Fantasy-Fremtidskrim
Lysglimt på snø
Kapittel 2
Serien Liber Mundi,
Norsk Fantasy,
Spenning,
Forfatter R.R. Kile.
Fantasy-Fremtidskrim, femte bok i serien Liber Mundi.
Femte bok i serien Liber Mundi, Lysglimt på snø, andre kapittel.
Jeg kontaktet Ordelia. Ingen svar. I stua var alt som det pleide. Jeg satte på repetert oppkalling til Grolin. På soverommet sto det ei uoppredd seng. Jeg bøyde meg ned og stirret under den. Der var det støv. Ikke noe annet.
Bildene jeg hadde brukt tid på, stemte ikke. Det var et uomtvistelig faktum. Altså hadde noen tuklet med signalene. Det var ikke mulig å vite hva som hadde foregått her så jeg kontaktet Gailio. Han svarte. Jeg greide knapt å formulere meg slik skalv stemmen.
”Vi kommer så fort vi kan”, sa han. ”Vi er på vei. Kontakt Hendti. Kan hende er det en rask sak å få det hele opp å gå igjen.” Jeg orket ikke å snakke med Hendti, ikke med noen. Han kunne umulig ha fått med seg hva jeg sa. Jeg fikk ikke tak i Livia. Snart kom jeg til å tørne.
”Kan du gjøre det?” spurte jeg.
Det kunne han.
Jeg gikk inn på det rommet som skulle bli barnerom. Det sto som det hadde gjort da jeg forlot det sist. Tegninger fløt utover, forslag til hvordan vi ville ha det. Hun kunne få gjøre det akkurat som hun ville, bare hun dukket opp snart.
Det sved av tårer bak øynene. Kommen viste ingen nye meldinger. Jeg gikk ut på terrassen. Der blåste jeg i fløyta, den Livia hadde opplært Laia til å lystre. Hun kom ikke.
Jeg gikk ned i stallen. Hestene befant seg aldri i stallen om sommeren. Laia lå inne hos oss, men jeg trodde ikke at hun sov stort. Når hun ikke var ute, og drev med sitt, voktet hun oss. Hestene var selvsagt ikke i stallen. Akkurat det var som det skulle, men det var det eneste. Det begynte å bli en vane. Hestene pleide å komme. De var nysgjerrige. Jeg likte å tenke at de brydde seg om meg. Så hvor var de?
Jeg gikk ned i hagen og ut mot garasjen.
Garasjeporten var lukket. Jeg åpnet. Bilene sto sjelden i garasjen om sommeren. Det var tomt. Jeg sjekket bilsporene. Eiendommen var stor, men vi pleide aldri å kjøre over den. Vi red. Hestene, vi var glade i å ri, og de var glade for at vi red. Vi var venner, men Livia kunne ikke ri nå.
Altså Livia hadde skrevet til meg at hun følte seg dårlig og ville gå til legen. Da måtte hun jo forstå at jeg ble vettskremt, ville forsøke å finne henne. Kan hende hadde det vært hensikten. Jeg plasserte meg i gresset og sjekket meldingene fra henne. De var underlige, men hun var underlig for tida.
Jeg kikket rundt meg. Som et blaff så jeg noe røre seg. Jeg fattet ikke hva det var, og ble sittende å stirre. Det var ingenting, men jeg hadde oppfattet noe. Jeg reiste meg opp og gikk i retningen der blaffet hadde kommet fra. Der lå Laia. Hun var livløs. Det ga et sett i meg. Hun var blodig, og jeg tålte ikke å se det.
Jeg løp bort til henne.
Hun lå som bevisstløs. Jeg sjekket pulsen. Hun pustet. Hjertet slo. Jeg skrek og ble stående å lytte til mitt eget skrik. I det samme sluttet jeg og fant frem kommen. Gailio svarte.
”Løvinna. Hun lever. Det er…”
”Hva er det du babler om? Hva er det med Laia.” Jeg fikk forklart det.
”Kontakt veterinær, sykehus, hva vet jeg”, tagg jeg.
”Jeg organiserer det Reikin. Bli der!
Frykten hadde grepet tak i hele meg, men jeg visste ikke hva annet jeg kunne gjøre enn å bli hos Laia. Tankene raste rundt i hodet mitt. Øynene rullet i hodet hennes, og jeg ante ikke om hun var bevisst. Hvordan visste man om ei løvinne var bevisst?
Noe dyttet bort til meg.
Jeg snudde meg. Saira, hesten min. Hasdron sto litt unna, Livias hest. Han skalv som etter uvettig løping. Det skummet av Saira også. Sallvi kom nærmere og dyttet Saira unna. Saira bøyde seg ned til Laia, slikket henne.
Laia åpnet øynene. Saira så på denne digre løvinna som føllet sitt. Laia åpnet faktisk øynene i en kort stund. Jeg var sikker på at jeg ikke innbilte meg det. For Laia var vi alle hennes mødre, Saira, Livia og jeg, trodde jeg, men ikke Sallvi. Hun hadde kommet senere, en innridd hest da Hasdron var for ung.
Folkene som hadde gjort dette, hadde skutt med skarpt. Hvorfor i alle dager hadde de gjort det? Hvis de var redde, kunne de bare ha bedøvet henne.
Jeg registrerte et anrop og svarte.
Det var dyrlegen som ba om å få komme inn. Han var blitt flydd hit på sykkel. En folkeverge, jeg kjente igjen, landet sykkelen. Markoz Delem. Jeg pekte på Laia. Dyrlegen knelte ned ved siden av henne.
”Jeg må bedøve henne”, sa han.
”Hun er ikke aggressiv”, sa jeg.
”Du kan aldri vite med en såret løve”, sa veterinæren og tok frem ei sprøyte. Han ignorerte Saira. Det var jeg takknemlig for da ingen av oss ville gå.
”Kan det ødelegge sjansene hennes til å overleve?” spurte jeg og var direkte vettskremt.
”Nei! Hun er skutt.
Jeg må finne ut hvor store skadene er. Så må jeg få fjernet kula. Jeg har snakket med Gailio. Han sier at hun kan behandles her, at det vil være det beste. Jeg har med utstyr.
”Hvor skal jeg ta det med”, sa Markoz. Jeg ville ikke forlate Laia og forklarte. Vi hadde et rom i huset for pleie og akutt skadebehandling. Nå var jeg intenst takknemlig for at vi hadde fått installert et slikt rom. Det hadde virket litt råflott, men Livia hadde insistert. Vi hadde erfart mye, og vi hadde lært å ta vare på tida vår. Livene våre besto av mye reising.
Selvsagt var det ikke laget for å behandle en skutt løve, men for å trene med teamet på ekstreme situasjoner for livredding.
”Du kjære luftpute”, utbrøt Markoz og satte fra seg veska.
Jeg var enig med ham. Det var komplisert. I rommet var det ei båre. Den måtte de hente.
”Kan dere klare det?” spurte jeg.
”Jeg har notert”, sa dyrlegen. «Vi kontakter deg hvis vi ikke finner frem.”
”Kontakt Gailio”, sa jeg. ”Jeg klarer ikke å tenke.” Stemmen steg som jeg snakket, men jeg greide ikke å gjøre noe med det.
”Kjenner han veien i huset, dette anlegget?” spurte Markoz.
”Ja, skynd dere!” ropte jeg mens jeg la ansiktet ned i pelsen til Laia. Saira slikket meg, slikket oss begge. Tårer rant ut av øynene mine.
Jeg kunne ikke røre meg, bare klappe Laia.
Livia ville aldri tilgi meg om jeg lot noe skje med Laia. Til venstre for meg var det en busk med dekorative blader. Jeg ville aldri tilgi meg selv heller. Løveungen som jeg hadde funnet, helt alene. Uten meg ville hun ha dødd, slik familien hennes hadde dødd. Hun skulle leve.
Det virket ikke som om et eneste sekund hadde reist ut av tida da båra var på plass. Saira ble hissig da Markoz og dyrlegen løftet opp Laia. Hun knegget og vrinsket, og det smittet over på Hasdron.
”Slutt!” sa jeg med en stemme jeg aldri benyttet til hestene. ”Husj”, sa jeg og ville ha dem til å løpe. Saira snudde seg og løp. Femti meter fra oss sto de og fulgte med. Jeg ga dem tegn for at de skulle bli værende. Da vi forsvant inn, husket jeg på å gi dem tegnet for at de var frie. Jeg kunne nesten ikke skjønne at jeg husket det. De hestene, jeg elsket dem. Alt gikk på automatmodus.
Markoz og dyrlegen la Laia på benken.
Jeg var fullstendig kraftløs og sank ned ved siden av henne, la hendene over poten hennes som om det var ei hand. Det rant fortsatt tårer. De fikk bare renne. Dyrlegen kikket bort på meg.
”Jeg må se om det er et utgangssår”, sa han og så bekymret på meg som om han forventet at jeg skulle begynne å knurre.
”Gjør hva du må!” raspet stemmen min. ”Bare ikke la henne dø. Herregamle, ikke la henne dø!”
”Jeg skal gjøre mitt beste”, lovet han, og jeg trodde ham. Øynene hans var dypt blå. ”Hvis ikke må jeg fjerne kula”, sa han og hadde hendene over alt på den slappe kroppen. Vår Laia. Hun kunne ikke dø. Vi ville ikke tåle det. Tankene sluret. ”Jeg finner ikke noe. Den må ha satt seg fast der inne. Hjelp meg Markoz.”
Jeg satt der og så på dem.
De to mennene. Verden var på en måte av glass. Jeg satt plassert inne i en glasskasse og så verden passere. Den var blitt gal, men jeg kunne ikke gjøre noe med det.
Dyrlegen fant frem en kniv. Han hadde blondt hår. Trolig var han i 50 åra. Hendene virket trygge og sikre. Jeg måtte stole på de hendene. Annet valg hadde jeg ikke. Livia. Jeg måtte finne henne. Glasskassa holdt meg fast. Markoz holdt Laia fast. Det var jeg som burde ha gjort det. Det var løvinna mi, som jeg hadde funnet, en bitteliten overlever i ei flom, men hendene mine lystret ikke. I stedet rant det ord over leppene som skulle gjøre henne rolig, løvinna vår, denne fantastiske løva som eide vår kjærlighet.
Han hadde sterke hender, denne Markoz. De mørke øynene sendte meg et beroligende blikk. Dyrlegen fikk vippet ut kula. Han sa ingenting, fortsatte å kjenne over alt på henne. Det gule skinnet. Øynene, de vakre øynene som var lukket.
Jeg kunne ikke bli der.
Laia lå hjelpeløs på bordet, og jeg kunne ikke være der for henne. Dyrlegen snudde seg mot meg.
”Fridyr Manbo”, presenterte han seg. ”Jeg kan ikke garantere deg at det skal gå bra, men jeg mener det. Det er mye blod, men alt kommer ikke fra henne. Noe av det er menneskeblod.” Han så alvorlig ut. Jeg var vettskremt. Ikke for blodet. Laia hadde angrepet. Hun hadde aldri gjort det før. Det betydde at Livia var i stor fare.
”Da har vi et skadet menneske et sted”, sa jeg. ”Vi må finne ut om det er kommet inn melding om en person med skader som kan komme fra ei løvinne.” Jeg så meg hjelpeløst rundt, for jeg kunne ikke greie det nå.
”Det er i orden”, sa Markoz. ”Jeg skal ta meg av det.”
”Jeg beklager”, sa jeg.
”Men jeg må lete videre. Kona mi, jeg aner ikke hvor hun er. Kan dere ta dere av løvinna til vi får forsterkninger fra Konglomeratet.” Begge nikket.
”Er du sikker på at løvinna ikke har skadet kona di?” spurte dyrlegen. Jeg snudde meg mot ham med et vilt blikk. Han holdt hendene frem foran seg.
”De elsker hverandre”, sa jeg.
”Man kan aldri vite med løver”, sa han med rolig stemme.
”Med denne løva”, sa jeg iltert.
”Dra Reikin!” sa Markoz. ”Jeg skal ta meg av alt her.”
”Hold kontakt med Gailio”, sa jeg. ”De kommer hit.” Han nikket.
Tankene spolte i hodet.
Nå gjaldt det Livia. Det var ikke mer jeg kunne gjøre for Laia, men hun måtte klare seg. Jeg stirret på henne.
”Du har å leve Laia”, ropte jeg. ”Skjønner du. Du har å leve.” Så forlot jeg rommet, før jeg dummet meg mer ut.
Jeg forbannet anlegget som hadde sviktet meg. Nå gjaldt det å lete, på en systematisk måte, så jeg ikke mistet noe. Livia hadde nevnt Benvann. Det ga ingen mening, for det gikk ingen vei dit. Ikke kalte vi det Benvann heller.
Jeg gikk dit vi hadde plukket opp Laia, satte meg ned. Der prøvde jeg å finne mening i det som hadde foregått der. Laia hadde ligget i grøfta rett ved veien. Den var steinsatt, men det var ingen spor der.
Da jeg hadde flydd over her, hadde jeg vært mest opptatt av skjermene i skipet. Det var mye blod, og det hadde tilhørt mennesker. Laia var blitt skutt ikke langt unna garasjeporten, på vår eiendom. Hvem kunne ha kommet seg inn her?
Fra skipet hadde jeg ikke registrert noe levende, men signalene var feil.
Fra skipet hadde jeg ikke registrert noe levende, men signalene var feil. Jeg gikk meg bort i mine egne tanker og holdt på å bli sprø. Det fantes ingen eiendommer bortenfor vår. Veien endte her. Det hadde den alltid gjort. Bortenfor oss var det bare natur. Nettopp derfor hadde stedet vært velegnet til Livias prosjekt. I tillegg var det også mitt barndomshjem.
De, som hadde kommet hit, kunne ha flydd, men de burde ikke ha kommet seg inn uten at det hadde gått en alarm. Da måtte de ha skrudd av alarmen. Det krevde høy kompetanse og var en planlagt handling. Hvor mange kunne vite at jeg ikke ville være hjemme? Ingen. Svaret skulle være ingen.
Bilen vår var borte. Det var viktig. Hvorfor hadde hun sagt at hun skulle til legen når hun ikke skulle det. Jeg skulle hjelpe meg undersøke hver eneste vei på veien ut hit. Om det var klokt, ante jeg ikke, men jeg kunne ikke komme på noe annet å gjøre.
Jeg plasserte meg på sykkel og kjørte til første avkjøring til venstre.
Jeg fulgte den til den ikke gikk lenger og enda litt lenger, men ingen bil var kamuflert langs veien. Så da fløy jeg tilbake. Neste avkjøring gikk også til venstre. Den endte i en gård, en nabo.
Jeg landet på tunet. Hillvie, ei kvinne med lyst langt hår, var ute sammen med sønnen på fem år. Jeg spurte om hun hadde sett bilen vår. Hun hadde ikke sett et menneske. Håret hennes var ikke like gult som Livias. Det var mer platina. Hvorfor i huleste tenkte jeg på hår. Den menneskelige hjerne var en underlig jeger.
”Er det noe med Livia?” spurte hun. ”Det er vel fortsatt tid igjen til barnet skal komme.”
”Ja, det er ingen hjemme”, sa jeg og strevde for å holde frykten ute av stemmen. Det lange håret hennes blåste i vinden. Altså var det vind. ”Bilen er borte. Jeg har nettopp kommet hjem.”
”Hva med Grolin og Ordelia?” spurte hun.
”Jeg får ikke tak i dem heller. Hvis du ser dem, vil du si i fra at jeg leter etter dem, be dem kontakte meg.”
”Klart det.” De lyseblå øynene gransket meg. Jeg kjempet mot fortvilelsen. Sønnen Markin hadde beveget seg bort til en sandhaug til venstre for oss. Håret hans var mørkt og krøllete. Han lignet på faren.
”Har du sett noen andre på veiene her i dag?” kom jeg meg til å spørre.
”Nei, det er jo ikke mange som ferdes her. Ikke som jeg har lagt merke til.” Hun trakk på skuldrene. ”Har du sett noen, Markin.” Gutten rettet seg opp.
”Nei, men jeg skal si i fra hvis jeg ser henne”. Han sang på hver eneste R. ”Hun har lovet at jeg skal få ri en dag.”
”Han ønsker seg hest”, sa Hillvie unnskyldende.
”Det skjønner jeg”, sa jeg nesten som i et hikst.
Jeg startet beltet. Vi skulle egentlig ikke benytte det så folk så det i nabolaget, men nå kunne jeg ikke tenke på det. Markin hadde kommet løpende.
”Kan jeg fly med et sånt?” spurte han.
”Markin”, sa mora og trakk i ham. ”Sånt spør man ikke om.” Jeg hilste med handa og dro videre. Blikkene dere hadde frosset seg fast til ryggen min.
Neste avkjørsel gikk til høyre. Det var en grusvei. Klart han skulle få fly. Tjue meter inn på veien så jeg bilen. Den var kjørt i grøfta. Bildøra var åpen. Jeg landet. Grolin satt i førersetet. Han var skutt gjennom hodet.
Jeg løp bort og sjekket for puls. Det var bare tull. Han kunne umulig leve. Det gjorde han ikke heller. Jeg lukket øynene hans, fungerte på automatmodus. Det var ikke mulig å ta inn over seg hva som hadde hendt med ham, for da ville jeg falle sammen.
Jeg fløy videre innover veien.
Etter ti meter så jeg Ordelia. Hun var skutt i ryggen. Trolig hadde hun forsøkt å flykte. Jeg sjekket for puls. Hun var død. Jeg stoppet ikke opp, men lettet og fløy videre. Frykten holdt på å slå lufta ut av meg, men jeg fortsatte å fly, livredd for hva jeg ville finne.
Jeg kunne ikke takle det om hun var død. Livia kunne ikke være død. Hun bar på barnet vårt. Det var tre uker til hun skulle føde. Verken Grolin eller Livia hadde skader fra ei løve. Selvsagt hadde de ikke de. De elsket løva. Løva elsket dem. Så hvem var skadet?
Livia var ingen steder å se. Det var som om alle kreftene forsvant fra kroppen. Jeg landet. Fullstendig utmattet sank jeg ned i gresset. Derfra kontaktet jeg Gailio.
”Vi er en time unna”, sa han. Jeg stammet frem det som hadde skjedd. Han ble helt stum. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med det.
”Du har ikke funnet henne?” spurte han.
”Nei, jeg skal fortsette å lete. Folkevergen, Markoz Delem, kan du ikke snakke med ham og be han ta seg av det. Jeg kan ikke gjøre det nå, for jeg må finne Livia.” Det hørtes fryktelig brutalt ut. Våre beste venner, og her satt jeg og hadde tenkt å bare forlate dem til døden.
”Selvsagt”, sa han. Jeg takket. Tårene silte. ”Vi kommer snart. Dette skal gå bra.” Jeg veit ikke om han sa det for å trøste meg. Han gjentok ordene og fortsatte med å gjenta dem, igjen og igjen som om han hadde hengt seg opp. De fortatte å spole etter at jeg hadde avbrutt forbindelsen.
Jeg fortsatte å lete. Tida gikk, men jeg lette. Det ble mørkt, men jeg lette fremdeles. Jeg ignorerte alle anrop for jeg kunne ikke bry meg om dem. Det var bare en tanke i hodet mitt. Jeg måtte finne Livia.
”Reikin!” Det var Gailios stemme.
Jeg stoppet opp, snudde meg. Gailio sto der i mørket. Han strakte armene ut mot meg. Jeg gikk inn i dem og lot ham holde rundt meg. Han sa ikke noe om at jeg ikke hadde svart på alle anropene. I stedet trakk han meg ned på fjellet der vi ble sittende i taushet. ”Jeg må melde fra at jeg har funnet deg”, sa han. Jeg nikket.
Han tok frem kommen og sa det han måtte si. Jeg kunne ikke la det angå meg. Livia. Alt handlet om henne, Livia og barnet. ”Jeg har nyheter til deg”, sa han og jeg rykket til. ”Ikke om henne. Ingen har verken sett eller hørt fra Livia. Vi vet ingenting. Hører du meg.” Jeg nikket. ”Hører du meg Reikin?”
”Ja, Gailio! Jeg hører deg.”
”Bra! Jeg har veldig dårlige nyheter” Hele meg gikk inn i en krampe. ”Hør, det gjelder ikke Livia.” Ikke Livia, tankene mine spolte. Jeg hørte at han snakket ord, men jeg oppfattet dem ikke. Til slutt klarte jeg å få frem stemmen. Den kvekket.
”Hva sier du?
Jeg hørte ikke. Det var….”
”Huset ditt er ikke mer.” Ordene ble stående å slure, bare gjentok seg som i en sløyfe, men jeg fikk ingen mening i dem. ”Jeg beklager, Reikin. Hør, det gjelder ikke Livia. Huset ditt er ikke mer.”
”Hva er det du sier?” sa jeg og prøvde desperat å sette ordene sammen til noe meningsbærende. Hjernen var overopphetet. Den spolte bare rundt Livia.
”Reikin, huset ditt er ikke mer.” Ordene gjentok seg i hodet. Det hadde stått der i beste oppegående stil for…” Jeg så på klokka, men jeg greide ikke å registrere tallene. ”Reikin, vi har sendt Laia til Konglomeratet. Hun var ute av huset når det skjedde. Lunaia var der inne. Jeg vet ikke hva hun drev med, men det var en eksplosjon. Hillie sto i døra og blåste ut, men det gikk bra med henne. Lunaia er død. Det kunne ha gått mye verre. Trolig har hun åpnet noe som har trigget eksplosiver. Jeg vet ikke hva. Vi vil kan hende aldri få svar på det.”
”Bildene”, sa jeg.
”De vises i nåtid, men det går an å gå litt tilbake. Det var for absurd å si noe sånt når Lunaia var død. Ordelia var død. Grolin var død. Laia var såret og Livia borte. Jeg bøyde meg fremover og sendte tårer til marken. De spratt av øynene. Jeg kunne ikke kontrollere dem. ”Hvor har dere base?” spurte jeg.
”På skipet. Jeg skal få folk til å sjekke bildene.”
”Du kan sjekke hele eiendommen og huset fra skipet mitt”, sa jeg. ”Men de viste helt feil. Hendti må kunne få noe ut av det. De som har gjort dette må ha satt inn en slynge. Den må vi kunne finne og knekke.”
”Ja”, sa Gailio. ”Du ba meg snakke med Hendti. Han jobber med det, men han har ikke funnet noe. Jeg tror han er på vei hit. Kanskje vi burde fly skipet hjem så han kan undersøke det.”
”Jeg må finne Livia”, sa jeg og greide ikke å skjule hysteriet i stemmen. Så ble jeg helt iskald.
”Vi drar til skipet”, sa Gailio og stirret meg inn øynene.
Den blå fargen la øm varme rundt meg. ”Du kan ikke bare reise rundt i ørska. Nå er det på tide å sette sammen alle de brikker vi har slik at vi kan nå målet, finne Livia. Det er målet.”
”Har Stjernen klart seg.”
”Ja, Kampin kjørte rundt i skipet, så på bildene. Jeg tror han har jobbet tett sammen med Hendti.” Skipet, der hadde vi et utgangspunkt. Jeg trakk et lettelsens sukk. Hva brydde jeg meg om skipet, men jeg brydde meg om Lunaia. Jeg kunne ikke tenke på henne akkurat nå.
”Har Hendti funnet noe?” spurte jeg.
”Nei, ikke som jeg vet.
Jeg vet ikke hvor lenge det er til han er her. Det er fint at han kommer, for jeg tror ikke det er tilstrekkelig å jobbe med dette fra Konglomeratet. De som har gjort dette har hatt peiling. Vi skal få tatt dem som har gjort det, finne ut hvorfor. Ok. Både gruppa di og kistevergene er her.” En fryktelig mistanke landet i magen.
”Gailio du ville aldri ha holdt det skjult for meg dersom dere hadde funnet……” Jeg greide ikke å si mer.
”Hvis vi hadde funnet Livia død, ville du ha vært den første til å få vite det. Tvil aldri på det.” Han sa ikke mer, bare åpnet armene. Jeg gled inn i dem. Gailio var til å stole på. Jeg skjøv ham vekk. Nå gjaldt det å stå på beina. Gailio fikk meg opp på sykkelen sin. Han kjørte meg hjem til et sted som ikke fantes.
Jeg så på dem som i en tåke, menneskene, de som var kommet hit for å bistå meg. De var preget av sorgen. Jeg så vissheten i øynene deres. Forestillingen om Livia, at hun var død. Jeg kunne ikke leve med den, men akkurat nå var jeg avhengig av noen å sparre ord med. Det nyttet ikke å fortsette slik som jeg hadde drevet. Det hadde Gailio hatt helt rett i. Månes sto foran meg, en god venn, medlem av gruppa mi, broren til Lunaia som var død.
”De vil sende meg hjem”, sa han med stramme lepper.
”Jeg vil være med å finne dem som drepte søstera mi, tok mora fra niesa mi.”
”Så klart!” sa jeg.
”Reikin, Månes…”, jeg fikk ikke med meg hvem som sa det, men jeg klippet av ordene.
”Månes er på gruppa mi”, sa jeg. ”De som er på gruppa mi blir med og leter etter Livia, de som har gjort dette dersom de ønsker det.” Stemmen tålte ingen motsigelse. Ikke fikk jeg noen heller.
Jeg holdt handflata opp i en hilsen, et tegn på at jeg ikke orket nærhet til noen. Kampin, Konglomeratets sikkerhetsråd, Livas pappa, gjorde det samme tegnet. Kobin, Livias tvillingbror, trakk meg inntil seg og holdt meg der.
Der huset hadde stått var det et ufattelig stort krater. Jeg var egoistisk nok til å være takknemlig for at de hadde fått fraktet Laia til Konglomeratet. Jeg kunne ikke tenke på de døde. Hva brydde jeg meg om huset. Jeg ville ha Livia. Det var alt som betydde noe.
Kobin slapp meg.
Han sa ikke et ord. Vi hadde sertifisert oss sammen, vi var mer enn svigerbrødre.
”La oss gå gjennom alt som har hendt til nå”, sa Gailio. ”Reikin du har hatt kontakt med henne. Hva skjedde?”
”Kan vi flytte oss til hytta”, sa jeg. ”Lage en kommandosentral der.” Vi hadde bygd oss ei hytte ved Harevannet. Hele vannet lå innenfor muren vi hadde bygd rundt tomta. Ved Beinvann hadde vi ingen hytte. Jeg orket ikke å se på ruinhaugen som hadde vært mitt hjem. Hva i huleste hadde hun hatt ved det vannet å gjøre. Hun hadde falt.
Vårt hjem, stedet der jeg hadde bodd med foreldrene mine, stedet der de var blitt utsatt for den vold de hadde dødd av, huset Liva og jeg hadde bygd så jeg kunne jage spøkelser. For det var derfor hun hadde insistert på at vi skulle bo her, så jeg kunne bli hel igjen, leges.
”Har du sjekket hytta?” spurte Kobin.
Jeg hadde gått i villelse siden jeg fant dem, Ordelia og Grolin. Lunaia i tillegg.
”Kjære vene!” sa Kampin med håp i øynene. Gnisten i dem slukket. ”Jeg har kjørt over hele tomta. Det var ingen bilder som viste inn til hytta.”
”Vi la ikke inn kameraer i hytta”, sa jeg. ”Den er et fristed.” Kampin nikket. ”Hun er ikke der”, sa jeg og tenkte på meldingene. Jeg måtte vise dem alle de underlige meldingene, men først ville jeg til hytta. Hjertet mitt slo som besatt. Jeg var sikker på at hun ikke var i hytta. Derfor hadde jeg ikke gått dit. Likevel danset håpet av gårde med hjertet mitt,
Gailio startet skipet. Stjernen startet. Han lettet. Kameraene viste inn til alle rommene i huset mitt som ikke lenger eksisterte. Jeg slo det av.”
”La det stå på”, sa Kampin.
”Hendti arbeider ut fra dem.”
”Vi går til et annet rom”, sa jeg, for jeg greide ikke å se på det. Dersom jeg ikke hadde benyttet tid på det teite kameraet hadde kanskje noe av dette vært unngått.
Hytta dukket opp. Den lå der som et smilehus og rommet minner om gleder og latter. Kveldssola var forsvunnet. Det ville snart bli helt mørkt.
”Gruppa mi går inn først”, sa Kampin. Han hadde fått håp. Jeg nikket.
”Vær forsiktige!” sa Gailio og hadde landet i hyttehangaren.
”Jeg stirret ned mot Harevannet der alt hadde begynt for en evighet siden. Det var Livia som hadde insistert på at hytta skulle bygges her. Vi skulle ikke ha noen spøkelser i livet vårt. Hun hadde fått kjørt på sand på stedet under trærne der fyren hadde hengt, livløs og uten øyne, et display uttenkt for å skremme vettet av folk. Det hadde vært et symbol på de ødeleggelseskrefter som endringsårene skulle bringe med seg. Vi var i endringsårene. Jeg forbannet at det var sånn.
Månen viste seg mellom trærne.
Livet på dødt treverk. Døden i levende trær. En mann hadde blitt korsfestet i tida før vår. De hadde kalt ham Lyset. Døden i trærne hadde vært motsatsen. Slik hadde endringsårene startet med det mortsatte av Lyset. Folk i vår verden ante ikke noe om dette Lyset.
Kampin og teamet hans tok seg ut. Vi andre var helt tause. Naturen hadde mørknet. De var skygger. Jeg hadde installert lyskastere over vannet som vi kunne tenne når vi ønsket det, jeg og Livia. Hun hadde fått meg til å elske dette vannet, et sted for elskov og dovent slummer. Det var lenge siden jeg hadde vært en ung gutt i Kildedalen som hadde skreket over en død mann uten øyne i et tre.
Kampin kastet en stein inn i hytta. Ikke noe skjedde. En etter en forsvant de inn. Kampin kom ut. Han vinket på oss. Vi steg ut av skipet.
”Reikin, kan du se etter om noe virker annerledes enn sist du var her?”
spurte han og så bekymret på meg som om han ikke trodde at jeg ville være i stand til det. Det var ei lita hytte. ”Vi har i hvert fall ikke funnet noe her. Det virker trygt.”
Jeg sjekket på utsida. To stoler og et bord sto nede ved vannkanten. Det var alt som ikke var natur. Jeg så ikke spor av noe eller noen. Gailio holdt seg noen meter bak meg. Jeg gikk inn. Først kom du inn til en gang. Jeg var ikke en mann som la merke til detaljer om hvordan det så ut og hvordan det ikke så ut. Ikke noe var veltet eller herpet. Det så greit ut så langt, men synet kunne bedra. Det visste jeg.
Livia, min elskede.
Hun ville ha sett det.
Alt som ikke stemte.
Hvor i huleste var kona mi?
Syvende bok i serien Liber Mundi er under utarbeidelse under arbeidstittel Rundløper.
Et stort opprør er slått ned i Konglomeratet.
Oppryddingen leder til at syv ulike herskere og kretsen rundt dem blir avslørt og ryddet opp i. Konglomeratet regner med at jakten på klonene vil opphøre. Reikin trener Luna med Raimån som trener. Raimån inviterer ham til Luna fjellet. Reikin er ikke informert om at det eksisterer et fjell i hver selfe, der den selvforsvarsgreinen har sitt hovedsete ute i verden. I hver selfe er det en hovedtrener i Konglomeratet. Denne er også storleder for selfen uten i verden.
Månes forteller Reikin at han anser ham som moden nok til begynne gjennomvandringen fra fjell til fjell, Det krever at du har nådd til gradering 7 i alle selfer. En slik gjennomvandring kalles en Rundløper. Dette skal forberedes av de syv storlederne. Raimån er stor leder i Luna.
Reikin blir kontaktet av Månes.
Vesle Lunnie, Raimåns barnebarn er ikke blitt levert tilbake til faren etter et besøk til Luna fjellet. Faren er ikke særlig blid over dette. Lunaia, Lunnies mor er død, drept av at det gikk av en bombe i Reikin og Livias hus i Liljedalen. Månes ber Reikin om hjelp til å finne sin far og niese. Mens de leter så viser det seg at alle storlederne i Konglomeratet er forsvunnet. De har tatt med seg et familiemedlem.
De finner ingen.
Flere nestledere nektes tilgang til fjellet. Folk er ute og leter etter de som er forsvunnet uten å finne dem. Snart befinner Reikin seg i et rundløp han aldri hadde forestilt seg.
