Kapittel 7, Kistepakta




Pappa, ryggraden hadde kollapset. Jeg forsto det. Mageinnholdet mitt tømtes utover gulvet. Jeg spyttet og brakk meg. Stille gråt rant som en smertekilde i rommet. Jeg måtte bort, så langt jeg kunne komme. Liv og død. Hvor langt jeg enn løp, ville sannheten ta meg igjen. Livet spurte ingen om tålegrensa. Den pakket deg inn i sine sekunder og krevde at du tålte dem. En familie kunne ikke tåle mer enn en kollaps. Steinstøtta i stolen ble et forståelig bilde. Mine armer måtte være nok for oss begge, for hele familien.

Jeg grep rundt den stivnede skikkelsen og holdt ham tett inn mot brystet. Tårer falt ned i den sorte manken. Jeg fant hjerteslagene, mine og hans. Det handlet ikke om meg, ikke om ham, men om henne. Hun som hadde stivnet i døden. Jeg plasserte meg ved siden av henne, mamma, og fjernet teppet fra ansiktet. Zanne og Zu måtte komme. Jeg fant handa hennes. Hun var fortsatt varm. Jeg kysset henne på panna og knuget handa mot kinnet hennes. Familien måtte stå sammen om dette. Jeg reiste meg opp. Pappa hadde sett hva de hadde gjort mot henne. Jeg grøsset. En ondskap uten sidestykke.

På utsida av skipet ble jeg stående uten å ane hva jeg skulle foreta meg. Blendet av sola, passerte jeg alle menneskene. Arina og Livia fulgte meg. Det var Zanne og Zu. Jeg måtte snakke med dem.

 ”Gailio henter dem”, sa Arina. ”Han tar dem med seg.” Jeg ba om å få låne RA. Arina nikket. Hun hadde samme apparat som en folkeverge, var en folkeverge. Hun viste meg hva jeg skulle gjøre. Jeg slo koden til Zanne. Ikke noe svar. Zu. Ikke noe svar der heller. 

”Hvordan får jeg tak i Gailio?”

”Han har gitt beskjed om at ingen skal kontakte ham.” 

”Hvorfor! Jeg må snakke med ham.”

”Han frykter sporing, men han kommer når han har funnet alle. Vi må bare vente. Ta det med ro. Han finner dem.” Hun nikket til ordene som for å forsterke dem gjøre dem sanne. ”Er det noe jeg kan gjøre for deg?”

”Jeg vil reise hjem, finne dem”, sa jeg fortvilet. Det var alt. Jeg fortsatte å trykke koder. Ingen svarte. Søstrene måtte svare. Jeg kunne ikke handtere dette alene. 

”Beklager”, sa Arina. ”Skal jeg sette på repetert oppkalling? Du får kommen når de svarer.” Jeg nikket takknemlig, for jeg var i ferd med å gå av skaftet. ”Vår sikkerhetsansvarlige har sagt at vi må vente her. Vil du snakke med noen?” Jeg ristet på hodet. 

Den sikkerhetsansvarlige. Jeg hadde møtt ham, en kraftig mann av middels høyde. I går. To mordforsøk og et lik. I dag. Jeg kunne ikke tenke på det. Blomster vevde mellom gresstråene. Jeg plasserte meg i gresset og var redusert til en manetmasse. Liva rakte meg handa. Jeg knuget den. Hun hadde myke fingre. Arina la hendene foran ansiktet. Hun hadde en gullring med en grønn stein. Steinen hadde samme farge som øynene hennes. Fingrene var lange og slanke. Hun fjernet hendene. Øynene våre møttes. 

”Jeg går og ser om jeg kan få vite noe mer”, sa hun. De grønne øynene. Jeg nikket. 

Gresset var grønnere enn jeg noen gang kunne huske å ha opplevd. Jeg la meg ned i det. Et teppe jeg ikke kunne legge meg under. Jeg sniffet inn dufta. Sola var gressets teppe. Jeg lukket øynene og pakket meg inn i solstråler. Et intenst grønt gress med villblomster i. Huden var klam. Livia plasserte seg ved siden av meg. Hun ga meg ei sped hand som jeg kunne klamre meg til. Jeg så blå himmel. Sannheten krevde plass. Det kunne den ikke få. Jeg klamret meg til handa og møtte blikket hennes. Smerten i øynene. Det var for mye av den. Jeg omskapte dem til den muntre gløden fra tiden før. Leppene, de myke søte leppene som hadde spisset seg og kysset. Smil. Huden var myk og kinnene svakt rødlige. Tida skulle stoppe i det kysset, i forventningen. 

Jeg bygde meg ei boble. Inne i den var det kun plass for henne, meg og tida før. Det verket i magen. Jeg måtte få slutt på det. Ei hildring av de to i skipet, insisterte på en plass i bobla. Det var ikke mulig å jage dem bort. I bobla fantes det ikke tid. Vi kunne være der alle fire. Jeg kunne tåle det, en eksistens i det tidløse. Solstrålene lekte med huden, en nytelse. Pusten nøt tilsiget av sommerdufter. I skipet var det en som pustet og en som ikke gjorde det. Det var umulig å si hvem som var mest død.

 I bobla hadde alle liv. Livias stemme bølget mot meg i et svakt pust. Pappa ville komme seg. Det fantes en morgendag for ham. Vi skulle greie dette sammen.

”Hvordan går det?” spurte Livia. Jeg ville smile, men det ble et grin. 

”Ikke gå!” stotret jeg.

”Jeg blir”, forsikret hun med lepper som fortsatt lignet løytnantshjerter. Slanke fingre så myke i mine, en amulett til beskyttelse. Tausheten ble så tung. Jeg lengtet etter stemmen hennes, klangen av den. En flokk mennesker sto fortsatt rundt skipet. Arina gestikulerte vilt der borte, snakket med en mann. Livia holdt sikkert kjeft fordi hun ikke orket å snakke til sorgen. Jeg ville at hun skulle snakke, om hva som helst.

”Er alle her fortsatt?” pustet jeg frem. 

”Ja, vi venter på Hells fra helserådet. Ei ulykke i en eller annen hall har forhindret ham. Herre Gamle, Reikin, jeg babler. Beklager!” Nok ei ulykke. Gailio hadde sagt at det nesten aldri forekom ulykker her. ”Det gjør ikke det.” Jeg oppdaget en gyllen tåre i Livias øyne. En gave jeg kunne dvele i. Sekundet strakte på seg. Ga meg tid til å følge med den. Jeg var glad for at hun bablet. Da kunne jeg puste. Verden ble vanlig, et sted med sol og himmel, blomster og trær. Jeg pekte ut akeleien som hadde samme farge som øynene hennes og beskrev poesi om irisens dybder. Hos henne og Arina var det helt omvendt. 

”Er dere i slekt?” spurte jeg.

”Ikke ved arv. Siden Arina giftet seg med Gailio tilhører vi begge Voksterenslekta. Linjene følger mennene. Er det slik i Voksteren også?” 

”Vi er ikke så opptatt av slekt.” Jeg ønsket at hun ville fortsette å bable. 

”Hva vil du at jeg skal si?” Det kunne jeg ikke si høyt. Jeg kunne umulig be om ord som fortalte at hun likte meg. Øynene falt på flokken ved skipet. Jeg var opptatt av det, om hun likte meg. Mamma var død. Jeg tenkte på kyss og myke lepper. Livet. Det stoppet ikke. Egentlig burde det stoppe.

”Hvem er de? Hvorfor blir de bare stående der?” 

”De tilhører rådet.” 

”Fortell meg om dem?” 

”Hvis du orker å høre?” Jeg nikket. Hun beskrev og presenterte de mektigste menn i Konglomeratet og i verden for øvrig også. Angrepet mot meg, og min familie, ble oppfattet som et angrep på alle. Derfor sto de der. Ordene bredte seg om meg som et teppe. Innholdet var bare ord. Hun støttet seg på armen mens hun snakket. Hud, grønt gress. 

Rett ved Livias hand, vokste det en gul blomst. Jeg kjente ikke navnet. Ei marihøne krøp langs et blad og inntok et måltid bladlus. Livias lepper gled ut i et fort smil. Ei flue plasserte seg på bladet og satt helt stille. Marihøna bredte ut vingene. Mari fly, fly, en barnesang. Mamma hadde sunget den. Jeg smilte til mamma i bobla. Flua plasserte seg på handa mi. Den kilte ikke. Jeg lot den sitte mens jeg lyttet. 

Kista og kistepakta. Gailio hadde sagt at den kunne være årsaken til det som skjedde, hadde skjedd. Jeg skulle ønske jeg aldri hadde hørt om den. Livias stemme hadde snakket seg tørr. Jeg skulle hjelpe meg kaste den kista. Vi kommuniserte med hender og øyne. Livia Styrktett. Jeg smattet på navnet, lot det få full oppmerksomhet. Flua plasserte seg i håret hennes. Hun viftet den bort. Stemmen hennes var nydelig. 

Broren hennes hadde ikke sans for stemmer. Kanskje han hadde dårlig hørsel. Gailio hadde sagt at Konglomeratet hadde hatt alt fra begynnelsen, fra år null, da alt var ødelagt. Selv luftskip hadde de hatt selv om det ikke ble vanlig før i våre dager. De syv ved kilden hadde ikke hatt noen forestilling om luftskip. Det var jeg het sikker på. Gailio hadde ment at det var helt naturlig. Tanker beskjeftiget seg ikke med det som var dagligdags, men med det uvanlige, det som skilte seg ut. Men Reinulf ville ha reagert hvis han hadde funnet luftskip i Dalene. Jeg var helt sikker på at han ikke hadde funnet noe annet enn en grøderik natur. Det hadde tatt tretusen år å bygge verden opp igjen. Folk hadde krystet vann av stein. Det var en uendelig mengde år. Folk hadde stått skulder ved skulder i død, forråtnelse, søppel og bygd landet. Men tretusen år.

Livia hadde begynt å snakke igjen. Fluer summet. Den nydelige stemmen. Nå var vi i leveårene. Frodige marker hadde muliggjort en kollektiv glemsel. Folk ville glemme. Fortida hadde trukket et legendeslør over seg. Konglomeratet hadde tatt mål av seg av å bære verdenshukommelsen på sine skuldre. Det var derfor jeg ikke hadde visst noe, ingen hadde snakket om det. 

Syvtusen år, det var mange år. Den første pakt, fra tidenes urtid. I ren optimisme hadde menneskene villet endre jordkloden. De hadde trodd at det ville bli lett. Jorda hadde gjort motstand. Den var fornøyd med tingenes tilstand. Der hadde problemene startet. Det var det Reinulf hadde forstått ved Kilden. I det lå håpet, for oppgava hadde vært umulig. Et nederlag hadde ført til det neste og resultert i en stadig utviklende negativ spiral. Jorda vi levde på, gikk på, utviklet oss på, levde ikke som oss. Likevel var den levende. Vi måtte finne pulsen i den, spille på lag med den, rette opp alle feil vi hadde begått på veien. 

Veien hadde vært lang. Avstanden herfra til urbegynnelsen var for stor for tanken. Jeg hadde forstått langt mer enn det Gailio hadde fortalt. Ordene hans hadde spilt teater i meg, en skremmende erfaring. Biologilæreren, den søte kvinna, hadde vært opptatt av jorda som en levende organisme. Jeg skuttet meg. Kistepakta, den Gamle. Det var galskap. Aldri mer år null, Planen for å hindre en gjentagelse av år null, var fornuftig. Loven som Planen ga opphav til likeså. Det andre var et eventyr. 

Sola begynte nedstigninga bak fjellene i vest, en rød himmel, blodig. Kveldslufta var varm. Huden min var fortsatt klam. En mann gikk inn i skipet. For sin sjelefreds skyld, burde han la det være. ”Det er Hells Sundt,” sa Livia. Han kom ut igjen. Skikkelsen ble til føtter som sto over meg. Stemmen var myk.

”Hvordan går det med deg?” spurte han. Hva skal man svare på sånt? I bobla mi hadde jeg det fint. Stemmen til Livia som snakket. ”Trenger du noe å roe deg på?” Jeg trengte dette døgnet strøket av almanakken. Det sa jeg ikke. ”Er det lenge til Gailio kommer?” ropte han ned mot skipet. Han skulle være her snart. Mamma var død. Ingen pille kunne fikse det. Verden ville aldri bli den samme igjen. 

Verdensmålet kunne kokes ned til å si nei til det onde og ja til det gode. Dokvin var en dust, en sosial brennesle. Grunntonen i universet var kjærlighet. Menneskelige handlinger skulle trenge inn i jordsubstansen, belive jorda så den kunne opprettholde sin fruktbarhet, en livskraftig organisme som ga livskraftige legemer til alle som bebodde den. Jeg ristet på hodet for å klarne tanken. Selvsagt hadde vi feilet. En slik kjærlighet var ikke mulig. Død og tortur. Jeg skulle ønske jeg kunne våkne fra galskapen. 

Arina pekte mot himmelen. En luftsykkel. Gailio. Arina løp ham i møte. Han hilste henne, men øynene hvilte på meg. Jeg skulle aldri ha blitt med ham hit. Hvis jeg hadde blitt hjemme, hadde mora mi blitt spart. Et lynende raseri skjøt ut i bevisstheten. Jeg slapp Livias hand, reiste meg opp og løp mot ham. Anklager fosset ut av munnen. Jeg ville slå og knyttet nevene. Roen i ham tirret en tyr i meg. Han tok i mot slaget med skuldra, ga meg motstand og ledet det ut i lufta bak seg. Armene festet seg rundt meg. Jeg kjente på hjerteslagene mens jeg kjempet mot tårene. 

Anklagene var totalt grunnløse. Alt jeg ville var å skrike mot en samlet verden til den hørte, virkelig hørte. Disse paktene, alt Gailio hadde snakket om, kistepakta, det var galskap. Jeg ville hjem til livet mitt i Liljedalen, et enkelt liv sammen med enkle mennesker. Derfra skulle jeg finne inn i livet.

”Kom!” Han trakk meg med bort på benken. Hunden min. Hvor var Toppen? Han måtte ha husket hunden min. ”Jeg beklager, Reikin. Toppen døde i kamp, en helt.” Jeg ville ha ham. ”Ja!” Stemmen var knapt hørbar. Jeg mente det. Selv i døden var han min. ”Jeg vet det. Den vesle skapningen lå der blodig og ille tilredt. Jeg begravde ham i dine foreldres hage. Han var ikke kjent her. Jeg kunne ikke ta ham med meg hit.” Ordene famlet seg frem til en form for forstand. Hagen hadde vært Toppens univers. Vi andre hadde bare tilholdsrett der. Gailio hadde forstått det like selvfølgelig som han hadde forstått Toppen.

”Hvor?” Ordet rant tynt og substansløst ut av munnen. 

”I blåbærhjørnet. Jeg plasserte en rose over. Din far tilgir det formodentlig.” Uten tvil! Myndighet over hunden var det ikke mye av, men det lå tykk kjærlighet bak grumlende klager over nedgravde skatter, oppgravde løker og ødelagte røtter. 

Leppene fikk presset frem en takk. Forrige gang hadde de gitt Toppen et sovemiddel. En sovende Toppen ville ha vært en levende Toppen. ”Jeg fant et urørt kjøttstykke i hagen.” Toppen fikk aldri mat ute. ”Jeg regnet med det. Vi skal få det analysert.” Toppen var finspist. Han gjentok ikke ubehagelige erfaringer. ”To folkeverger lå drept i hagen med halsen kuttet over.” Jeg grøsset. 

”Vaktene”, sa jeg. Han nikket. Det var absurd. Sekundene pakket meg inn i det ubegripelig absurde. I Gailios blikk registrerte jeg ømhet. 

”Før mer blir sagt vil jeg gjerne si at jeg er fryktelig lei meg, Reikin, så fryktelig lei meg. Jeg skulle ha tatt familien din med meg hit. Da ville ikke noe av dette ha skjedd.” 

”Tull! Vi ville ha ligget knust under lampa hele gjengen.”

”Jeg skulle ha foretatt en sikkerhetssjekk av rommene.” 

”Ingen ville ha funnet ei lampe løsnet fra sitt naturlige feste?”

 ”Jeg skulle ha plassert ut vakter.” 

”Ingen vakter kunne ha holdt lampa oppe i fallet? Ikke anklag deg selv! Jeg opplevde det som en manisk handling da du og faren min ville sende meg hit.” 

”Siden jeg er både kisteverge og folkeverge, burde jeg trolig ha visst bedre. Det er en kisteverges ansvar å forstå virkningene av kista. En kistebærer kan sette i gang en kjede av reaksjoner. Du kunne ikke vite det. Dine foreldre kunne ikke vite det, men jeg burde ha visst bedre.” Jeg ville ikke høre et ord mer om den kista, pakta eller noe annet idiotisk. Ingen mennesker kunne lese fremtida eller følge med på skjebnenes krumspring.

 ”Har det ulogiske i hendelsesforløpet slått deg?” spurte jeg. ”I går ble jeg utsatt for et mordforsøk. De som ville myrde meg visste hvor jeg befant meg.”

”Jeg vet det, et paradoks jeg ikke har et fyllestgjørende svar på. Kun din far visste ditt nøyaktige oppholdssted. Likevel fikk det fatale konsekvenser.” Stillhet. Han tenkte seg om. Jeg hadde sluttet å tenke. ”Det kan være snakk om to gjenger, Reikin. Dem displayet av den døde var ment for og dem som utførte ugjerninga.” Jeg mente å huske at pappa hadde vært inne på det samme. ”Vi skal finne svar. Det lover jeg deg. Ingen konglomerat kommer til å gi seg før vi har funnet svar på dette.” Min mor hadde lidd. Utholdt umenneskelige lidelser. Fatteren skulle ha fortalt dem alt de ønsket å vite. ”De ville uansett ikke ha blitt spart, Reikin. Din far forsto det. Slikt pakk sparer ingen selv om de sier at de skal gjøre det. Jeg lette etter ditt RA, men jeg fant det ikke.” 

En knyttneve av energi slo inn i tankene. Jeg måtte tilbake til Liljedalen. Mitt ansvar lå hos Zanne og Zu. ”Det er ikke mulig. Hadde det hatt noen hensikt skulle vi ha reist med det samme. Jeg beklager. Zanne og Zu er døde, ikke bare dem, men hele familien din.” 

”Men du drepte dem som gjorde dette”, ropte jeg. 

”Ja, men de var tydeligvis flere enn to. Vi vet ikke hva vi står overfor, men det skal vi finne ut. Jeg lover at vi skal finne svarene og taue de skyldige inn. 

”Hva skjedde med dem?” Stemmen skingret for høyt i ørene. Den lignet ikke på min.

”Alekzandra og Gjetne Strømne med to barn ble drept i en trafikkulykke. Dere kalte henne Zanne ikke sant?” Jeg nikket. En ulykke var ikke mord. ”Nei, men ulykken var arrangert. Jeg beklager! Uansett hvor gjerne de ville, kunne de ikke fortelle hvor du befant deg, for de visste det ikke. Hemmelighold kan slå begge veier. 

Zusanna Gelntin med familie brant inne i hytta si. Dere kalte henne Zu. Brannen var eksplosjonsaktig og for øvrig uforklarlig, en arrangert mordbrann. Vi forsøker å spore morderne.” Ordene veltet seg i magen og kveilet inn i  manetsubstansen der inne. Jeg kunne ikke handtere dem. Livet var et pust. Skrolle skulle til Urleiven. Jeg så på klokka. Tida sto stille i de fryktelige hendelsene. Sekundene ble for tunge og totalt ubevegelige. 

”Er Skrolle hjemme fortsatt? La meg snakke med ham.” Gailio beklaget! ”Han har ikke reist ennå.”

”Nei, han har lagt ut på en annen reise. Døden nådde huset hans før oss.” Jeg sperret øynene opp. Hikstet. ”Det gjelder foreldrene hans også.” Foreldrene. Ei høy og mørk mor som alltid hadde boller og hjemmelagde kaker. ”Jeg beklager, Reikin. Det er for grusomt, men jeg vet ikke annet å gjøre enn å fortelle deg det.” Jeg satt med åpen munn. Det var ikke mulig å lukke den. Pappaen. Samme høyde som henne. Rund og trinn med måne. De pleide å servere saft og juice fra hagen. Han hadde hatt en fengende latter som skapte glede rundt seg. ”Dine øvrige venner er i orden.” Jeg hadde ingen andre venner. Bekjentskaper, men ikke venner. ”Jeg beklager, Reikin! Vi har satt husene deres under bevoktning. Dersom ingenting skjer de nærmeste dagene, avslutter vi.” 

Gailio lot meg hvile mot den klippesterke brystkassa. Ei tåre trillet nedover det markerte kinnet. Jeg fulgte den med øynene. Tida strakte seg ut i lengderetninga. Det bruste over i meg av ukjente elver. Så var det tomt. 

Det lød et nytt skrik. Jeg tålte ikke flere skrik. Gailio ba meg bli værende. Jeg oppfattet lavmælt mumling. Stemmen hans hadde en hul lav klang i det han returnerte. ”Det er din far, et slag. Han er død.” Jeg reagerte ikke med en gang. Så løftet jeg blikket og så rett på ham.

”Jeg vil hjem.” 

”La oss dra hjem!” 

Vi dro til Gailio og Arina. Det var hjem godt nok som noe.

Jeg våknet i Gailios hus med et hode som en substansløs snegle. Gråten jeg hadde svelget, måtte ha druknet alle organer. Jeg fikk ikke tak i nervesystemet. Øynene kjentes tørrere enn en ørken. Lemmene lystret ikke. Tankene var krystallklare. Kanskje hadde det vært slik med fatteren også? Svaret var skjult av døden. Vi hadde tatt farvel. Jeg med tårene utenpå der de skulle være. Nå druknet de meg på innsida. Jeg ønsket døden velkommen. Den ultimate hvile sammen med dem.

 Ansikt etter ansikt, ansikter jeg elsket, passerte revy. Øynene til Skrolle glitret. Det var for mange stier vi ikke hadde tråkket, som vi skulle ha gått på, sammen. Zanne og Zu, fulle av ertelyst. Reservemammaer, grunnsubstansen i min eksistens. To svogere. Nevøer og nieser. Barn i livets begynnelse. Lubne armer. Klissete fingre. Ikke mer Okke! Den minste av dem, lille Tyre, stabbet mot meg på usikre bein, ettåringen dryppende av lykke over å ha overvunnet tyngdekraften. Armene mine ville holde ham fast, men han gled unna, lo og stabbet videre gjennom meg og over meg. Det fantes ingen hud å gripe i, ingen substans. Tårer rant inne i cellene. Pinen var uutholdelig. Blod og tårer hørte ikke sammen. 

Mammas hand tynget meg ned. Hun forlangte at jeg skulle legge bort sorgen. Det var en umulighet, typisk henne. Enhver utfordring handlet om å bestemme seg, ville og gjennomføre, uten sutring. Bak ryggen hennes så jeg dem alle. Tårene mine sved dem i døden. Da kom gråten, den som hadde satt seg fast. 

Hun påsto at mitt liv var nøkkelen til deres eksistens. Tårer fosset frem av øyehuler og munn. De kunne trekke pust med meg. Inn og ut. Det rant tårer av hjertet mitt så jeg trodde det skulle gå i stykker. Mine sanser, mine øyne, mine ører, min nese, min hud. 

Pappas ansikt. Øynene hans. Dem jeg hadde arvet av ham. De slapp meg ikke. Jeg måtte ikke tro at han ikke hadde sett meg. Kroppen hans hadde riktignok blitt revet bort. Det var uten betydning. Vi var alle forente i felles minner. De i døden. Jeg i livet. En kjærlighet som aldri kunne dø. I den var vi ett, de og jeg. 

Skrolle, min venn, den eneste. De karamellfargede øynene. Lange mørke vipper. Ingen streif av latter skulle lenger spinne i krokene. Han skulle aldri komme til Urleiven. Jeg utholdt det ikke. Han hadde gledet seg sånn, et annet kontinent. Han skulle ha kommet hit også. Jeg skulle ha vist han alt dette. Luftsykkelen.

Jeg tømte meg for gråt. Den substansløse sneglen i hodet krøp fortsatt rundt, men inni meg kjentes det fritt for tårer. Knusktørt. Jeg skulle ha dødd, ikke de. Det hadde aldri handlet om dem, men om meg. 

Skyldfølelsen gnagde løs på nervesystemet. Det var jeg som hadde vært så dum at jeg hadde løpt til det vannet. Mammas øyne tillot meg ikke å føle skyld. Hun strammet knyttneven nederst i min korsrygg så ilden brant i hoftene. En impuls slo inn under fotsålene, et nikk av pulserende vilje. Hun hadde bestemt at jeg skulle reise meg opp, stå støtt og møte livet. 

Inn mellom skulderbladene fløt det av energi. Ild skjøt opp fra fot til isse. Hun hadde oppdratt en mann, ingen pingle. Sneglen i hodet krøp i hus. Tid til å sørge fantes ikke. Noen hadde myrdet dem. Det var tid for å innkreve gjeld. Rettferdighet. De skyldige skulle stilles til ansvar. Deretter kunne liv og død spille sjakk. Skrolle og sjakk. De kunne spille hva som helst. 

Ildsøylen pulserte gjennom hver avkrok av kroppen. Kulde og varme møttes og ble til drivende energi. Det var som å ha feber. Uvitende unggutt – jeg? Hæ! Viljen skulle vite og trampe i muskelmasse. Få den på rett kjøl. 

Hendene skalv rundt tekstiler og knapper. Jeg måtte overbevise Gailio. Ei hildring landet på øyeeplet, en tallerken med kunstferdig dandert mat. Jeg brakk meg. Øynene kikket mot døra til dass. Ikke tale om at jeg skulle spy. Jeg presset kvalmen tilbake. Ikke noe spytting! Jeg måtte opp, kle meg, ha i meg mat og stå oppreist. Magen kunne vrenge seg så mye den ville. Jeg var en mann. Påkledd og klar. 

Jeg skulle spise. Gailio måtte tro at jeg kunne. Føttene sparket i gulvet. Med vilje unngikk jeg å se inn i speilet. Den magre unggutten der inne kunne knapt overbevise noen. Skulle jeg ha en sjanse med Gailio, måtte jeg se meg selv som en løve.

Jeg forsynte meg med brød og egg. Jinjin og Vergin var ikke tilstede. Jeg tvang tennene til å tygge. De yngste Tinkmanns la beslag på måltidet. Jeg fant en plass i deres skygge. Kalo strakte armene mot meg. Jeg unngikk Gailio og Arinas bekymrede blikk. Kalo hadde øyne dype som tjern. Ikke mulig å ignorere sånt.

Bak dem så jeg Tyre, ettåringen som hadde dødd på galskapens dag, den grusomme dagen, G-dagen. Jeg fanget inn den varme kroppen. Jaila kom også. Det var plass til så mange det måtte være. Pust og liv. Bak henne så jeg Lilje, jenta som aldri skulle bli mer enn to år. Jeg overhørte Arinas protester og tygget meg gjennom alt matsølet. Kalo gned eggeplomme inn i huden min. Latter boblet rundt dem. Min lå som en skjelvende tone innerst i knokler og bein. Klangen var lokkende og lirkende. Latter tumlet ut på tommelomske føtter. Klemmer og kyss. Nærhet og omsorg. Jeg tygde og holdt rundt. Svøpte og ble svøpt. Fikk varme så jeg kunne tine kulden. Det var nok. 

Gailio og jeg trakk oss tilbake. Det var tid for å vise krefter. Tannflatene støtte mot hverandre så det gnisset og knakk i kjeven. Med ren vilje fikk jeg dem fra hverandre.   

”Jeg vil hevne familien min.”  Han forsto det. ”Morderne skal få betale.” Han var enig. ”Du skal ikke hindre meg.” 

”Absolutt ikke.”

 ”Jeg er ikke for ung.” 

”Langt i fra.” Knoklene føltes tyngre enn tusen år. 

”Jeg må dra med en gang.” Gailio sukket.

”Det kan du ikke.” Hvordan kunne planeten fortsatt surre og gå?

”Jeg vil.” En umoralsk planet. Tida eide ikke moral.

”Din vilje er din egen. Konglomeratet er her for å hjelpe deg. Vi skal nagle dette ondskapens ormeyngel til rettferdighetens dom. Det er et løfte.” 

”Jeg vil ikke stå på utsida av en langdryg prosess. Det er mine folk, min slekt, min skjebne og min hevn.” Jeg klamret meg til den skjøre viljen, den som pulserte i blodet, ville og krevde. Det fantes ikke rom for kompromisser. Vanvittige planer raste gjennom hodet. Jeg måtte til Kildedalen. Ordne opp i min økonomiske situasjon. Jeg trengte byttere. 

”Reikin, du har en egen konto beregnet for kistebærere her i Konglomeratet. Du ble innlosjert på hotellet, men du eier et hus i Klosterdalen, et godt vedlikeholdt og innflyttingsklart hus. Våre tilgjengelige ressurser skal stå til din disposisjon for å hanke inn ugjerningsmenneskene. Du søker hevn, Reikin. En operasjon bør igangsettes umiddelbart.” Jeg nikket. ”Men du er for ung og utrent. Vil du være med, må du trene først.” Det gikk ikke.  Skulle jeg unngå å bli sprø, måtte vi dra nå. ”Det kan vi, men da må du bli tilbake.” Jeg ristet på hodet. Ikke tale om. ”Konglomeratet kan sørge for å klarere deg for felt dersom du går inn for et opplæringsprogram vi kan godkjenne. Det innebærer at du påtar deg ansvaret for kista og erklærer deg for borger av Konglomeratet.”

 Ordene landet i energifeltet og slo meg ut like effektivt som et lynnedslag. Det ble taust. Kista hadde jeg planlagt å kaste ned på havets dyp. Jeg ville aldri se den igjen.

”Hvor lang tid vil det ta?” stammet jeg mens jeg strevde for å stable min mentale løve på beina.

”Til du er klar. Rådet og jeg tar en endelig beslutning om når.” Blodet tordnet ikke lenger. Jeg trengte at det tordnet. Pulserte! Brant! Jeg måtte opprettholde den skjøre viljen. Hvis ikke ville jeg falle. Jeg kunne ikke falle. ”Først når du kan stå oppreist i viljen uten torden, er du moden.» Jeg bakset med temperamentet. Han kunne umulig forstå meg. ”Jeg forstår deg bare så alt for godt. Derfor tilbyr vi deg trening og alle våre ressurser. De er flere enn du forstår. Vi må legge en plan for videre fremdrift, en plan som stopper de ansvarlige. Så sant dette ikke utvikler seg til en sammenhengende orgie av drap, kan vi vente på deg.” Jeg glante i taket. Ei flue summet hensiktsløst rundt der oppe. Jeg skulle ha vært ei flue. Fluer kjente ikke rettferdighet. 

”Vet vi hvem som, som, hvem som…..?” Jeg greide ikke å si mer. Munnen skalv sånn.

”Du mener identiteten til dem som torturerte din mor og var årsaken til at hun døde.” Jeg nikket, glad for at han satte ord på det. Kroppen skalv. ”Vi aner ikke. Straks vi vet det, skal du få vite det.”

”Dere holder det ikke, jeg mener….” Tårer samlet seg i øyehula. Jeg skulle aldri ha tatt det opp.

”Du skal få all informasjon i saka. Det lover jeg deg, Reikin.” Han så bort. Jeg var sikker på at det var for at jeg skulle få mulighet til å komme meg. ”Vi melder deg død. Kringkaster det i alle verdenshjørner. Lampa drepte deg. Både du, din far og din mor døde her. De som har ønsket deg død, vil stoppe letinga. Når de er totalt uforberedte, reiser vi ut og tar dem.” Hjernen min forsto at det var en god plan. Hjertet mitt holdt på å gå fra vettet.

”Dere venter på meg”, stotret jeg gjennom den indre stormen.

”Vi venter på deg, legger planer sammen, reiser ut og får rettferdighet. Er det en plan du kan gå for?” 

Jeg rakte frem handa og beseglet avtalen.
Det var et mål, noe å leve for.
Jeg skulle klare dette, om det så skulle ta livet av meg.









Lytt til kapittel 7