Publisert Legg igjen en kommentar

Seksåringene og lekens betydning for utviklingen av tenkningen.




Jeg mener at vi som samfunn har sviktet seksåringene. De har ikke noe på en skolepult i et klasserom å gjøre. Fagmiljøet sto steilt i mot den gang reformen ble innført. Det ble lovet at det første skoleåret skulle være lek. I dag ser jeg skole, skole, og enda mer skole. Samfunnet vårt taper på det, direkte taper. Seksåringene mister noe vesentlig som de trenger. Seksåringene er konger og dronninger av lek. De hører hjemme i leken, i rolleleken.


Barn er i en kontinuerlig utvikling. Barn er ikke. De er hele tiden i ferd med å bli til noe annet.

Vi som får gå sammen med dem, befinner oss på en vei i stadig endring. Vi kan ikke ta noe for gitt. En seksåring kan elske å leke skole, noen liker også å gå på skole. Seksåringene befinner seg i en overgangsalder. De står på toppen av en høyde. Derfra bygger de sin indre scene rik og storslått.

De er på vei inn i noe annet. Dette annet krever at byggverket er optimalt og solid bygget.

Barn i lek gestalter en lissom verden rent fysisk. Her er ditt og der er datt. Slik gir de form til sine tanker, griper fatt i dem, får øye på dem og utvikler seg.

Småbarna klarer å fastholde små handlingsrekker. Med voksende alder blir disse stadig mer komplekse. Den indre scenen utvikler – og utvider seg i takt med den ytre.

Seksåringer  kan forholde seg til komplekse lekelandskap. De kan foregå på flere plan over store områder over lang tid.

Yngre barn trengs til statister og forefallende roller. Slik utvikler de sin egen lek. Vinn vinn på alle områder.





   
Seksåringene har behov for en avansert lek. De leker alt de er inspirert til og trenger materiell, rekvisitter, plass og miljø  som driver leken videre. Seksåringen bygger stort og komplekst. De trenger klosser og annet  konstruksjonsmateriell, mye av det. Datamaskiner, papirer og skriveredskaper, tavle til skolelek. En mengde tepper til hyttebygging. Tøy til utkledning, ulike rekvisitter. Staur satt ned  i bakken ute. En haug med passe store planker til husbygging. Voksne tilgjengelige så de kan bruke hammer, spiker og sag. Yngre barn til forefallende oppgaver.

Toget har gått for det siste. Siden seksåringene nå tross alt er i skolen, er det vesentlig at det organiseres for et skikkelig lekemiljø der. De skal ikke undervises.


Utviklingen av tenkningen utvikles ved at de mestrer – og opprettholder lange lekesekvenser. De voksnes roller blir å være tilretteleggere og inspiratorer. Ungene tilegner seg verden gjennom leken. Barnehagebarn trenger rike primæropplevelser som grunnlag for lek. Dersom familien av ulike årsaker svikter oppgava, må barnehagen sørge for at de får det. For at seksåringene skal kunne henge med i kompliserte lekestrukturer er det vesentlig at de har eller får primæropplevelser i bøtter og spann. De skal tilegne seg verden. Scenen er deres. De eldre skolebarna er ikke til særlig inspirasjon. Egentlig befinner de seg på en annen planet. Seksåringene er på vei til den planeten, men de tjener mest pedagogisk på at de får forbli på sin egen haug en stund til.

  Seksåringen trenger voksne i sine omgivelser som forstår hvor viktig det er for deres mentale utvikling og lykke at leken får utvikle seg vidt og bredt i tid og rom. Alderstrinnet kan holde fast i tankeinnholdet sitt til langt utover barnehagedagens lengde. Hvis de må bygge alt opp igjen dagen etter, kan de lange tankerekkene og opplevelsene falle sammen som et korthus. Byggverk bør få stå fra en dag til den neste dersom ungene ber om det. Det de er ferdige med, forlater de om det er aldri så fint. Ferdig! Slutt!

De begynner på noe annet, noe nytt. Byggverk, som får stå, kan komme i veien for rengjøringshjelpen. Det må vike. Seksåringene jobber med tenkningen. Ikke noe er viktigere enn det. I læring søker vi nettopp etter elevers evne til å holde fast i lange tankesekvenser. Vårt mål er rett og slett å utdanne denne evnen. Seksåringenes lek gjør det for oss helt gratis. Også så moro som de har det når de gjør det. Flyt og læring. Det er optimalt. 










Seksåringenes lek er krevende. Den krever en intens tilstedeværelse. De lærer på mange plan på en gang. Den sosiale evne settes på harde prøvelser, gode prøver, fine prøver. Den sosiale kompetansen løftes til bevissthetens høyder. Unger som sliter, som har det vondt, som har mye å tenke på, for dem er lek på dette nivået en utfordring. Sansene, tankene, følelsene er opptatt av den egne smerten. De kommer til kort. De trenger hjelp. Hjelp til å komme inn i leken, til å komme i flyt, til å slippe tak.Pedagogene må vite hvordan slik hjelp skal gies. De må kjenne lekens betingelser, følge med og dytte på riktig sted. Alle barn trenger å utvikle den indre scene, den indre tanken. Det er den som står på spill. Derfor må ingen anstrengelse være for stor. Dette handler dypest sett om denne ungens fremtidsmuligheter.







Så en dag skjer mirakelet. Den indre scenen er klar. Stor og beriket. Tenkningen hopper inn i hodet. Vi spiller våre fremtidige teaterforestillinger, på vår egen indre scene. Den vi møysommelig har bygd opp og skapt. Vi trenger ikke lenger ytre rekvisitter. Hurra. Det er da vi er klare for skolen.






Dette forklarer det problemaspektet vi kjenner etter at vi har levd med seksårsreformen i noen år. Gutter som er umotiverte og ikke vil. Så sier vi at de er senere skolemodne enn jenter. Tull og tøys. De har bare ikke fått utviklet seg ferdeg. Hverken gutter eller jenter har fått gjort det.

Jentene er ofte mer villige til å sette seg ned og og drive med puslete greier enn det guttene er. De velger ofte det selv også, selv om de synes det er kjedelig og bli styrt. Utviklingen av den indre tenkningen krever at de styrer seg selv.

Guttene vil herje rundt, rope, løpe og organisere mer voldsomme prosjekter. Jentene er gjerne med hvis de blir gitt muligheten.

En skole som ikke tilrettelegger for det ungene trenger, dreper læringsgleden og gjør dem slitne. Det gjelder for begge kjønn. Derfor er svaret.


La seksåringene leke seg til den tenkningen de trenger for å bli skolebarn.






















































Publisert Legg igjen en kommentar

Flyt, kongeveien til læring.




Jeg har utdannet meg i mange år. Jobbet i mange år. Hele tida har jeg stilt spørsmål. Hva med disse opplevelser der tida står stille?

Når man kan høre knappenåler falle. Hvor finnes de innbakt i pedagogikken og metodikken? Kongeveien til læring.

Den veien jeg selv vil vandre, den veien jeg vil at mine elever skal vandre, alle elever skal vandre, i alle klasserom.
 



Jeg har snakket om det, spurt etter det. Folk smiler, kjenner seg igjen. Alle vet hva jeg snakker om.

En kveld satt jeg der selv i et klasserom for å bli belært. Jeg satt litt i halvsvima, slik jeg ofte gjør når jeg har hørt det før, vet hva det skal snakkes om, forventer meg nada.

Det var da det skjedde. Jeg sjekket ørene. De satt riktig. Det var en professor hentet inn fra Oslo. Plutselig satt han der og beskrev de opplevelser jeg snakker om. 




Kongeveien til læring!






Å sparke ball med pappa, Gedigne fjell.  Snø, natur, skiglede. lese en god bok. Delta i en fordypet samtale. Lykke! Full tilstedeværelse i lykka.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg3topp.jpg





Dette er selvsagt det optimale målet», sa han, professoren. «Om det er mulig å få det til i et klasserom, det er jeg sannelig ikke sikker på.» Handa mi føyk opp med samme iver som den Hermine Grang i Harry Potter,viser når hun vet et svar der borte på Galtwort. «Selvsagt er det mulig. Det er slik det bør være. Lærere med malerpensler og orkesterstav.» Jeg kunne ha snakket i hundre år. Jeg fikk et minutt. Det var en sånn lettelse at en fagmann snakket om akkurat det samme som jeg ser på som det aller viktigste i livet, som det aller viktigste i pedagogikken.

Professoren ga meg et navn på en mann, en psykolog, som hadde gjort det til sitt livsverk å forske på slike opplevelser, Mihaly Csikszentmihalyi. Han tilbragte flere av sine barneår i en konsentrasjonsleir under annen verdenskrig. Der ble han opptatt av hvordan noen personer skapte seg situasjoner i elendigheten som ga spenning og livsglede. Sjakkpartier om natta, med livet som innsats.

Endelig hadde jeg en viktig person å knytte mine ideer til. Mihalyi Csikszentmihalyi. Jeg var kjipt lei av  det evinnelige:

Hvem sier det?
Hvor har du det fra?
Er det du som sier det?
Hvem er så du?

Spørsmål fulgt av tung skepsis under øyelokkene.
Jeg kjøpte alt av bøker, leste dem alle og var klar for hovedfagsoppgava. Csikszentmihalyi kalte slike altoppslukende opplevelser for flyt/flow. Begrepet blir brukt i mange sammenhenger. Med flyt i læring mener jeg:




Antiflyt er negasjonen av dette.

Ikke flyt er nøytralt.


 

  Mitt ønske er at pedagoger i barnehager og i klasserom bevisst skal arbeide mot å gi elever flytopplevelser i læring. Da må de vite hvordan orkesterstaven skal svinges. Tenkningen må gjennomstrømme lærerutdannelsen. Vi trenger fagintergrering  på alle plan så det lekende skapende menneske får den plassen som kreves.

Dramafaget er vesentlig for den bevisste kunnskap om hvordan den indre scenen fungerer – og hvordan den kan stimuleres.

Kunstlærere mattelærere, norsklærere. Alle må trekke lasset i samme retning så hver eneste elev får vandre kongeveien til læring. De flinke elevene klarere seg uansett, men de vil få en mer stimulerende skolehverdag.

De svake elevene vil profitere optimalt. For ingen kan være større enn seg selv. Inger Hagerup sa noen ord om en maur en gang.


Flyt i læring kan gjøre hver og en av oss til den optimale versjonen av oss selv.






Da er målet nådd. Mennesker vil alltid søke flytopplevelser fordi de bærer den ultimate tilfredstillelsen og lykka i sitt vesen. Ungene vil hente dem der de er å finne. Pønske ut ugagn og forstyrrelser, drive med alt mulig annet enn det de skal, i verste fall skulke eller sky skolen og all dens vesen

Vi vil at alle barn skal komme seg gjennom utdanningssystemet på best mulig måte. Unger, som søker flyt i læringsopplevelser, er samfunnsøkonomi på sitt beste, for som samfunn trenger vi læringsglade borgere med et best mulig grunnlag fra utdanningsinstitusjonene. Vinn/vinn alle veier.

      Siden flytopplevelser er altoppslukende, blir man bergtatt av dem, og til syvende og sist helt utslitt rett og slett. Man har gitt alt. Det trengs fordypelse og øvelse. Få sette egne ord på erfaringer, gi dem et kunstnerisk uttrykk. Hvile ved å gjøre noe helt annet som også er viktig.

Lærerne må planlegge for små mikroflytoppgaver som er morsomme og øvende uten at det krever all verden. Har man som pedagog oppnådd at den enkelte elev går hjem med minst en flytopplevelse om dagen som følge av undervisninga, ja, da har man lov til å glede seg.







Livets hemmeligheter venter.