Downs,
voksne med Downs,
utviklingshemmede.
Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet.
Downs, hjertebarna. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket, men det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.
Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting.
Det dukker opp på de mest utrolige steder.
Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.
Verden er truet av en pandemi, et monstervirus som er farlig for alle. Han sitter i Oslo. Vi er i Råde. Han er permittert fra jobben og må holde seg i leiligheten. Vi frykter lock down. Da blir vi virkelig atskilt. Han mor døde nå, 94 år gammel. Nå er det bare oss tilbake. En times kjøretur, er i lengste laget når vi skal besøke våre nærmeste. Nå virker avstanden uendelig.
Downs, Heldigvis har han et hjem.
Vegard bor i et leilighetskompleks med en fellesleilighet som knytter flere boenheter sammen. Beboerne kjenner hverandre godt, noen helt fra de var unger.
Vår Vegard blir tatt vare på av personalet. Takk og lov, et flott personale som bryr seg om vår gutt, for det er det han er, en gutt i en voksen kropp.
Heldigvis organiserer de hverdagen slik at de er sammen i små grupper, spiser sammen og går på en daglig tur. Han slipper å oppleve seg alene.
Glede i hverdagen er viktig. Det er viktig for oss at vi tror han opplever det, får bevegelse og frisk luft.
Med de strenge tiltakene i Oslo nå i forbindelse med det muterte viruset, har dette endret seg.
Nå er de mye alene på rommet. Vi merker at han blir ensom. Det er svært begrenset hvor mye vi kan treffe ham. Han har begynt å forstå at det er en pandemi. Vegard har alltid vært redd for døden. Husk på kista, pleier han å si når han vil vi skal være forsiktige.
«Du skal aldri i kista», svarer jeg. «Skal jeg ikke», svarer han. Jeg svarer nei, det skal ikke vi heller. I hvert fall ikke på lenge. Så blir han fornøyd. Spørsmål om liv og død er for vanskelig, å forestille seg at man ikke skal ha eksistens. Nei, den kista får vi ta frem når det blir aktuelt.
Det er ei annerledes tid for oss alle.
For Vegard og oss, som bor så langt unna hverandre, kan det fort bli utfordrende i disse Corona tider. Heldigvis at han har hjemmet sitt som han elsker. Det er ikke noen selvfølge som vi fikk erfare for et år siden. Han, en mann med Downs, ble av Oslo kommune truet med inkassovarsel og utkastelse fra sitt hjem. Byråden sa at det aldri ville ha gått til utkastelse. Bydelen sier annerledes. Den som ikke betaler, ville på en oppgitt dato, ha blitt kastet ut.
Som jeg skrev den gangen, vi hadde aldri trodd at noe sånt ville være mulig. Vi trodde at vi levde i et samfunn som ville gjøre alt for å ta vare på sine svakeste, og vi fikk sjokk. Heldigvis snudde de. Gutten vår bor trygt, han vi elsker, han som gir mer enn noen andre, han som ikke kalkulerer, men tenker med hjertet. Han som har så mye å lære oss.
For vi kan aldri være trygge.
Det lærte vi, en lærepenge vi godt kunne ha vært for uten. Penger har makt. Jeg håper det kommer noe godt ut av dette viruset, at kanskje vi kan lære at det fins verdier viktigere enn penger.
En dag ringte Vegard sin bror i dyp fortvilelse.
Han hadde fått vite at det ikke blir noe av grandnevøens konfirmasjon på grunn av pandemien.
De to elsker hverandre dypere enn havets dybder, har dratt på ferie sammen fra den kommende konfirmanten var fire år.
Der har vi lagt arvepengene. Å dra på ferie sammen, bygge bånd slik at vår Vegard, gutten vi elsker, alltid skal ha familie.
Når de to er sammen, er grandonkel klatrestativ fortsatt. De kommuniserer på et dypere plan enn vi alltid forstår, og det er ingen som kan tillate seg det samme hos Vår Vegard som denne gutten hans, den første av grandungene.
Ja, han er glad i jentene også.
Jeg husker første gang vi hadde vesla med på familiefest, en årlig tradisjon som han elsker, gleder seg til hele året. Vi sto der, festen var i gang med leik og moro. Jeg sa han måtte gå og kose seg. «Nei, det kan jeg ikke», sa han. «Jeg må passe på ungen.» Så sto han der og holdt i barnevogna.
I dag kaller han henne vesle Ida, hun som heises opp i flaggstanga der på Katthult. Gutten, grandnevøren er selvsagt Emil. Selv tror jeg han er Alfred. De andre grandniesene har ingen navn utenom sine egne, forøvrig populært kalt ungen. Jeg er Kine Hellebust. Kjælenavnet er Kinebusten. Vår herlige Vegard.
Jeg skriver om flyt.
Jeg tenker at det er en egenskap for unger med Downs. De er i flyt. Når de ikke er det, har de en tendens til å være tilbaketrukket. Når Vår Vegard er begeistret, da gløder det. Han spiller skuespill for alt nytt personale og lurer alle til å tro at han ikke mestrer noe særlig. Han behersker ikke logisk tenkning på høyt nivå, men ellers er ikke fyren tapt bak en vogn.
Unga våre.
De som nå lever med denne pandemien. Han er sterk Vegard, og han er god til å sjalte oss ut, for vi stiller krav til ham, og det kan han godt klare seg uten dersom han ikke trenger oss til å fikse noe spesielt.
Det føles rart å sitte her så langt borte og vite at vi ingenting kan gjøre. Er han i en risikogruppe, en mann med Downs godt opp i 50 åra.
Det skjedde i 1963.
Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.
Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort. Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre.
Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet.
Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte.
På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.
Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.
Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse, skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. Jeg har lett etter det, men ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.
Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.
Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.
Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs.
Ingen anstrengelse var for mye.Hun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.
Lett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU. De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.
Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.
Hun sto alltid på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede.
Dersom noen hadde truet Vegard den gang hun ikke hadde vaskular demens, ville dette som skjedde på vår vakt aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet. Hun var ei mektig kvinne, en som fikk ting gjennom. Nå er hun død. Det er vi som tar oss av denne gutten.
En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene.
Hun hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.
Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for.
Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.
Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav. Slik mine svigerforeldre sa det til oss.
Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn for alltid vil ja et verdig liv.
. Verden er på mange måter en jungel. Jeg håper at de Koronautfordringer vi nå står overfor, vil lære oss til å sørge for våre svakeste, de som trenger hjelp til å klare seg, våre små søsken.
Psykisk utviklingshemmedes historie har vært dramatisk.
Ja, det skjedde i vår tid. Vi husker det. Da Vegard var gutt var den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.
Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive.
Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.Litt dorske.
Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble rabiat nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina.
Jeg var så heldig å få møte denne fyren.
Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.
Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pent, holde bordskikk. Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelen og skyter kjøttkaka rett i taket.
Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner. Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket. Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter.
Ung gutt ser på ung pike.
Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg.
Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos.
Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl.
Han har gjort det før. De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt?
Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.
Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.
Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn.
Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.
Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det.
Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.
Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.
Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene.
Jeg kjempet for min sjelevenn. Derfor skrev jeg dette.
Min sjelevenn ble truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt, slottet. Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elsker tett i tett.
Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser
I fjord vinter herjet det politiske Norge med de svakeste av de svake. Nå truer pandemien land og folk. Vi aner ikke hvor vi er om noen måneder.
La oss håpe at vi lærer å ta vare på hverandre på en bedre måte, sette mennesker før penger, gjøre det nødvendige, slå Sparetrolla i hue, la gresset være grønt for alle, alltid.
Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: «Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.»
Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens han lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det. Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.
De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.
.
Vegards mor slo knyttneven i de folk som påsto at gutten ikke kunne lære.
Som han lærte, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig.
Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall, de verste raserianfall, kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj.
Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.
I Vegards familie var det en voldsom organisering rundt denne villbassen som fløy omkring. De tok tørner.
Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: «Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.
Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert.
Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset. Jeg har blitt pedagog. Erfaringene fra denne tida la grunnlaget for mange av de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter. Mine erfaringer som løvetannbarn, den skrekkelige gjengvoldtekten som jeg fortrengte i over tretti år, gjorde trolig at jeg forsto hva som foregikk, hva vi kunne gjøre med det.
Alle kan lære.
Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske.
Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.
Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.
Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.
Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med.
Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.
Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg, slik vi alle gjør fra fødsel og død.
Ingen har lært meg så mye om pedagogikk som han. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter utfordringene.
Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis.
Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.
Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker svirret. Intergrering var i vinden. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving.
Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.
Hvorfor gjør de det? De lever meningsfulle liv.
Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne Vegards aviskurs, ble han så sint hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs.
Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort, den styrken han har, den fantastiske selvstendigheten. De fortjener at vi tar godt vare på dem alltid, stepper inn på det de ikke mestrer, og lærer av det de kan best av alle.
Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå.
Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot, en ekte hipster.
Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen.
Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet.
Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.
Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet.
Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til.
Vi kjenner det igjen i våre egne hoder.
Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.
Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungerer. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgssituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.
Barna i voksne kropper må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår.
Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.
Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.
Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.
Disse ungene våre trenger stabilt personale og folk som har peiling.
Det er en del gjennomtrekk. Grunnet korona og smittesituasjonen i Oslo, er han ikke så mye hos oss lenger. Vi er ikke hos han. Han er ikke så glad for å få besøk. Det er svært vesentlig athan bestemmer sjæl. Det er ikke alltid han vil snakke med oss. Det nye personalet har ikke alltid lært å kjenne denne luringen vår enda, alle skuespillene. De viser han respekt, tror på ham, at han må få bestemme sjæl.
Han reiste til syden med bolig en gang. Gutten svømmer som en fisk. Han hadde innbilt dem at han hadde vannskrekk, så de jobbet hele tida med å få ham til å vasse litt ut i vannet. Vi så det for oss og skrattlo.
Vi bor på det som før var barndomshytta til brødrene.
Vårt hus er bygd rundt hytta slik at Vegard skal føle at alt var der som hadde vært. Han elsker hytta si. Det er lite trolig om han får kommet hit på lenge. Han var her noen dager i jula. Tre uker hver sommer bor han hos oss, inkludert en ukes reise med grandnevø og grandnieser. I fjord gikk det ikke. Vi får håpe det blir mulig til sommeren.
Da Vegard ble truet med utkastelse for et år siden var han aldri klar over hvor alvorlig situasjonen var. Vi måtte beskytte han mot det da det ville ha gjort ham hysterisk. Hva vi skulle ha gjort hvis det virkelig hadde kommet til det skrittet, aner jeg ikke. Men han var på Rådhuset sammen med en kompis. De to fikk fortalt hva de ønsket seg, de fikk høre politikerne love at de skulle være trygge.
Stolt leverte han et brev han hadde skrevet til byråden.
Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser, dra på ferie der det er varmt å bade.
Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet.
Alternativ tekst.
BREV:
Kjære politikere, jeg vil ikke bi noe annet sted. Jeg trives der jeg bor, skriver Vegard i brevet som ble overrakt bystyret.
Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender i en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.
La oss slå armene om dem, ungene våre, de som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv. Barna som aldri blir voksne, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre.
Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Det er en spesiell reise å arve disse ungene den dagen foreldrene ikke kan lenger.
La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem. Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men vi kom et annet sted, og det er bra det også. Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen.
Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei. Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.De har noe som ingen andre har, sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.
Kjære dere alle
Dette er dypt tragisk.
kommunen vil trolig ikke ta tilbake sitt vedtak, dessverre betyr ikke enkeltmennesket noen verdens ting lengre.
Men vi – norges befolkning – kan hjelpe. Start en innsamling. Ikke la dette skje med den flotte mannen.
Solveig Søtorp: Takk for omsorg. Vi trenger det. Takk for forslaget. Dette som skjer rammer ikke bare Vår Vegard. Det rammer alle psykisk utviklingshemmede i Oslo. Han er den første de har truet med utkastelse, for han har ikke penger til å betale. Mange foreldre betaler husleia for ungene sine. Sånn kan det ikke fortsette. Vedtaket om gjengs leie må oppheves. Det er det vi nå må jobbe for. En advokat i NFU er på saka. Håper hun får resultater før fredag. Det er fristen for at saka sendes til namsretten. Takk for at du tok deg tid til å kommentere. Det betyr veldig mye i en vanskelig situasjon.
Hilsen Randi.
Dette er noe av det mest gripende, og verste, om ikke det aller verste som jeg som jeg noen gang har lest. Det gir meget god grunn til å stille spørsmål ved dem som styrer i dette landet, og ikke minst om hvordan de forvalter våre penger. Er det virkelig slik vi vil at våre verdier skal forvaltes, hvis ikke må vi snarest mulig få inn andre som kan forvalte dem på en måte som vi er tjent med. Jeg ønsker dere all mulig lykke til med det videre arbeidet med denne saken – få den på trykk i mediene.
Tor.
Tor Andersen: Takk for omtanke og kommentar. Vi er helt fortvila. Hva tenker politikerne når de fatter slike vedtak og ikke tar hensyn til hvor høy husleia er i Norge. Vi kan jo ikke frakte alle psykisk utviklingshemmede til Finmark der gjengs leie er billigere. En advokat i NFU arbeider med saken inn mot politikerne. Hun har dårlig tid. Klokka tikker sakte mot fredag. Takk for at du bryr deg.
Vennlig hilsen Randi.
Dette er rører meg, inni hjerteroten.❤️ Går det Ann,😢og gjøre slik. Mot ett, meneske, som etter loven, har rett på tilrettelagt, hjelp og oppfølging og ett verdig liv.❤️Send klage til fylkesmannen og kommunen. Dette går ikke Ann. Jeg heier på dere. ❤️stor klem fra Tanja.
Tanja Beate Skaug: Takk for at du viser omsorg og bryr deg. Vi fatter ikke at vi har kommet i en slik situasjon. Egentlig synes vi at vi burde motta en pokal for lang å tro tjeneste i stadige forsøk på å gjøre Vegards liv bedre. I stedet er vi nødt til å kjempe for at han i det hele tatt skal ha et liv. Takk igjen for ordene dine. De varmer.
Det ser ut som om vi går mot et kaldere samfunn. Hva går det av våre politikere, kan de bare neglisjere alt av vedtatte lover og regler, alt av normal medmenneskelighet og respekt for folk de er satt til å representere?
Antar at advokaten deres har protestert på vedtaket og da må vel saken settes på vent til protesten er behandlet? Men det er vel ikke sikkert Oslo kommune bryr seg om å følge slike regler hvis det ikke passer dem. Jeg håper saken løser seg for dokker og at gutten får beholde hjemmet sitt. Lykke til videre!
Olga. Nilsen: Takk for støtte. Jeg må ærlig talt si etter at jeg har fulgt denne gutten i alle disse årene, at noe sånt skulle kunne skje. VI er i sjokk og håper at noen nå tar hjertet sitt på seg. Igjen takk for at du bryr deg.
Det går ikke an, det er galt
Helt galt. Takk for at du sier det. Vi trenger å høre det. Takk for at du bryr deg.
Siv jensen,Erna Solberg …kor er dere…? Og ikkje minst KrF ,som seilte inn i regjering for og hjelpe akkurat desse ? E til og grine av…
Jeg har skrevet twittermeldinger til dem ved to anledninger. De vet. Nå gjelder det bare at de gjør noe med det. Svart meg har de ikke. Jeg kan ikke tenke meg at de vil ha på seg at slike fryktelige ting kan skje. Takk for at du bryr deg. Det setter vi stor pris på.
Som mor til en ung mann på 18, med autisme, så må jeg si at jeg er livredd for hva myndighetene driver med. Mitt eneste håp er at det norske folk forstår hva som skjer, og husker det ved neste valg.
Det er kanskje for seint for mange. De lever nå. Det er nå de ikke har penger. Jeg skjønner at du er engstelig. Jeg hadde aldri i mine levedager trodd at jeg skulle ha opplevd dette.
Dette er bare helt ufattelig grusomt. Jeg har jobbet på en bolig med flere enheter i mange år, og vet at økonomien deres ofte er meget anstrengt, sånn at foreldrene må trå til. Det gjør meg rasende å vite at Vegard og andre i hans situasjon blir behandlet på denne måten. Våre politikere sier at Norge er verdens beste land å bo i, men det er en grov overdrivelse. Jeg håper inderlig at noen med hodet og hjertet på rette plassen ordner opp i dette, og sørger for at både Vegard og de andre kan fortsette å bo i leilighetene sine, for ingen skal behandles på denne måten. 😞❤
Takk for din omsorg. Jeg kan rett og slett ikke fatte at våre politikere ha foretatt et slikt vedtak. Det må endres. Vi må kjempe for det. Takk igjen fordi du bryr deg.
Jeg er Mamma til ei jente på 23 år med autisme,tok datteren ut av bolig,hun var så glad for og komme hjem,det gjaldt medisiner,de økte uten mitt samtykke,vi var under nedtrapping grunnet store bivirkninger,nå er hun helt medisinfri og har det så godt,jeg har kommunen og politikere langt opp i halsen,bare kynisme,ønsker deg masse lykke til
Takk Line, Det er fryktelig at ikke våre unger kan møtes med den forståelse de har krav på og ut fra et menneskelig synspunkt burde få. Takk for din omsorg. Lykke til dere også.
Dette er ikke verdig Oslo kommune. Tjenestetilbudet forringes, mens gater og sentrum forskjønnes.
Ser at Erna og Siv sammen med regjeringen er nevnt ovenfor her… Vil bare gjøre oppmerksom på at dette er et kommunalt ansvar, og at her er det AP og MDG som viser sosialpolitikk i et rødgrønt bilde. Uten at det er rett å slå politisk mynt på en slik sak så må fakta være rett.
Håper at ting ordner seg for dere!
Takk for at du bryr deg. Du har helt rett. Det er helt utrolig. Jeg hadde aldri noensinne i mitt liv trodd at jeg skulle motta en tvangsbegjæring om utkastelse. Jeg er nesten helt tommelomsk av det fortsatt.
Kjære dere. Jeg vil ikke gå i detalj, men jeg jobber i en bolig i denne bydelen og er bekymret for mine egne beboere. Det dere opplever nå må være fryktelig, og jeg håper det ikke går så langt med noen av «mine».
Hvor ansvaret skal legges, hos bystyret, bydelen eller begge, er jeg ikke sikker på. Men jeg vil gjerne om Bydel Østensjø sine etiske retningsinjer. «B.R.E.R.». Som står for brukerorientering, redelighet, engasjement og respekt.
Mye tyder på at her er det langt mellom liv og lære.
Ønsker dere alt godt i denne saken, og at det også ordner seg for resten av Oslo’s psykisk utviklingshemmende som bor i kommunale boliger.
Takk for omsorg og takk for retningslinjene. Dem skal jeg bruke. Vi må stå sammen i denne kampen. Dette gjelder alle. Vi fikk vite i går at tvangsbegjæringen legges på vent for å se om NAV trår til. Det løser egentlig ikke noe, men Vår Vegard slipper unna i denne omgang. Takk for at du bryr deg.
Ubeskrivelig vondt å lese! Ubegripelig også at noen havner i en slik situasjon – i Norge 2019!
Innsamling? Gjerne med på det, men synes dette er noe politikerne bør rydde opp i, snart som mulig, helst i går…
Har nesten ikke ord, skammelig hele saken! Ønsker dere og alle andre det måtte gjelde masse lykke til!
Takk for omsorg. Ja, det er så ubegripelig. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle motta et slikt brev. Dette er en politiker sak. De har selv vedtatt dette. Nå må de snu seg om å omgjøre før det ender med katastrofe for mange som har det skikkelig vanskelig fra før. Jeg er så sint og så veldig glad for dere som sier støttende ord. Da føler vi oss ikke alene. Jeg vet at Vegard ville ha satt stor pris på det.
Dette opprørte meg såpass mye at jeg sendte byrådsleder Raymond Johansen ei lenke slik at han kan lese innlegget ditt. Håper det er greit. Raymond Johansen sier han vil jobbe for innbyggernes ve og vel, så da får han bare fikse dette. Det er det verste jeg har hørt i hele mitt liv. At et menneske med downs syndrom får brev om utkastelse er pinadø det mest umenneskelige jeg har hørt om. Jeg kommer til å gå ut av mitt gode skinn om det ikke ordner seg på en god måte.
Takk, Lisbeth. Veldig glad for at du gjorde det. Veldig glad for støttende ord. Dette gjelder så mange. Vi må håpe at politikerne snur i denne saken og gjør et nytt vedtak som ivaretar de svakeste av oss. Takk igjen. Ordene dine varmer, Lisbeth Storvik:
Jeg er i sjokk.
Burde ikke være det, for i mange år har de tatt fra de som har minst. Nå enda mer..
Det går bare ikke an.
Hva skal de gjøre de som ikke har noen til å snakke sin sak?
Det er ikke meningen at foreldre, bror, søster, familie ellers skal betale.
De har jo stått på barrikadene i alle år.
Kjempet for rettferdighet.
Det vi har nå, er jo en regjering som kjører hele landet på raua.
Vennlig hilsen Karin.
Krysser fingre for dere..
Takk Karin. Takk for omsorgsfulle ord. Det er byrådet i Oslo som har besluttet dette. Det må gå an å få dem til å ta fornuften fanget. Det er mitt håp, for jeg hadde aldri trodd at det noensinne skulle have et brev i postkassa mi der det står svart på hvitt at vår Vegard er truet med utkastelse. Takk igjen. KarinL Brendefur:
Det gjør meg ondt langt inni hjerterota å lese dette! Hva er det kommunen tenker på?? Leste et innlegg tidligere i uken om samme sak, en person som er autist hadde fått pålegg på husleie fra kr. 4200 til kr. 12000, hvor er det menneskelige, hva med de som sitter på toppene og godtar slike vedtak? De har ei månedslønn som vi trygdede har i året, så de slipper å engste seg for å bli satt på gaten! Skulle ønske de skulle fått prøvd det selv. Håper INDERLIG kommunen snur i denne saken også og tar vare på sine egne, ikke alle som kommer fra utlandet og får dekt både ditt og datt! Nå får det være nok, tenk å angripe forsvarsløse mennesker på denne måten, de burde skjemmes!
Toril Elsæther: Takk for ordene dine, omsorgen. Vi er fortvila. Bystyret må snu. Det burde ikke være vanskeligere enn det. Jeg hadde aldri noensinne trodd at vi skulle finne et brev i posten der det sto at Vår Vegard var truet av utkastelse.
Hvor blir det av vettet hos de som styrer! Behandle våre svakeste på en måte som ingensted hører hjemme. Jeg skjønner ikke at dette skal være lov i det hele tatt. Jeg trodde sosialdemokratiet sto for andre verdier enn dette! Sjokkerende! Mine tanker går til dere som står i dette nå <3
Wenche Bye: Takk for omsorg. Det betyr. Vi er utrolig slitne. Jeg hadde aldri i mine levedager innbilt meg at det faktisk skulle dette et brev ned i min postkasse som forkynte at Vår Vegard sto i fare for å bli kastet ut. Nå må politikerne ta hjertene på seg. Takk, Vi trenger alt vi kan få av varme tanker.
Fatter ikke at vi kan tillate ett samfunn å bli slik! Er det dette politikerne vil skal stå igjen etter dem, at de nærmest ønsker livet av dem de ikke ønsker? Er det grådigheten som bestemmer, skal vi ikke ta vare på hverandre lenger? Jeg blir oppgitt og sint, og har mest lyst til si noe stygt.
Jon Sætre Skagestad Benkestok: Jeg har bannet lenge. Takk for omsorg. Det betyr langt mer enn du noen gang kan fatte. Vi føler oss ganske alene om dette her. Hvor er pressen? NRK? disse ungene har ikke andre enn oss. Takk.
Hva er det som skjer………
Anonym: Spør du meg er verden blitt gal. Vi har visst et demokrati. Jeg tror jeg vil våge å påstå at ikke noe av dette er uttrykk for vanlige folks rettsoppfatning. Takk for at du spør, at du bryr deg. Det er det vi trenger aller mest nå. Takk
Ta kontakt m media – radio, tv og aviser Dette må fram i lyset slik at de rette personer tar ansvar Og den slags oppmerksomhet ønsker de IKKE
Anonym: Takk for tipset. Advokaten I NFH anbefalte oss å vente. Vi ble kontaktet av avisa i dag. Trolig kjører de en sak på det. Skal jobbe litt med det så det blir bra. Håper da historia flyr landet rundt. Dette går kka an. Takk for at du bryr deg, viser omsorg. Det betyr mer enn du aner.
Dette var sterk og gripende lesning. Nesten ikke til å tro. Måtte de ansvarlige i kommunen gå i seg selv og forstå at en slik handling grenser til det kriminelle. Et brudd på menneskeverdet. Håper det kan bli reforhandlet og at slike ting aldri mer kan skje i noen som helst sammenheng.
Jon Martin Øverby: Takk for de ordene. Det er akkurat sånn vi føler det. Hadde aldri trodd det ville være mulig at et slikt brev skulle dette ned i postkassa. Takk for omsorg og varme ord. Det betyr mer enn du aner.
hva med vår nye kristelige familie og barneminister. han bør jo kunne gripe inn? Ønsker dere alle lykke til videre.
Dette er jo det rene vandvid. Hva skjer likesom i verdens rikeste land, undskyld, rik på materielle goder men fattig på omsorg og forståelse for de som virkelig trenger dette 👍🏻
Hans Eilsø: Ja, det er for ille. Snakke store ord i festtaler, kan de. Det er ufattelig for meg at dette kunne skje. I stedet burde vi pårørende få takk og pokaler for alt vi stiller opp. I stedet må vi handtere ting som dette. Takk for at du bryr deg. Det betyr mye,
Dette er bare helt for jævlig (unnskyld språket)🤬😢. At det går an å behandle et menneske på den her måten er helt hjerterått. Skjerp dere, Oslo kommune!!!!
Føler så med dere, og det både dere og Vegard må gjennom. Krysser fingre for at noen tar til vettet og stopper dette. Klemmer og omtanke sendes fra meg 😍
Solfrid Edvardsen: Takk for at dere leser og engasjerer dere. Kanskje det kan bidra til at byrådet opplever et press. Jeg håper så mange som mulig gjør seg kjent med saken. Det er en sånn støtte for oss. Takk for varme og omsorg.
Det er på tide at funksjonshemmede får ta del i de goder samfunnet har. De er en glemmt gruppe som
skjules innom husets fire vegger det meste av døgnet.Kommunene skal tilse at de får ett tilbud.De følger ikke med denne gruppen i det heletatt.Private stiftelser ets. driver for egen profitt.
Krf,s Bollestad sa i sin tale i den nye regjeringa at alle skal høres og få den hjelp de trenger.
Nå kan hun få svare om de aller svakeste i samfunnet er medregnet.
Bodil Sende: Takk for ordene dine. Vi som har familiemedlemmer som dette, har en unge resten av livet. Vi burde få slippe slike tilleggsbelastninger. Takk for at du bryr deg. Det varmer.
Ta direkte kontakt med helsminister Bent Høie, han kan overprøve detet vedtaket. Men gjør det nå.
På lengre sikt må vi få til at mennesker som vegard fpr bo «gratis». de har null arbeidseven og burde derfor få bolig, strøm, forsikringer og penger til livsopphold. Da slipper man hele problemstillingen!
Nicolai: Takk for at du bryr deg. Et godt råd. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få tak i mannen. Jeg har forsøkt å nærme meg partilederne gjennom twitter. De har ikke svart og byrådet gjennom Raymond. Han har ikke svart. Nå venter vi på et hastevedtak i NAV. Bydel Østensjø har lagt begjæringen på vent til det. Men det løser ikke problemet. Takk for at du viser omsorg og kommer med ideer, innspill. Det trenger vi nå.
jeg har idag kontaktet Bård Hoksrud som er en gammel venn og gitt ham link til denne siden. Håper han kan formidle videre til Bollestad og eller Høie.
Nicolai: Jeg sier tusen takk. Kan ikke få takket deg nok for at du bryr deg og viser en slik omsorg i den situasjonen vi er i. Det betyr.
Jeg gråter med dere, dette skal ikke gå an!!! Jeg er selv mor til ei psykisk utviklingshemmet jente på 20 år, hun har 11 700 kr i måneden i husleie, har uføretrygd og ikke mye å leve for…Jeg får ondt i hjertet å lese om Vegard..Håper bare inderlig at alt ordner seg, klem:)
Sissel Kråkstad.: Takk for at du bryr deg. Det er helt fryktelig hvordan politikerne holder på. Akkurat som om vi pårørende ikke har nok fra før av. Ønsker dere all lykke til. Dette er en kamp. Vi må føre den for våre. Jeg håper bare at mange leser, mobiliserer, så politikerne forstår at sånn som dette kan vi ikke ha det.
Fikk følgende svar fra Bård Hokksrud: «Hei Nicolai skal prøve å følge opp dette. Men dette er vel egentlig en sak for Oslo kommune skal følge opp med Aina Stenersen i Oslo jeg 😊👍»
Så trist å lese. Det skjer her nord i landet også. Min sønn bodde hjemme i 27 år før han fikk plass i en omsorgsbolig. Nå etter bare 5 år vurderer jeg om han må flytte hjem igjen for han har snart ikke penger igjen å leve av. Hva skal man gjøre eller hva kan man gjøre.? Jeg blir så lei meg av å lese dette men ser også at vi er mange som opplever litt av det samme her. Klem fra nord. 😢❤️
Bodil Herseth: Det er helt fryktelig. Dette er en sak som gjelder alle ungene våre, de som hele livet må ha oss til å beskytte seg. De skulle være trygge på økonomien så de kan bo godt. Det er nok av andre utfordringer. Takk for at du bryr deg. Lykke til med utfordringene du har.
Jeg leste at Vegard tidligere hadde bostrøtte men at han ikke får dette lenger. Underlig at han ikke fortsatt får det? Bostøtte er et statlig tilskudd mens husleie styres av kommunen. Bostøtte skal de med lav inntekt kunne få. På husbankens side finner man oversikt over inntekst grenser etc og for Oslo er det egen tabell. Problemet er hvis han tjener mer enn grensene som er satt. (Som er lave synes jeg da)
Det er viktig å skille mellom stat og kommune her. Kommunene er de som bestemmer husleie og det er det politiske styret i kommunene som bestemmer husleie økning via sine forvaltnings selskap, enten boligbygg eller omsorgsbygg i Oslo . Og så kan man søke bostøtte – er det gjort? Usikker på hvem som kan hjelpe med å sende slike søknader- dere kan sikkert gjøre det dere også. Ferdige skjema finnes på huSbankens side.
Eller sosial støtte. (Nav)
Antar det er kommunen som både har ansvar for og kan bidra til at slik søknad sendes. Men hvilket kontor man skal henvende seg til vet jeg ikke. Har man ikke krav på en koordinator i kommunen?
Det vil jo være skrekkelig om løsninger finnes men ingen har pekt på de for dere? Kanskje advokaten kan ordne dette for dere?
Kommuner er ofte verre enn andre når det gjelder utkastelser og komme i dialog. Dessverre.
Håper det ordnet seg.
Tove Karlsen: Takk for at du bryr deg og stiller spørsmål. Vi har hatt en lang dialog med Østensjø bydel. Han får ingen støtter. Nå har vi søkt krisehjelp hos NAV, men det hjelper ikke. Husleieprisene i Oslo er høye. Derfor støtter ikke husbanken noe de tidligere gjorde da de hadde lavere lønn. Forså det de som kan.
En menneskerettsadvokat sa til meg: et samfunn som ikke tar vare på de svakeste, er ikke noe godt samfunn. Bedre kan det ikke sies. Dette er politikk! Nåværende regjering prioriterer de rikeste, andre får klare seg så godt som de kan
Bente Fløisand: Enig med deg. Et slikt samfunn vil jeg ikke være en del av. Takk for at du bryr deg.
Her er et utdrag fra husleieloven .mener at han skal ha krav på bostøtte om inntekten er lavere enn ca 20000 i bruprosjektet inntekt pr mnd. Bostøtten søkes via Boligkontoret i bydelen han tilhører. De kan hjelpe med å skrive søknaden. Mener de kan søke bostøtte selv om de bor i et bofellesskap bare de har egne kontrakter. Ønsker dere alt det beste
§ 4-3. Tilpassing til gjengs leie
Har leieforholdet vart i minst to år og seks måneder uten annen endring av leien enn den som kan kreves etter § 4-2, kan begge parter uten oppsigelse sette fram krav om at leien blir satt til gjengs leie på iverksettingstidspunktet ved utleie av liknende husrom på liknende avtalevilkår. Ved leiefastsetting etter første punktum skal det gjøres fradrag for den del av leieverdien som skyldes leierens forbedringer og innsats.
Tilpassing av leien etter første ledd kan tidligst settes i verk seks måneder etter at det er framsatt skriftlig krav om det, og tidligst ett år etter at tidligere endring av leien ble satt i verk.
Blir partene ikke enige om hva som er gjengs leie, kan hver av dem kreve at den blir fastsatt etter bestemmelsene i § 12-2.
Han har mistet retten til bostøtte. Det fikk han tidligere den gangen da husleia var langt lavere. Husbanken har ikke justert for de høye prisene i Oslo. Takk for gode øsnker. Det varmer. Og takk for at du bryr der. Anonym:
Bente: Ikke blandt politikk inni dette. Spesielt ikke ved å klandre regjeringenf or hva kommunene gjør. det er Ap, SV og MDG styrte Oslo som vil kaste ham ut.
Her handler det om å finne lølsninger for de som har et lite men viktig behov for tryghet og forutsigbarhet og som ikke kan kjemep for seg selv. Å bruke denne saken til å score billige (og feilaktige) politiske poenger er bare smålig.
Jeg skammer meg over hva våre politikere kan få seg til å gjøre. Dette kan vi ikke godta!Her må de ansvarlige våkne og gjøre det eneste riktige, nemlig å ta vare på Vegard og alle som bor i kommunale boliger og tilrettelegge så de får et godt og bekymringsløst liv. Det innebærer IKKE en husleieøkning de ikke makter, tvert i mot bør husleiene settes til et absolutt minimum.
Mariann J. Lillefuhr: Jeg er så enig. Takk for at du sier det. Det betyr så mye å få støtte i denne saken.
Helt forferdelig og skammelig.
Er også mange i kommunale leiligheter som sliter.
Feks ordinær husleie er ca.3000,å kommunen forlanger over 12000 pr. Mnd.
Trodde kommunale leiligheter var tiltenkt de vansklig stilte..
Man lever ikke,man eksistere kun etter at de begynte å indeksregulere husleiene.
Jeg håper iallefall av hele mitt hjerte at denne saken ordner seg til det possitive. 🙏
Anonym: Takk. Du har helt rett. Denne saken rammer mange mennesker, mange som lider under dette. De psykisk utviklingshemmede har ikke en gang en egen stemme. De er helt avhengige av sine pårørende for at noe skal skje. De pårørende har ført så mange kamper. Vi er så lei. Takk for at du bryr deg. Jeg skulle ønske vi kunne bli en bevegelse som forlanger rettigheter fpå alle de svakestes vegne. Takk for at du bryr deg, viser omsorg. Det betyr så mye.
HORRIBELT spør du meg… Dette skjærer meg dypt dypt inn i hjerterota. De stakkars uten egen stemme rammes ennå en gang, å hvem skal tale deres sak om ikke det er vi? Stå på… å takk for at du bryr deg.
Her må virkelig «noen» gå i skammekroken, ikke bare i 2 min men i lang evig tid!!
Hilsen ei som har vært så heldig å få jobbe med psykisk utviklingshemmede i mange år!
Bente Mong: Takk for fine ord som tenner ståpåviljen. Ja, det er så horribelt. Verken de eller vi skulle behøve å kjempe hele tida. Heldige er vi som får tilbringe tid med denne gullgruven av mennesker. De bærer i hvert fall hjertet sitt på seg. Myndighetene har noe å lære der. TAkk for omsorg. Det trenger vi.
Jeg trodde husleieloven skulle beskytte mot den slags, kommune eller ei?
Maria Heggeblom: Ja, det er bare helt utrolig. Jeg hadde aldri trodd dette skulle være mulig. Politikerne kan visst beslutte hva som helst. Vi har ingen rettigheter. Vi er så lei av å kjempe for at våre unger fra annerledeslandet skal ha det bra. Takk for at du bryr deg.
At ikke dem som styrer dette landet skammer seg nå, da har dem ikke lest retightene til dem det gjelder. Dem her retigheter dem også på lik linje som oss andre. Håper det ordner seg for dere og alle dem som trener hjelp, for penger har vi. Stå på.
Roger Moe: Takk for omsorg. Vi trenger det. Ja, jeg mener det skal være et fattig land, som ikke tar vare på sine svakeste. Vi er ikke et fattig lang, altså er det en forbrytelse som foregår uten at folk vet om det. Vi trenger at folk får vite. Takk for at du bryr deg.
Kjære dokke alle sammen. No er jo sikkert fristen ute vil eg tru. Eg kan ikkje fatte og begripe kva som skjer i samfunnet lenger.
Det seier seg sjølv at ein som har større utfordringar i livet enn dei fleste av oss, må ha eit fast område å forholde seg til, der ein trivast, nær til sine venner og kjende, Er det like dyre husleiger i heile området?
Håper det løyser seg til det beste for alle sammen. Det er fælt for han det gjeld, men eg er overbevisst om at de som er nær familie kjenner meir på redsel og utrygghet for framtida enn han sjølv gjer. Lykke til vidare
Vigdis: Takk for at du bryr deg. Vi har søkt Nav om krisehjelp. Tvangsbegjæringen er satt på vent til saken blir behandlet der i uke 8. En utsettelse, ingen visshet. Det løser ikke noe annet enn for Vår Vegars prekære situasjon, Vi står i usikkerhet. Han vet det ikke, men vi bekymrer oss for både dem som skal fjerne ham og alle oss andre. Vår Vegard blir ikke lett å fjerne. Jeg ville ikke vært den maktpersonen som skulle ha utført det. Igjen takk for omsorg.
Det er skremmende slik det har blitt! De rike blir rikere og fattige fattigere. Det er gjengs i helsenorge at økonomi teller framfor økonomi! Samfunnet blir bare kaldere, man skal ikke bry seg. Ser ut som politikerne bare tenker på seg selv! Blir bare så eitrene forbi…. Stå på! Du har mange i ryggen!
Randi: Takk, Randi. Jeg ønsker meg alt godtfolk i Norge i ryggen. Det er på tide at noen forteller våre folkevalgte at det ikke er greit. Noen må være de hemmede stemme. De kan ikke snakke for seg selv. Takk for at du bryr deg. Det varmer. Hilsen Randi. Navnesøstre vi da.
Trist trist at slikt skal skje. Det må være noen som kjører regelryttere og har glemt å være et undersøkende medmenneske. Har din bror en hjelpeverge. Tips ta det opp med Ivar Johansen i oslo kom.adm. Inga Marte Torkildsen er også ei dame som står på for de som ikke kan sloss forsinke rettigheter.
NAV må også endre noen regler vedr. De sårbare. Lykke til
Inger wærstad: Vi har kontakt med Ivar Johansen. Takk for at du bryr deg. Det betyr så mye for oss. Politikeren må ta tak i dette. Det håper vi at de snart gjør. Jeg må ærlig talt innrømme at jeg aldri hadde trodd at noe slikt skulle skje. Inkassovarsel til en psykisk utviklingshemmet mann. Det burde være noen grenser. Takk for at du viser omsorg.
Så trist lesing. Så flott at han har noen som kan kjempe for ham når hans mor er blitt så gammel. Flott at dere gir beskjed. Flere må få høre hvordan virkeligheten er for de svake i dagens Norge, et av verdens rikeste land. De som ikke kan kjempe selv blir holdt nede. Så hjerteløst. Takk for at du står på!! All støtte til deg og håper det blir en ordning!!!
Gørild: Takk for at du bryr deg. Det er helt forferdelig. Vi trenger varmende og støttende ord.
NAV har for lenge siden sluttet å bruke det lille vettet de har fått utlevert ovenfor de svakeste i samfunnet.
Det er likeledes hjerterått å se de røde med MDG fører FRP politikk av verste sort, da får en rett og slett stemme blankt. Vi har altså fått ett Norge som hiver folk rett ut på gata i tarvelighetens navn.
Sosialdemokratiet er med andre ord avskrevet av samtlige partier, velkommen til det nye Norge.
Anonym: Du har rett. Det er helt fryktelig. Vi kan ikke ha det sånn her i landet. Kan vi ikke la dette bli en kamp for nettopp det. Et samfunn som tar vare på de som ikke selv har en stemme. Takk for at du bryr deg. Det varmer.
Dette er trist lesing Randi. Det er godt Vegard har deg og Gorm som kjemper for ham. Har selv en sønn som skal inn i omsorgsbolig. Synes prisen der også er veldig høy, men det er hva kommunen skal ha. Det virker som om de skal tjene penger på de svakeste. Ser ut som om det er lik behandling enten det er rød eller blå side som styrer, dessverre.
Ønsker Vegard og dere lykke til i kampen.
En far
Anonym 2: Takk for omsorg. Takk for at du bryr deg. Ja, ta fra de svakeste. Hvor er Robin Hood når vi trenger ham. Dette er en kamp som ikke bare må gjelde Vår Vegard, men hele gjengen, Alle utviklingshemmede i Norge. Dagbladets papiravis plasserte Vår Vegard på side 8. Han burde ha stått på forsiden og fått midtsidene også. Neida, de har ingen stemme, er ikke viktige, skal gjemmes bort. Det jeg ønsker er at vi skal stå sammen for våre, hele Norge, for de er våres unger, de som flytter inn i voksne kropper og ikke kan klare seg selv. Hele Norge burde få vite hvordan de behandles. For som du sier, det gjelder alle steder. Politikerne leter etter penger og de unnslår seg ikke for å ta dem fra de svakeste. Lykke til. Håper han får det bra. Vi skal kjempe for at alle skal få det bra.
Jeg skjønner ikke helt hva dette dreier seg om. Er det slik at Raymond og hans folk vil at vi skal bli så opprørte over det det her trues med at vi skal bli rasende på regjeringen? Vel, det er ikke særlig vanskelig å bli rasende på denne regjeringen, men hvor langt vil Oslo kommune gå? Skal de kaste alle funksjonshemmede ut av hjemmene sine? Skal de fortsette å stille umulige krav og heller lage budsjetter som prioriterer sykkelveier? Hva er dette egentlig, ikke et arbeiderparti jeg kjenner i hvert fall.
Grete Randsborg Jenseg: Ikke jeg heller. Hadde aldri trodd at dette var mulig. Takk for at du bryr deg.
Skrivingen er utmerket, mange takk for å dele det på
denne bemerkelsesverdige bloggen.
Thank you.
For most recent news you have to go to see the web and on internet I found this website as a best web site for newest updates.|
Thank you Lindsey.
Hey I am so happy I found your website, I really found you by accident, while I was researching on Digg for something else, Anyhow I am here now and would just like to say thanks a lot for a incredible post and a all round entertaining blog (I also love the theme/design), I don’t have time to go through it all at the minute but I have book-marked it and also added your RSS feeds, so when I have time I will be back to read much more, Please do keep up the awesome b.|
Thank you. Your words make me so happy.
Hi! I just wanted to ask if you ever have any problems with hackers? My last blog (wordpress) was hacked and I ended up losing several weeks of hard work due to no data backup. Do you have any solutions to protect against hackers?|
I am sorry.
For most recent news you have to visit the web and on internet I found this website as a best web site for most recent updates.|
Thank you Agnes.
Unquestionably believe that which you said. Your favorite reason seemed to be on the internet the easiest thing to be aware of. I say to you, I certainly get irked while people think about worries that they plainly don’t know about. You managed to hit the nail upon the top and also defined out the whole thing without having side effect , people could take a signal. Will likely be back to get more. Thanks|
Thank you Billie. I appreciate your kind words.