Fantasy-Science-Fiction.
Science-Fiction forfatter R.R. Kile,
Liber Mundi,
Kistepakta,
Norsk Fantasy,
Spenningsromaner,
Fremtidskrim,
Kilden Forlag
Serien Liber Mundi, Kistepakta.
Denne Fantasy-Science-Fiction serien, Liber Mundi tar deg med langt inn i fremtida et sted til en verden, vår verden som er bygd opp igjen etter voldsomme ødeleggelser i det som ble deres år null og vårt endelikt. Folkevernet flyr med belter, luftsykler og luftskip. Syklene og skipene kan skjules med skjold som går i ett med omgivelsene slik at man ikke nødvendigvis ser dem fra bakken eller i lufta.
En av de overlevende etter katastrofen kommer til en dal med fruktbar mark og friskt vann. Det er plenty av markens grøde, ligger som et paradis i alle ødeleggelsene. Det er en Fantasy. Dette er Science Fiction. Serien handler om en veldig kamp mellom det gode og det onde. Unn deg litt spenning. Bli med. Fantasy-Science Fiction i en spenningsmettet fortelling, begynnelsen på en serie som skal bestå av 24 bøker.
Fantasy-Science-Fiction, alt er mulig.
I hagen spirer livet.
Småfeer svinger tryllestaven.
Det vokser og gror.
I vår hjernes hage spirer ordene,
av fruktbar muld.
Ordene de berikede,
de som er tunge av erfaringer,
som kan lage indre scener,
spille teater,
fra bøkenes, fortrollede verden,
med våre hjerter til ror.
velkommen.
Velkommen til Serien Liber Mundi, Kistepakta, Kapittel 2.
Dagen hadde vært totalt bortkastet.
”Ja vel, de snakket til meg om overspente nerver, statistikker og mørkeredsel”, sa fatteren.
”Det var lyst da jeg så liket.” Jeg skulle, den Gamle hjelpe meg, trevle fra hverandre alt som var blitt sagt på det møtet.
”Poenget er at de ikke kjenner til profetien.”
”Profeti!” Jeg satte ordet i halsen. En profeti kunne ikke tevles bort, en profeti var tull.
”Jeg kjenner profetien. Derfor vet jeg at alt trolig hendte slik du har sagt.” Fatteren var nøktern til det kjedsommelige og absolutt ingen spåmann. Han ble taus.
«Du må spøke!
Sa du profeti?” Han nikket.
”Selvfølgelig skulle jeg ha likt å vite hva du gjorde i skogen da du skulle ha tatt i mot vitnesbyrdet ditt.” Jeg hadde undret på det samme i mange timer nå. Det hadde vært en idiotisk handling. Noe jeg aldri gjorde. Han ble taus. Jeg svarte ikke. Han lot ikke til å vente det. Øynene var fraværende. Tid gikk, tid jeg ikke hadde.
”Overbeviste du dem?” spurte jeg for å få ham på gli igjen.
”Nei, jeg kunne ikke fortelle dem om profetien.” Forståelig nok! En profeti var ikke noe argument for noe eller noen. For mutteren kanskje, med sin hang til overnaturlig visvas.
”Hva gjør de videre med saken?” spurte jeg
”Ingenting. Uten lik, uten spor av lik, er det ingen sak.”
«De tror jeg er gal?»
”Nei da, men jeg er mer opptatt av… ”
”Siden det er meg det gjelder, er det på tide at vi gjør det slik jeg vil.”
”Ja, men først trenger du informasjon. Utvis tålmodighet, vær så snill! Jeg strever med å finne riktige ord.” Spådommer var for idioter og svermere. ”Vi er ingen av delene. Fortell meg hva som skjedde i går. Alt sammen. Ikke utelat noe. Det er ikke fordi jeg er nysgjerrig, men det har med profetien å gjøre.” Jeg lukket øynene.
”Fatter, det vesentlige her er en potensiell morder, en han eller hun, som må stoppes.”
”Reikin, vær så snill. Bare fortell. Det må gå i tur og orden. Du er ikke en person som vanligvis forsvinner. Jeg trenger å forstå hva som foregikk.” Annamelia, kåtskapen. Jeg reiste meg opp. De to, hun og Dokvin. Jeg kunne ikke snakke om det, ikke med Skrolle en gang. Inni meg var det tomt og fullt på samme tid.
Jeg travet frem og tilbake over trange to meter.
Øynene mine traff hans. Han forsto meg. Det slo meg at han faktisk gjorde det. Jeg sank ned i stolen igjen. Energien rant ut. Annamelia kunne pule hvem hun ville. Stillheten ble øredøvende. Jeg snakket inn i den så det fosset av meg. Alt sammen. Punktum.
Det ble helt taust, en stillhet uten tyngde. Jeg kremtet. Fatteren rettet seg opp. Han smilte usikkert uten å kommentere et eneste ord. ”Det blir en lang historie”, sa han. ”Første gang jeg hørte den tvilte jeg på min fars forstand.” Jeg vred på meg og fortalte om avtalen med Skrolle. ”Har ikke han fest?” Fatteren så på klokka. Den beveget seg mot midnatt.
”Jeg aner ikke når han kommer, men festen varer ikke evig.
Han var ikke supermotivert for det selskapet.”
”Jeg sjekker. Hvis han alt er her, kan han vente, men jeg vil råde ham til å gå hjem. Dette kommer til å ta tid.” Hele dagen hadde jeg ventet. ”Beklager, men samtalen vår har ventet i årtier.” Blikket som ikke tålte motsigelse var på plass. Han plasserte meg på vent. Jeg fant meg i det.
”Skrolle kommer i morgen”, informerte fatteren da han kom tilbake. Skikkelig ergerlig! ”Jeg skal hilse og si at du kan kontakte ham når vi er ferdige. Han tåler å bli vekket. Hvor var vi? Jo, profetien. Da min far lå på det siste, tilkalte han meg slik jeg nå har gjort med deg.” Betydningen klemte til rundt brystet.
«Du skal ikke, er ikke…..?»
Ordene stokket seg. Øynene så forvirret på meg. Et lys ble tent der inne, og han gjorde en avvergende bevegelse.
”Slapp av. Sunnhet, det er meg. Med deg er det annerledes.” Tull. Jeg var sunn som et nyspiret frø. ”Det som hendte i dag…” Han stirret utover uten å se. Munnen ble stille. Det var i går det hadde hendt. Han beveget seg tilbake til min farfars sykeseng, bøyde seg ned, løftet opp en glatt metallgjenstand på størrelse med min mors smykkeskrin og plasserte den mellom oss.
På netthinna så jeg farfars øyne.
Det særegne snevet av grønt i det brune. ”Denne sto på nattbordet hans den dagen.” Jeg hadde vært utrolig knyttet til farfaren min. En metallkiste uten synlig lås eller nøkkelhull. ”Denne kista ble gitt til din forfar, Sinkton Jernstein, i 7219 det året han fylte trettini.” Fatterens hender gled fraværende over lokket. Jeg så det for meg, farfars ansikt, et ansikt risset med livets furer. ”Siden har den beveget seg gjennom slektslinja fra sønn til sønn til jeg nå gir den til deg.”
”Hvorfor det?”
”Det er nettopp det jeg strever med å forklare.” Igjen ble blikket fjernt. Ordene forstummet. Jeg måtte få ham på sporet. Han skvatt. ”Det kan virke litt rart med denne kista. Den kan kun åpnes av den rette.”
”Og det betyr?”
«Vår oppgave er å oppbevare kista til den rette kommer.
Det følger med en nedtegnelse. Den som utpekes får kista.”
”Hvorfor det?”
”Det er det jeg skal forsøke å forklare. Hver verdensdel har ei kiste med tilhørende vokter og verge. Jeg vokter denne.” Han nikket mot gjenstanden. ”Vergen og jeg har hatt jevnlig kontakt siden jeg overtok den. Vi har møter minst to ganger i året, kistevergene og kistevokterne.” Jeg rynket panna.
”Du påstår at dette ikke er et eventyr?” Han fastholdt at det var sannere enn døden.
”Hvem har funnet på dette med kistene?
Hvorfor er det ei kiste i hver verdensdel?” Han sukket.
”Hvordan skal jeg svare? Vi må gå like tilbake til år null. Den gang jorda ble reddet fra tilintetgjørelse. Kistene ble laget som en hjelp til utvalgte mennesker. Siden ble de oppbevart i ulike slekter. Den rette kan være mann eller kvinne. Når vedkommende nærmer seg livets slutt, blir kista gitt til en ny familie. Hos oss ble den gitt til Sinkton Jernstein.” Jeg burde ha hørt om syv kister som beveget seg gjennom ulike slektsledd. Hvis det var sant, burde jeg ha hørt om det. Jeg hadde hørt mange legender, både sannsynlige og usannsynlige. ”Kun de berørte skal vite om dem. Forvaltninga av kistene ligger under de tolvs råd i Konglomeratet Reikin, ei historie jeg ikke kunne fortelle i folkevernet, selv om både kistevergen og lederen for verdensrådet ville ha bekreftet den. Videre saksgang er nå opp til dem.”
Det lyder som pisspreik.«
”Historia må fortelles, gutten min, fordi jeg tror at du er den rette.” Han måtte ha tørna. En mer alminnelig fyr enn Reikin Jernstein hadde aldri trampet på planeten.
Vendel, distre og sakte skosåler flyttet ut. I skikkelsen foran meg var det kun et ramsalt alvor. ”Sinkton aksepterte kista, ei handling som senere forplikter alle i hans slekt.”
”Meg, mener du at det forplikter meg, søstrene? Hvorfor har du ikke fortalt om det? Betyr det at Zanne og Zu kjenner til det?” Tanken virket uhyrlig.
”Nei, ingen kjenner til det, kun jeg.
Det tilhører et taushetsbelagt område, en del av din arv. Ikke at det har vært en byrde. Det er en gave, en hjelp. Møtene mellom kistevokterne består blant annet i å diskutere profetiene, finne ut i hvilken grad nedtegnelsene stemmer på noen i familien. Bistå med hjelp.”
Jeg så meg rundt og så ikke spor av noen hjelp. Vårt hjem hadde snarere mindre velstand enn noen andre i Liljedalen. ”Fordi det er slik vi vil leve. Vårt valg, din mors og mitt. Vi har det slik vi ønsker. Hvis vi manglet noe, ville vi ha fått hjelp. Ikke med rikdom. Det er ikke poenget. Mange tegn i nedtegnelsen har stemt på deg. Det er ikke så uvanlig i følge kistevergen. For at den rette skal utpekes, må alt stemme. Etter det du har fortalt, gjør det trolig det.”
Jeg gransket den glatte metallflata.
”Har du åpnet kista?” spurte jeg og registrerte hvor gretten jeg lød.
”Siden du sannsynligvis er den rette, kan du trolig åpne den.” En gyllen mulighet. Jeg strakte ut arma. ”Så enkelt er det ikke. En prosedyre skal følges. Vi skal fastslå at nedtegnelsen stemmer.”
”Hva er det i kista?” Fingrene mine nærmet seg lokket. Han fulgte med, nysgjerrig.
”Den skal gi visdom til forvalteren, bidra med innsikt og hjelp.” Naive fatteren. Visdom lot seg ikke putte i ei kiste. Min interesse for visdom og kunnskap var ikke større enn for sjakk.
Stråler av energi rislet gjennom fingre og handbak.
En stille glød skimret ut av metallet. Fatteren satt helt stille. Jeg ville trekke handa til meg. En pulserende varme fylte hele armen. Han skulle ikke få det minste tegn fra meg på at jeg var berørt. ”Kistas rettmessige eier blir kalt en kistebærer.” Et skimrende lys lå som en aura rundt oss begge. Blikket mitt låste seg til lyset. ”I Konglomeratet gir det en betydningsfull status.” Svake konturer av et ansikt gled over netthinna. Status brydde meg ikke. Et trykk av en finger mot kinnet. Min far stirret på meg. Jeg lukket øynene, pustet og svelget. Det var ikke mulig å la det være. Jeg åpnet dem. Fargeskimmeret var fortsatt der. Jeg trakk handa til meg. Den dirret nesten synbart. ”Da går jeg over til nedtegnelsen.” Han fant frem et skriv. Deklamerte.
«Ut av stormens øye blir han født gutten.
Flammesverd gløder over en lynfylt himmel.
Vreden kvester trærnes røtter.
Trestammer slynges om kull i vinden.
Stormens rier, gir ham kraft til livet.
Elskerens sæd befruktet tempelet.
Den ektevidde svelget døden.
Ingen ring beseglet pakta.
Nytt liv skal blomstre og velsigne.
Kildens jordiske strømmer,
skjenker barnet av sin flod.
Gutten, hennes førstefødte,
blir forløst fra livsstrengen.
Mot stormen blunker han, den nyfødte.
Lydløst møter han verden.
Han drikker livets ild.
Et klynk unnslipper hans lepper.
Frem for verden skal han bæres.
Til jubel fra vise og lærde.
Gutten vokser opp med to søstre.
Jeg vred meg som en mark.
Senilitet var en snikende sykdom. Fatteren var da vel ung? Ordene stemte ikke på meg. ”Jo, gutten min, det gjør de.” Stemmen lød litt trist. Herreskaper! Han var gift med mora mi. Jeg hadde to søstre. De vise og lærde som jublet ved min fødsel, skulle jeg ha likt og sett. ”Dersom du oversetter det til vanlig språk, er det hele sant.”
”Skulle liksom ikke mine søstre være mine?”
”De er dine, men ikke ved blod.” Solstikk var det ikke mulig å få i dette været, men noe måtte ha stukket gubben. Alle hadde foreldre. Tvillingene var våre. Jeg hadde fryktet for mitt eget vett. Ikke et øyeblikk hadde jeg trodd at han var gal.
Ord fulgte ord og ble til en ny og endret familiehistorie.
Mor hadde vært gift med en psykopat som hadde to små døtre, tvillinger, mine søstre. Fatteren hadde funnet henne rundjult og oppløst i gråt bak søplestativet. Han hadde hjulpet henne og blitt et anker i hennes fornedrelse.
Psykopaten hadde dødd i ei ulykke med mamma og pappa tilstede. Hun hadde forsøkt å stanse ham fra å komme inn til tvillingene. Han hadde slått løs på henne med et belte. Hun hadde kastet nøkkelen til soverommet ned til fatteren og bedt ham løpe. Psykopaten hadde kastet seg etter nøklene i raseri, mistet balansen, falt over rekkverket og knekt nakken. Heldig for ham! Ingen skulle slå mora mi. Jeg skulle gjerne ha drept fyren en gang til. Retten til søstrene var min egen.
Stillheten senket seg over rommet.
Ord tonet ut, men holdt oss begge fast. Jeg strevde med å fordøye innholdet i det han hadde fortalt. Min eksistens var bygd på ei fortid jeg ikke hadde ant at eksisterte. Han satt fortapt i minner, gjennomlevde det grusomme scenarioet på nytt.
”Hva skulle han med nøklene?” spurte jeg. Fatteren skvatt til av de malplasserte ordene. Selvsagt. Hun hadde låst barna inn på soverommet for å beskytte dem. Mora mi var ei løvinne. Derfor hadde hun fjernet mitt RA. Hennes trang til å beskytte meg gjorde meg gal. Hun hadde aldri gjort forskjell på oss, søstrene og meg. Ingen detalj i mitt liv kunne ha fått meg til å forstå at vi ikke var av ett blod.
Granitt var den vesentlige substansen i min far.
Den lå steil og fast under drakta av godslig bamse som han kledde seg i til daglig. Min far hadde favnet alle tre og bygd ny familielykke rundt splintrende av det som var skakkjørt. Møysommelig hadde mora mi reist seg opp av fornedrelsen og blitt til den kvinna jeg kjente. Han gløttet opp. Beklaget.
”Hun var så skjør, som om hun kunne falle sammen og miste forstanden helt. Det tok tid å bygge seg opp igjen.” Han rødmet. Der kom den tendensen fra. Jeg forsto hva han snakket om. Min mors sterke vilje. Den psykopaten hadde brutt. ”Da tvillingene var seks år, ble hun gravid.”
Stemmen skalv.
”Vi hadde ikke inngått ekteskap. Det kunne vente til du ble født.” Jeg kunne ikke fatte at de ikke hadde fortalt oss det. ”Hva skulle vitsen være? Ingen trenger å vite at de hadde en far som drepte deres mor. Det var det han gjorde. Han fortalte mora de det mens han mishandlet henne, en trussel om hva som ventet henne dersom hun gikk mot hans vilje. Hun var tilstede da tvillingene ble født. De ble morløse ganske kort tid etter. Som den medfølende skapningen hun var, gikk hun inn i et skrekkregime hun aldri hadde trodd at eksisterte. Det usagte er ikke løgn. Ikke noe av dette handler om blod, men det vi er og har vært for hverandre. De er dine søstre fordi dere har vokst opp sammen. Slik er de også våre døtre.”
Han hadde rett, min far, som alltid hadde vært der for meg, for oss.
”Stormen på fødselsdagen din derimot har vi fortalt om.” Min mors trang til å vifte med babybilder fant jeg bare ydmykende. ”Jeg går ut fra at vi kan enes om at deler av nedtegnelsen stemmer?” Irriterende nok. Men det hadde bekymret meg minst mens han fortalte.
”Fødselen din startet med full storm og orkan i kastene. Veiene ble stadig mer uframkommelige. Din mor fikk tettere og tettere veer. Fødselen var i gang. Skrekkslagen var jeg, men hun holdt hodet kaldt og fikk meg til å gjøre det samme. Lyn blinket som lyskastere over himmelen, torden braket og trær blåste over ende. Mørke dun ble synlige i det hodet ditt sto i sprekken. Hun presset, og du gled ned i hendene mine. Jeg var så redd for å miste deg.
Da så jeg stormens øye.
Regnet pisket utenfor bilvinduet. Vann samlet seg og ble til en mektig springvannskilde. Øyet var i kildens senter. Det så rett på meg og ga meg et ansvar. All frykt ble borte. Du var slimet og glatt, så uendelig liten i hendene mine. Jeg ville aldri slippe deg. Ut av stormens øye ble du født.” Han forsvant langt inn i ordene. Øyelokkene skjulte irisen. De lange vippene jeg hadde arvet av ham, kastet skygger over kinnene.
”Pappa, det var innbilning. Regn blir ikke til springvann.” Han smilte svakt.
”Regn blir vanligvis ikke til springvann, men det er sannheten. Jeg opplevde det like tydelig som at du sitter her. Nedtegnelsen hadde jeg den gang aldri lest. Den bekreftet opplevelsen.”
Uten sansene som pålitelige kilder hadde vi ingenting uten kvikksand.
Et faktum som hadde gjort meg utilpass hele dagen. Min pappa satt fortapt i minner. Et lett fjollete smil hang om munnen. ”Du skrek ikke, men klynket litt i det du trakk pusten. Jeg hadde ventet at du skulle skrike. Nyfødte gjør det. Din mor spurte om du pustet. Blikket ditt var ubeskrivelig. I dypet av det skimtet jeg en visdom jeg knapt kunne fatte. Jeg befant meg i det største øyeblikk i mitt liv. Blir du selv far en gang, vil du forstå hva jeg mener. Din mor la deg til brystet. Stormen raste. Hos oss var det fred. Da uværet la seg, dro vi til fødeavdelingen.”
”Hvor ble de vise og lærde av?”
Spydigheten var et skjold. For jeg var underet, sønnen, den eneste.
”Vi dro til hospitalet, din mors tidligere studiested og arbeidsplass, stedet der tvillingene ble født. Din ankomst var varslet. Tida hadde strukket ut i lengderetningen. Personalet kjente skadevirkningene rett på operasjonsnevene. Da vi ankom med deg ved din mors bryst, ble vi møtt med applaus av leger og pleiere.” Jeg så det for meg.
”Pappa, hvem som helst kan bli leger og sykepleiere.
Vise og lærde, det bør være noe mer høyverdig.
”Tja, men vise og lærde er ikke annet enn spesialister på sitt felt. Kan du skifte ut bein eller fjerne en blindtarm? Enhver skolert ferdighet ender i kunnende visdom.”
”Ikke noe av det nedtegnelsen sier er rett frem, pappa. Muligheten for individuell tolkning er milevid. Logiske byggeklosser settes sammen av overenskomster og viten.”
«Derfor er kistevergen sentral.
De utpeker kistebærere. Din kisteverge heter Gailio Tinkmann. Du vil snart få møte ham. Lederen for verdensrådet, Rhettfinn Granly, kommer også til å ville snakke med deg. Hør videre!” Han kunne ikke mene det. Lederen for verdensrådet møte meg, En noksagt fra Liljedalen. Sprøyt.
”Gutten vokser opp elsket og æret av alle.
Hans sang er melodiøs og tonene rene i klangen.
Gammel er han ikke da munnen tyter over av mark.”
Latter piplet ut et sted fra mitt maltrakterte indre.
Jeg klarte ikke å stanse den. Resten av den dramatiske fremførelsen glapp ut av ørene. Det tok en stund før han oppdaget at jeg ikke hang med. Øynene fikk et såret drag i det jeg hikstet og tørket lattertårer.
”Mye galt kan man si om meg, fatter. Mark ut av munnen passer ikke.” Foreldres hukommelse kunne være en forbannelse. Fire år gammel hadde jeg lekt i en søledam og puttet munnen full av meitemark. Markspiseren, hadde de kalt meg etterpå, søstrene. De hadde vært noen utålelige ertekroker. Jeg hadde grått blod av skam og ydmykelse. Ikke på vilkår om jeg ville innrømme at jeg husket det. En slik tåpelig hendelse hadde ingen plass i en nedtegnelse. ”Jeg har nevøer og nieser. De drikker sølevann, pappa, spiser mark. Sånn er unger.”
”Vi snakker ikke om spiser meitemark, gutten min, men om mengder av meitemark. Munnen full.” Jeg blåste.
Sangstemmen, kunne jeg vanskelig lyve meg fra.
Den hadde vært en pest og en plage bestandig. Da jeg var liten, skulle alle ha meg til å synge. Siden utholdt jeg et konstant mas om å utdanne den. Det kom ikke til å skje. Stahet pleide mutteren å si. Den svakes unnskyldning for manglende mot. Beskyttelse av integritet krevde valg. Det var mitt valg å ta. ”Hør videre, sønn! Da kistevergen og min far påpekte at alt stemte til nå, var jeg helt sikker på at den siste delen aldri ville stemme.”
”Han vokser i alder og visdom.
De lærde bedømmer hans gjerning.
Hans drømmer knuses.
Kvinna han begjærer er fylt av en annen.
Jomfruelig martres hans hjerte.
Iskulden truer i det våte dypet.
Tomme øyehuler skuer uten å se.
Naken flykter han inn i skogen.
Tida er inne.
Den ventede skal finne kilden.
Kista vil utpeke ham.
Han er dens rettmessige eier.”
Forbannet!
Rødmen steg i kinnene. Jomfruelig du! Han hadde antatt det. Av de gener han hadde belemret meg med, skulle jeg gjerne ha sluppet rødminga.
Nedtegnelsen stemte. Vi kunne gå over til de viktige punktene. En morder og et forsvunnet lik. Et folkevern som måtte tro meg. ”Jeg tviler på at det er mulig,” sa fatter. ”De har bestemt seg for at du innbilte deg det hele. Kistevergen, som også er utdannet folkeverge, er orientert. Han vet at du blir informert om nedtegnelsen nå. Du har beskrevet et makabert display av en død mann. Siden det ikke eksisterer kroppslig lidelse i døden, har hensikten ikke vært å ramme liket. Jeg tror hensikten har vært å skremme noen. Hvem? Jeg går ut i fra at du ikke hadde planlagt å gå til det vannet?”
Jeg ristet på hodet.
”Da var du en tilfeldig tilskuer og kan ha sett noe du ikke skulle ha sett, en implikasjon vi må ta på alvor. Du kan være i fare. Jeg har spurt folkevernet om savnede, men det er ingen.”
”Morderens og min beste forsikring er at folkevernet ikke tror meg, pappa.”
”Det har du rett i, men vi kan ikke ignorere at du kan ha sett noe som gjør deg til noens problem. Du innbiller deg kanskje et lik en gang, men ikke to. Folkevernet burde stille spørsmålstegn ved det. Noen må ha fjernet mannen. Hvem og hvorfor? Hvor lang tid gikk det fra du første gang så den døde og til du returnerte?”
Jeg hadde ikke registrert hvor mye klokka var.
Det burde jeg ha gjort. Jeg hadde vært hyper, hatt panikk. Han nikket forståelsesfullt. ”Var noe annerledes da du kom tilbake?” Jeg tenkte etter. På mitt indre øre hørte jeg dunkelydene. Jeg fattet ikke at jeg ikke hadde hørt dem tidligere. Gang nummer to hadde jeg knapt hørt mine egne tanker på grunn av dem. ”Du var opprørt. Jeg frykter for din sikkerhet, Reikin. Du bør reise bort.”
Jeg skvatt til.
Nå hadde han virkelig tørna. ”Når jeg informerer kistevergen om at nedtegnelsen stemmer, ber jeg ham ta deg med til Klosterdalen.” Jeg kunne ikke tro at han sa det. Ett visste jeg. Jeg skulle ikke til noe kloster. Det var best han forsto det. Fatteren og jeg hadde hørt nyhetsoppleseren fortelle fra en sånn plass. Det så ikke klokt ut. Menn i brune kjedelige kutter som ville finne fred i livet. De folka hadde satt en støkk i meg. En dal av klostre. Nei takk! ”Du har misforstått. Jeg snakker om Klosterdalen, hovedstaden i Konglomeratet.”
Konglomeratet, den åttende verdensdelen som inneholdt en flik av alle. Pensum på skolen. ”Kistene administreres fra Konglomeratet, Reikin. Kistevergekorpset kommer derfra. Det samme gjør lederen for verdensrådet. Det blir to fluer i et smekk. Vi får kartlagt om du er den rette. En eventuell fare du kan befinne deg i, elimineres.”
”Jeg har ikke tenkt å flykte.
En morder kan myrde igjen. Saken må etterforskes. Den skyldige må hankes inn.”
”Kistevergen har status, muligheter til å influere, kompetanse. Han tar seg av det. Du vil like ham.”
”Å like er ikke poenget. Det er sommerferie. I morgen skal Skrolle og jeg legge ferieplaner.”
”Den samtalen, kan dere ta før du blir hentet. Jo, mer jeg tenker på det desto viktigere synes jeg det er.”
Rommet mellom oss fyltes av oppreist vilje.
Under den rolige overflata fantes det ingen så sta og utholdende som min far. Han hadde selvsagt aldri gitt seg før mutteren hadde fått tilbake sitt tidligere selv. Det skulle han ha ros for. Stakkars mamma.
Jeg reiste meg og ble stående å se ut av vinduet. Månen hang tung og full på himmelen. Jeg sukket tungt. Det meste av ettermiddagen hadde vært skyet. Å flyktet fra konfrontasjoner var en tendens jeg måtte få slutt på. Jeg savnet mannen med subbete tøfler og en kaffekopp om morgenen. Det var stjerneklart og månelyst. Jeg ville ikke reise bort. Det var et merkelig vær for tida. Jeg gjespet og snudde meg mot bokhylla på venstre side av skrivebordet. En tittel fanget min interesse. Det sto…. Raskt bøyde jeg meg ned for å se bedre.
Det singlet i glass.
Fatterens kropp kastet seg over meg. Han dro meg ned på gulvet. Et luftdrag slo mot øret i det vi falt. Vi landet på gulvet i en sammenfiltret bylt av bein og armer. Grepet rundt meg var fast og sterkt. Bråket ble avløst av total stillhet. Jeg prøvde å reise meg. Ord gnistret i øret. ”Ligg stille! Ikke rør deg!”
Tid passerte. To hjerter dunket. Intensiteten kunne vekke døde. Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge vi lå sånn. Sekundene beveget seg knapt der de sto utstrakt i et galskapens øyeblikk. Det var ikke mulig å begripe hva som hadde skjedd.
Jeg hørte skritt i trappa og hørte mutterens skjelvende stemme.
”Hva var det, Vendel?” Han hvisket navnet henne. ”Hvor er dere?” fortsatte hun.
”Slå av lyset, Mayla!”
Han bestrebet seg på å virke beroligende. Hun ble vettskremt. ”Lås dører!” Han hvisket til meg: ”Ligg stille!” Han sa til henne: ”Hold deg borte fra vinduer! Kontakt folkevernet!” Hun skrek. Jeg lovet at jeg knapt skulle puste mens jeg så for meg at hun holdt hendene for ørene. Det ville jeg ha gjort.
Fatteren sverget og rant over av uttrykk jeg ikke ante at han kunne. Armen, som klamret seg rundt meg, løsnet. Han krøp over gulvet mot henne. Lyset ble slukket. Mørket omga meg. En strime månelys glitret i glasskår. Mutteren gråt. Firbeinte Toppen, hunden min, sov. Fatteren trøstet mutteren. Det ga en underlig beroligende virkning. Jobben som territorietvokter var altomfattende når Toppen var våken. Musklene klødde. Jeg strevde med å holde dem i ro. Hunden var redd selv for torden.
En fremmed stemme ropte fra gangen:
”Er det i orden med dere?” Fatteren svarte ikke. Det var ikke i orden. Noen hadde smadret ruta, kastet stein. Jeg svarte ikke jeg heller. Vi kjente alle i Liljedalen.
”Dette er folkevernet. Er alt i orden?” Det lød skritt i trappa. Ingen jeg kjente kunne ha kastet stein mot oss. Stemmen fortsatte å insistere. Dokvin ble sur på folk. Jeg så ingen stein. Stemmen fra trappa fortsatte i det uendelige. Jeg hadde ikke svart på Dokvins meldinger. Selv ikke han kunne være så dum at han kastet stein.
”Identifiser deg!” Fatterens stemme lød ugjenkjennelig hard.
Det lød mumlende lyder.
Jeg skjelnet ingen ord.
Det ble skremmende stille.
Skritt nærmet seg.
Jeg sluttet å puste.
Bli med videre!
Fantasy-og Science Fiction i ett i denne spenningsserien der kampen står om verdens fremtid.
Ja, vi står jo egentlig hele tida i en kamp for menneskerettigheter, liket for alle, frihet og broderlighet. Det er mangelen på dette i samfunnet som leder til denne tenkte katastrofe. Fortsatt er det disse grunnleggende verdier som menneskeheten her kjemper for gjennom 24 bøker. Bli med og bidra til at de lykkes.
Fantasy-Science-Fiction, neste bok i serien er under utarbeidelse under tittelen: Rundløper.
Et stort opprør er slått ned i Konglomeratet.
Oppryddingen leder til at syv ulike herskere og kretsen rundt dem blir avslørt og ryddet opp i. Konglomeratet regner med at jakten på klonene vil opphøre. Reikin trener Luna med Raimån som trener. Raimån inviterer ham til Luna fjellet. Reikin er ikke informert om at det eksisterer et fjell i hver selfe, der den selvforsvarsgreinen har sitt hovedsete ute i verden. I hver selfe er det en hovedtrener i Konglomeratet. Denne er også storleder for selfen uten i verden.
Månes forteller Reikin at han anser ham som moden nok til begynne gjennomvandringen fra fjell til fjell, Det krever at du har nådd til gradering 7 i alle selfer. En slik gjennomvandring kalles en Rundløper. Dette skal forberedes av de syv storlederne. Raimån er stor leder i Luna.
Reikin blir kontaktet av Månes.
Vesle Lunnie, Raimåns barnebarn er ikke blitt levert tilbake til faren etter et besøk til Luna fjellet. Faren er ikke særlig blid over dette. Lunaia, Lunnies mor er død, drept av at det gikk av en bombe i Reikin og Livias hus i Liljedalen. Månes ber Reikin om hjelp til å finne sin far og niese. Mens de leter så viser det seg at alle storlederne i Konglomeratet er forsvunnet. De har tatt med seg et familiemedlem.
De finner ingen.
Flere nestledere nektes tilgang til fjellet. Folk er ute og leter etter de som er forsvunnet uten å finne dem. Snart befinner Reikin seg i et rundløp han aldri hadde forestilt seg.
Da er det bare å glede seg til fortsettelsen.
