Rusmisbruker,
narkotika,
alkohol,
ta sitt liv,
selvmord
Hasjpsykose
Rusmisbruk, ja, man blir sløv av det, man kan dø av det.
En rusmisbruker. Det startet med hasj. Han utviklet en hasjpsykose. Han prøvde seg på det meste. Livet ble et helvete for hele familien. Han prøvde å ta sitt liv mange ganger. En av kameratene gjorde det, en som også var fanget inn av den helvetes narkotikaen som oversvømte landet. Den gang klatret han opp alle trappene til tolvte etasje, fra hvor kameraten hans hadde hoppet, sto der, skuet utover. Han ga meg et løfte den kvelden. Jeg skal aldri prøve å ta livet mitt igjen. Men det gjorde han, fjorten år senere.
Et tynt snølag ligger over skogbunnen.
Himmelen er sort med stjerner på. Klarvær. Fakler er tent. Ei gruppe barn på elleve- og tolv år går sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mørke. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland åtte år tidligere.
Det er stjerne- og måneskinn. Datoen sier 11/11 1994. Det var den kvelden jeg lærte den sangen så jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter på snø. Snøkrystaller i lufta. Trærne står som staute voktere langs stien, kaster skygger.
Jeg er lykkelig.
Hele meg er lykkelig. En så flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen, lyser opp i mørket. Vi har tent bål. Steker pinnebrød og pølser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for å tenne tilhørerne, gi dem en fordypet opplevelse.
Det er underlig så lyst det er selv om det kun er bål og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra bålet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste døtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner å organisere for å gjøre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vært med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.
Da kommer det.
Broren min er død. Jeg ser tårer på døtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid før beskjeden når inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik.
Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spør om de andre voksne kan ta på seg det ansvaret.
Det kan de.
Jeg er full av tårer. Det er ikke mulig å vite om de renner over. De fosser frem på innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige øyne, våte kinn.
Jeg får en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg føler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. Så løper jeg.
Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg må løpe alene. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.
Sangen spinner i hodet.
Tårene fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i døden. Mine døtre. De har mistet en elsket onkel og gråter i sorte mørket.
Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann må gjøre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en søster, en søster som står alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.
Han hadde stått på balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt – Det går til helvete. Jeg var tårer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt.
Klokka elleve på formiddagen.
Så lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vært i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe på at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke være død. Gje meg handa di, ven,når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.
Jeg er et sanseinferno der jeg løper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortsålene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er tårer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trær, snøfjon. Gråt.Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.
Den videregående skolen, vår tidligere skole, lå rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene på gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham så han ikke skulle fryse. Han ville aldri føle mer.
Jeg hikster.
Han må ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.
Det er så langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det. Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord!
Vi nådde fram til bilen. Min mann åpnet døra. Jeg satte meg inn. Gråtende døtre plasserte seg i baksete. – Vi må snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde døtre å ta vare på. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Tårene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo.
Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
Sætra vår
Det er så lenge siden det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Min bror, vår bror.
Sætra vår, der vi delte lykkelige barneår, der alt var godt.
Opplevelser på opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen. Gleder og bekymringer, dagliglivets trivialiteter, de store grensesprengende gleder. Livet selv.
Min lillebror. Han var mer enn en rusmisbruker, et tall i statistikken, han var min bror.
Jeg holder ham alltid i den fiktive handa, den som forener oss i minner. Sorgen vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt våkne liv, gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe. Jeg tror alle kan få øye på den dersom man ser etter. Livet hans ble ødelagt av rus. Jeg vil ikke at noen skal gå gjennom det han gjorde, de vi gjorde. Folk gjør det hele tida. De må få hjelp. Vi må gjøre ungers liv så meningsfylte at de aldri vil benytte narkotika.
Tron og jeg på en juletrefest en gang.
