Barn-og-makt, maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen.

Barn-og-makt,
Maktmennesker,
forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
mobbing,
mobbere,
Forfatter R.R. Kile, Cand Ed. med rådgiverkompetanse

Maktmennesker, disse som mobber, som vil bestemme over andre.

Barn-og-makt, maktmennesker, de skaper frykt. De har ofte lakeier som fungerer som slaver, utfører deres vilje, plager andre for å få det som de vil.

Barn-og-makt, maktmennesker.

De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig begredelig.

De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang.

Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes, fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme.

Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien.

Mamma sa: «En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg til å ordne opp selv.»

Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Barn-og-makt, oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen.

Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle. Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.

Det blei en deilig dag på stranda.

Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også.

Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.

Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.

Som en Atlas gjorde, bar jordkloden på skuldrene.

Det får holde med eget liv, men enn nok det.

Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg. 

  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det, bidro til heiagjengen, oppdaget ikke manipuleringa, kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,

Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.

Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer.

Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni.

Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv.

Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske.

To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin.

Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen.

Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand.

Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården.

Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.

Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen.

Det er dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode.

Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

Noen ganger er man fristet til å gi opp.

 


Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme, fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet.

Så er de der, ungene, lar oss gløtte  inn i sine hjerter, sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter.

Selvsagt kan vi.

Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.

 


I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse.

Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.

Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.