Miljø,
sparsommelighet,
gjenbruk
Miljø, Mora mi var en mester i å ta vare på miljøet. Hun drev med det hele tida. Vi hadde ikke noe særlig med penger. Hun var hjemmeværende. Min far jobbet. Hun laget all mat fra bunnen. Hun strikket og sydde alle våre klær med unntak av min fars.
For å spare penger, benyttet hun opprekksgarn og stoff fra andres avlagte klær. Hun klippet opp, klippet på nytt. Hver kveld satt hun og strikket eller rakk opp garn. Etter at vi hadde lagt oss, satt hun ved symaskinen som gikk hele tida.
Hun kjøpte Burdajournalen hvert år der vi, når vi ble litt eldre, kunne ta ut mønstre til de klær vi ønsket oss.
Jeg husker godt de første gangene jeg også fikk ta ut stoff. Det var til et bryllup det jeg skulle være brudepike. I syvende klasse fikk jeg ta ut et glitterstoff til julekjole og til to sommerkjoler. Hun kjøpte truser, strømpebukser og bomullsokker. Forøvrig sydde hun alt fra polvotter til vinterdresser. Hun var selvlært og meget skapende. Vi gikk i fine klær.
Hun sydde alle mine brors dresser. Julegaver til slekt og venner, var hjemmesydde. Det var pinlig at mine fettere og kusiner skulle få hjemmelagde klær. Det var ikke gøy med myke pakker.
Hun sydde dongeribukser.
Da skaffet hun gamle bukser fra andre og klippet frigjorde merket. Det sydde hun inn i våre klær, ikke helt lovlig, men det tror jeg ikke hun hadde peiling på. Hun var en meget lovlydig kvinne som stemte AP hele sitt liv.
Hadde hun tatt et valg, hadde hun tatt et valg. Alle sa at vi var heldige og skrøt henne opp i skyene. Vi var måtelig fornøyde. Å stå på stoler i stoffer fulle av knappenåler var helt dagligdags.
Hun sydde klær til overhøring og konfirmasjon. Da var jeg meget kritisk. Vi tok ut stoff sammen. Jeg ville ha kjolen meget lårkort. Hun sydde den til slutt i den lengden jeg ville ha den, men med en diger oppbrett fordi hun var sikker på at jeg ville legge den ned så snart jeg hadde fått folks reaksjoner.
Dessuten skulle ting vare.
Vi vokste ut av klær. Det var eneste grunnen til å få nye. Hun lappet og stoppet i villen sky så lenge det var fibrer igjen i materialet.
På grunn av den store oppbrettskanten nektet jeg å bruke kjolen. Det så ikke ut. Til overhøringa hadde hun sydd buksedress med tunika. Jeg brukte tunikaen som kjole. Min mot var rasende.
Den stakkars kremhvite kjolen, med gulltråder vevd inn i stoffet, ble aldri brukt av noen Hun tok den med til barnebarna da de grodde til, men selv ikke de ville bruke den.
Det ble selvsagt etterhvert en kamp, dette med klær, hjemmesydd og butikkjøpt. Jeg ville gå i butikker å shoppe som alle andre, ha penger. Kjøpe egne klær.
En dag hadde de t-skjorter til 10 kroner stykke på Domus.
Da lønte det seg ikke å strikke akkurat. Broren min og jeg fikk tre hver.Så fikk jeg gammelrosa bukser med sleng. Siste mote. Mamma var god til å sy slengbukser, men gammel rosa. Så fin jeg var.
Det endte med at jeg fikk et månedlig beløp som skulle holde til alt jeg trengte. Da lærte jeg pengers verdi. Jeg kjøpte ikke et klesplagg utenom det strengt nødvendige og lot min mor fortsette å sy klær til meg.
Det var hippitid og moderne med litt av hvert man kunne finne i de eldres skuffer og skap, slenge omkring i hva som helst.
Mamma fikk barnebarn og fortsatte å sy. Svigermor kunne ikke sy, men hun kjøpte stoffer så deres klær var ikke alltid oppatsydd.
Mutteren fortsatte likevel å benytte alt.
Bomullsokker ble slitt, men ikke toppen av dem. Et par sokker ble til ei fin brillebukse til barnebarna. God stretch og velstand. Ta vare på miljøet.
Det var jo flott, er jo flott.
Jeg må si at jeg er full av beundring for den kvinna, men jeg er glad og takknemlig hver dag for at jeg ikke må leve sånn. De ble skilt etter hvert mamma og pappa, Det var mye krangling gjennom min barndom. Da jeg var seksten, forlot han oss på ekte.
Han hatet symaskina, som for han var roten til alt ondt, den som førte til at deres ekteskap havarerte.
Mutteren elsket ham hele livet, et kjærlighet/hat forhold. Jeg tenker på det når jeg sitter Macfast i datamaskinen, helt oppslukt med noe jeg driver med, glemmer tida som går. Man må også være tilstede for dem man elsker.
Vi må ta vare på miljøet. Det er et mylder av meninger om hvordan vi skal gjøre det. Ord er lett. Handling er ytterst krevende. Det mest fantastiske med vår tid er at vi har så mange hjelpemidler at vi i stor grad kan frigjøre energien mot interesser og skapende virksomhet i stedet for at den hele tida må rettes mot kjedelige rutineaktiviteter.
Som et skapende menneske er jeg utrolig glad for det. Hvis jeg skulle ha levd som mora mi, hadde jeg daua. På en måte gjorde hun det også, ikke fysisk, men i bitterhet, en bitterhet som det ble mitt lodd å svelge. Hun brukte meg som sin søppelkasse. Jeg ble en løvetannunge.
