Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgia, å leve med en kropp som lyver






Fibromyalgia,
kroppen lyver,
å leve med det,
et smertehelvete,
flyt,
Csikzentmihalyi
Forfatter R.R. Kile.









Fibromyalgi-1, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile. Flyt. Mihalyi Csikzentmihalyi,
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, forfatter R.R. Kile



Det verste med fibromyalgia, er en kropp som lyver.

Det er ikke noe feil med meg. Joda, men de feilene tilsier ikke at jeg må leve i et smertehelvete. Kroppen lyver. Nervene er hypersensitive og i konstant katastrofeberedskap. Man har lyst til å sluke smertestillende, mange gjør det, men det er det liten vits i. Nervene har en katastrofe å fortelle om. De holder på til du hører. Det betyr at du stadig vil trenge mer for å være smertefri. Til syvende og sist kan du bli helt avhengig. Det er ingen ønskesituasjon. Jeg vil aldri bli avhengig av noe som helst. De situasjoner der jeg har det best, er når jeg tilrettelegger for flytopplevelser, men du kan ikke være i flyt hele tida.

Da jeg var på Sunnås til utredning satt jeg i en samtale med overlegen. Jeg fortalte om studien jeg hadde gjort om flyt og om psykologen, Mihalyi Csikzentmihalyi, at jeg forsøkte å benytte hans teorier for å få mindre vondt. Det interessante var at denne overlegen nettopp holdt kurs om dette for å hjelpe sine pasienter, som hadde min diagnose, til å få en bedre hverdag. Jeg slapp å gå på kurset. Dette er mitt fag, det jeg er mest opptatt av enn alt annet når det gjelder å løse pedagogiske-og menneskelige utfordringer på alle plan.


Fibromyalgia kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile. flyt
Fibromyalgia, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile. flyt



Jeg drar til syden hver høst for å få varme.

Kroppen min har det bedre når det er varmt. Kulde gir smerte, som om kroppen blir stukket med kniver. For fire år siden kom jeg fra Syden. Jeg var så dårlig at jeg ikke visste hva jeg skulle foreta meg. Egentlig tenkte jeg at det ville være bedre om jeg var død. Kroppen var helt ubrukelig. Jeg greide knapt å bevege meg.

Det jeg drev med, var ikke nok. Når det er som verst, blir det for slitsomt å tilrettelegge for flyt. Kroppen er så tung, så umulig å forflytte. Jeg måtte planlegge alt jeg skulle foreta meg fordi alt jeg gjorde krevde en stor anstrengelse for at smertene skulle bli handterbare. Folk kom med forslag til løsninger, jeg har hørt en utallig mengde forslag, men jeg var så lei.

En dag hadde dattera mi vært på foreldremøte i barnehagen. Der hadde de lært om atlaskorrigering som er en prosess der man går inn og retter opp atlas, den øverste knokkelen i ryggsøylen ved å gi den et spesielt dytt. Mange unger fødes med skeiv atlas. Det innebærer en feilutvikling som fører til at de har store smerter, skriker mye.

Ofte har man trodd det har vært kolikk.

Ungene ligger gjerne på en måte som gir dem minst smerter. Tilstanden kalles Kiss syndrom, Kopfgelenk Induzierte Symmetrie Störung, først brukt av dr. Heiner Biedermann på begynnelsen av 90-tallet. Det er ikke en syndrom, men en tilstand. Den har selvfølgelig alltid eksistert, og har gitt en feilutvikling fordi det er en dårlig forbindelse mellom hode og kropp på alle områder.

Jeg tok kontakt med anbefalt behandler. Hun bad meg fortelle om mine vansker fra år tilbake og frem til i dag. Jeg var så lei av å fortelle om alt som har feilt meg. All negativ fokusering gjorde meg bare verre. Jeg ville ikke bli verre, og jeg var helt sikker på at ingenting hun gjorde ville kunne gjøre meg bedre. Men dattera mi hadde kommet med en seriøs anbefaling, så jeg hadde tatt sjansen. Behandler spurte om hun skulle fortelle meg min historie, så kunne jeg endre underveis. Hun fortalte meg om mine lidelser, og jeg rettet henne ikke på noe punkt.

Hun sjekket bevegeligheten av nakken.

Deretter dyttet hun atlas på plass, et lite dytt. Kroppen min endret seg. Beinlengden, som hadde vært forskjellig, ble lik. Hodestillingen ble helt annerledes. Halsen kom frem. Kroppen ble bøyd bakover. Jeg fikk igjen bevegeligheten i nakken og jeg kunne gå, hoppe, hinke og løpe. Det var som et mirakel. Livet mitt ble helt nytt. Jeg har fortsatt fibromyalgi, men det er ikke like plagsomt. Det vil ikke bli borte, men det er mer handterlig.

Atlaskorrigering og et bevisst arbeid med flyt, er de faktorer som har gjort mest for at jeg i dag har en levelig hverdag. Jeg unngår antiflyt og ikke flyt så mye jeg kan. Å snakke stygt om meg selv, er ikke lov. I stedet snakker jeg meg selv opp. Jeg forteller kroppen min, så ofte jeg husker det, at det ikke er noen katastrofe. Vi er helt trygge. Det er ingen grunn for den til å operere på høygir. Selv om livet har vært tøft, vil vi alltid være trygge. Det siste er viktig. Hvis den blir overbevist, så lar den meg kanskje i fred, og jeg kan få gode dager. Det er målet. Gode dager. Et liv som er fullt av innhold og gleder.






Fibromyalga, kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgia kroppen lyver, å leve med det, et smertehelvete, Forfatter R.R. Kile.





Å leve med en notorisk løgner er fryktelig slitsomt, men nå som jeg vet at kroppen lyver, skal jeg jammen gjøre mitt beste for å lure den tilbake.
















































Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, å leve med det.




Fibromyalgi,
et smertehelvete,
Å leve med det,
En kropp som lyver,
Forfatter R.R. Kile.





Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.





Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv.

Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen.

Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver,

Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.

I flyt glemmer kroppen seg selv.

Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.

Liste:


Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.
  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig.

Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.





Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det,  En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.

Fibromyalgi, et smertehelvete, Å leve med det, En kropp som lyver, Forfatter R.R. Kile.

















































Publisert 2 kommentarer

Åtteråringer.






Vi mennesker utvikler oss hele livet. Vi er ikke, hele tida er vi på vei mot å bli noe annet. Det er litt mindre tydelig hos oss voksne. Hos ungene er det påtagelig. Derfor er det forunderlig at utviklingsforskjellene mellom klassetrinnene ikke debatteres mer, ikke får større konsekvenser for metodikk og innhold.

Piaget var opptatt av at at ungene gjør et gigantisk utviklingssprang i tolvårsalderen. Det blir veldig tydelig, fordi tenkningen deres blir mer lik vår. På tidligere alderstrinn er de fortsatt veldig annerledes enn oss, men på ulike måter. Vi befinner oss på forskjellige planeter.


Opplevelsen av flyt i læring er viktig for lærelyst, trivsel, hukommelse og for å utvikle elevers optimale læringspotensial. Lærere bør derfor tilstrebe en undervisning der elevers flytopplevelser er et sentralt mål. For å få til det, må vi gripe tak i elevenes individuelle interessefelt, deres individuelle personlighet og det de som aldersgruppe arbeider med.


Åtte åringen er helt annerledes enn syvåringen. Det gjelder ikke bare fordi syvåringen har gått to år lenger på skolen. Åtteåringen har manipulert med tenkningen på innsiden av hodet i et år. De har blitt vant til å bære en indre verden med seg. Det krever ikke lenger så mye energi. Dermed frigies det energi til andre oppgaver. Ikke slike oppgaver som vi bestemmer at de bør være opptatt av. Ungene utvikler en ny eksistensiell forståelse av verden. De oppdager av verden er delt i to. Den er både god og ond.

Det er en skremmende oppdagelse, for det går ikke alltid godt selv om mange gjør sitt beste med mot og kraft. Faktisk kan det gå helt galt. Det er ikke nok å ha et trollsverd til å drepe troll med. Trollet lar seg kanskje slett ikke drepe.

Tro og tvil kommer inn i ungenes liv. De må forholde seg til det, lære å handtere det. Det er som om et spøkelse har tatt seg inn i en verden de mente å kjenne. Verden har fått en skremmende dimensjon.


Ungene utforsker denne. Godt og ondt. De kan velge å være direkte slemme. Bare for å oppleve hvordan det er, lære om det, finne ut av det. Men det var aldri ut fra et ønske om å gjøre ondt, være slem. Det var snarere ut fra et behov de forfulgte, som de ikke kunne vurdere konsekvensene av. De er modne for en følelsesmessig forståelse, ikke abstrakt, ikke på vår måte, men som en realitet. Vi voksne rundt barnet må vite om dette så vi kan være en samtalepartner.

Skolen må ta seg tid til disse vesentlige spørsmålene. Ungene må få mulighet for å snakke om det, bli forstått, prøve tankene sine. Vi kan hjelpe dem på vei, skape rom. Vi skal ikke komme med forklaringer, svar, men undre oss sammen, dele opplevelser, bidra. Gode svar på disse spørsmålene er vesentlige for ungenes vekst og sosiale liv, psykiske helse.

Livet består av en evig jakt inn i nye og spennende huler. Ekte svar seiler ikke inn i hjernen ut fra noe som blir fortalt oss. Ekte svar kommer av våre erfaringer på det tidspunktet da vi er mentalt klare for å forstå nettopp de erfaringene.

Fortellinger om det gode og onde, der det onde ikke alltid får sin bekomst, er krutt for engasjementet i den alderen.

Man kan benytte fortellinger fra skolegården, fra egen barndom, ting man finner på og la individene i fortellingene være skikkelig ekle og grusomme, så ille at det støter mot våre voksne hoders forestillinger om sømmelighet. Er det ondt så er det ondt. Er det slemt så er det slemt.



Fabler og fortellinger med menneskeliggjorte dyr i hovedroller, tar fokuset bort fra mennesker og gir ungene en kataharsisreaksjon som virker i dypet, og vil motivere for skrivekunsten. Tekster vil fenge og gi leselyst. Når unger skriver grusomme tekster på den alderen, er det viktig å vite at det ikke er uttrykk for annet enn det de for tida arbeider med. Det går ikke alltid bra. Egentlig kan det gå så ille at tanken knapt kan fatte det.


Prinsen klarer ikke alltid å redde prinsessa. Man må redde seg selv. Trollet får ikke alltid sin bekomst. Vi må drepe våre egne troll. Det er der vi skal ende.

Vi mennesker har muligheten til å bestemme hvordan vi skal være, endre oss og bli vår egen beste mulighet. Handle godt fordi det er det vi vil. Vi trenger ikke å følge instinkter og lyster. De er der, men vi kan tråkke dem under føttene og bli den lysende ridder vi ser for oss. Når noen blir plaget, kan vi hjelp dem. Dersom noen gråter, kan vi trøste.

Dette har vi drevet med siden barnehagen. Ungene hører på oss, har empati, vil det gode. De har ikke gjort det til sitt eget enda. Det arbeider de med når de er åtte år.




Ikke noe er mer fantastisk enn det. Her tar de valget. De vil godt og tramper det onde under føttene. Når de hat gjort det, er de klare for nye utfordringer.

Dette temaet bør infiltrere alle fag. Norsk, engelsk, matematikk, musikk, sangtekster, hva det enn skal være. Ungene er med. Det er der de befinner seg. Pedagogen er den som leder gjennom livet. La oss befinne oss akkurat der på den veien de vandrer, disse ungene våre. De som er fremtida.

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjærlighet mellom religioner i god vilje







Er islam en farlig religion. Det har vi fått mange beviser for at den er. Selvmordsbombere, terror, sharialover, religiøs tvang. Mange muslimer har fått et bosted i vårt land. De har bragt med seg sin kultur. Mange er redde. Kriminalstatistikken har økt. Våre nye landsmenn står for en høy prosentvis andel av denne. Denne unge jenta på bildet var opptatt av kvinnesak, kampen for likeverd mellom kjønnene. I dag ser hun kvinner i landet som må benytte slør og endog heldekkende ansiktsplagg som følge av en moralsk religiøs tvang.

Jeg har bestemt meg for å finne ut av hvorvidt det er noe i islam som tilsier denne volden, disse sharialovene, disse angrepene på vantro. Jeg tror nemlig ikke feilen ligger i religionen eller hos profeten. Feilen ligger i maktlyst hos de som forvalter religionen. Mine raske kikk gjennom koranen har ikke ledet til noe, derfor har jeg tenkt å gå nøyere til verks.

Jeg tror personlig at det er noe sant i alle religioner. Gjennom alle tider har mennesker forsøkt å forstå seg selv og sin plass i verden. Enkelte av oss har klart å skue bak den fysiske verden og inn til en åndelig virkelighet. Det vi har opplevd der, har vi forsøkt å sette menneskelige ord på. Slik har religioner oppstått. Problemet har vært at mennesker har brukt religionene til å få sin vilje gjennom, en maktkanal.

Slik tror jeg også at Muhammed så og opplevde det han beskrev av syner som ble til Koranen. Han tolket dette ut fra sin forståelse av verden, slik de alle gjorde, grunnleggerne av religioner. Ingen kan strekke seg utover seg selv. Det er ikke mulig for noen. Derfor må vi ta de situasjoner grunnleggerne levde i når vi skal skille klinten fra hveten. Gud, hvis han fins er selvsagt større enn noen menneskeforstand. Vi kan bare prøve å forstå skaperen av verden så godt vi kan med det utstyr vi fikk med på livsveien på vår ferd gjennom jorda.

Et problem med islam er at mennesker som har sett på seg selv som betydningsfulle har føyd til egne vers i boka. og at han tolket det ut fra sin forståelse av verden.

Muhammed ble født i Mekka. Seks år gammel ble han foreldreløs. Han vokste opp hos bestefaren og senere hos onkelen som var handelsmann. Da Muhammed var 25 år gammel begynte han i tjeneste hos Khadijah bint khuwailid fra Syria, ei enke som var selvstendig næringsdrivende. Hun var kristen, femten år eldre enn Muhammed og hadde vært gift to ganger tidligere. Hun var rik og vakker, men også avholdt og aktet på grunn av sin godhet og intelligens.


Forholdet mellom dem var svært godt. Muhammed ble en velstående mann. Han var en grubler og hadde et søkende sinn. Med ei kristen kone, kjennskapet til flere jødiske samfunn og i et liv blant utøvere av ulike stammereligioner som tilba bilder av guder og gudinner, søkte han etter det sanne.

Muhammed streifet rundt i ørkenen for å finne meningen med livet slik også mange eremitter gjorde. Et stort ønske var at Gud skulle tale til ham, fortelle han sannheten så hans sjel kunne finne ro. Han fastet og ba. Sin første åpenbaring mottok han i ei hule i ørkenen. Da var han 40 år gammel.






Engelen Gabriel kom til ham og sa:
«O Muhammed, du er Allahs profet, forkynn.» Muhammed spør:
«Hva skal jeg forkynne? Gabriel svarer: «Tal om Allah, den allmektige som har skapt verden.» Allah er arabisk for ordet gud.

Opplevelsen grep ham veldig. Han ville at folk skulle få vite om det store under. Gud hadde talt til ham, Muhammed. Folk trodde ham ikke og gjorde narr av ham. Hans kristne kone sto last og brast med ham gjennom denne tida. Når han holdt på å gå til grunne av grubling og tvil, var det hun som ga hans sjel hvile.

Muhammed var monogam så lenge han var gift med Khadija. I 24 år var de gift. De fikk to sønner og fire døtre sammen. Sønnene døde i ung alder.

Av dette ser vi at Muhammed giftet seg med en kristen, kvinne, en sterk kvinne, en forretningskvinne. Han ble velstående gjennom henne. De elsket hverandre og levde i et monogamt forhold til hans elskede døde. Ikke noe i dette tilsier den behandling som kvinner i mange islamske stater må tåle. Tvertimot. Jeg er helt overbevist om at både hun og ham ville ha blitt sjokkerte over hvordan kvinner tvinges til å skjule seg, skjule sitt hår, må ha tillatelser av sine menn til alt de skal gjøre.

Det er ikke noe som tilsier at muslimer og kristne ikke skal kunne leve i fred med hverandre. Muhammed giftet seg med en kristen kvinne. Hun ville ha vridd seg i sin grav dersom hun visste hvordan muslimer utøver terror og dreper de som tilhører den trosretning hun en gang tilhørte.



1:1  I Allahs navn, den Nåderike, den Barmhjertige.

1:2  All lovprisning tilkommer (alene) Allah, verdenenes Herre,

1:3  den Nåderike, den Barmhjertige,

1:4  Dommedagens Hersker.

1:5  Deg (alene) tilber vi, og hos Deg (alene) søker vi hjelp.

1:6  Led oss på den rette vei,

1:7 veien til dem Du har vist Din nåde, ikke til dem som har pådratt seg (Din) vrede, og ikke de villfarnes.


Her ser jeg en barmhjertig gud. Verdenenenes herre. Her er det ingenting som tilsier drap på kristne, vold mot vantro, vold mot jøder. Ingenting. Ingen Sharia lover. Engelen Gabriel kom til Muhammed. Den samme engel som varslet om Marias bebudelse. Hvorfor skulle man ville drepe det folk profeten Jesus var født inn i.

En annen ting som slår meg er også at denne gud lot døtrene vokse opp. Den ene av dem førte Muhammeds slekt videre. Trolig viste hun hår, hadde myndighet og ville absolutt ha nektet at noen pisket henne. Jeg ser ikke for meg at hun dekket kroppen sin i heldekkende svarte plagg der det kun var mulig å se øynene hennes heller.



.
Vi lever i en fantastisk verden. Til alle tider har mennesker forsøkt å forklare denne og menneskenes tilstedeværelse i den, meningen med livet. Religioner har oppstått og gått under. I vår moderne virkelighet har jorda blitt liten Vi har alle blitt verdensborgere.

Mennesker står til krig mot hverandre. Terror, frykt. Vi må finne noe vi kan enes om på tvers av religion og tankemønstre. Kjærligheten. En sterk kraft mellom mennesker i god vilje. I den kan vi stå sammen. La oss gjøre det. Alle mennesker er født like, alle mennesker er født frie og alle mennesker har en plass i verden.

La mennesker gjøre menneskers arbeid, bistå hverandre i jordelivets traurigheter, så får vi la Gud gjøre Guds. Mennesker har ikke herredømme over liv og død.

I Gilgamesj, verdens første kjente epos mister Gilgamesj sin gode venn Enkidu til døden. Han drar ut på en reise for å få han tilbake. Han snakker med blant annet Noa, som selvfølgelig har et annet navn i fortellingen. Han får i oppgave å holde seg våken en viss lengde. Det klarer han ikke og han vinner derfor ikke over døden.

Nå står menneskeheten over for en pandemi. Et virus har angrepet alle land og nasjoner. Det er viktigere enn noen gang at vi evner å stå sammen, møte utfordringer sammen, gjøre verden god.






























Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli eldre


I disse Corona tilder er det tøffere enn noen gang. Dette viruset som fyker rundt og har eldre som sin offergruppe nummer en. Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver.

I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss.

Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi. Det til tross for at Corona flyter rundt og smitter gjennom usynlige dråper. Da må vi være forsiktige selvsagt, holde oss unna der det er mange mennesker. Det går jo enklest hvis vi ikke bor i byer, men kan ha det fredelig på mindre steder. Men uansett Korona skal vi ikke bli redde. Vi skal leve, ha det godt, kose oss hvert sekund. For det er i sekundene livet lever.




Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle.

Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel.

Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er det viktigste. Vi må holde oss sunne og friske mentalt også med Koronaspøkelset hengende i halen.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har alltid vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse selv når den skranter og det feiler oss alt mulig, for det gjør det jo.

Vi må bestemme oss for hva livet skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer.



Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.





Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.































Publisert Legg igjen en kommentar

Å ta vare på miljøet.






Mora mi var en mester i å ta vare på miljøet. Hun drev med det hele tida. Vi hadde ikke noe særlig med penger. Hun var hjemmeværende. Min far jobbet. Hun laget all mat fra bunnen. Hun strikket og sydde alle våre klær med unntak av min fars.

For å spare penger, benyttet hun opprekksgarn og stoff fra andres avlagte klær. Hun klippet opp, klippet på nytt. Hver kveld satt hun og strikket eller rakk opp garn. Etter at vi hadde lagt oss, satt hun ved symaskinen som gikk hele tida.

Hun kjøpte Burdajournalen hvert år der vi, når vi ble litt eldre, kunne ta ut mønstre til de klær vi ønsket oss. Jeg husker godt de første gangene jeg også fikk ta ut stoff. Det var til et bryllup det jeg skulle være brudepike. I syvende klasse fikk jeg ta ut et glitterstoff til julekjole og til to sommerkjoler. Hun kjøpte truser, strømpebukser og bomullsokker. Forøvrig sydde hun alt fra polvotter til vinterdresser. Hun var selvlært og meget skapende. Vi gikk i fine klær.

Hun sydde alle mine brors dresser. Julegaver til slekt og venner, var hjemmesydde. Det var pinlig at mine fettere og kusiner skulle få hjemmelagde klær. Det var ikke gøy med myke pakker.

Hun sydde dongeribukser. Da skaffet hun gamle bukser fra andre og klippet frigjorde merket. Det sydde hun inn i våre klær, ikke helt lovlig, men det tror jeg ikke hun hadde peiling på. Hun var en meget lovlydig kvinne som stemte AP hele sitt liv.

Hadde hun tatt et valg, hadde hun tatt et valg. Alle sa at vi var heldige og skrøt henne opp i skyene. Vi var måtelig fornøyde. Å stå på stoler i stoffer fulle av knappenåler var helt dagligdags.

Hun sydde klær til overhøring og konfirmasjon. Da var jeg meget kritisk. Vi tok ut stoff sammen. Jeg ville ha kjolen meget lårkort. Hun sydde den til slutt i den lengden jeg ville ha den, men med en diger oppbrett fordi hun var sikker på at jeg ville legge den ned så snart jeg hadde fått folks reaksjoner. Dessuten skulle ting vare. Vi vokste ut av klær. Det var eneste grunnen til å få nye.


Hun lappet og stoppet i villen sky så lenge det var fibrer igjen i materialet.


På grunn av den store oppbrettskanten nektet jeg å bruke kjolen. Det så ikke ut. Til overhøringa hadde hun sydd buksedress med tunika. Jeg brukte tunikaen som kjole. Min mot var rasende.

Den stakkars kremhvite kjolen, med gulltråder vevd inn i stoffet, ble aldri brukt av noen Hun tok den med til barnebarna da de grodde til, men selv ikke de ville bruke den.

Det ble selvsagt etterhvert en kamp, dette med klær, hjemmesydd og butikkjøpt. Jeg ville gå i butikker å shoppe som alle andre, ha penger. Kjøpe egne klær.

En dag hadde de t-skjorter til 10 kroner stykke på Domus. Da lønte det seg ikke å strikke akkurat. Broren min og jeg fikk tre hver.



Så fikk jeg gammelrosa bukser med sleng. Siste mote. Mamma var god til å sy slengbukser, men gammel rosa. Så fin jeg var.




Det endte med at jeg fikk et månedlig beløp som skulle holde til alt jeg trengte. Da lærte jeg pengers verdi. Jeg kjøpte ikke et klesplagg utenom det strengt nødvendige og lot min mor fortsette å sy klær til meg.

Det var hippi tid og moderne med litt av hvert man kunne finne i de eldres skuffer og skap, slenge omkring i hva som helst.

Mamma fikk barnebarn og fortsatte å sy. Svigermor kunne ikke sy, men hun kjøpte stoffer så deres klær var ikke alltid oppatsydd.





Mutteren fortsatt likevel å benytte alt. Bomullsokker ble slitt, men ikke toppen av dem. Et par sokker ble til ei fin brillebukse til barnebarna. God stretch og velstand. Ta vare på miljøet.

Det var jo flott, er jo flott.

Jeg må si at jeg er full av beundring for den kvinna, men jeg er glad og takknemlig hver dag for at jeg ikke må leve sånn. De ble skilt etter hvert mamma og pappa, Det var mye krangling gjennom min barndom. Da jeg var seksten, forlot han oss på ekte. Han hatet symaskina, roten til alt ondt, den som førte til at deres ekteskap havarerte. Mutteren elsket ham hele livet, et kjærlighet hat forhold. Jeg tenker på det når jeg sitter Macfast i datamaskinen, helt oppslukt med noe jeg driver med, glemmer tida som går. Man må også være tilstede for dem man elsker.

Vi må ta vare på miljøet. Det er et mylder av meninger om hvordan vi skal gjøre det. Ord er lett. Handling er ytterst krevende. Det mest fantastiske med vår tid er at vi har så mange hjelpemidler at vi i stor grad kan frigjøre energien mot interesser og skapende virksomhet i stedet for at den hele tida må rettes mot kjedelige rutineaktiviteter.

Som et skapende menneske er jeg utrolig glad for det. Hvis jeg skulle ha levd som mora mi, hadde jeg daua. På en måte gjorde hun det også, ikke fysisk, men i bitterhet, en bitterhet som det ble mitt lodd å svelge. HUn brukte meg som sin søppelkasse. Jeg ble en løvetannunge.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er diktjord.jpg