Trakassering, voldtekt, Jeg husker.

Trakassering,
Voldtekt,
Gjengvoldtekt,
Jeg husker,
Me too,
Overgrep,
Forfatter R.R. Kile.

Trakassering, er det noe å rope hurra for. Det er ikke noe jeg vil huske.

Hvem vil huske trakassering, voldtekt, overgrep. Jeg ville så veldig gjerne ikke huske det. Kroppen min var så ødelagt, men jeg ville ikke se det.

En gjengvoldtekt er ikke noe du vil se, den verste form for trakassering. Som et jordskjelv bryter en slik sannhet ut av stengselet. Hodet ditt snurrer, hjertet ditt hyler og livet er skakkjørt. Psykologen og jeg hadde et arbeid å gjøre. Han spurte meg hva jeg ville gjøre med de guttene dersom jeg hadde dem foran meg. Jeg sa at jeg ikke visste. Han spurte om jeg ville ha ønsket å anmelde dem. Jeg ristet på hodet.

«Det er vel frister for sånt.»
«Ja, men dersom det ikke var frister.»
«Nei, den unge meg ville sikkert ha ønsket å rive dem i stykker, slått tilbake, revet av dem ballene, kappet av dem pikken, men hva skulle det ha hjulpet. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tilgitt dem. Det er det jeg prøver på. Kun da kan jeg komme videre, bli fri fra dem.»

Pedagogen i meg så dem for seg, denne hudløse gutteflokken som ingen hadde tatt seg av, som tøffet seg, skeiet ut, gjorde gale ting som ga dem heder blant gutta, men som slett ikke ville gi dem noen status som svigermors drøm, bringe dem frem i livet.

«Hvordan kan man være sint på en slik hjelpeløs gjeng», sa jeg. «De var like mye ofre de som meg.» Ofre for en oppvekst som hadde gjort dem sånn. Det var ikke lett for gutter å vokse opp i drabantbyene på den tida, komme fra det på en ordentlig måte. Kanskje var det vanskeligere enn for oss jenter, for de måtte være tøffe hele tida.

Broren min greide det ikke. Han var i utgangspunktet en ressurssterk gutt. Når jeg ser dem for meg nå som voksen, har jeg bare lyst til å ta dem i armene og holde dem tett inntil meg. Kanskje ikke de to jentene og han lange jævelen, men dem kjente jeg jo ikke. De andre, jeg mener det var medelever, klassekamerater. Det er det jævlige. Jeg gikk sammen med dem på skolen hver dag. Likevel kunne de handle sånn mot meg.»

Jeg begynte å gråte.

Det var en del gråt i den samtalen. Tårer for oss. For jeg følte så sterkt at det var ikke vår skyld. Vi var ofre i et politisk prosjekt, i et samfunn som ikke hadde forutsett hvor vanskelig det ville bli når hele den flokken, som ble født da husene ble bygd, ble ungdom på samme tid. Det var tildelingsgrunn i blokka vår, at kvinna ventet barn.

Rus var et problem, alkohol. Det var sniffing. Narkotika flommet inn over bydelen.

Det var i enda større grad sånn for broren min enn for meg.

Jeg jobber fortsatt med å tilgi. Den unge jenta er ikke helt villig til å bli med på det. Psykologen mente vel at jeg mentalt burde klore ut øynene på dem, flå dem og tenke meg all verdens styggedom, men det var ikke mulig for meg. Jeg er for mye pedagog, har jobbet med alt for mange barn som har lidd på ulike måter.

Unger skal ikke lide. Det er de voksnes ansvar at de ikke gjør det, et ansvar vi må ta. Det var så unødvendig at det gikk som det gikk, med oss, at det var så mange ofre, så mange som døde av avhengighet, rus overdoser. Vi hadde fortjent bedre, vi unga i drabantbyen min.

Min skolegang har for meg blitt et eksempel for hvordan det ikke skal være. Jeg kasta bort så mye tid på skolen på å rampe og kjede meg. På ungdomskolen rampet jeg når jeg kjedet meg. Lærerne lærte fort at dersom de holdt meg i ånde, gikk undervisningen bedre, for jeg var egentlig læringsglad hvis det bare var interessant nok. Jeg var også grådig god til å få meg meg en stor mengde folk på bøll.

Det burde jeg ikke ha fått lov til.

Det var ingenting som tilsa at jeg skulle få holde på sånn. Men jeg lærte i hvert fall mye om hva slags pedagog jeg ikke skulle være. Heldigvis fikk jeg mulighet til å gjøre alt veldig tvertom. Jeg hadde lærerværelseskrekk i mange år. Det er under at jeg ble lærer.

Psykologen spurte hva jeg ville ha sagt til disse gutta dersom jeg hadde møtt dem i dag, bare møtt dem til en rolig samtale. Jeg svarte at jeg skulle ønsket at vi hadde kunnet holdt rundt hverandre og grått over vår tapte ungdom. «Det gjelder ikke den lange djevelen. Han har jeg lyst til å kappe ballene av uten bedøvelse, men jeg prøver å ikke si det. De to jentene skulle jeg også ha sagt noen sannhetens ord. De burde ha stoppet dem, mine medsøstre. Det jeg virkelig ikke forstår er at det ikke var noen som fordømte det, gikk, gjorde noe. Det kan det selvsagt ha vært uten at jeg ante det.»

Mine reaksjoner sier egentlig ganske mye om viljen til å tilgi dersom man kjenner folk.

De tre jeg ikke kjente, som jeg kun visste hvem var, hadde jo en like jævlig ungdomsarena som oss andre. Det er ikke noen mindre grunn til å ta dem i armene og holde dem tett. Egentlig håper jeg at jeg aldri noensinne skal treffe noen av dem igjen.

Hvis det skulle være flere liv å leve, en skjebne, så håper jeg at jeg slipper å være i nærheten når de folka skal oppfylle sin. Faen til folk hele flokken. Som Inger Hagerup sier: To tunger har mitt hjerte.

Minner hadde faktisk sprengt seg fri fra ei sort gryte og endret hele mitt verdensbilde. Jeg ville helst snakke om det hele tida, men jeg ville ikke fortelle det til noen.

Min mann ville ikke orke at jeg plapret om det ustanselig.

Det var jeg helt overbevist om. Når det renner over, er det lett å slite på familien. Hele livet mitt hadde endret premisser, og de forklarte alle mine kroppslige skader, angsten, skrekken.

Dessverre hadde jeg mistet fastlegen min. Han hadde solgt praksisen sin. Det var veldig synd. For siden vi hadde arbeidet så mye med kognitiv terapi, kunne jeg sikkert ha snakket med ham. Det var ikke like lett med ny lege. Papirene mine fra den kognitive terapien hadde også forsvunnet under overtagelsen. Alle tings iboende F.

Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg ble tatt på alvor av den nye legen. Det var en anerkjennelse av at det hadde skjedd, men det var jo så lenge siden at jeg tror han mente det ikke hadde noen betydning. Jeg hadde klart meg. Da ville jeg klare meg i fortsettelsen også. Det var dit han ville fokusere.

Slik tror jeg psykologen så det også.

Slik tror jeg psykologen så det også. Han ville ha oss videre. Men det var ikke mulig for meg. Dette forklarte jo alt. Livet mitt ble forståelig, ei bok jeg kunne lese. For meg hadde det nettopp skjedd. Tidshoppet på tidslinja var helt uten betydning. Først nå kunne jeg lide, sørge, bearbeide det, ta meg av minnene.

Ja jeg hadde gått videre med livet i en fortrengning. Nå måtte jeg gå videre i livet med sannheten, inkorporere den i min verden. For det var nå det hadde skjedd. Min bevissthet var fylt av det, betydningen av det, det jævlige i det, hva jeg hadde lidd og betalt i årevis på grunn av at noen gutter skulle tømme pikken sin i et hull.

Jeg snakket mye med psykologen om blodet. Blodet er sterkt i minnene mine. Psykologen ville vite hvorfor jeg var så opptatt av det. Hva er spesielt med blod? Tja, det er nødvendig i livet og det viser skadeomfang. Jeg hadde hatt skader, men jeg hadde ikke visst det. Rødt mot hvitt. Rødt som blod, hvitt som snø….Så mye blod. Vansker med sex. Smerter.

Jeg satt med forklaringer, men ekspertene var ikke så opptatt av dem.

De ville ikke at jeg skulle bore meg ned i elendigheten, men dette var en reell virkelighet kroppen min var blitt utsatt for. Vi måtte inkorporere det, forholde oss til det, leve det, kroppen min og jeg. Det trengte jeg hjelp til.

Vi snakket en del om broren min, i hvilken grad denne opplevelsen hadde noe å si for at det gikk som det gikk med ham. Det er veldig vanskelig for meg å innplassere voldtektene i tid, men det må ha vært i første videregående, trolig på høsten. Da var broren min muligens fjorten år og gikk i åttende klasse. Det er alt for ungt for å bære en slik byrde.

Fatteren flyttet ut da broren min var tretten.

Det veit jeg at han tok tungt. Uansett får jeg aldri vite det, og jeg får aldri vite hva han faktisk tenkte om det han hadde sett, at han ikke hadde kunnet hjelpe. De andre gutta så det sikkert som feigt av ham at han ikke hadde satt livet på spill i en veldig kamp han hadde vært dømt til å tape.

I dag slår det plutselig innover meg med full tyngde. Jeg har ikke våget å tenke tanken før, ikke virkelig. Alle problemene hans, det at han begynte med hasj, rusa seg hele tida, ikke fikk til ting lenger. Kanskje lå årsaken i det han så gjennom døra inn til rommet vårt den dagen.

Da var alt min skyld. Når dette blir mer enn en flyktig tanke, men går inn i hjertet og setter seg fast der, blir det en meget tung byrde. Faen ta livets krumspring. Broren min. Han hadde problemer med jenter og rus. De forelsket seg i ham, flokket seg rundt ham. Han avviste alle. En av dem hadde han elsket. Jeg fattet ikke hvorfor de ikke var sammen. Han fortalte meg at han ikke greide det, at hun fortjente noen bedre enn ham. Flere spørsmål avviste han. Jo jeg har fått forklaringer.

Jeg tenker mye på andre jenter som har opplevd det samme.

I ei gate ikke så langt unna skolen bodde det ei vakker ung pike som det gikk alle slags stygge rykter om. Vi grøsset av en viss fryd da vi snakket om det, alt vi hadde snappet opp. En gang møtte vi søstera hennes. Hun var muligens et år yngre enn oss. Dette skjedde mens vi enda gikk i ungdomskolen. Jeg var frekk nok til å spørre henne hvordan det var å være søster til ei jente med et sånt rykte, ei hore. Vi så henne jo aldri ute. Noen ganger var hun ute og gikk, men da snek hun seg rundt hushjørnene.

Søstera blei gnistrende forbannet og fortalte oss en fryktelig historie om hva som hadde skjedd og at dette var en politisak og at søstera hennes skulle få oppreisning, og hun ville aldri høre at vi kalte henne sånn igjen. To av venninnene hennes tok henne i hver sin arme og dro avgårde med henne. Vi sto lettere beklemte tilbake visste ikke riktig hva vi skulle tro. Vi hadde vært med i knise, peke og baksnakkegjengen. Hun hadde selvsagt blitt utsatt for det samme som meg. Slik har de snakket om meg også, pekt og ledd.

Naboen min fra senere i livet kom fra samme drabantby som meg.

Hun hadde angst. En gang fortalte hun meg at hun knapt husket noe fra barndommen og ungdomsåra. Det gjorde derimot søstera hennes, og hun kunne fortelle de mest fryktelige ting som hun også måtte ha vært med på. I dag tenker jeg mitt.

Jeg tror jeg var heldig som aldri husket voldtektene, for at jeg kunne gå med hodet hevet gjennom rykteland. I dag er jeg gled for at jeg fikk brutt fortrengningen. Det tror jeg har gitt meg en bedre helsetilstand. Jeg håper at jeg ved å skrive om dette, kan bli enda friskere. Det jeg veit er at uansett hva folk tror, så går ikke slike hendelser over. De blir med deg resten av livet.

Vi som har blitt utsatt for sånt, selv om vi har levd tilsynelatende greie liv i mange år før trollet sprakk, trenger hjelp til å takle den nye situasjonen.

Noen må se våre hjerter, gi oss varme nok og forstå oss når det er noe vi ikke klarer, når vi trenger å snakke, igjen og igjen om det samme. Tilsynelatende går det ikke fremover. VI trenger alle forskjellig tid, men vi må hver og en få den tida det tar.

Alle trenger å vite hvor dype spor sånt setter i kroppen, behovene vi har. Både ofre, overgripere, samfunn, politikere og behandlere trenger det.

Vi trenger alle å eie vår historie uansett hvordan den er. Av helbredelse gror det blomster. Det sårede hjertet kan stige frem fra gjemmestedet. Jeg vil aldri gjemme meg mer, men skride frem i full stolthet over meg selv.

Jeg tenker på nabokjerringa, hvor forferdelig hun må ha hatt det.

Hun utholdt kjeft og trakassering fordi hun ville hjelpe meg, være der. Hun forbød, dattera si, venninna mi og være sammen med meg. Først nå går det opp for meg at det nok skyldes denne hendelsen, ikke alle de konspirasjonsteorier jeg fant på for å forklare det. Hun har alltid stått opp for meg, denne nabokjerringa. Unnskyld.

Heia oss, som har måttet lide fordi kåte gutter ikke har kunnet styre pikken sin, pokker heller. La oss leve!

Jeg håpet det skulle bli enklere når jeg fikk fortalt det. Ja, på en måte ble det jo det. Under snakk om voldtekter, gutters brutalitet mot jenter, ble jeg ofte møtt med at dette visste jeg ingenting om. Så ble jeg stum. Jeg hatet å vite og ikke kunne snakke om det. På den annen side var det ikke noe det gikk an å fortelle om. Det var for grusomt. Så var det bøkene mine. Når folk sa til meg at jeg helt tydelig ikke ante hva jeg skrev om, da ønsket jeg å gjøre no med det.

Jeg fikk behov for å være den forfatteren som ikke diktet opp, men som visste.

På den annen side hadde mine kritikere rett. Jeg trakk meg unna, akkurat slik jeg alltid har trukket meg unna. Trolig gjør jeg det fortsatt. Men det er på en annen måte. Nå trekker jeg meg fordi minnene er så jævlige at det ikke er mulig å være der. Jeg vet klarere hvor jævlig det var.

Det er ikke skammen, men smertene, de helt ubegripelige smertene, for de ødela meg så brutalt fysisk at jeg aldri ble den samme igjen.

Også forstår jeg nå hvor mye varme jeg trenger fra mennesker. Å bli skjelt ut gjør så ufattelig vondt. Det er som et nakent minefelt, som jeg kjenner igjen hos andre som har lidd.

Så pakker jeg meg inn i tepper av varme ord, blomster, solstråler, gode feer, og snubler videre som om ingenting har hendt. Men til disse fremmede som kødder med andres voldtektshistorier, de vil jeg si at er noen store dritter. Det er nok det som hendte, Ikke stjel mere fra oss, vi som gjennomlevde det verste som kunne skje.