Publisert 6 kommentarer

Drømmespirer







Kvinner, vi er til,
ikke for menn.
Vi er til for oss,
for menneskeheten.
Vi vil ikke dekkes til,
tvinges inn i sort.
Vi vil fylle oss med farger,
kjenne vinden i vårt hår,
fly på lykkevinder,
skjenke kjærlighet.

Kvinne du bærer
den spirende vårens tegn!
I deg modnes fremtidsfrø
til verdens glede.










Den kalde logikk,
kan putte mennesker
i båser, la dem lide, blø.

Den varme følelse,
den som drømmer i hjerter,
holder armene mykt

om alle skapeninger,
vil godt.


















Vannet, vi kan ikke klare oss uten.
Havet der alt vann samler seg,
trekkes opp i skyene, renses,
og sendes livgivende over jorda.

Bekker klukker synger og ler.
Elver renner i stille ro.
Vi drikker, nyter.

Så sender vi vårt havvann
til jorda.
En evig veksling.
Takk jord, for dine gaver,
og vi trenger stadig mer.
og du gir uendelige gaver.




















Glitterperler i bølger,
frostperler i snø.
Vann til vannsøyler
som vandrer på jorda.
Vann til vekster
som vokser på jorda.
Vann til livet
så livet aldri kan dø.
































Publisert Legg igjen en kommentar

Så mange solnedganger å se








Så kommer de ungene,
drar luft,
dier våre bryst,
stabber ut i livet.
Vi står med håpet i handa.
Håper det bærer.
For de holder fremtida i handa












De skriker måkene,
skriker, skal ha.
De duver på bølgetopper,
måkene.
Rolig, ventende,
vet ikke på hva.
De vokter sine unger, måkene,
forer, leiter opp mat.
Litt som mennesker måkene.

Men et ansikt husker de, for alltid,
måkene.

































En blå fiol.
står gjemt i skyggen.
Strekker seg mot lyset.
Vil livet.

Blå fiol.
Varme og sol.

Så lykkelig
står der og nyter

















Når de slår deg,
ikke la deg kue.
De som slår er gale i hue.

Når de truer deg,
gå din egen vei.
Det er ditt liv.

Ikke vær redd.
Verden trenger
at du tråkker dine skritt.
slik du selv vil































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vårt hjem







Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 



Egentlig er det ikke mulig å betrakte mennesker uten jorda. Vi er ikke skadedyr, selv om det kan virke som om vi ødelegger. Vi er i jorda, jorda er i oss, og vi utvikler hverandre. Ved døden tar jorda våre kropper tilbake. Vi gir oss til den.



Kloden består av vann, luft, ild og jord samt alle de kropper som har benyttet jorda til å fullføre sin jordiske eksistens, planter, dyr og mennesker.



Ved de fire elementer står vi i et direkte samspill med omgivelsene rundt oss.

Vi spiser mat, som har vokst ut av jorda. Ved det forbrennes energi. Våre celler får de stoffer de trenger. De vi ikke kan nytte oss av, utskilles gjennom tykktarmen. Stoffer vi ikke lenger trenger, utskilles gjennom nyrene. Det er fantastisk. Vi får og gir. Det vi gir tilbake er endret som igjen endres i en evig syklus.

Vi består av jord og som mennesker lengter vi til jorda, kjenne på duftene, kjenne på den ulike kvaliteten, sniffe og sanse den, grave i den, kultivere den, så frø, dyrke mat, sanke mat. Vi og jorda er ett. Gleden ved å putte et frø i jorda og se en plante spire frem, noe som vokser. Når vi tar oss tid til det, opplever det, ja da er vi ekte jordmennesker.








Vi bærer en vannsøyle i oss. Hver dag bytter vi gammelt vann med nytt og friskt. Et menneske kan ikke leve lenger enn to til tre dager uten. Da blir vi dehydrert. Klart vi lengter etter vann. Stille skogsvann, elver og bekker, havet. Skyene som pumper vann fra havet, og sender det utover landet så vann og elver stadig får påfyll. Elvene renner mot havet, nærer livet på sin ferd, til det igjen når til havet. en evig syklus.

I kroppen vår transporteres vannet i blodårene og gir friskt vann til kroppens celler. Det brukte blodet, etter celleutvekslingen, transporteres bort. Vi tisser det ut. Gjennom lymfesystemet dreneres væske gjennom kroppens vev, slik jorda holdes fuktig ved hjelp av grunnvannet.

Vi er som en innsjø som huden stenger inne, med øyer og skjær. Alle steder renner vannet. Vi blir smidige. De faste stoffene blir smidige og slik hindres det at noen gnisser mot noe annet. Spennende, vi bærer på vårt eget lille vannparadis.

Hvis all jordas topografi var glattet ut, ville jorda ha vært en ren vannplanet.

Hvor herlig er det ikke å sitte og se utover et stille skogsvann, svømme, vade i elver, seile på havet. Vann lengter mot vann. Jord lengter mot jord. Vannsøylen i oss lengter mot modervannet. Jordstoffet i oss lengter mot moderjord.





Vi bærer en luftsøyle i oss. Hele tida puster vi ut gammel luft og trekker inn ny. Gir fra oss karbondioksyd som trær og planter tar inn og får selv frisk oksygen fra lufta. Lufta gjør oss lette, nesten som ballonger med tyngde på. Klart vi elsker lufta. Den er i oss og rundt oss. Hvor herlig er det ikke å strekke ut armene og legge seg på vinden, kjenne den blåse i ansiktet.

i pusten ligger livet. Vi kan ikke leve uten. Når vi trekker vårt første åndedrag, er vi i det virkelige livet for første gang. Så kommer alt det andre, jordstoff og vann., de elementer vi består av, som, alt skal fungere i oss, omsettingen. Vårt selvstendige liv på tidslinja har begynt.

Lufta i oss gjør at organene blir lettere. Hodet blir ikke så tungt på kroppen. Vi blir så lettbeinte til å flyge. Som ballonger i vind kan vi løpe over jodoverflata.


Stadig vekk inntar jeg luft som andre har pustet ut. Vi lever ved siden av hverandre i lufta. Vi puster ut og inn. Den lufta som jeg puster inn, var nettopp i deg. Vi er nærmere hverandre enn vi tror. Lufta som kjente på mine tanker, går videre og kjenner på dine. Inn og ut av oss, fra den ene til den andre. Lufta er for alle, pleide vi å rope da jeg var lita. Det er så herlig med lufta, vår alles.

Lufta, diverse hulrom og en vibrator bidrar til at vi kan produsere ord, ord som kan varme hjerter, eller som kan fryse istapper.









Temperaturen i oss er konstant. Hvis den går bare litt over normalen, dør vi. Vi mennesker er et kjemisk verksted av stoffer som er i sving og reagerer med hverandre. Varmeprosessene gir oss energi. Energien gjør oss til en en aktiv medvirker til våre indre prosesser og til jordas prosesser, til ødeleggelse og vekst.

Vi vandrer rundt som små varmeovner som stadig regulerer sin temperatur etter forholdene. De fleste av disse prosessene er vi ikke klar over. Godt er det, for hvordan skulle vi da kunne ha levd i den ytre verden med alle dens krav og utfordringer.

Vi mennesker er som møll som trekkes mot varmen. I varme strøk trekkes man mot den svale skyggen, men når det blir kaldt i lufta søker vi mennesker sammen mot varme. Sola. VI nordboere kan nesten ikke få nok av den, de herlige strålene mot huden.

Bålet, det å gjøre opp ild og sitte å stirre inn i flammene. Kan hende er det en arv fra de dager da vi som menneskehet ikke levde i komfortable leiligheter, men samlet oss rundt bål i mer primitive boligformer, men jeg tror at varmen er et av våre naturlige elementer. VI søker hverandre, mennesker og ild, sol og mennesker. I min verden er ikke noe mer tilfredsstillende enn å sitte å stirre inn i flammer, kikke på glørne, det vidunderlige fargespillet.





Huden vår gjemmer et lite jordisk paradis av små idylliske vann, sjøer, øyer, holmer, skjær elver, fosser, luft og varme så visdomsfullt innrettet at det nesten ikke er mulig å fatte at noe kan være bygget med en slik visdom. Så dør vi, alt blir borte, et stykke etterlatt jordstoff er alt som var av denne vidunderlige konstruksjonen livet har latt oss transportere oss rundt i skjenket oss ved våre foreldres forening en gang.

Jordmoderen. Hun bærer oss og mottar oss. Jeg blir fylt av ren ærefrykt når jeg tenker på alt det liv som får utfolde seg her, på denne kula som snurrer rundt i universet låst i posisjon til sola, vår vandrestjernes. bane i universet.

Takk jord, for livet.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på miljøet.






Mora mi var en mester i å ta vare på miljøet. Hun drev med det hele tida. Vi hadde ikke noe særlig med penger. Hun var hjemmeværende. Min far jobbet. Hun laget all mat fra bunnen. Hun strikket og sydde alle våre klær med unntak av min fars.

For å spare penger, benyttet hun opprekksgarn og stoff fra andres avlagte klær. Hun klippet opp, klippet på nytt. Hver kveld satt hun og strikket eller rakk opp garn. Etter at vi hadde lagt oss, satt hun ved symaskinen som gikk hele tida.

Hun kjøpte Burdajournalen hvert år der vi, når vi ble litt eldre, kunne ta ut mønstre til de klær vi ønsket oss. Jeg husker godt de første gangene jeg også fikk ta ut stoff. Det var til et bryllup det jeg skulle være brudepike. I syvende klasse fikk jeg ta ut et glitterstoff til julekjole og til to sommerkjoler. Hun kjøpte truser, strømpebukser og bomullsokker. Forøvrig sydde hun alt fra polvotter til vinterdresser. Hun var selvlært og meget skapende. Vi gikk i fine klær.

Hun sydde alle mine brors dresser. Julegaver til slekt og venner, var hjemmesydde. Det var pinlig at mine fettere og kusiner skulle få hjemmelagde klær. Det var ikke gøy med myke pakker.

Hun sydde dongeribukser. Da skaffet hun gamle bukser fra andre og klippet frigjorde merket. Det sydde hun inn i våre klær, ikke helt lovlig, men det tror jeg ikke hun hadde peiling på. Hun var en meget lovlydig kvinne som stemte AP hele sitt liv.

Hadde hun tatt et valg, hadde hun tatt et valg. Alle sa at vi var heldige og skrøt henne opp i skyene. Vi var måtelig fornøyde. Å stå på stoler i stoffer fulle av knappenåler var helt dagligdags.

Hun sydde klær til overhøring og konfirmasjon. Da var jeg meget kritisk. Vi tok ut stoff sammen. Jeg ville ha kjolen meget lårkort. Hun sydde den til slutt i den lengden jeg ville ha den, men med en diger oppbrett fordi hun var sikker på at jeg ville legge den ned så snart jeg hadde fått folks reaksjoner. Dessuten skulle ting vare. Vi vokste ut av klær. Det var eneste grunnen til å få nye.


Hun lappet og stoppet i villen sky så lenge det var fibrer igjen i materialet.


På grunn av den store oppbrettskanten nektet jeg å bruke kjolen. Det så ikke ut. Til overhøringa hadde hun sydd buksedress med tunika. Jeg brukte tunikaen som kjole. Min mot var rasende.

Den stakkars kremhvite kjolen, med gulltråder vevd inn i stoffet, ble aldri brukt av noen Hun tok den med til barnebarna da de grodde til, men selv ikke de ville bruke den.

Det ble selvsagt etterhvert en kamp, dette med klær, hjemmesydd og butikkjøpt. Jeg ville gå i butikker å shoppe som alle andre, ha penger. Kjøpe egne klær.

En dag hadde de t-skjorter til 10 kroner stykke på Domus. Da lønte det seg ikke å strikke akkurat. Broren min og jeg fikk tre hver.



Så fikk jeg gammelrosa bukser med sleng. Siste mote. Mamma var god til å sy slengbukser, men gammel rosa. Så fin jeg var.




Det endte med at jeg fikk et månedlig beløp som skulle holde til alt jeg trengte. Da lærte jeg pengers verdi. Jeg kjøpte ikke et klesplagg utenom det strengt nødvendige og lot min mor fortsette å sy klær til meg.

Det var hippi tid og moderne med litt av hvert man kunne finne i de eldres skuffer og skap, slenge omkring i hva som helst.

Mamma fikk barnebarn og fortsatte å sy. Svigermor kunne ikke sy, men hun kjøpte stoffer så deres klær var ikke alltid oppatsydd.





Mutteren fortsatt likevel å benytte alt. Bomullsokker ble slitt, men ikke toppen av dem. Et par sokker ble til ei fin brillebukse til barnebarna. God stretch og velstand. Ta vare på miljøet.

Det var jo flott, er jo flott.

Jeg må si at jeg er full av beundring for den kvinna, men jeg er glad og takknemlig hver dag for at jeg ikke må leve sånn. De ble skilt etter hvert mamma og pappa, Det var mye krangling gjennom min barndom. Da jeg var seksten, forlot han oss på ekte. Han hatet symaskina, roten til alt ondt, den som førte til at deres ekteskap havarerte. Mutteren elsket ham hele livet, et kjærlighet hat forhold. Jeg tenker på det når jeg sitter Macfast i datamaskinen, helt oppslukt med noe jeg driver med, glemmer tida som går. Man må også være tilstede for dem man elsker.

Vi må ta vare på miljøet. Det er et mylder av meninger om hvordan vi skal gjøre det. Ord er lett. Handling er ytterst krevende. Det mest fantastiske med vår tid er at vi har så mange hjelpemidler at vi i stor grad kan frigjøre energien mot interesser og skapende virksomhet i stedet for at den hele tida må rettes mot kjedelige rutineaktiviteter.

Som et skapende menneske er jeg utrolig glad for det. Hvis jeg skulle ha levd som mora mi, hadde jeg daua. På en måte gjorde hun det også, ikke fysisk, men i bitterhet, en bitterhet som det ble mitt lodd å svelge. HUn brukte meg som sin søppelkasse. Jeg ble en løvetannunge.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er diktjord.jpg