Litteratur-Fantasy,
Serien Liber Mundi,
Vi sank i hav,
Kapittel 2,
Science Fiction,
Spenningsbøker,
Fremtidskrim,
Forfatter R.R. Kile
Serien Liber Mundi, les kapittel 2.
Litteratur-fantasy, vi befinner oss 7 tusen år frem i tid. Opprørere har sneket seg inn i Konglomeratet, og lederen for dem er en venn av Konglomeratets undervisningsråd. Hun utnytter vennskapet og truer med å drepe sønnen, babyen, Don dersom Reikin, bokas hovedperson, og kistebærer, får tak i klonene, skaffer skip og bidrar til flukten. Han har ikke noe annet valg. Un deg litt spenning! Bli med på eventyr!.
Litteratur-Fantasy, les kapittel 2!
Magnom hadde hatt en spesiell oppvekst. Vi hadde reddet ham ut av en forskningsstasjon i en by bygd under jorda. ”Den mannen der borte tror ikke at jeg kommer til å fortelle deg sannheten, men jeg lover deg at jeg alltid skal si det som er sant. Greit!”
Jeg så bekymret på gutten og følte meg som ei rotte. For å skjulte reaksjonen hans for Fankt, holdt jeg hodet hans inn mot brystet. ”Lat som ingenting!” sa jeg. ”Vi leker at vi snakker om Hauken. Ikke noe annet enn det.” Hauken var en fantasiskikkelse, en helt for unger. Magnom hadde vært mye redd, men han var vant til å takle farer. ”Snakk høyt! Si en dum setning!”
Folkene som sørget for hans oppvekst hadde ikke klart å gjøre ham trygg. Gutten hadde vandret overalt i anlegget og fått med seg alt de hadde ønsket å skjule for ham. Jeg strøk ham over håret. Ventet! Ga ham tid! ”Si at Vergin leste for deg om Hauken”, sa jeg da jeg følte at tida, vi ikke hadde, rant ut i sanda. Jeg måtte absolutt forhindre at Fankt kom bort til oss.
Magnom så opp på meg med de store grønne øynene prikk like Hendtis.
Så skjøv han seg ut fra meg, tok noen hopp bort fra meg, snudde seg og sa.
”Reikin, vet du hva.” Stemmen glødet av begeistring. ”Vergin leste om hvordan Hauken reddet en gutt fra ei fjellhylle. Han satt fast der etter ei flom.”
”Ikke gå så langt unna meg”, hvisket jeg. ”Det er mye jeg må fortelle deg mens vi snakker høyt om andre ting. ”Gøy!” sa jeg med høy stemme. ”Var det den gangen det var oversvømmelse oppe i Begradfjellene.” Jeg gjorde stemmen lav. ”Beklager Magnom. De kommer til å frakte oss ut av Konglomeratet. Siden vi ikke vil at noe skal skje med Don, er vi nødt til å bli med dem.” Han kom bort til meg med naken fortvilelse i guttetrekkene.
Jeg holdt ham tett inn mot meg. Smilte.
”Nei, det var i Sørhallen et sted, eller Urleiven.”
Gutten maktet å holde en begeistret glød i stemmen. ”Han sa det var helt sant, en sann historie.” Jeg kikket meg over skuldra. Fankt satt der han burde. Jeg blunket til ham mens jeg strøk Magnom over håret.
”Så sant som at helter som Hauken ikke er virkelige”, sa jeg høyt. ”Jeg, Peddi, Sophia og Don skal være med”, hvisket jeg. ”Kidnapperne vil også ha med seg Vivi.” Det klynket i ham. ”Det er klart at du er veldig redd nå.” Jeg sa det så lavt at det nesten ikke hørtes. ”Lat som ikke noe!”
”Han, sa det var sant”, sa Magnom høyt og plasserte seg på fanget mitt. ”De vil ha klonene”, hvisket han. Jeg nikket og hvisket tilbake.
”Du må hente Vivi for meg.” Høyt sa jeg. ”Jeg elsket Hauken når jeg var liten.” De grønne øynene så på meg med dypt alvor. ”Jeg var helt sikker på at alt var sant.” Så hvisket jeg. ”Vi trenger en plan.”
”Jeg er sikker på at det er sant om Hauken, at han fins”, sa Magnom snusfornuftig.
”Har du kniven din”, hvisket jeg mens jeg ba ham si noe mer om Hauken. Jeg strøk ham over det sorte håret. Det var like uregjerlig som Hendtis, alltid noen hårstrå på avveie.
”Vergin ville være Hauken, men jeg sa at det var du som er det. Han ville være det på lek.”
”Vi må legge ut et spor”, hvisket jeg. Så snakket jeg høyt. ”Siden Vergin er min gode venn, får jeg godta det, men du er min assistent, Kastro den tapre.” Det var derfor Magnom likte seg så godt hos oss. Livia og jeg var alltid med å leke. Vi likte å leke. Han nikket.
”Vergin sa at de skulle fly fra fjellhylla”, sa Magnom høyt. ”Så mistet gutten bamsen sin ned i et sluk. Hauken fløy ned dit for å finne den, enda det var krokodiller der.” Jeg nikket og forsto hva jeg måtte gjøre. Unger ville forbli i leken.
”Når jeg sier at vi må gå bort til mannen der borte, så skriker du.
Han heter Fankt. Si at du vil gå tilbake til Vergin for å leke mer. Du vil at jeg skal bli med.”
”Det var der det var dypest i bekkene dine”, sa Magnom med høy stemme. ”Vergin ble klissvåt.” Han lo av skadefryd. Jeg reiste meg opp og kikket bort på Fankt. Han kastet på hodet i en vi må komme oss videre gest.
”Den mannen vil at du skal bli med oss. Vi skal…!”
”Jeg vil ikke”, hylte Magnom. ”Du skal bli med tilbake til Vergin!” Stemmen steg til den gikk opp i fistel.
”Beklager Magnom”, sa jeg med min mest tålmodige stemme. ”Løp bort fra meg!” hvisket jeg og fortsatte å hviske ”Når jeg griper tak i deg, angriper du meg, sloss for livet, prøver og komme deg vekk. Bruk kniven!” Jeg snakket høyt. ”Men Magnom, vi har planer om å gå til Vivi, få henne med oss.”
Han vred seg ned fra fanget mitt.
”Nei!” ropte han og løp bort fra meg. ”Vivi er bare ei teit jente.” Jeg løp etter og grep tak i armen hans. Fankt kom nærmere. Jeg gjorde tegn med den andre handa at han skulle holde seg der han var.
”Kall meg stygge ting”, hvisket jeg. ”Magnom,” sa jeg høyt. ”Det er Vivi, vi snakker om. Dere er da gode venner.” Magnom kjempet som et dyr for å komme løs.
”Hun skjønner ikke hva vi leker fordi hun er så teit. Din prompedritt! Slipp meg! Jeg vil til Vergin, leike krokodiller.”
”Spring mot elva”, hvisket jeg. ”Magnom,” sa jeg høyt. Vær….” Han kom seg løs og sprang mot elva. Jeg gjorde tegn til Fankt at han skulle bli der han var, mens jeg løp etter. ”Du snubler”, hvisket jeg. ”Skriv hjelp i bakken og legg en stein over. Spark og herj så det blir spor der!”
”Jeg vil ikke!«
hylte Magnom mens han sparket med armer og bein. Jeg var borte hos ham. ”Magnom nå må du gi deg!” ropte jeg. Han skriblet bokstaver, løftet steinene og holdt den truende mot meg. ”Legg fra deg kniven og løp ut i vannet”, hvisket jeg mens jeg grep etter steinen med handa. Vi lot som om vi hadde et basketak om den. Steinene la seg over bokstavene han hadde skrevet. Jeg tok kniven.
”Din bæsjekladd!” ropte han og sparket ut mot meg i det han løp mot vannet. Ingen hadde kalt meg det før. Ikke som jeg husket i hvert fall. Jeg plasserte kniven i bakken rett ved steinen og løp etter. ”Sørg for å bli skikkelig våt”, hvisket jeg. ”Sprut meg ned også! Jeg får deg opp av vannet og bærer deg sprellende bort til Fankt. Skrik de styggeste ordene du kan finne på til meg!”
Jeg grabbet tak i ham og løftet ham over hodet.
”I lomma mi ligger en blyant”, hvisket jeg. ”Ta den! Hjemme hos meg, gjemmer du deg i skapet til Livia når jeg vil at du skal skifte til tørre klær. Skriv hjelp på veggen!” Magnom sparket og slo. Stygge ord haglet i lufta. Vann dryppet fra den våte ungen over hele meg. ”Ikke kom ut før de tilbyr deg bøker om Hauken for at du skal gjøre som vi sier.” Jeg kom bort til Fankt med det hylende krapylet.
”Jeg kan gi ham en sprøyte så han tier stille og sovner”, sa Fankt da vi nærmet oss.
”Det vil være dumt”, sa jeg. ”Skal vi ha tak i Vivi, er det Magnom som må ordne det. Vi må skifte. Jeg foreslår at vi går til huset mitt og ordner det der. Det er tomt. Jeg vil ikke risikere noe. Min samboer er på besøk hos broren sin og kommer ikke hjem på ei stund.” Fankt så oppgitt på meg og nikket. Han gikk etter meg trolig for å forhindre at han skulle bli like klissvåt som jeg var.
Magnom holdt liv i orkesteret
mens jeg ba Fankt åpne døra. ”Magnom”, sa jeg. ”Jeg forstår at du er skuffet, at du hadde planlagt å leke mer med Vergin.”
”Du skulle også være med”, hylte han. Jeg sørget for å uroe alle de møbler jeg kunne komme til på en naturlig måte.
”Ja, jeg beklager! Jeg kan ikke!”
”Du lovet at vi skulle ha guttekveld”, hylte han.
”Beklager. Vi må få på deg tørt tøy. Livia har sikkert en tunika av noe slag du kan ha på deg.”
”Jeg vil ikke ha noen tunika”, hylte Magnom.
Da jeg slapp ham ned på gulvet, styrtet ham inn i skapet og nektet å komme ut igjen. Jeg ristet på hodet og så oppgitt på Fankt som sto i døra.
”Vi får gi ham litt tid”, sa jeg og trakk på skuldrene. Fankts øyne kunne umulig bli mer misbilligende.
”Du vet kanskje at han har det med å få raserianfall”, sa jeg lavt så Magnom liksom ikke skulle høre meg.
”Ja, men jeg hadde ikke forestilt meg det sånn som dette”, sa han uten å senke stemmen.
”Er du vant med barn?” spurte jeg og vrengte av meg de våte klærne.
”Egentlig ikke”, sa han.
”Jeg har et forslag som kan få dette til å gli litt mer smidig.
Tilby ham en belønning som han ikke kan motstå. Så gjør han det du vil og vi kommer oss videre.” Jeg kastet de våte klærne midt på gulvet. Selv om jeg er et rotehode, pleide jeg aldri å gjøre det.
Hva foreslår du?” spurte han.
”Bøker om Hauken”, sa jeg. ”Han er manisk opptatt av dem. Det er det han ynder å leke. Han er blitt veldig skuffet. Vi hadde planlagt at han skulle tilbringe kvelden sammen med meg, ha det gøy, leke. Først måtte han nøye seg med Vergin. Nå blir kvelden hans ødelagt.”
”Jeg skal snakke med Anji.” Han trakk seg litt unna. Jeg fikk på meg tørre bukser
”Samarbeider du hvis du får ei bok om Hauken”, sa jeg og fant frem en genser.
”Nei!” kom det trassig.
”Vær så snill Magnom!” Jeg dro på meg en tørr sokk på det venstre beinet.
”Jeg vil være her hos mamma og pappa.”
”Jeg vet det. Kanskje du kan lage en fin tegning til dem”, sa jeg og fikk på meg den høyre sokken. Fankt nikket til meg.
”Fankt nikker”, sa jeg. ”Du kan få en bok om Hauken hvis du blir med oss. Det kommer til å bli gøy.”
”Jeg vil ikke”, sa Magnom. Stemmen var svakere. Gutten var en fantastisk skuespiller.
”En bok til da,” sa jeg.
”Nei!”
”Hva hvis du får tre bøker?” Det ble helt stille.
”Ok!”
Etter noen lange sekunder kom et bustete mørkt hode frem fra skapet.
Det dryppet fortsatt av ham. Alt der inne var trolig vått nå, en del av planen. Jeg trakk av ham de våte klærne og slengte dem i en haug sammen med mine. Livia ville ane uråd. Jeg fikk på Magnom en av Livias korte tunikaer og korte mykbukser. Med et belte i livet så han ut som helten, Hauken. Jeg sa det til den furtne geipen. Et kort øyeblikk lyste han opp. Fankt serverte et fort og trolig høyst ufrivillig smil.
Vi gikk terrengveien bort mot Kampins hus. Magnom holdt et godt tak i handa mi. Ingen av oss sa et ord. Det var fallteknikkene som hadde lokket meg til å begynne å trene Satras. Hvert eneste rådsmedlem i Konglomeratet hadde rådet meg til å trene Vitster først, men jeg kunne ikke finne noen motivasjon for det.
I Satras handlet det om å se handlinger bakenfor det synlige, villeding av motstanderen, unnvikelse, mest mulig effekt. Dette var som en test på akkurat det. Jeg var kommet til gradering tre, men nå skulle jeg ønske at jeg hadde konsentrert meg hardere.
Konglomeratere flest kunne falle for Anjis plan.
Det visste hun sikkert godt. Jeg måtte derfor lage skikkelig balluba, så tvil. De måtte forstå at vi ikke hadde reist frivillig. Jeg trengte at de aldri ga opp å lete etter oss.
Konturene av Kampins hage dukket frem i mørket.
”Huset til Vivi”, pekte jeg til Fankt og signaliserte at vi skulle skjule oss i ly av hekken. Vi snek oss rundt til vi befant oss på utsida av Vivis soverom. Jeg hadde kalkulert riktig. Vinduet sto på gløtt. Vivi var faktisk Livias kusine. Fire år gammel var hun. Magnom var hennes helt. Hun ville gjøre alt han ba henne om. Det var jeg ikke i tvil om. Jeg la handa på skuldra hans. Han hadde passet på henne så lenge hun hadde levd.
”Kan du ta deg gjennom vinduet, få med deg Vivi ut hit uten at dere vekker noen eller lager den minste lyd.”
”Det er faktisk et Hauken eventyr”, sa han.
”For en bok til?” Fankt nikket. Magnom reiste seg opp. Jeg holdt ham inntil meg. Kanskje de faktisk ville like at deres store sønn fremsto som en sleip kremmer.
”Ikke fortell Vivi, hva som foregår”, hvisket jeg. ”Si at vi har planlagt et Hauken eventyr”, sa jeg litt høyere. Det siste var ment for Fankts ører. Magnom nikket og gikk mot vinduet.
”Han trenger vel hjelp”, sa Fankt og reiste seg. Jeg trakk ham ned igjen.
”Magnom, kan slippe unna med dette”, sa jeg. ”Ingen andre! Hold deg her! Du får håpe han greier det, for hvis ikke har jeg ingen forslag til hvordan vi skal få tak i jenta. Hennes far er sikkerhetsansvarlig, og jeg er overbevist om at huset hans er sikret på alle mulige måter ingen andre enn han har kjennskap til.”
Magnom fant noe å stå på, klatret opp, fikk åpnet vinduet og forsvant.
Han var bare en gutt. Jeg håpet han ville spille på lag hele veien. Vår fremtid avhang av det. Så alvorlig var det faktisk. Negativ tenkning! Ikke et eneste sekund måtte jeg tape troa på at vi kunne utmanøvrere dem, disse hersens fjellvokterne.
Fankt og jeg satt begge urørlige, lot tida passere. Jeg fokuserte mot andre nødvendige tiltak jeg burde foreta meg. Da jeg ikke kom på noe, sjekket jeg klokka. Det hadde gått åtte minutter. Jeg våget ikke å skifte stilling. En full måne hang over et tre i hagen. Lufta var kjølig.
Kampin og Livi hadde tatt til seg Vivi som deres egen datter. Det var flott gjort siden de selv hadde tvillinger som var bare et år yngre enn henne. Til tider var det et galehus. Jeg syntes jeg hørte lyder. Magnom kom først. Jeg sjekket klokka. Det hadde gått ti minutter. Han veiledet Vivi som hoppet ned på bakken rett etter ham. De kom rett bort til meg. Jeg la en finger over leppene og trakk jenta inn i favnen min. Hun hadde Kobins grønne øyne.
”Jeg æl på….”
”Hysj!” hvisket jeg tilbake. ”Etterpå.”
”Men jeg…!” Jeg hysjet igjen og bar henne med meg bort fra hagen og ut på veien. Magnom holdt høyre hand i lomma mi mens han løp etter.
”Hvorfor tar vi ikke skogholtet der?” hvisket Fankt i det han kom opp på min venstre side.”
”Det er min svigerfars område. Jeg aner ikke, men han er en forsiktig mann. Veien virker som et tryggere alternativ. Jeg vil faktisk ikke at Don skal miste livet.”
”Jeg æl på Hauken eventyl”, hvisket Vivi.
”Du er på Hauken eventyr”, gjentok jeg. ”Vi skal ta alle banditter.”
”Hver eneste banditt”, tilføyde Magnom.
Fankt fant en plass bak oss. Etter ti meter langs veien stoppet jeg opp og huket meg ned.
”Nå må dere vise meg hvor modige dere er”, sa jeg. ”Første eventyr består i å finne frem til Peddis hus uten at noen ser dere, absolutt ingen. Dere må være helt stille. Snik dere bak busker og trær. Når dere kommer til Peddis hage, må dere skjule dere i buskene bak lysthuset. Ikke kom frem før jeg roper på dere. Er oppgava forstått.”
Begge to nikket høytidelig. ”Hold dere unna pappas eiendom Vivi!” Hun nikket. ”Hvis noen oppdager dere, sier dere at dere er på et Hauken oppdrag og at dere har funnet på det helt selv. Er det greit. Hvis ikke kan jeg få store problemer og da kan vi ikke leke Hauken om natta mer.” Begge nikket høytidelig.
Magnom tok Vivi i handa. De dukket ned bak noen busker. Jeg gjorde meg et mentalt notat om at jeg ikke skulle se etter dem. En spasertur med Fankt ville være forklarlig. Magnom og Vivi hadde ingenting ute å gjøre på denne tida av døgnet. Vi foretok returen i komplett stillhet uten å møte et eneste menneske. Det var uheldig siden jeg hadde planlagt å presentere Fankt som min gode venn Dokvin.
Fankt ventet ved hagegangen foran inngangsdøra.
Jeg gikk bak buskene der jeg ventet å finne to flotte Hauken medhjelpere. Det gjorde jeg. Vivi hoppet opp og ned. Magnom grep handa mi.
”Vi møtte ingen, onkel Leikin”, sa Vivi. ”Hva skal vi gjøle nå?”
”Hauken og hans medhjelpere skal på besøk til Peddi som har overraskelser til oss.”
Jeg fikk dem med meg gjennom inngangsdøra. Fankt holdt døra åpen. Anji var fornøyd, et utmerket utgangspunkt. Jeg foreslo at hun skaffet tegnesaker til de to assistentene mine så de kunne tegne fra kveldens modige forestilling. Det ville de begge.
Jeg satte meg ned hos dem til det var ordnet med utstyr. Mens vi ventet hvisket jeg ned i hodet til Magnom at han godt kunne tegne en hemmelig tegning og gjemme den dersom det ble mulig.
”Jeg skal tegne at Vivi klatret ut av vinduet”, sa Magnom høyt og så ut som om ingen noensinne hadde hvisket ord i ørene hans.
Jeg strøk ham over håret i en øm gest. Gutten var et unikum. ”Hun var skikkelig modig.”
”Jeg skal tegne at Magnom vekket meg”, sa Vivi.
Da Eiloia kom med ark og fargestifter satte hun i gang med skråsikker selvbevissthet. ”Bale vent å se Eiloia”, sa hun. ”Den kommel til å bli kjempefin.” Eiloia strøk henne ømt over håret.
”Haukens assistenter må bli sittende å tegne”, sa jeg. ”Vi får se på tegningene etterpå. Dere må gjerne tegne flere.”
”Jeg skal tegne mange”, sa Vivi og lød lykkelig. Jeg kysset henne på hodet. Hun vred seg unna med en fornærmet mine.
Jeg plasserte meg i salongen. Anji ba Peddi slette Brobi fra loggen over turister som kom inn sammen med henne slik at antallet på utreisa skulle matche antallet på innreisa. Blek gjorde han som hun ba ham. Brobi skulle bli med oss å styre skipet så snart vi hadde passert Konglomeratets grense.
”Du Reikin, kan dra å hente luftskip.”
”Jeg vil være med”, sa Magnom.
”Kjære assistenter! Dette er en oppgave Hauken må klare alene. Bli her og tegn! Jeg gleder meg til å se resultatet.”
”Ja vel, hvis du ser på tegninga”, sa han høyt.
”Mine og”, sa Vivi.
”Selvsagt”, sa jeg.
”Du kan få en”, sa Magnom. Han hadde tegnet seg selv med sverd og skjold.
”Av meg og”, sa Vivi. Hun hadde tegnet et stort fjes med fullt av rød farge rundt. Jeg ble stående å kommentere. ”Det æl Magnom”, sa hun. Anji stilte seg bak meg og kikket. Magnom rakte tegninga til meg. Jeg tok i mot. Vivi rakte meg sin hun også. ”Denne skal mamma få”, sa hun og pekte på et tre. ”Det æl tleet utenfol huset vått. Hun vil ikke at jeg lekel Hauken.
”Nei, det gjør hun ikke.
Vi må absolutt ikke fortelle henne det”, sa jeg og stakk tegningene likegyldig i lomma.
Fankt reiste seg og fulgte etter meg i det jeg gikk mot døra.
I hangaren var det ingen. Det var dumt. Jeg hadde ikke møtt en eneste person jeg kunne presentere fyren for. Mens jeg lot som om jeg lette etter et egnet skip, prøvde jeg å finne et gjemmested for Magnoms tegning. Jeg valgte ut et enkelt skip som hadde sengeplasser til ungene og oss. Da kom jeg på det. Skipet hadde ingen spesielle kvaliteter uten å være et komfortabelt fremkomstmiddel.
«Er det greit for deg, at jeg sjekker ut om skipet vil tjene sitt formål?» sa jeg. Fankt nikket. Da jeg befant meg akter, var jeg utenfor siktlinja hans. Jeg brettet ut Magnoms tegning. Det var to av dem. På den ene hadde han skrevet HJELP! med store bokstaver. Vivi, han selv og jeg var tre strektegninger med triste fjes. Etter å ha plassert tegninga til festeanordninga, ba jeg Fankt ta plass.
Han steg ombord.
Han steg ombord. Jeg trykket oss i gang og landet i Peddis hage. Der fortøyde jeg i to trær. Fankt fulgte med meg inn i huset. Folk befant seg fortsatt i salongen. Peddi satt med Don i armene. Hvitere mann hadde jeg aldri sett. Eiloia holdt ei gråtende Sophia i armene. Hun var påkledd, men ville tilbake til senga. Anji så bekymret ut.
”Er det i orden?” spurte hun og så på meg. Både Fankt og jeg nikket. ”Har skipet soverom? Hun trenger å sove.” Jeg nikket. Fankt nikket. ”Godt! Da drar vi.”
Magnom og Vivi satt fortsatt oppslukt med tegningene. ”Da kan dere komme”, sa hun henvendt til dem. Magnom reagerte ikke. Vivi kikket opp, så bort på Magnom og gjorde som ham, fortsatte å tegne.”
”Magnom, vi må gå”, sa jeg. ”Nye Hauken eventyr venter.”
”Hun sa jeg skulle få bøker”, sa han og fortsatte å tegne.
”Det får du Magnom, men først må vi dra”, sa jeg. ”Få på dere jakker!”
”Jeg vil ha med meg tegningene mine”, sa Magnom.
Jeg kikket bort på Anji som nikket. Han samlet dem sammen.
”Mamma skal få mine”, sa Vivi. ”Se Leikin så fine de æl.” Hun hoppet ned fra stolen og løp bort til meg.
”Bra,” sa jeg. ”La meg få dem så skal jeg gi dem til mamma! Få på dere jakker!”
”Vi har ikke bagasje”, sa Magnom mutt. Anji rakte armene mot Sophia som vred seg bort. Det måtte være som å se rett inn i ett av barndommens speil.
”Vi har klær til dere”, sa Anji og så snurt ut.
”La meg ta henne!” sa jeg til Eiloia, og strakte frem armene. Sophia snufset og kom. Hun så på meg med øyne prikk lik sin mor. ”Vil du ha en husketur, vesla”, hvisket jeg. Hun nikket. Jeg kastet henne opp i været og tok henne i mot. Hun smilte. Jeg gjorde det en gang til. Hun lo lykkelig.
”Meg og, meg og!” ropte Vivi.
”Få på deg jakka!” sa jeg og kastet Sophia opp i været på nytt.
”Vi skal på eventyr, prinsesse.” Det ville bli fjær i hatten hos Anji at jeg faktisk var ei kilde til lykke og komfort for hennes datter. Jeg måtte passe på å være ei slik fjær, et glidemiddel, en som var nødvendig for prosjektet.
Sophias rødlige hår krøllet seg i nakken der jeg holdt henne med hodet ned og husket henne frem og tilbake. ”Hauken og hans tapre assistent Kastro skal ut på eventyr. Når vi er ferdig med det, drar vi hjem til heder og ære.”
”Jeg og, jeg og”, ropte Vivi.
”Senere”, insisterte jeg. Nå skal vi ut på skipet å ha det moro.” Det var ingen vits i å reise ut i sorg og elendighet. Vi trengte et moro-rom. Det skulle jeg sørge for å male opp til vi gapskrattet av det.
Magnom kom med jakka til Vivi som fortsatte å hoppe opp og ned. Han stilte seg ved siden av meg. Vivi tok handa hans. ”Da drar vi på eventyr”, sa jeg og plasserte Sophia opp på skuldra. Jeg grep Magnom i handa.
”Hva sier Kampin og mamma?” sa Vivi og så et lite øyeblikk betenkt ut.
”Kampin er på eventyr stadig vekk”, sa jeg ”Mamma ville nok gjerne ha vært med, men det går jo ikke akkurat nå. Tilla og Tilbie er jo alt for små.” Det var et argument jeg visste at hun ville like.
”Livia da?” spurte hun.
”Hun skal nok bli veldig overrasket”, sa jeg og la planer i hodet mens jeg strevde for å le overbevisende. ”Da drar vi!” sa jeg.” Det er dyp natt, men Haukens folk er aldri redde.” Jeg hvisket. Vivi kniste. Jeg overlot regien til Anji.
”Hvordan klarer du det”, hvisket Eiloia.” Ungene var lagt i skipet.
”Hvis dette skal får en noenlunde lykkelig utgang, trenger jeg at denne Anji ser på meg som en ressurs og forteller meg sine tanker og planer”, hvisket jeg til svar. ”Det er det viktigste nå. Jeg lar ikke noe skje med lille Don.”
”Takk”, sa hun med gråt i stemmen,
”Jeg mener det med å være rolig. Peddi klarer det ikke, men det er viktig
. Du er en dyktig pedagog. Selvsagt vet du det.”
”Å være pedagog er noe annet. Dette er sønnen min, en usannsynlig liten gutt, kjærlighetsbarnet. Du er så overbevisende at du burde ha stått på scenen.”
”Den bemerkningen skulle ha fått Sangloi til vri seg av frustrasjon”, gliste jeg. Sangloi var Konglomeratets kulturråd.
”Peddi har fått for seg at du tar for lett på det.”
”Det er fordi han er dypt personlig berørt og inderlig redd. Derfor må jeg tenke for ham. Han vet bedre. Minn ham på det! Mannen trener Satras og er klokere enn de fleste.” Vi sto på skipet og så ut i den tunge natta.
Jeg styrte skipet, mens Fankt holdt en pistol mot meg nede fra gulvet.
Taket var åpent. Vinden blåste i håret. Eiloia sto ved siden av meg. Peddi satt utmattet på en benk. Ødelandet lå under oss. Vi var på vei mot en uviss fremtid. Samme hvor umulig det så ut hadde jeg som intensjon å omskape den til det beste for oss alle. Det var et mantra i Satras. Basert på fortidas erfaring, lot fremtida seg skape mot ønskelige mål. Mennesket som skaper av sine egne muligheter.
Vi passerte Konglomeratets grense. Etter fem minutter overtok Brobi styreposisjonen. Eiloia gikk og la seg. Peddi ble værende hos meg. Jeg hadde prøvd å finne ut av hvor vi fløy, men jeg hadde ikke peiling. Verken Peddi eller jeg sa et ord. Vi burde ha benyttet tida til å snakke sammen, men jeg våget ikke så lenge ikke Peddi tok initiativet. Han var så følelsesmessig ustabil at han kunne ødelegge alt.
Den fyren var min mentor.
Nå måtte jeg stole på meg selv.
Dette skulle gå bra.
Noe annet var ikke til å tåle.
Syvende bok er under utarbeidelse under arbeidstittelen: Rundløper.
Et stort opprør er slått ned i Konglomeratet.
Oppryddingen leder til at syv ulike herskere og kretsen rundt dem blir avslørt og ryddet opp i. Konglomeratet regner med at jakten på klonene vil opphøre. Reikin trener Luna med Raimån som trener. Raimån inviterer ham til Luna fjellet. Reikin er ikke informert om at det eksisterer et fjell i hver selfe, der den selvforsvarsgreinen har sitt hovedsete ute i verden. I hver selfe er det en hovedtrener i Konglomeratet. Denne er også storleder for selfen uten i verden.
Månes forteller Reikin at han anser ham som moden nok til begynne gjennomvandringen fra fjell til fjell, Det krever at du har nådd til gradering 7 i alle selfer. En slik gjennomvandring kalles en Rundløper. Dette skal forberedes av de syv storlederne. Raimån er stor leder i Luna.
Reikin blir kontaktet av Månes.
Vesle Lunnie, Raimåns barnebarn er ikke blitt levert tilbake til faren etter et besøk til Luna fjellet. Faren er ikke særlig blid over dette. Lunaia, Lunnies mor er død, drept av at det gikk av en bombe i Reikin og Livias hus i Liljedalen. Månes ber Reikin om hjelp til å finne sin far og niese. Mens de leter så viser det seg at alle storlederne i Konglomeratet er forsvunnet. De har tatt med seg et familiemedlem.
De finner ingen.
Flere nestledere nektes tilgang til fjellet. Folk er ute og leter etter de som er forsvunnet uten å finne dem. Snart befinner Reikin seg i et rundløp han aldri hadde forestilt seg.
Da er det bare å glede seg til fortsettelsen.
