Publisert Legg igjen en kommentar

Poem, tårer av is











Denne kjærligheten,
så vanskelig å forstå.
Vi vil så gjerne ha den,
men vi kan ikke eie den,
vi kan bare gi den.
















Lille pike.
Å leike i glede,
være tilstede,
i barndommens rike,


i eventyrland,
der alt kan gå an.
Vær i lykka jenta mi,
Alltid.














Å male livet i et strøk.
Nei, det er ikke mulig.
Vi trenger mange strøk.
Alle vi møter må male med
Det er det vi gjør
vi mennesker
Vi er med og
maler hverandres bilder.
La oss male frihet til alle,
ulikheter og styrker.
beundre hverandres malerier,
som om vi var kunstnere
i en berømt utstilling.
ja, for det er det vi er,
jordas kunstverk,
malt ved våre hender.














Sola skjuler tidas drage
i sin varme fargeprakt.

Det er ikke rart det går
nådeløst fort,
når dragen
farer i vingers flukt.

Det går sakte også.
Ja, men det er bare
når dragen puster oss fulle
av kjedsomhetens dunster,
en drageillusjon

Men om du gjemmer deg
i tidslinjas lommer av moro.
Da kan du unnslippe
dragers hast.


























Lønn,
en brann i farger,
sprakende glitrende farger.
et eventyr i gull.
så mye liv i et sånt tre,
en intens livskraft.














Vi som bryter asfalt med hue,
som virker supertøffe,
later til å klare alt.
Nei, vi klarer ikke alt.
Vi gråter blod
rett i blodårene
uten at noen ser det.
Vi trenger så sårt til varme,
myke hender som holder rundt,
munner med myke stemmer,
øyne som ser oss.
Vi trenger mer varme
enn det er ild i et bål,
for vi har så mye frost i oss,
Så mange tårer av is.















Å veve sommerveier
av blomsterkranser,
lese eventyr
i et tyttebær;
møtes hud mot hud.
To par øyne
som speider
etter hjerters dybder.
Øyne er skapt
for å lese andres indre.
Ører er skapt
for å høre andres ord.
la oss sanse hverandre,
til glede og liv,
ikke til dritt.
Jorda er ingen søppelkasse.





*











Å klatre ned i det ukjente,
det som ligger
under jordalaget,
alle huler en kan vandre i,
de menneskeskapte,
de naturskapte.
De menneskeskapte ville
ha noe fra jorda,
stjele dens skatter.
jeg håper fjellet likte å gi.

























Hver celle danser
i glade kropper,
hvert menneske danser
på glade jorda,
Tårer gråter
i kroppers smerte,
mennesker dør
i vold og tvang,
Ingen celler
kan virkelig danse
som holdes nede
der slaveriets
mørke toner
skaper ondskapens
smertefulle sang.















Bind meg nåtid
av en fortidstråd
som jeg kan veve
fremtid av.
Også midt i nåtida
sitter jeg og digger
hele verden
mens jeg vever
fremtida alldeles
ekstraordinær.




























Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *