Kapittel 8, kistepakta.



”Alle turister som var her da lampa falt, er sjekket ut”, sa Gailio. I et hus fant vi en selvmorder og et avskjedsbrev. Lampa beskrives som en hevn over Konglomeratets lovpolitikk. Ikke alle er fornøyde med at vi holder oss strengt til Planen. Du kunne ha blitt et offer for tilfeldig galskap. Det forklarer hvorfor familien din, og Skrolle, ble utspurt om hvor du befant deg.” Ordene sank langsomt inn. Tilfeldigheter var et spill mellom flaks og uflaks. Jeg ville begynne treninga med det samme. Det var mitt liv. Aldri mer skulle jeg bli et offer for tilfeldighetenes spill. 

”Først må vi planlegge jordferda, en verdig farvelseremoni.” Ordene slo meg i hjertet. Det fantes umiddelbare plikter ved noens død. Jeg hadde ikke skjenket dem en tanke. Mamma og pappa i Klosterdalen. Søstrene med familier i Voksteren. Skrolle. Det var umulig. ”Siden vi melder deg død, kan du ikke reise til jordferdsseremonier i Liljedalen.” Jeg kunne ikke tro at han sa det. Mine søstre med familier, min beste venn. Selvsagt måtte jeg dit. Ingen av dem skulle møte sort muld uten meg. Vi kunne alltids finne på ei ulykke jeg kunne omkomme i når det hele var over. ”Hvis du drar dit, vil du være i fare.” Det brydde meg ikke. Jeg ville være veldig synlig. De skyldige kunne bare komme. Jeg skulle slå tilbake. ”At du erklæres død, er et mestertrekk. Hadde det vært trygt for deg, skulle jeg ha flydd deg dit på timen. Å få seg selv drept løser ingenting. Vi arrangerer jordferda her samtidig som vi inkluderer dine kjære i minnestunden. De ville ønske seg rettferdighet. Slik kan de få det.”

”Nei!”

 ”Dine søstre hadde svigerfamilier. De fortjener en mulighet til å begrave sine døde. Hvis ikke, kunne vi ha funnet på et påskudd for å frakte dem hit.” Følelsene skubbet til ordene. Kalkulerende og kalde ord. ”Det er morderne som er de kalde og kalkulerende. Ord er substansløse til de fylles av handling. Vi planlegger kun for å hanke inn gjerningsmennene. Det skal vi greie.” Hjernen forsto det. Tankene visste at det var klokt. ”Rhettfinn vil gi deg en ny identitet.” 

”Nei, når jeg er klar, vil jeg komme med mitt eget navn i hendene.”

”Men det vil ikke være særlig smart. Vi gir deg en unik mulighet her, Reikin.” 

Jeg resignerte. Så for meg en tom jordferdseremoni. Vi kjente ingen her. ”Alle i Klosterdalen vil garantert ønske å delta. Du er kistebærer. Din far var kistevokter. Dere er og var betydningsfulle personer i vårt samfunn.” Jeg forbannet hele kistepakta, men jeg sa det ikke. ”Reikin, det er kanskje fryktelig at jeg sier dette nå, men du forstår at det som har skjedd kan skyldes kista, kistepakta og at du er kistebærer?”

”Hvorfor?” hvisket jeg.

”Jeg fortalte deg at kistene ble laget av de syv som et bidrag til å nå verdensmålet.”

”Ei jord gjennomtrengt av kjærlighet”, sa jeg. 

”Ja, og som et middel til å sørge for at vi denne gangen skulle lykkes. Alt for mange ganger har vi mislyktes. Krefter som vil hindre oss i å nå verdensmålet, vil stå i mot oss. De vil særlig forsøke å stoppe kistebærere, for de får hjelp til å møte fremtidas utfordringer. Det er det pakta går ut på.”

”Drap er ingen hjelp. Hvordan skal det da bli til hjelp.”

”Kistevoktere og kisteverger skal nettopp sørge for at kistebærere er beskyttet og kan tre inn i sin tid som ressurser. Jeg har ikke lyktes.” Min far hadde heller ikke det. Nå var han død. 

Jeg klamret meg til en form for vett, mens Gailio fortalte meg om Klosterdalens ritualer ved død. Det var totalt forskjellig fra hvordan vi gjorde det hjemme. Hjemme, et smertebefengt ord. Huset i Liljedalen kunne aldri bli hjem mer. 

Jeg lukket øynene. Orket ikke. ”Kan vi la rådet ta ansvaret for gjennomføringa i henhold til våre skikker,” sa Gailio. ”Det vil spare deg for smerten ved å organisere.” Med apatisk overgivelse sa jeg ja. ”Når det gjelder huset… Du er selvfølgelig velkommen til å bo hos oss så lenge du vil. Det er bare hyggelig. Hvis du foretrekker det, kan du bli på hotellet. Trenger du medisinsk bistand kan jeg ta kontakt med Hells, han du snakket med i går, eller Sunon hvis du heller vil det? Sunon er vår helseråd.” Han kunne glemme det. Jeg skulle ikke snakke med noen, men jeg skulle trene. Raskere enn den hurtigste antilope skulle jeg innhente min skjebne. ”Arina tilgir meg aldri hvis jeg overser dine behov.” 

”Jeg vil ikke ha hjelp.” Tårene sto i øynene. Forsmedelig! Han reiste seg for å komme. Jeg viftet avvergende med armen. Ingenting skulle få knuse den skjøre viljen jeg plantet i bakken. Kun den ga meg grunn til å puste. ”Reikin du må forstå at vi er bekymret for deg.” Jeg var også bekymret. I livet fantes det død, et ufattelig pek. Umulige livsbetingelser. Den Gamle, refleksjoner, filosofiske betraktninger, ord og logikk. Ikke noe av det hadde substans. Substansen lå i levde sekunder. Mer var det ikke. 

Ut på ettermiddagen gikk vi til huset mitt. Det lå nederst i en liten daltunge ved et tjern omsluttet av skog med terrasse og en opparbeidet hage. Ei elv rant gjennom dalen fra fjellene og endte i vannet. Jeg ble stående innenfor veggene og pustet inn atmosfæren, en beskyttende hinne. Jeg ville bli her. Når jeg først måtte være alene, var dette stedet å befinne seg. Et hjem. 

Egentlig var dette dagen da Gailio hadde invitert til fest hjemme hos seg for at jeg skulle bli bedre kjent. Viktige personer skulle ha innfunnet seg der. De skulle ha fortalt meg om kista, kistepakta. Jeg ønsket at pappa aldri hadde vist meg den kista. Tårene strømmet. 

Gailio hadde invitert Livia til den festen. Drømmen om stille landsbyidyll hadde lokket. Han hadde foreslått pilespill. Jeg hadde sagt at han kunne glemme det. Livia hadde ikke skullet  bivåne hvordan jeg ble knust i darts. Han hadde lovet å gjemme hver eneste pil og dartsplata med. Her satt jeg. Alene, virkelig alene. Ingenting ville noensinne bli det samme igjen.

Tida tok ingen pause. Sekunder klamret seg til bobla av evighet like iherdige som arbeidsmaur. I dem lå sannheten som et skyggefullt spøkelse og forlangte plass. Daglig, og på forskjellige tidspunkt, kom Arina og Gailio for å hale meg inn i tidshjulets ustoppelige gang. Der var det klær, sko informasjon og beslutninger. 

Rhettfinn Granly, lederen for verdensrådet, insisterte på å treffe meg før seremonien. Jeg nektet. Lederen for verdensrådet kom alltid fra Konglomeratet. Han ble født inn i rollen. I alle andre verdensdeler ble man valgt inn i viktige posisjoner. Slik var det ikke i Konglomeratet. Han kunne være så mektig han bare ville. Det kom ikke på tale å treffe noen. Folk fra Konglomeratet satt i råd og utvalg over hele verden. Makta befant seg på denne plassen. Det var urettferdig. Derfor protesterte folk. De hadde rett og slett en grunn til å protestere.

Arina presenterte meg for Ordelia, husholderen. Gailio presenterte meg for Grolin, gartneren. De kom og var mange timer daglig, men de forstyrret meg ikke. Det var knapt merkbart at de var her. Jeg hadde spurt Gailio om jeg kunne få treffe andre kistebærere. Det gikk ikke. Kistebærere var sjeldne folk.

 Likevel hadde de et kistevergekorps som kontinuerlig sto klare til å veilede å ta vare på oss. Ikke noe av dette var til å fatte. Det var to hundre år siden det hadde vært en kistebærer i Konglomeratet, en ufattelig mengde år. Hele kistepakta var noe stort nonsens. Det kunne gå mellom hundre- og tusen år for hver gang en kistebærer ble født.

Kista var en form for bok som skulle la seg lese når jeg var moden for det. Hvordan en metallkiste kunne forvandle seg til ei bok, skulle jeg ha likt å vite. Gailio kunne heller ikke svare på hvordan det foregikk. Sånn var det Ferdig med det. Kista sto på ei hylle over et skap i stua. Noen hadde plassert den der. Jeg glante sint på den.

Minnestunden var planlagt ved kilden, min kilde. Det føltes som om den var min. Jeg hadde sett den fra jeg var et lite knøtt. Med apatisk overgivelse kledde jeg meg i klær som Arina hadde lagt frem med omsorgsfull bekymring, ei fantastisk kvinne. Snart skulle jeg begynne å trene. Så kunne livet spille rullet. 

Fyren fra legendene, Reinulf, hadde kommet til Klosterdalen med vissheten om verdens fall på sine skuldre. Tida hadde nådd meg igjen. Jeg skulle gå dit med min personlige tragedie risset inn i nervesystemet. Et siste farvel jeg ikke var klar for, som jeg aldri kunne bli klar for. Skjebnen spurte ikke om sånt. 

Arina, Gailio, Jinjin og Vergin ventet utenfor. Det var langt å gå, en prosesjonsvei for livets store anledninger. Inne i byen var det underlig folketomt. Gailio åpnet ei dør inn til en veggfasade som ledet til en naturlig hule. Jeg var fløyel og manet. Fargerike krystaller skapte vibrasjoner i magen. Her hadde Reinulf vandret. 

”Er virkelig ingenting endret, Gailio?” Lyset virket naturlig som om det skimret inn utenfra.  

”Ikke en stein.” Følget mitt beveget seg raskt. Ikke jeg. Jeg stoppet opp, sto helt stille.  Reinulf hadde berørt steinene. Jeg så ham for meg, kunne kjenne følelsene i ham. Død og sannhet ventet på den andre siden. Jeg ristet på hodet, måtte klarne det. 

Reinulf hadde hatt det så ille at det ikke var mulig å sette ord på det. Jeg skulle begrave mine døde. Han hadde funnet et paradis her i dalene. Herfra var verden blitt bygd opp igjen. Handa mi strøk over krystallene, en rød krystall. Tårer samlet seg i øynene. 

Jeg gikk videre. Tråkket skritt på skritt. Jeg kom til ei grotte. Gailio ventet. Stalagmitter og stalaktitter snodde seg fra gulv til tak. Jeg gjorde tegn til at Gailio skulle gå videre. Her hadde Reinulf sunket sammen og søkt helbredelse i former og fargeklang. Det gule håret hadde flommet utover hulegulvet. Han hadde mistet alt, absolutt alt. Helt alene hadde han kommet hit. Jeg var helt alene.

 Formene her inne hadde ingen lukt, ingen smerte, bare former skjønnheten kunne dvele i. Et utspring for kjærlighet, en sildrende kilde. Den ga meg ro, hadde gitt Reinulf ro. Reinulf hadde mistet alle sine. Han hadde ønsket seg hevn, men verden hadde falt sammen. Hele menneskeheten var blitt rammet. Ingen hadde sluppet fri. Hevn hadde vært meningsløst. 

Det hadde vært en seremoni her. Ingen hadde fortalt meg om det, men jeg visste det likevel. Her hadde Reinulf tatt et farvel med det som hadde vært. Han hadde avlagt et løfte om å bygge verden opp igjen, et urealistisk løfte. 

Han hadde vært virkelig alene. Klosterdalen var her. Jeg var ikke alene. Kjærligheten. Jeg ble ett med den, ett med dem som var gått bort. Alt vi hadde vært for hverandre. Sorgtåken lå utenfor. I den var det sannhet, en brutal virkelighet. Jeg befant meg i en illusjon. Tårer. Mine foreldres kjærlighet. De prøvde å fortelle meg noe. Sansene mine lyttet. Slik hadde det vært for Reinulf også. Jeg visste det. Skjønnheten fordrev den knugende hevnlysten. Kjærligheten krevde plass. Tilgivelse og forsoning. 

Håp! Hevn hørte ikke hjemme her. Jeg ville ha hevn, men hjertet trengte å hvile i kjærlighet. Hevntørsten ville rive det i stykker, gjøre meg mindre enn en blodsugende mygg. Fred. Jeg trengte ro til å forsone meg med min families skjebne. Reinulf hadde blitt tvunget til å forsone seg med sin, hadde tålt sult og fornedrelse. De blå øynene hans så tunge av smerte, et drømmesyn, med et håp i dypet. Våre skjebner kunne ikke sammenlignes. Han hadde hatt det mye verre. 

Min familie hadde reist til en verden der jeg ikke kunne følge dem. Loven var brutt, en lov som var laget for å fremme kjærlighet i god vilje. Reinulf hadde bevart sin evne til kjærlighet, klamret seg fast til den som et mantra. I hula her, kunne jeg kjenne et streif av hans indre som om hans hjerte lå åpent for meg. Jeg ville være en kjærlighetens tjener, slik han hadde vært det. 

Håpet var gjennomhugget av ondskapens sverd. Mitt sverd skulle være kjærligheten. Troen var tilskitnet av vold. Mitt skjold skulle vaske den ren. Hevn ville gjøre spiralen videre og dypere. Sannhet, skjønnhet og godhet, tre grunnpilarer som skulle gjenopprettes. De syv hadde forstått det. Loven ble utarbeidet og Konglomeratet grunnlagt. 

Reinulf hadde begravd sine kjære her. Det stemte ikke. Han hadde kommet alene. Legenden var helt klar. Han hadde kommet alene med all verdens smerte på sine skuldre. Syv drømmeskikkelser rundt en kilde. Drømmespinn bygde ingen verden. Herfra ble kistepakta opprettet så den skulle bli til hjelp for utvalgte mennesker. Jammen skulle jeg si deg hjelp. Jeg ville ikke være en av dem. Her og nå visste jeg at jeg måtte.

Hevnlysten satte seg heftig til motverge. Jeg ville kaste kista   ned i et bunnløst juv, gjerne med hav over. Iltre fremstøt mot hjertet, slet i sårene. Ikke noe av dette var fornuftig. Hevntørsten nektet å legge seg flat for en ideell tanke. Hevn ville ikke gjøre ære på dem som hadde forlatt meg. Mannen jeg strebet mot å bli, ville gjøre det. På denne dagen skulle jeg være som ham. Senere kunne hevntørsten slite meg i stykker som et åtseldyr, og slenge meg på hatets dynge. Jeg var ikke Reinulf. Heldigvis!

 Føttene mine ønsket seg videre. Jeg lot dem gå. Ved utgangen ventet følge mitt. 

”Går det bra?” spurte Gailio. Jeg nikket og myste mot det sterke sollyset. Her hadde Reinulf stått og latt seg fylle med solvarme. Arinas grønne øyne var fylt med tårer. Slekter kom og gikk. Sola var evig. Et stille tjern. Fisker spratt og lekte i gyllent glitter. Liv. Formene i fjellhula var døde, dødens skjønnhet uforstyrret av menneskelige lidenskaper.

 Ved bredden av tjernet lå en robåt. Vi gikk om bord. Gailio rodde oss over. På den første dagen hadde Reinulf svømt i det vannet. På mitt indre øye så jeg ham gjøre det. Mennesker sto forsamlet på den andre bredden. Vi steg ut. En menneskeskapt portal slynget seg opp til platået. Jeg gikk først med Gailio og Arina hakk i hel.

 Kildevann strømmet ut av jorda og rant ned mot innsjøen. Lyden av skritt, bak oss, ble stadig sterkere i det folk sluttet seg til. Øverst i portalen sto Livia og Kobin med hver sin bukett hvite blomster. Livia ga meg sin, klemte meg, strøk leppene forsiktig over mine i en myk varm gest. Jeg rødmet ikke. Den indre søyla var sterk som fjellet jeg hadde forlatt. 

Håret hennes skinte i sola. Kjolen var hvit og skjørtet falt i myke folder ned til bakken. Rundt livet hadde hun et rødt bånd. Rundt halsgropen hang et smykke, en rød rubin, et symbol, en tåre av medlidenhet. Kvinnene var kledd som Livia, seremoniklær ved død. Jeg kjente smaken av blod i det jeg beit meg i tunga. 

Vi menn var kledd i hvite dresser, hvite sko og røde slips. Hvitt, et symbol på den ultimate ærlighet og renhet der uoverensstemmelser og løgn var lagt bi. Kobin omfavnet meg med et lett dunk i ryggen. I Liljedalen ville alle ha båret sort. 

Tvillingene gikk til side. Kilden bredte seg ut. I drømme hadde jeg sett den. Nå var jeg her. Farger glitret og spant i en gyllen dans mellom sol og vann. Regnbuens farger forente seg med søyla der inne. Jord, luft, ild og vann, en pulserende gjennomstrømmende energi. Jeg rettet nakken, snuste inn duften av blomster og kjente meg intenst levende. Gailios ord. Legenden. Børen han bar – arven – jorda, ødelagt og istykkerbrutt, martret hans indre. Reinulfs bør. Kilden ga meg noe tilbake. Håp! Det var alt jeg trengte.

Tolv menn i seremoniklær sto i kildens forkant med en hvit lilje i handa. Rådet. Jeg kjente igjen Skjolti, sikkerhetsråden, den eneste av dem jeg hadde snakket med. En etter en ga de meg liljer. En hvit lilje, et symbol på renhet. Lederen, Rhettfinn Granly, kom til sist. Jeg skulle bli borger av Konglomeratet og dele rettigheter og plikter med dem. 

Rhettfinn gikk mot kilden. Skjeftet på seremonisverdet glitret. Han stirret inn i vannsøylen. Kappa var hvit som snø. Langsomt vendte han seg mot oss, mot meg. Han hadde et rødt bånd rundt livet. Hvitt og rødt. Kjærlighetens rene kraft befridd fra ethvert begjær. Han talte i billedrike farvelord som levendegjorde mine nærmeste for alle frammøtte.  

Han avsluttet slik: ”Reikin Jernstein har kommet til Klosterdalen fordi han tilhører Kildevokterne og er medlem av Kildeordenen. Han er kistebærer av Voksteren og således en arvtager av de syv. Vi som er samlet her, vil du skal vite at vi føler med deg i sorgen. Hvor ille du har det, kan vi knapt fatte. Vit at vi er hos deg og vil støtte deg. Med alle Konglomeratets tilgjengelige ressurser vil vi bidra til at de ansvarlige stilles til ansvar.” 

Han tok en pause. De karamellfargede øynene minnet om Skrolles. Jeg beit meg i leppa. Skrolle! Ett for aldri mer. ”Dette er en dag for sorg. Vi kan ikke bære den for deg, men vi vil dele den med deg. De som ønsker det, inviteres til å gå spissrotgangen med oss. Måtte de hvite liljer rense din sorg og gjøre den ren så din fremtidstro kan bli sterk. Måtte kildens klare vann la sin kjærlighet strømme og rense ditt hjerte så du kan finne styrke og fred. Måtte kildens øye gi deg håp så du kan bevare din indre søyle i dens navn.” 

Han kom mot meg, grep begge mine hender. Rundt det mørke håret hadde han et gult bånd. Jeg angret på at jeg hadde nektet å snakke med mannen. ”Vil du?” 

Kun jeg hørte spørsmålet. Han var ti centimeter lavere enn meg. Jeg ville! Til Gailio hadde jeg sagt at det ikke kom på tale. Jeg gikk til kilden. Vannet trakk seg sammen. Vann, luft og sol svingte tryllestaven sammen. Farger glitret og spant. Et øye, eksakt likt min forestilling om den Gamles blikk, formet seg i kildens senter. Dets substans var kjærlighet. Bilder passerte revy på netthinna. De minnet om dem jeg hadde sett da Gailio fortalte om opprettelsen av Konglomeratet. Reinulf, de seks som hadde kommet, alt de hadde sett. I fargene lå det håp. I øyet så jeg troen på at vi ville lykkes. Det fantes ingen tvil om hva jeg skulle si. Ordene strømmet lett. De berørte Reinulf, legenden, kilden og fjellets glitrende juveler. Takksigelser til hver og en av dem som hadde støttet meg. Om sorgen og savnet, kunne jeg ikke snakke, men jeg kunne fortelle om dem jeg hadde vært så heldig å få vokse opp sammen med.  

”De skyldige skal stilles til ansvar,” sa jeg. ”Ikke som hevn men, fordi de ved sine handlinger har tilskitnet den kjærlighet loven søker oppfylt. Jeg vil ikke hvile før den urett de har begått er bøtt.” Jeg ante ikke hvor jeg fikk ordene fra. ”Kjærlighet skal gjennomrisle jorda, som ei levende elv skapt av våre handlinger, våre valg. I de mange kjærlighetsfylte sekunder vi delte, skal jeg, og dem jeg har mistet, for alltid være ett slik jeg også fra nå av vil være ett med dere. I det ligger er håp for en helbredet fremtid. Takk!” 

Jeg bøyde hodet. På innsida var jeg hypersensitiv som om jeg hadde mistet skjelettet og besto av luft alene, som en ballong som kunne flyte av sted. Gailio og Livia kom opp på hver sin side av meg. Jeg hentet krefter så jeg kunne gå videre. Blikket til Gailio møtte mitt, en oase å hvile i. Livias hand. Et kort øyeblikk tvinnet vi hender. Tårene rant fritt. Jeg så ingen grunn til å stoppe dem. De var en renselse. 

Det var tid for spissrotgangen. I følge Gailio var det et uttrykk hentet fra verden før katastrofen. De syv adopterte det fordi man etter å ha gått opp og ned alle trappene til Knattefjellet følte seg like mørbanket som om tusen stokker hadde slått løs på hud og muskler. Slik ville de sørgende bli klare for å ta fatt på sitt liv igjen. Jeg ville aldri bli klar.

Rhettfinn stilte seg foran meg med svetteperler i ansiktet. Ei hvit skjorte under en grønn vest klistret seg til kroppen hans. På innsida skaket jeg av frost. Han spilte på noe som måtte være ei fløyte, et stort harpelignende musikkinstrument som han blåste inn i. Jeg hadde aldri sett noe lignende. Han ledet an i en prosesjon som gikk til en åpnet port i fjellet. Klagende toner fløt gjennom dalen. En spiraltrapp slynget seg oppover. En uendelighet av tid og trinn passerte. Mine foreldre var kun aske i to urner. 

Jinjin og Vergin hadde gått hjem. Barn gikk ikke spissrotgangen. Virkeligheten sluttet på et tidspunkt å eksistere. Pust, liv, stemmer og kropp var nå kun aske i to urner. Alt jeg så var føtter. Frukten av mine foreldres liv ville aldri bli borte. Den ville stige ut av asken. Jeg skulle vite og plukke den. Rhettfinn spilte uavbrutt. Det var ubegripelig hvordan han greide det.  

Platået fyltes opp av voksne mennesker, en krets av pust, svette og levende knokler. Gailio gjorde tegn. Jeg var rede. Asken kunne fare for vind og fjell. Mine foreldre ville alltid være hos meg. Våre hjerter klang sammen i en felles harmoni. Reinulf hadde forstått det. Jeg forsto det samme som ham. Alle sang. Jeg sang med i de enkle ordene.

Solfylt himmel
Stjernevrimmel
Månelys mot sorte fjell
Svalers vinger
Duer bringer
Fred til livets kveld.

De skulle aldri bli glemt. Ingen av dem. Musikken ledet oss til lyset i Kildedalen. Rhettfinn hadde blå bukser for mot. Det siste trinnet var endt. Jeg forsto hvorfor seremonien kaltes spissrotgang. Det gjorde forbannet vondt, men jeg var klar til å slippe, så klar som jeg kunne bli. Jeg hadde en oppgave. Den skulle jeg fullføre. Blått eller ikke. Jeg hadde mot.

Menneskehavet trykket hender og forlot oss. Arina, Gailio og jeg ble tilbake. I Kildedalen befant det seg ti meditasjonshus. Ett, tilhørte meg. Vi gikk dit, et hus bygd av stein og grove tømmerstokker med gress på taket, en naturlig del av den omkringliggende naturen. 

Ei klynge trær sto som voktere i terrenget. Mot elva var det bygd en terrasse. Alene skrådde jeg ned mot det brusende vannet som glitret i lekende vellyst mot hvite steiner, sol og frådende skum. Jeg ville stå her en stund. Kjenne vannet strømme. 

Jeg sparket av meg skoene. Gikk uti. Vannet var så kaldt at det iset mot huden. Jeg ble stående, men det ble ikke mindre kaldt. Sekundene levde sitt eget liv. Jeg sto der til jeg ikke holdt ut kulda lenger. Gailio og Arina kom. 

Mine sanser var dypt berørte og intenst tilstedeværende. Gailio hadde ei tverrfløyte. Han plasserte seg på en stein ved bredden og spilte. Arina la ei hand på skuldra mi. 

”Jeg kom nettopp på et vakkert dikt, Reikin. Kjenner du diktene til Selje Kalme fra Grogodt?” Utover språkundervisningens generelle oppsummeringer, gjorde jeg ikke det. ”Har du noe i mot at jeg leser?” Jeg var blitt båret gjennom en portal av symbolske handlinger. Sorgen var åpen og rå. Den hadde fått et hvilested. Flere ord, berøringspunkter med hjertet. 

Arinas stemme var myk. ”Vil du spille til, Gailio?” Han nikket. Små harmonier introduserte og avsluttet resiteringa. Jeg lyttet til ordene. Hun snakket om Magnoliatreets blomster. I et flyktig øyeblikk var de her, et pust i evigheten. Du måtte være tilstede for å se dem. Som livet selv. Menneskets blomstring, livsfylde, før de ble hentet inn av døden. Håpet lå i frøene. Minnene som levde videre. Det som aldri ble borte, som ville bli tilbake for å komme igjen. 

Hun hadde en vakker stemme Arina, og hun var dyktig til å lese dikt. Stillhet. Dagen hadde vært full av stillhet. Folk hadde vinket da robåten tok oss tilbake. Et symbol på at min livsreise måtte finne nye stier. Jeg skulle være mann for det. Mine søstre og deres familier skulle en gang få sin aske strødd fra Knattefjellet. Hva mer kunne jeg gjøre for dem? Ikke en eneste lysstråle streifet over himmelbroen. 

Jeg skulle hete Jainus Saktar f. 03.juli. 07. Tjuetre år. Det var alt for gammelt.

”Uten riktig alder kan du ikke kjøre luftskip, luftsykkel, luftsensorbelte eller få bæretillatelse for våpen,” sa Gailio. 

”Dere vet jo at jeg bare er atten.”

”Snart nitten”, sa Gailio. ”Vi slipper deg ikke ut før du kan handtere det som en voksen.” Det ville ta tid. Tid jeg ikke hadde. ”Tror du ikke at du kan klare det?” Det var ikke et diskusjonstema. Om jeg måtte, skulle jeg flytte hele Knattefjellet. Jeg skummet gjennom arkene. Jainus hadde dødd i ulykka i Nederhallen den grusomme dagen, 25. 10. G-dagen. ”Vi begynner fra nå Jainus. Lær deg alt om din nye identitet! Det er det eneste navnet vi kommer til å benytte. Du må være trygg i din nye rolle.” 

”Det høres ubehagelig unødvendig ut.” Jeg lød gretten og visste det.

 ”Slett ikke, de som har strebet deg etter livet, vil garantert foreta undersøkelser. Hos oss finner de kun et svar. Jainus Saktar er opptatt i Konglomeratets folkevergekorps for opptrening som en kompensasjon for ulykken, virkeliggjørelsen av en gammel drøm. Utdannelse bekostet av oss. Reikin Jernstein er utradert fra Konglomeratet. Vi har ingen kistebærer fra Voksteren. Vil du ha en form for bevoktning?” 

Jeg ville ha G-dagen strøket av almanakken, trene, komme meg av gårde og gjøre opp uten at en eneste sjel trampet i hælene mine. Han smilte til ordene mine. ”Kistevergekorpset har fulgt opp de jordferder som har foregått i Voksteren,” sa han. ”Ikke noe uvanlig er registrert. Seremoniene er filmet. Du kan få dem.” Jeg nikket. ”Ingen av din omgangskrets har opplevd noe uvanlig. Vi avslutter overvåkinga. Ditt RA er fortsatt borte. Dine foreldres også. Uten dem får ikke Hendti anstilt fornuftige undersøkelser. Hvis du vil, kan vi skaffe deg en ny hund.”

 Jeg skuttet meg og kjente Toppens tunge som et innbilt streif mot huden, lette slikk. Jeg ville ikke ha noen erstatning, kun ham. ”Vi har nedsatt ei gruppe som har undersøkt seremoniklær for ulike anledninger”, fortsatte Gailio å informere.   ”De har ikke kommet over noe som ligner dine beskrivelser.” Det var synd. ”Rådet forventer at du deltar på møter i Kildeordenen i den grad det ansees nødvendig for saken og den forestående feltoperasjonen.” Jeg var ikke klar. Ingen møter, bare trening. ”Rhettfinn insisterer! Betrakt det som et krav på linje med din deltagelse på treningsprogrammet og din aksept av ny identitet. Kistevergekorpset skal delta på operasjonen. De vil alle bli kjent med deg. Det samme vil rådet.” 

Jeg knep munnen sammen. De hadde stått sammen med meg ved kilden, gått opp Knattefjellet. Mora mi hadde ikke oppdratt en bleieunge. Jeg skulle gå. ”Det er utarbeidet et forslag til treningsprogram.” Han ga meg et skriv, en timeplan. Øynene mine løp over arket. En fullsatt dag fra morgen til kveld med unntak av søndag. Kvelder med spill, pilkast. 

”Sånt gir ikke muskler til en utrent svekling.” Jeg så nedover armene mine.  

”Dagene består av mer enn kvelder. Tenk, som en strateg, Reikin! Dødvekt og muskelmasse har ingen sjanse mot krystallklar tenkning. Ulven og reven er kjent for sin list. Begge er dyktige jegere. Pilespill gjør deg treffsikker og er morsomt.” Forbannet uheldig at han hadde erfart min lite treffsikre hand. ”Kortspillet, bridge, oppøver evnen til å manipulere med det ukjente, telle og huske. Et opparbeidet ørneblikk kan gi deg grep om situasjonen og snu odds i din favør. En lupin kveler grunnen for andre planter og skaper et jordsmonn tilpasset egne behov. Brennesla svir alt som truer. I sjakk ligger alle brikker åpne i dagen. Begge former for hukommelse er vesentlig i kamp.” 

”Sjakk kommer ikke på tale”, sa jeg bestemt og grøsset ved tanken. Skrolle sjakkmester og geni. ”Jeg har flyttet min siste sjakkbrikke.” Øynene ble fuktige. I tankene sverget jeg over min mangel på kontroll. 

”Greit, vi stopper ved bridge.” Jeg hadde aldri hørt om det spillet. ”Det kommer fra verden før vår.” Han snakket meg inn i spillets finesser. Jeg forsto ikke noe av det. ”Det vil du når du først begynner. Jeg har satt opp et team. Kobin, Livia og ei ung jente ved navn Solaia, på alder med tvillingene.” Et lyspunkt. Jeg skulle få treffe Livia. Bridge var greit. 

”Hva står det her?” spurte jeg. ”Trening i Soll, Krigster og Luna. Sverdkamp. Fri trening. Du kan ikke mene at jeg skal sloss med sverd, et seremoniklenodiet.” Sverd visste jeg i det minste hva var. Når det gjaldt resten ante jeg ikke en gang hva han snakket om. 

”Feil, det er en kampsport. Kraft i nevene blir fornavnet ditt når du har krysset sverd med meg.” Jeg sammenlignet håndleddene våre. Imponerende håndledd. Han kom til å knuse meg. ”Det er bedre at jeg gjør det enn drapsmennene. Deres mål er å drepe deg. Jeg skal gjøre deg sterk nok.” 

Bare det var mulig.
Det måtte være det.
Noe annet var ikke til å tåle.





Lytt til kapittelet