ruset seg og som stadig hadde forsøkt å ta sitt liv. Gjengvoldtekt.

Han hadde store vansker som preget hele vår familie.

Men jeg har jeg hatt en stor fordel av elendigheten i mitt liv. Det har gjort meg til en dyktig pedagog. Jeg forstår umiddelbart unger som har vansker og viser aggresjon, ser inn i deres hjerter, forstår dem og kan hjelpe dem. Mye av mitt fokus i min yrkeskarriere har vært å forsøke å forklare det jeg ser og hva jeg gjør for kolleger. Nå forsøker jeg å benytte denne kunnskapen når jeg skriver bøker.

En leser har sagt at jeg ikke går tungt nok inn i personene. Det kan jo skyldes at jeg skyver det vonde som har skjedd meg unna spesielt når jeg skriver om voldtekt, gjengvoldtekt. I boka Alene, er jeg kanskje for opptatt av hva jeg ville folk skulle ha gjort med meg som voldtektsoffer enn av spensten i fortellinga for en leser.

Ved at jeg skriver om dette nå, en grusom gjengvoldtekt og de langsiktige virkningene, håper jeg at jeg kan bruke erfaringene mine bedre, bli en bedre forfatter, for jeg vil så gjerne ikke bare være ufør, men drive med noe viktig, som betyr.

Vi er mange som har lidd vondt av andres overgrep. Det preger oss hele livet. Heia oss. Vi vil ha tilbake det som ble frarøvet oss.

Ja, jeg har skrevet om dette. Jeg fatter ikke at jeg våget. Ble det slik jeg håpet?

Nei, det gjorde jo ikke det. Jeg tror ikke at jeg skriver bedre om voldtekt. Overgrepet var mer enn at noen puttet sine peniser inn i meg. Det var helt jævlig det de gjorde mot meg, sadisme nesten ikke til å forstå. Den penisen, den siste, så stor, så jævlig så ødeleggende. Alt blodet, skadene. Jeg skyver det bort. Det er mulig for meg å snakke om det, men forøvrig er det en stor avgrunn som jeg ikke greier å gå over.

På noen områder har det kanskje blitt verre. Jeg er også overrasket over hvor stygt enkelte kan skrive om det til meg, særlig på twitter. Det brukes til og med som trakassering i forhold til mine meninger. Den menneskelige evne til grusomhet har ikke mage for pingler. Bøkene mine handler om det.

Men så har vi også superhelter, de som står opp for det rette, står mot overmakta om den er aldri så stor. Det gjelder Ukraina, soldatene, unødvendig vold, drap, voldtekter. Iran, kvinner som ofre for en skitten krig, for overgrep fra styresmaktene som ikke tåler at kvinner viser hår.

Jeg vil ha det bedre. Kanskje en dag.