Mobbing-skoleveien,
mobbere,
erte,
forsvare seg
Mobbing langs skoleveien er nok ikke særlig uvanlig. Det er ingen som ser det, og hvem vil være en sladrehank.
Mobbing-skoleveien, jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.
Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.
De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.
Da kom de, disse to eldre jenter.
Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.
Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.
Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.
Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.
Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.
De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss.
En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.
Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.
Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.
Jeg følte meg sterkere enn fjellet.
Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.
Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.
Jeg skriver bøker.
Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.
Vi har gjennomlevd en verdensomspennende pandemi. Corona har blitt en sykdom vi må leve med, men nå har vi tatt de grep som gjør at vi som samfunn kan handtere det. Russland har tatt seg inn i Ukraina for å erobre det. Ukrainere kjemper tilbake. De vil ha sin frihet, men utsettes for grove krigsforbrytelser. I Iran er det opprør. Unge jenter vil ikke tvinges til å bære hijab. De vil kunne danse og glede seg. Menn og kvinner ønsker seg et styre der det ikke er religion som bestemmer va folk kan gjøre.
Det er rart å leve i denne tida.
Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Hvis vi vil kan vi bygge en verden med frihet for alle, for menn og kvinner uansett hva folk måtte tro.
