Kapittel 1, Ei løvinnes hjerte





Eventyr og magi,
Den evige fantasi.
Som maler rikdom
i menneskers indre,
Som får øyne til å tindre,
som får smerter til å lindre,
som får hender til å ville,
som får føtter til å våge,
som får hjerter til å gnistre,
som tenner motets ild.

Slik blir vi folk som kan og vil.
Alt.









Kapittel 1



Livias komm ga signal. Det var Kobin. Hun plasserte den på høyttaler. 

”Jeg er i leiligheten hennes.” Stemmen var rå av følelser. ”Det var ingen grunn til å bryte seg inn. Noen hadde vært der før meg. Leiligheten er fullstendig endevendt som om en tornado har rent gjennom den. Vær så snill og kom!” Livia sa ikke et ord. Hun snudde føttene  bort fra stranda i retning Kobins hus, det vi lånte av ham. ”Jeg bør kontakte folkevernet, men jeg vil vente til dere har vært her. Dere må se dette. Det….” 

Jeg hastet av sted ved siden av Livia mens jeg trakk på meg skjorta. 

”Men var det ikke helt i orden da du tittet inn der i dag tidlig da?” spurte Livia. Hun løp nå. Jeg også. 

”Det er nettopp det. Jeg begynner å bli hysterisk. Skynd dere!” Vi løp alt vi kunne. Sola skinte. Svetten rant. Kvalmen bredte seg i magen mens jeg tok inn det Kobin faktisk sa.

”Vi er på stranda uten andre fremkomstmidler enn føttene”, peste Livia og løp enda fortere. Jeg gjorde det samme, holdt følge. Kobin hadde lett etter Elisha i hele dag, ei jente som  han nylig var blitt kjent med. 

”Ta luftsykler! Jeg vet at pappa ikke er noe glad for at vi gjør det i fritida, men det haster virkelig.” Kampin Styrktett, sikkerhetsråden i Konglomeratet, den åttende verdensdel som inneholdt en flik av alle, og tvillingenes far, ville tørne dersom han fikk ett aldri så lite nyss om hva vi holdt på med. Men han visste ikke. Han trodde vi var i Viken for å følge med på Kobin så han ikke skulle skeie ut, komme opp i problemer, drikke for mye honningøl. Det var slik vi hadde planlagt det. Vi hadde gått bak ryggen hans, konspirert rett og slett.

”Forklar oss veien!” sa Livia. Jeg pustet tungt mens jeg løp.

De to, Kobin og Elisha hadde hatt en avtale om å treffes i dag tidlig. Elsihas mor var forsvunnet, hadde vært det lenge. Kobin hadde tilbudt seg å hjelpe henne med å lete. ”Vi kommer så fort vi kan”, nesten ropte Livia. Jeg fattet ikke hvor hun fikk stemmen fra.

”Dere får si at dere var så bekymret for meg etter denne samtalen at dere ikke våget annet. Hun bor i ….”

”Kobin, jeg er stressa her”, sa Livia andpusten. ”Vi løper. Skriv ned adressa og send den! Vi kommer. Slapp av!” 

Jeg løp forbi henne. Da vi hadde avsluttet vårterminen på skolen, hadde Livia og jeg reist til Klosterdalen. Kobin hadde nektet. 

”Når dere kommer vil dere forstå at det ikke er noen grunn til å slappe av”, sa Kobin med en stemme som skalv av undertrykt fortvilelse. Jeg hadde blodsmak i kjeften. Kampin hadde vært rasende over at Kobin ikke hadde kommet hjem sammen med oss. Vi fryktet alle for Kobin, for hans mentale helse. Han hadde opplevd så mye brutalt. Men han måtte få leve sitt eget liv, slippe å dilte i sin fars vilje, noe jeg uansett ikke trodde noen ville få ham til.  Livia nådde opp på sida av meg. Jeg oppfattet et hulk i kommen. 

”Vi kommer”, forsikret Livia med andpusten stemme. ”Det ordner seg.” Hun la kommen i lomma. 

Kobin hadde kommet til Klosterdalen i hemmelighet. Han hadde fått Hendti til å slippe ham over grensa uten å si noe til noen, det til tross for at Kampin, faren han, var sikkerhetsråd og i tillegg var fra seg av bekymring for ham. 

Avstanden fra stranda og opp til Kobins hus virket lenger enn jeg husket. Hverken jeg eller Livia sa noe. Vi konsentrerte oss om å løpe. Tankene romsterte som viltre kaniner. Vi skulle aldri ha lyttet til Kobin. Planen hans hadde vært galskap fra første stund. 

Det var ikke det at vi ikke ville hjelpe ham. Vi ville alle hjelpe Kobin. Problemet var at Kampin gjorde alt på feil måte, noe det ikke var mulig å få ham til å forstå. Derfor hadde vi havnet i denne bisarre situasjonen. Jeg ristet på hodet. Det var et problem.

I dag tidlig hadde Kobin kontaktet oss og informert oss om at Elisha hadde uteblitt fra avtalen de to hadde gjort. Det hadde vært underlig. For det var jo derfor vi befant oss her, for å lete etter mora hennes som var forsvunnet. 

Kobin hadde presentert oss for Elisha for første gang i går, en hyggekveld med bare oss fire tilstede. Hun hadde virket trivelig, ei søt lys jente, helt forskjellig fra Solaia, Kobins tidligere kjæreste, jenta han hadde sett dø, bli voldtatt og myrdet rett foran øynene sine. 

 Solaia hadde vært mørk som ei natt. Elisha var så lys at hårfargen grenset mot platina. Solaia hadde vært elegant, slank, høy. Elisha hadde vært lita og sped med ivrige lekne blå øyne. Solaias øyne hadde vært store og brune, alvorlige og dype som brønner. 

Jeg hadde plagsomt med sand i sandalene her jeg løp. Det var bare å tåle det, spurte på. Sola var så varm at svetten haglet.

Elisha hadde vært forelsket. Både Livia og jeg ville være villige til å sverge på det. Kobin hadde vært langt fra uberørt han heller. Han var på vei mot noe. Ei interesse hadde han kalt det. Alt, som interesserte Kobin, gledet oss. Gårsdagen hadde vist oss at det var mer enn det.  

Kobin hadde ressurser til å hjelpe Elsiah, eller Konglomeratet hadde ressurser til å hjelpe. Derfor hadde han kommet til oss, bedt oss om å skaffe ham alt han trengte fordi han ikke ville blande inn sitt faderlige opphav. 

Sanda i skoene gjorde meg gal. Jeg skled i tykke strå langs veikanten, men tok meg inn igjen. Livia sendte meg et bekymret blikk. Min rolle, som kistebærer, hadde gjort det mulig å bistå. Her jeg løp, angret jeg på at vi hadde blitt med på planen hans. Vi måtte ha vært gale alle sammen. 

Jeg slo Livia med ti meter i det jeg skrenset inn hageporten. Hun sprang på do. Jeg tømte skoene for sand, fikk på meg beltet og klarerte luftsykkelen. Det var på tide at jeg trente mer. Formen var for dårlig. 

Jeg sverget. Hva hadde Kobin rotet seg opp i? Problemet var at Elisha ikke hadde hørt fra mora si på seks måneder. I begynnelsen hadde hun ikke reagert på det. Hun hadde vokst opp med mora som eneste omsorgsperson. Da hun hadde begynt å studere, hadde mora ønsket å bytte jobb, komme seg bort. Elisha hadde fortalt oss at hun hadde støttet henne helhjertet. 

Jeg plasserte meg på sykkelen, satt klar. Døra gikk opp. Livia bykset ut med bukser og tunika mens hun strevde for å få beltet på plass og sjekket at det virket som det skulle. Det lyse håret var i vill uorden. Hun slang seg bak på sykkelen. Jeg lettet. Mens jeg kjørte leste hun veibeskrivelsen høyt for meg.

Heldigvis visste jeg hvor vi skulle. Vi var blitt ganske godt kjent i Viken etter og ha bodd her i noen måneder. Elisha hadde prøvd å få tak i mora i flere uker nå. Kobin hadde kommet til hjelp. Så hvorfor hadde hun ikke dukket opp til avtalen med ham. Hun hadde ikke svart på RA heller. 

”Kjør fortere!” kommanderte Livia. 

”Jeg tar det med ro”, sa jeg ”Vi vil ikke vekke oppsikt.” Det siste var viktig. Kampin ville bli rasende hvis han fikk vite at vi, i tillegg til å kjøre sykkel unødvendig, også dreiv med villmannskjøring. 

 For rundt tre uker siden hadde Elisha gått til Folkevernet for å melde mora si savnet. De hadde lovet å sjekke litt rundt, men hun hadde fått en opplevelse av at de ikke ville prioritere det. 

Da hun ikke hørte noe fra dem, hadde hun oppsøkt dem for å purre opp saken. Det var tre dager siden. Hun hadde fått til svar at de hadde stilt saken i bero. Elisha hadde protestert. Hun hadde vært engstelig, fryktet for at noe alvorlig hadde skjedd. De hadde sagt at voksne mennesker måtte få lov til å legge sine tidligere liv bak seg. Så lenge det ikke dukket opp alvorlige indikasjoner på problemer av noe slag, ville folkevernet ikke foreta seg noe. Mora kunne ha funnet en ny mann.

”Som om jeg ville ha bekymret meg om hun hadde fått en ny mann”, hadde Elisha fnyst. Vi hadde nikket, vært forståelsesfulle, for vi var voksne, ikke unger.  

”Kjør fortere!” gjentok Livia. Jeg ignorerte henne. Hvor kunne Elisha ha gjort av seg? Det virket helt unaturlig at hun ikke hadde dukket opp til den avtalen. 

Kobin trengte hjelp. Han hadde vært uvanlig oppskjørtet til ham å være. Det var ikke mye som pleide å stresse ham opp. Fra nå ville vi være tre til å lete. Sammen skulle vi finne henne.  

Vi nærmet oss adressa. Så vidt jeg skjønte skulle det være neste sidegate. Elishas mor var utdannet lærer. Elisha tok også lærerutdanning. ”Sving! sa Livia. Jeg svingte.

”Hadde Kampin bare ikke vært en slik umulig far”, sverget tankene mine. Han hadde villet ha oss til å reise til Viken på ferie for å spionere på sønnen. Vi hadde nektet selvsagt. Ingen far spionerer på sin voksne sønn. 

Men Kampins absurde ønske hadde gitt oss den unnskyldningen vi trengte for å faktisk reise, gi Kobin det han hadde ønsket. Jeg grøsset. Hvis Kampin fikk greie på dette, var vi ille ute. Vi nærmet oss bestemmelsesstedet. Svetten rant av meg.

 Der var gata. Det lå hus på den ene sida og skog på den andre. Jeg peilet inn nummerskiltet og fløy rett mot den oppgitte adressa. Vi landet i hagen. Den virket lettere overgrodd. 

Livia løp foran meg. Jeg så frem til å snakke med Kobin. Få et nøyaktig innblikk i hva som hadde foregått. Huset var hvitt og laget av tømmer. Døra sto åpen, på vidt gap, ei rød dør. Elisha Sannsid sto det på et navneskilt. 

Tankene på innsida av hodet ble stående å repetere seg. Døra burde ikke ha vært åpen. En alarm skjøt lyn i nervesystemet. Dersom du bryter deg inn i et hus, lukker du døra, du vil ikke tiltrekke deg oppmerksomhet.

 Livia løp inn. Jeg sverget og skrittet etter. Hun var alt for uforsiktig. I inngangen var det kaos. Livia hadde stoppet som om hun ikke trodde det hun så. Jeg skrittet over kaoset, det knaste i glassbiter. Jeg trodde ikke det jeg så jeg heller.

Hun kastet et raskt blikk på meg før hun ropte Kobins navn. Jeg la ei arm på skuldra hennes. Vi lyttet i det jeg tok til vettet og lukket døra. Kobin svarte ikke. Speilet i gangen var knust. Jeg glante på døra jeg hadde lukket. Han burde svare. Frykten bandt seg til en innfløkt knute i magen. 

Under glasskårene lå det klær slengt hulter til bulter. Den øverste kommodeskuffen sto åpen. Med likblekt ansikt slo Livia Kobins kode. Vi ventet i stillhet. Den var tyngre enn den mest kvelende skygge. Ikke noe svar. 

Livia skrittet inn i stua. Der var det fullt kaos. Hun holdt linja til Kobin åpen. Jeg strente forbi henne og åpnet dører mens jeg lyttet etter et svarsignal fra kommen hans. Ingenting. Jeg visste ikke om det var et godt tegn. 

Livia sto på terskelen til kjøkkenet. Bord og stoler lå veltet. 

”Han svarer ikke”, sa hun helt unødvendig. I øynene var det panikk. ”Hva skal vi gjøre? Han svarer ikke.” Stemmen steg.

”Vi fortsetter og lete”, sa jeg og gikk bort til henne, grep handa hennes. ”Vil du sette deg ned?” Kjøkkengulvet var fullt av glasskår fra servise som var blitt kastet utover. Kjøkkenet var et lite egnet sted for å sette seg. Hun ristet på hodet. 

Noen hadde gått fullstendig amok i dette huset. Ikke rart at Kobin hadde hørt vettskremt ut.

”Jeg vil lete. Hvorfor svarer han ikke?” Klumpen i magen var blitt til bølgende kramper. Vi måtte kontakte Kampin. Jeg så ikke frem til det. Kortet mitt. Det var årsaken. Det som åpnet alle fasiliteter. Jeg sverget. Et kort var bare et kort. Jeg fattet ikke hva som foregikk. Det var for utrolig. Kobin hadde bedt oss om hjelp. Han måtte være her. Noen annet var ikke til å godta. 

”Slapp av Livia! Vi finner ut av det!” Ikke at jeg fattet hva det var vi skulle finne ut. Dette var verre enn et mareritt. Jeg trakk henne inn mot meg og holdt henne tett. Noe sånt som dette hadde jeg ikke forutsett, selv ikke da Kobin hadde snakket, selv ikke i et mareritt. ”Det ordner seg, jenta mi.” Jeg mumlet ned i gullhåret. Hun rev seg løs. 

Vi gikk fra rom til rom sammen. Hele tida ropte vi navnet hans. Kommen sto på repetert oppkalling. Vi endte opp i kjøkkenet. Livia sparket til en stol som allerede lå nede. ”Jeg går ut og sjekker i hagen”, sa jeg. 

Vi var nødt til å sjekke overalt. Jeg fryktet ikke lenger konsekvensene av det vi hadde stelt til med, men jeg fryktet for Kobin. 

”Han burde ha svart på kommen”, sa hun. ”Hvorfor svarer han ikke på kommen”, brølte hun.

”Det skal vi finne ut”, sa jeg og undertrykte skrekken i brystet. ”Jenta mi, vi skal finne det ut.” Jeg strakte frem armene, men hun puffet meg vekk. ”Vi burde melde fra til folkevernet”, sa jeg og lot armene synke. ”Men jeg føler for å undersøke huset selv først.” Hun fokuserte. 

”Selvsagt! Vi kan ikke melde fra til noen før vi har gått gjennom huset. Jeg begynner med Elishas skrivebord. Der er det kaos, men det er ikke glasskår.” Jeg nikket enig. Et skrivebord ville være et utmerket utgangspunktet for å finne svar. Vi trengte svar, fort. Jeg trengte at jenta mi befant seg i trygghet inne i huset, for jeg var redd.

 Livia forsvant. Jeg tråkket så forsiktig jeg kunne over kaoset av klær og glass i gangen. Barndomshjemmet mitt i Liljedalen hadde sett slik ut. Foreldrene mine var blitt drept. Jeg kalte det bare G-dagen, den grusomme dagen. Det var fire år siden, fire år, men det var like levende som om det hadde skjedd i går. 

Jeg sto i døra i noe som virket som en evighet og speidet. I hagen sto vår luftsykkel, ikke noe annet. Kobin hadde lett i hele dag. Nå gjaldt det å huske hvert eneste ord han hadde fortalt oss? Livia var bedre på sånt. Hagen hadde rikelig med bed, men det var mye ugress.

 Det var tidlig morgen da kommen hadde vekket oss. Kobin hadde informert oss om at Elisha ikke hadde dukket opp til avtalen. Både Livia og jeg hadde befunnet oss i halvsvima. Det hadde blitt seint dagen i forveien. Da hadde vi sittet sammen alle fire og diskutert moras forsvinning, hva vi hadde kunnet gjøre med det, hvilke tiltak som ville ha vært fornuftige. Jeg prøvde å huske hvor mange klokka hadde vært da han hadde vekket oss. Rundt halv ni. Jeg trodde det. 

 Det var fortsatt ikke et menneske å se. Hagen hadde et redskapskjul. Jeg gikk ditover. Hvordan hadde Kobin transportert seg hit. Han hadde foreslått at vi skulle ta sykkel. Det ble forventet at vi ikke gjorde det uten en svært god grunn. Jeg så ingen transportmidler noe sted.

Skjulet lå til venstre for huset. Det var ikke laget noen vei dit. Jeg tråkket i alt for høyt gress. Elisha var ikke et hagemenneske. Jeg lagde en mental liste i hodet over alt som var blitt sagt denne morgenen. Da Kobin hadde fortalt at Elisha ikke hadde dukket opp, hadde vi  antydet at hun kunne ha misforstått møtestedet. Han hadde frest og sagt at det ikke var mulig. Det var selvfølgelig alltid mulig, men vi hadde ikke forfulgt spørsmålet. 

Utenfor redskapsskjulet befant det seg en spade med brekt handtak. Det var ikke rart at Kobin hadde vært opprørt. Her hadde han satt himmel og jord i bevegelse for å hjelpe, hentet oss ut av Konglomeratet, fått oss til å foreta handlinger som i beste fall ville få oss utvist av skolen. Så møtte ikke dama opp. Det var særdeles ille.

Til høyre for huset var det ei bøtte og et par hansker. Jeg kikket rundt meg, men jeg så ingen. Elisha hadde sett frem til å komme i gang med å lete videre, følge opp hendelser fra dagen i forveien. Det var jeg villig til å sverge på. 

Jeg tok i døra. Den var låst. Jeg gikk rundt huset. Det fantes ingen vinduer jeg kunne kikke gjennom. Kobin var god til å komme seg gjennom låste dører. Han hadde sørget for min utdannelse på det området. Jeg kikket rundt meg, så ingen og tok frem et nøkkelkort som Kobin hadde utstyrt meg med til slike formål. 

Døra gikk opp. Jeg gikk inn. Der inne var det hyller langs veggen rett frem og til høyre for meg. Jeg så en sekk med gjødsel, hansker, vannkanne, slange, kalk. Midt i rommet sto det en lett rusten trillebår. Dekket var flatt. Til venstre var det knagger. Jeg registrerte en gammel regnfrakk, en tunika, et par bukser. Under sto det støvler. Gulvet var støpt. Jeg så  ingen gulvluke. Tomt. Jeg gikk ut og lot døra være ulåst. Det så ikke ut til at noen hadde befunnet seg her på veldig lenge. 

 Jeg gikk tilbake mot inngangsdøra. Denne morgenen hadde både Livia og jeg tilbudt oss å bli med Kobin for å lete etter Elisha. Han hadde avslått og sagt at vi bare skulle fortsette med det vi hadde planer om. Så da hadde vi gjort det, ligget og slappet av på stranda hele dagen. 

Fra inngangspartiet beveget jeg meg forsiktig langs grunnmuren på venstre side. Jeg så ingen transportmiddel. Kobin kunne ha gått. Han hadde sagt at han gikk, trodde jeg. Store steinblokker var felt inn i hverandre. Det var massivt. Vi hadde ikke hørt fra Kobin hele dagen. Livia hadde begynt å uroe seg. Hvor mange hadde klokka vært da samvittigheten hadde begynt å røre på seg. Fire på ettermiddagen kanskje, noe rundt der.

 Etterhvert hadde hun slått koden hans. Han hadde svart med det samme. Hun hadde kjeftet på ham fordi han ikke hadde kontaktet oss. Han hadde unnskyldt seg med at han ikke hadde funnet antydning til spor etter Elisha noe sted. Han hadde vært bekymret. Det var forståelig. Jeg banket i muren med jevne mellomrom, lyttet og sverget. Alt jeg hørte var en massiv klang av stein. 

Kanskje hadde han kjørt bil, men jeg så ingen. En vanlig tråsykkel kanskje. Det var ikke spor av dekk på gårdsplassen. Ikke var det fotavtrykk der heller. 

Jeg måtte slutte å lage katastrofer på min indre scene. Kobin ville dukke opp. Noe annet var utenkelig. Han hadde sagt at det så forferdelig ut her, at han hadde fått sjokk. Det hadde vi fått også. Han hadde tryglet oss om å komme. Det hadde vært trygling. Jeg var redd. Han hadde ventet oss. Vi hadde lovet å komme.

Handa kom bort i en tistel. Jeg hatet stikkende vekster. Derfor hadde jeg ikke roser i hagen De hadde alt for mange torner. Det var virkelig ustelt her. Hjemme i Klosterdalen hadde Kobin lagt dette frem som et eventyr som vi alle ville ha glede av, litt uproblematisk moro som også ville være til hjelp for et annet menneske. 

Vi kunne umulig ha forutsett at Elisha ikke skulle dukke opp. Det holdt at vi lette etter ei forsvunnet mor. Ett visste jeg. Konglomeratet sto i utfordringer. De ville ikke bli imponert over at vi engasjerte oss i forsvinningssaker uten at de var informert. 

Jeg rynket panna i det jeg svingte rundt hushjørnet. Det var ikke et eneste vindu å se i muren. Ingen kjellernedgang. Kunne det skjule seg noe i det høye gresset som jeg ikke umiddelbart så, i tilfelle hva. Jeg ante ikke en gang hva jeg lette etter. Muren var så massiv at den burde romme en kjeller. 

Kobin hadde valgt å lete alene hele i dag. Det slo meg. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille da han kom hit som da vi kom hit. Noen kunne faktisk ha befunnet seg her i mellomtida, noen som kunne ha tatt Kobin og etterlatt det enda verre. Jeg stoppet tankene. De var for uhyrlige. Vi burde ha presset på hardere, blitt med og lett fra morgenen av selv om han hadde sagt nei. Ikke noe var så lett som å være etterpåklok.

Til nå hadde jeg sett to frukttrær. Det fantes bærbusker. Jeg banket i veggen med jevne mellomrom. Muren besto fortsatt av digre steinblokker, var massiv. Jeg svingte rundt hushjørnet. Ingen kjellernedgang. Ingen vinduer, bare massiv stein.

 Jeg så to frukttrær til. Busker sto tett i tett. Jeg gikk dit, kikket mellom buskene og bak dem. Ingenting. Ikke ante jeg hva slags busker det var heller. Jeg er interessert i hage. Kobin måtte være her et sted. Det var alt jeg kunne tenke på. Han ville ikke ha forlatt stedet frivillig når han visste at vi skulle komme. Det var tette bånd mellom dem, tvillingene, Kobin og Livia.

 Jeg gikk tilbake til husveggen. Kobin kunne ha tenkt at Elisha ikke var interessert lenger. Da burde hun i så fall ha skjult det. Hun trengte hjelp. Kobin var den eneste som kunne hjelpe henne. De hadde allerede vært ute og lett sammen. Hun visste hva han kunne tilby. Ingen andre kunne ha tilbudt det samme.

 Men jeg visste også hvor fort en krangel kunne eskalere. Kobin hadde ikke snakket om krangel. Det var ikke akkurat noe man snakket om. Jeg kunne knapt huske at Kobin og Solaia hadde kranglet. 

Jeg dunket i veggen. Dunket og gikk. Jeg hadde sand overalt. Livia og jeg hadde slappet av og elsket i sanda. Filleren til sand. Akkurat nå hadde jeg behov for en dusj. Jeg rundet det siste hjørnet og var tilbake ved inngangspartiet uten noe resultat. Dusj måtte beklageligvis vente.

Det måtte være mulig å finne spor av at Kobin hadde befunnet seg her. Folk etterlater seg spor. Jeg virret rundt i hagen mens jeg sparket til en kvist i gresset. Dersom noen andre hadde vært her så burde det vises. Sola hadde gjemt seg bak en liten sky.  

Jeg lette bak busker og trær. Da Livia hadde kontaktet ham, hadde han ramset opp alt han hadde foretatt seg. Det var  hospitalet og ulykkessentralen. Han gått rundt i nærmiljøet, spurt på butikken og gått bort til skolen hennes. Jeg kunne sjekke rekkefølgen med Livia, men jeg mente det var sånn. Gått. Han hadde sagt gått. Ikke en grein skulle bli stående oversett. Hvis det var noe å finne, skulle jeg finne det.

Det var ferietid, så utdanningsinstitusjonen var stengt. Likevel hadde Kobin forestilt seg at Elisha kunne befinne seg på biblioteket. Kobin hadde et moderne skip. De hadde ikke trengt biblioteket. Det pekte mot krangel.

 Bak trærne var det flere busker. Den sterke lukta fortalte meg at det var nok en solbærbusk. Jeg kikket rundt, trakk i greiner. De hang fast til ei buske og var ikke plassert der. Alt var mulig. Jeg kikket rundt meg, sjekket om det var noe som hadde unngått meg. Sola var igjen på himmelen. Det var hett. Ikke som på stranda. Fluer summet og irriterte. De ble tiltrukket av svette. Den var det ikke noe å gjøre med.

 Kobin hadde også gått på døra til naboer. I hele den hersens hagen fantes det ikke spor. Den var tom for alt. Vi burde ha stoppet ham fra å bryte seg inn i huset. Han hadde kikket inn i dag morges, men da hadde han ikke brutt opp døra. Egentlig visste vi ikke. Han kunne ha tittet inn av vinduer, ropt. Selvfølgelig kunne vi ikke ha stoppet ham. Kobin var en mann. Han var god til å bryte opp dører. 

Men det var noe vi skulle ha gjort. Vi skulle ha stoppet ham fra hele dette tullete prosjektet, men vi hadde hatt håp til en begynnende romanse. Det var problemet. Vi hadde håpet på at han skulle finne litt lykke.

Jeg ga opp og gikk mot inngangsdøra. Det ville uansett ikke ha nyttet å melde Elisha savnet. Ingen ville bry seg om at en nittenåring hadde vært savnet en dag. Nå stilte det seg annerledes. De var begge savnet, både Kobin og Elisha. I tillegg hadde vi  Elsihas mor.

 Jeg frøs på ryggen i det jeg gikk inn i gangen. Vi kunne ikke vite om det hadde vært like ille som dette da Kobin kom hit. Han hadde vært sjokkert, men vi kunne ikke vite det. Det var Gailios mantra, læreren min, kistevergen. Hold alle muligheter åpne! Ikke lås deg til noe! 

Jeg gikk fra rom til rom, kikket meg rundt, prøvde å skaffe meg et bedre overblikk enn sist, finne ut om det var noe vi hadde oversett. Kobin hadde bedt oss om å skynde oss. Hvor lang tid hadde vi brukt. Jeg hadde ikke sett på klokka. 

Jeg fant Livia ved skrivebordet i et virvar av papirer. Rommet fungerte nok som et kontor.  Kobin og jeg hadde hatt timer å slå ihjel da vi hadde flydd sammen fra Klosterdalen til huset hans i Viken. Livia hadde skaffet oss drøssevis av papirer som kunne hjelpe oss med å finne mora. Hun skulle ha med seg mer når hun kom etter oss. Dem hadde Kobin fått i går.  Vi hadde kikket gjennom dem, prøvd å finne en forklaring, prøvd å legge en fornuftig plan.

”Har du hørt noe fra ham?” spurte jeg. Hun ristet på hodet. Selvfølgelig hadde hun ikke det. Da ville hun ha kontaktet meg med en gang. 

”Har du funnet noe?” Jeg ristet på hodet. Kobin hadde sagt at han skulle bryte seg inn. Deretter skulle han avgi rapport. Han hadde kommet seg inn i leiligheten. Det hadde vært ren panikk i stemmen hans da han hadde kontaktet oss. ”Livia, kan noen vite at Kobin er fra Konglomeratet?” Hun så på meg med et sløvt blikk som om hun ikke fattet hva jeg spurte om. ”Livia?”

”Konglomeratet! Hva mener du? Ingen har snakket om Konglomeratet.”

”Nei, vi har vært nøye med å fjerne alle merker fra utstyret vårt. Ingen nevnte Konglomeratet i går. Visste Elisha at Kobin er fra Konglomeratet?”

”Jeg aner ikke hva de har sagt til hverandre.”

”Vi har opplevd grupper som vil oss til livs”, sa jeg. ”Kan dette handle om noe sånt?”

”Hvorfor skulle de gå etter Kobin. Du er den mest ønskede. Ikke han. Da burde de gå etter deg.” Vi ble stående å stirre på hverandre. Hun skuttet seg. I så fall var vi i fare. Kobin kunne umulig være en lokkedue.

”Livia tenk! Hvor kan Kobin være?” Jeg forsøkte å jage vekk alle andre tanker. Det gjaldt å få gode ideer. Dette var nytteløst.

”Han må være her et sted. Vi må fortsette å lete.” Hun kikket ned i et papir, krøllet det sammen og kastet det ut i rotet. 

”Ja, men vi må ikke være fremmede for at det kan ha med Konglomeratet å gjøre.”

”Du tar det ut i det paranoide. Mang en konglomerat synes du er uforsiktig. Bryr du deg? Nei.” Hun hadde grepet et nytt papir.

”Finner du ut noe her?” spurte jeg.

”Nei, men jeg håper at et kontor kan ha informasjon som kan hjelpe oss videre. Jeg finner bare ikke ut av det. Han svarer oss ikke. Det kan ha med Elisha å gjøre. Det som har med Elisha å gjøre, kan befinne seg her.”

”Men han ville ha sagt i fra til oss”, innvendte jeg. 

”Ja, men vi veit ikke hva som har skjedd. La meg lete! Vi må ikke kaste bort tida.”

”Si i fra hvis du finner noe”, sa jeg. ”Jeg leter videre. Hvor lang tid brukte vi fra han kontaktet oss til vi kom hit?” Hun stirret opp på meg. Den dype fortvilelsen langt inne i det blå fikk hjertet mitt til å hoppe. 

”Jeg sjekket det ikke, Reikin. Det var så forferdelig her, som om all vanlig fornuft spant bort. Ærlig talt, jeg veit ikke.” Livia pleide å ha orden på tid. Det var jeg som ikke pleide det.

Jeg ville ta henne i armene, men vi hadde ikke tid. ”Reikin, ingen gruppe, som vil Konglomeratet vondt, kunne ha planlagt inn i disse tilfeldighetene. Du skjønner det. Ingen kunne vite at Kobin ville spørre oss om å rekvirere utstyr til ham fra Konglomeratet uten at noen visste det, at vi faktisk ville gå med på det. Det er helt sprøtt. Akkurat nå kan jeg ikke fatte at vi var så lettsindige, men det var vi. Dette har foregått spontant.”

”Jeg vet det Liv”, sa jeg og var på vei ut av rommet. ”Sa han noe om hvordan han kom seg hit?” Jeg var på vei ut gjennom døra. Det knaste under skosålene.  ”Jeg finner ingen fotavtrykk i grusen, ikke spor av fremkomstmiddel.”

”Jeg tror han har gått rundt på føttene  i hele dag”, sa hun. ”Det var det han sa.” 

Jeg hørte stemmen hans i hodet,
frykten i den.
Det beroliget ikke akkurat. 
Jeg var vettskremt.