Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi, den sanne løgner







Kroppen er en løgner fordi den forteller om smerter i kroppen, men kroppen feiler ikke noe som tilsier de smerter den utsettes for. Altså lyver kroppen. Det feiler meg ikke noe. Jeg er så lei av at det ikke feiler meg noe, når kroppen til stadighet skriker opp om at det gjør nettopp det.

Kjære kropp, jeg veit at du har lidd, du har opplevd smerter. Jeg veit at du frykter for at det skal skje igjen, du vil ikke lide så vondt en gang til. Kjære deg, jeg forstår deg vennen, jeg gjør det. Men du må slutte å være i katastrofeberedskap, for det er helt trygt. Jeg lover deg det. Vi vil leve et liv i glede. La smertene fare så vi kan ha glede og latter. La oss le sammen, kjære kroppen min, le av det herlige livet vi deler, du og jeg.

Hvordan skal kroppen tro på det jeg sier?
Den har ingen grunner til å gjøre det.
Den veit hva den har opplevd, men den kan ikke tenke over det. Det er jeg som må gjøre det for den.



Jeg har levd med fortrengninger, store fortrengninger. Derfor har jeg ikke kunnet respondere ærlig. Det kan jeg nå. Det er ikke nok å si til kroppen min at det er trygt. Jeg må vise den at det virkelig er det.

Å skjelle meg selv ut er en dårlig ide. Det blir den vettskremt av. Å fortelle meg selv at jeg ikke duger det må jeg la være. Tvertimot må jeg fortelle meg selv at jeg duger, også når jeg beviselig sett ikke gjør det. Er jeg da en løgner. Trolig kommer det an på hvordan jeg velger å gjøre det.

Jeg har skrevet bøker. Dem er det ingen som leser. Altså duger jeg ikke som forfatter. Bare jeg skriver disse ordene går kroppen i spinn. Hjerteslagene øker. Jeg må overbevise kroppen min at det er helt greit at ingen leser bøkene mine. Det viktige er at jeg gjør det jeg elsker å gjøre, det som gir meg flytopplevelser, gleder.

Så legger jeg bøkene jeg blir ferdig med ut for salg. Dersom ingen vil lese dem, er det deres tap, ikke mitt. Jeg veit hva jeg skal skrive i den siste linja i den 25. boka i serien min. Det er flott. Vi kan være stolte, kroppen min og jeg. Jeg må forvandle virkeligheten. Det er selvsagt ikke lett, men det er nødvendig. Så behøver vi ikke å være triste, vi kan bare være stolte over hva vi får til.

Min mann er overbevist om at jeg ikke bør være på Twitter. Twitter kan være nådeløst. Man kan bli kalt stygge navn der. Ja, men man kan også komme i kontakt med hyggelige mennesker, få være med å mene noe, være med i verdensveven der ord sies. Jeg trives med å skrive. Så må jeg passe på at jeg ikke lar meg såre av noe som skrives der, for de som setter merkelapper på andre er ikke større enn knøtt.

Ingen på twitter kan skade meg fysisk. Det skader ikke meg fysisk at jeg ikke lykkes med mine prosjekter heller. Kroppen min frykter fysiske smerter. Det er derfor den melder om katastrofer. Enhver frykt i meg, enhver frustrasjon, enhver fortvilelse, tror den kan resultere i fysiske lidelser. Derfor må jeg ikke være annet enn glad over det fine livet.

Hver dag må jeg ta de ulike aldersgrupper i meg, som har opplevd smerter, på fanget. Der må jeg forsikre dem om at de smerter de opplevde på ingen måter skal skje igjen. Det skal vi sammen sørge for.






Livet består av mange kjedelige gjøremål. Ikke alt kan være morsomt, gi flyt. Men vi som har fibromyalgi trenger flyt for å få færre smerter. Vi må ta i bruk ulike mikroflytopplevelser.

Mikroflyt er små opplevelser som gir glede, små konkurranser, belønninger. Hva som gir den enkelte av oss mikroflytopplevelser, vil variere. Alle må derfor finne sin vei.

Jeg har ingen mulighet til å være effektiv lenger, får ting gjort. Det er ingen vits i å ergre seg over det som er tapt. Så jeg gjør små oppgaver. Disse planlegger jeg slik at de skal gi meg mikroflyt.

Pynte litt ekstra. Lime noen steiner på veggen. Jeg elsker å dekorere huset mitt med stein. Jeg hater å rengjøre hus, men skal jeg lime stein må det være reint. Fikse med blomster.


Det går sakte. Stadig vekk har tida gått fra meg. I hodet mitt skal jeg gjøre en hel masse. Det rekker jeg ikke, men det jeg har gjort er bra nok.

Jeg har lett for å stille meg opp når dagen har endt å gi meg selv inn for alt jeg ikke rakk. Det er det dummeste jeg gjør dersom jeg vil ha en mest mulig smertefri tilværelse. Alt fokus må være på alt det fantastiske jeg fikk gjort og på det fantastiske jeg skal fortsette med å gjøre.

Min mann er frisk og rask. Jeg vasker et vindu mens han vasker alle husets vinduer. Jeg henger fem planker på veggen mens han får ferdig hele veggen. Men jeg har mye mer tid å bruke på det, så derfor har jeg opplevelsen av at det er jeg som har hengt opp husets planker. Hovedsaken er at vi planlegger aktiviteter så de gir oss gleder.

Denne koronaen som har seilt inn over verden med sitt pandemiske utbrudd er ikke noe for oss med fibromyalgi. Vi må i hvert fall ikke bli redde, for da får vi en eskalering av smerter. Det er det siste vi ønsker. La oss fortsette å ha det gøy, selv om vi må gjøre det på andre måter.

Fordi jeg får vondt når jeg driver med det samme over tid, må jeg sørge for variasjoner i oppgaver. Det er veldig ineffektivt, men jeg får gjort litt forskjellig. Det er fint. Får jeg kreative ideer underveis, setter jeg alltid i gang med dem. Det gir tilfredsstillelse, og det er viktigst. Kreativitet og fibromyalgi er gull, for da forsvinner vi inn i kreativiteten og der får vi smertefri. Hurra.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Å leve med fibromyalgi.








Fibromyalgi, en tilstand som har kontinuerlig forpestet mitt liv. Jeg er utdannet Cand Ed. Hovedoppgava mi gjorde jeg på grunnlag av Mihalyi Csikzentmihalyis forskning om flyt. Det er mitt grunnlag for å skrive dette.

Vi, som har fibromyalgi, har gjerne en lang historie med smerter bak oss. Trolig er den ganske lik, for da jeg gikk for å ta atlaskorrigering, ble jeg bedt om å fortelle min sykehistorie. Jeg sa at jeg ikke orket å fortelle. Alt snakk om elendigheten gjør meg bare enda dårligere. Kvinna, jeg var hos, foreslo at hun kunne fortelle meg om min fortid. Det kjentes helt greit for meg, og hun fortalte mitt livs historie.

Da jeg, etter mange års utredning om hva som feilte meg, endelig fikk diagnosen, ble jeg helt knust. En fillediagnose, kvinners oppspinn for å ha noe å syte over, som ingen tok alvorlig, alle de fryktelige smertene som ikke var reelle, kroppen min som en notorisk løgner. Kan du ikke stole på kroppen din, kan du ikke stole på noe. Den bærer deg gjennom livet. Gjennom den mottar du sannheten om din egen virkelighet.

Jeg gikk rett ut i hagen. Der gråt jeg i en time. Jeg og blomstene mine, paradiset mitt på jord. Jeg vrengte meg for tårer. Så var jeg ferdig. Det var på tide å ta grep om livet, om kroppen som løy, handtere det. Jeg la en plan.

Altså en kropp som lyver, nerver som løper løpsk og forteller om smerter du ikke har. Hva skal du stille opp mot det? Jeg er en kreativ sjel. Vi er alle kreative sjeler i den grad livet har tillatt oss å være det , og vi har insistert på å fortsette å være det. Lek er kreativt. Lek er flyt. Flyt er lek.

Alle små barn leker. Vi kan ikke alle bli kunstnere, men vi kan utøve våre kunstneriske evner i våre liv, fortsette å la dem være den grunnpillar vi navigerer etter.


I flyt glemmer kroppen seg selv. Altså ble mitt mål å søke flytopplevelser i enda større grad enn tidligere, la det være dem som var livet, ikke bare et middel til noe annet, slik at at kroppen skulle oppleve minst mulig smerte. Det skulle bli min vei, ikke medikamenter, men flyt.

Først måtte jeg fjerne alt det som ikke trigger flyt, men som trigger det motsatte, antiflyt. Det ble ei lang liste. Her har jeg snevret den inn til det viktigste.


  • Ikke dvele ved negative hendelser, min egen negative historie.
  • Ikke føle bitterhet.
  • Aldri snakke meg selv ned.
  • Ikke gi meg selv negative merkelapper.
  • Ikke i et sekund dvele over mine smerter, gå for full ignorering.
  • Finne måter å kunne gjøre det jeg liker på uansett hvor mye smerter det vil forårsake.
  • Tro på at alt er mulig, selv om det ikke er det.


På dette tidspunktet gikk jeg på AAP. Mitt høyeste ønske var å komme tilbake på jobb. Det var forbundet med så mye skrekk at jeg la bort alle tanker på det.

NAV var et problem. De pustet meg hele tida i nakken. Helsesystemet forlangte at jeg igjen og igjen skulle fortelle om min elendighet, hvor ille jeg hadde det. Det ble jeg bare sykere av.



Fastlegen sørget for at jeg slapp å ha mer kontakt med NAV enn det som var absolutt nødvendig. Jeg ble sendt på utredning til Sunnås. Det var mye mer enn fibromyalgi som feilte meg. Alt dette eltet seg sammen til en knute av elendighet, og alt sammen speedet opp fibromyalgien til sitt ytterste. Ekstrem katastrofeberedskap.

Jeg gikk til krig mot fibromyalgien og jeg er seierherre, selv om den hele tida ligger på lur. Den skal ikke få psyke meg ned. Smerter ja, men jeg er sjefen og jeg fyller mitt liv med gleder. Som en hærfører med sverdet hevet, jager jeg alle negative tanker på dør i det øyeblikket de viser seg. Det er så mye vakkert å tenke på i verden, så mye som gir gleder. Det andre er der også, men det skal ikke få makt.

Min overbevisning er at det er kjærligheten og positiviteten som skal redde verden. Så la oss fylle den med kjærlighet og gode handlinger. Slik får vi bedre helse. Det gjør verden også.

Nå lever vi i en pandemisk krise. Frykt vil påvirke helsa vår negativitet. Da må vi gjøre vårt beste for å vende oss bort fra frykten. Vi har et dårligere immunforsvar, fordi kroppen er i katastrofeberedskap hele tida. Vi blir ofte sykere enn andre når vi blir syke. Men det som er helt sikkert er at vi klarer oss bedre når vi ikke er redde, når vi er forsiktige, gjør vårt beste og lever så godt vi kan. Lykke til.































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli eldre


I disse Corona tilder er det tøffere enn noen gang. Dette viruset som fyker rundt og har eldre som sin offergruppe nummer en. Å bli eldre må være noe av det tøffeste vi gjør. Det finnes bare en utgang, døden. Døden er et skremmende spøkelse for noen og enhver.

I tillegg har livet passert. Kanskje blir vi mette av dager som det så fint heter, men mange av oss får sjokk. Vi har ikke fått det med oss, livet, og det kan vi bli bitre av, for vi vil gjerne få med oss alt.

Ikke noe er viktigere enn god helse når vi blir eldre. Det er det vi må jobbe for. Å det er i seg selv krevende siden det å bli eldre nettopp innebærer å miste kroppslige funksjoner. Musklene yter ikke like bra. Alt koster mye mer. Energien blir mindre. Hukommelsen svikter. Venner dør rundt oss.

Skitt. For å få bedre helse må vi ikke bry oss om noe av dette. Det er kunsten, for vi vil eldes med stil og med lykke i hver celle. Det vil vi. Det til tross for at Corona flyter rundt og smitter gjennom usynlige dråper. Da må vi være forsiktige selvsagt, holde oss unna der det er mange mennesker. Det går jo enklest hvis vi ikke bor i byer, men kan ha det fredelig på mindre steder. Men uansett Korona skal vi ikke bli redde. Vi skal leve, ha det godt, kose oss hvert sekund. For det er i sekundene livet lever.




Det første vi må gjøre er å kvitte oss med redselen for døden, det at den trekker nærmere, at den henter våre jevngamle.

Døden har stått sammen med oss hele veien. Den er det eneste sikre i livet. En dag skal vi ikke være her mer. Vi aner ikke hvor vi skal. Det er det som gjør døden så skummel.

Frykten for å miste noen som står oss nær, som vi ikke kan tenke oss livet uten. Bort med frykten. Frykt gir uhelse. Vi skal ikke ha uhelse. Det er det viktigste. Vi må holde oss sunne og friske mentalt også med Koronaspøkelset hengende i halen.

Vi stenger døra mot døden. Portalen har kommet tettere, men vi lar det ikke angå oss. Så lenge vi er i livet er vi i livet. Det vi ikke kan vite noe om, tja.

Livet på tidslinja har alltid vært fullstappet med krav, gjøremål, alt vi skal. Ofte blir bevisstheten værende der. Det er ikke langs tidslinjas krav at livet ligger. Vi må bevege oss mot skjæringspunktet der tid møter evighet. I de opplevde og fylte sekunder. Der må vi søke de opplevelser som gir oss flyt, opplevelser der tida står stille eller raser av gårde med oss. De øyeblikk da vi er helt ett med opplevelsen. Da er vi tilfredse og helt tilstede. Det er sunt og gir god helse selv når den skranter og det feiler oss alt mulig, for det gjør det jo.

Vi må bestemme oss for hva livet skal inneholde, hva vi vil ha med oss. Så må vi sørge for at det skjer. Det er nå muligheten er. Vi kan ikke regne med noe senere. Ikke alt virker like mulig, men vi kan fortelle oss selv at vi kan få det til senere, en gang. Ikke noe er umulig. Alt er mulig. Det blir vi trygge av. Trygghet er vesentlig for god helse.

Da er det bare å sette i gang, leve livet, få det til, sørge for at det skjer.



Når noe skjærer seg, gjør det ingenting. Tida flommer ut av et gavemildt kosmos. Vi har mengder av sekunder å fylle. La oss fylle dem. la oss glede oss. Å ha fri til lediggang er det ingen glede i. Å kunne leve fylte liv, der ligger den ypperste glede. Mennesker er skapt for å bruke seg selv fullt ut. Det skal vi gjøre til siste slutt. Når vi er fullt tilstede i det vi driver med, kommer vi aldri til å merke at siste slutt kommer. Slik får vi evig liv.





Livet er fylt av hverdag. Ja da, vi kommer ikke unna hverdagen, men vi kan handtere den. Det er mye vi må gjøre som vi ikke liker, som virker fullstendig bortkastet. Jeg har hentet min livsfilosofi fra Csikzentmihalyi og han flytbegrep. Han opererer med noe han kaller mikroflyt. Det vil si at man sørger for å gjøre ting lystbetont. Kunsten er å ikke grue seg, men heller forsøke å finne gleder på veien. Ta noen omveier. Det blir ikke effektivt, men så blir man fornøyd. Man kan også planlegge morsomme ting man skal gjøre når man bare får unna det som venter. Stadige belønninger. Finn måter å handtere det på, for vi som blir eldre, har ikke et sekund å kaste bort.

Lykke til. Gleden ligger rundt hvert hjørne for den som har øyne til å se den med.































Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.