Publisert Legg igjen en kommentar

Tidshavet bølger gjennom livet.



Vi var som en søskenflokk vi unga i blokka. Leken bølget hit og dit, intenst. I blant var det tøffe tak. Blokka var utstyrt med tilfluktsrom, en tung dør med slåe for på utsida. Jeg var så lita at jeg ikke rakk opp. En dag ble jeg narret. Vi skulle inn i tilfluktsrommet og hente sykler. Vi var flere jenter. Før jeg ante det hadde de stengt igjen døra. Lyset ble slukket. Jeg sto alene i et tilfluktsrom. Det var beksvart. Ikke et lysstreif.

Jeg ville ikke gråte, men jeg ropte og skrek, ba dem åpne. Det var latter, løpende føtter. Så var jeg alene. En fortvilet følelse. Alt jeg gråt og hylte. Ingen reaksjon fra noen. Til slutt sank jeg ned ved døra, bare satt der. Kjente på mørket, bekmørkt. Det er virkelig ingen grense for hvor mørkt det er når det ikke finnes et eneste lysstreif. Alt jeg kunne gjøre var å sitte der. Håpe. Jeg har ingen anelse om hvor lang tid det gikk. Ikke peiling. Tida stoppet på en måte å eksistere. Tida var. Den beveget seg ikke.

Slåa gikk opp. Lyset ble tent. Det var som om ei sol kom inn. Jeg lukket øynene for å beskytte dem. Hender grep etter meg. Jeg ble løftet opp, holdt rundt. Det var nabokjerringa. Hun lurte på om jeg hadde gjemt meg, om noen tilfeldigvis hadde lukket døra uten å vite at jeg var der. Jeg kunne ikke snakke. Stemmen hikstet så det var ikke mulig å få frem ord. Jeg gjemte ansiktet mot brystet hennes. De voksne snakket ord. Skulle finne ut av hva som hadde skjedd. Jeg visste hva som hadde skjedd. De hadde stengt meg inne og forlatt meg i stummende mørke, etterlatt meg der, mine venner.

Jeg aner ikke hva som skjedde etter det, har ingen minner om det. Men jeg tåler ikke å bli innestengt, og ikke komme ut. Hele meg går i panikk. Jeg har ingen voksen rasjonell måte å handtere det på. Panikken griper meg, så det er helt umulig. På en ferietur med familien som voksen kom vi inn i en fransk streik der de stengte veier med biler. Vi kom ingen steder. Jeg fikk slik panikk at det grenset til galskap.

Ei lita jente innestengt i et tilfluktsrom en gang. Det har konsekvenser langt ut over der og da. Det er ikke alltid folk tenker over det. Jeg er ikke nevneverdig glad i å befinne meg i mørket alene heller. Ute er det aldri helt mørkt. Himmellyset sørger for det. Nattsynet. Men der det ikke er tilgang til noe lys, er det sort. Tilfluktsrom er helt sorte når lyset går.

Når man har med mennesker å gjøre er det viktig å ha det i mente, alle de ting som kan ha skjedd folk som gjør at man ikke handler rasjonelt, som gjør det forklarlig. Ungene i oss forsvinner ikke. De følger med oss på livsveien. Opplevelsene de hadde, farger vårt indre liv for bestandig. Unger er det viktigste vi har. Så følsomme, avhengige av oss. Vi må ta vare på ungene våre, både de vi har rundt oss, og de vi bærer med oss i våre hjerter.

Forfattere . lar personer vokse ut av en fiksjon. Opplevelsene de trekkes gjennom må ære ekte, speile levd liv. Forfatterens speil og evner til å stille seg i andres sko, se andres perspektiv.

Jeg elsker å være rundt unger og jeg elsker å skrive bøker.









Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *