Publisert Legg igjen en kommentar

Fibromyalgi-smertehelvete, er ikke lett for noen









Fibromyalgi-smertehelvete,
fibromyalgia,
kroppen lyver,
kroniker,
flyt,
bløtdelsrevmatisme,
forfatter R.R. Kile











romyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
Fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile




Når vi lider av fibromyalgi-smertehelvete i tillegg til andre kroniske tilstander, kan det bli et virvar av smerter der det ene forsterker det andre.



Hvis vi derimot skader oss, kutter oss i fingeren, slår oss i hodet, er min erfaring at de ekte smertene kan gjemme seg i fibromyalgien. Ja, det kan faktisk være en fordel. Jeg er ganske pinglete når det gjelder å skade meg. Så dersom det finnes noen fordeler med fibromyalgi, dette smertehelvete, så ja da gleder jeg meg over det.

En dag klatret jeg opp på en gardintrapp med en hammer i hendene. Jeg skulle feste en list. Da ramler et bein på gardintrappa ned i et hull i gulvet. Gardintrappa velter. Jeg ramler ned i et virvar av vannledninger som rørleggeren nettopp har lagt opp. Samtidig slipper jeg hammeren. En av rørene går til varmtvannstanken. Jeg frykter at denne skal ryke, så varmt vann skal flomme ut og skolde meg. Fallet har fått hele kroppen til å verke.

Samtidig ligger jeg og ser hammeren komme i mot meg. Tida går så sakte som om den nesten har stoppet. Det er ingen vanlig takhøyde, tre meter kanskje. Jeg greier ikke å flytte meg. Det skjer så fort selv om jeg opplever det i sakte film. Hammeren treffer meg med stor kraft i tinningen. Det gjør så vondt. Jeg prøver desperat å komme meg opp hele tida livredd for kokende vann eller vann i det hele tatt. Det dunker i tinningen og banker i hodet. Vannrørene holder seg tette.

Jeg krabber ut av rommet, krabber over stuegulvet, krabber opp trappa til kjøkkenet.


Der plasserer jeg meg å en stol. Det gjør så vondt i tinningen. Skallen banker. Jeg er dypt bekymret og tenker at jeg må gå å ta meg noe smertestillende, men jeg klarer ikke å foreta meg noe. Jeg sitter der og glaner sløvt fremfor meg. Vurderer å ringe noen, men hva skal det hjelpe. Etterhvert har jeg smerter som farer rundt både hit og dit i kroppen, mens hodesmertene legger seg bak dem som en liten verk i bakgrunnen.

Fibromyalgi-smertehelvete er jeg vant til. Dem er jeg ikke redd for. Jeg reiser meg opp, går ned til rommet der jeg drev og arbeidet og sjekker forholdene. Jeg oppdager hullet det ene beinet ramlet ned i. Jeg får plassert gardintrappa trygt, griper hammeren, klatrer opp og gjør meg ferdig.


Da jeg ser meg i speilet, har jeg et stort merke der hammeren traff.


Joda det verker litt, men det er helt greit. Tilslørt. Egentlig burde jeg sikkert ha lagt meg på senga med smertestillende. I stedet setter jeg meg til å skrive videre på en av de 25 bøkene jeg har tenkt å få utgitt. Jeg merker ikke noe særlig til hodesmertene, takk og pris. En hammer i tinningen, som treffer med full kraft, er ikke å spøke meg, ikke å ramle ned fra en gardintrapp heller. Tinningen, et svakt punkt. I minnene kan jeg fortsatt se den hammeren komme i sakte film uten tid til å gjøre noe med det.

Jeg har mange slike erfaringer. Min mann fikk helvetesild og var skikkelig dårlig. Når jeg fikk helvetesild var det bare litt kløe, litt sår hud.


Fibromyalgi-smertehelvete er en tilstand der vi bør søke det som gir oss glede.

fibroromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver,



Det er ganske umulig slik som vårt helsesystem er. Siden folk ikke finner noe galt med oss, mistenkes vi for å lyve fordi vi vil ha en uføretrygd, som om noen vil det.

Vår helse tvinger oss dit. Vi må bruke all vår energi for å fortelle om våre smerter som er høyst reelle. Jo mer vi forteller, jo sykere blir vi og desto verre blir smertebildet.

Dette er en ond sirkel som skaper mye unødvendig lidelse. Jeg etterlyser et helsesystem som tror på oss, og som nettopp ser at dette negative fokuset ikke er bra. Vi trenger å bli trodd, og vi trenger å fokusere på det som gjør oss godt.

Vi som er syke eller uføre har ingen særlig status i vår verden. Egentlig blir vi betraktet som folk med sugerør inn i statskassa.




Vi bør jammen være dårlige, trolig som straff, men i hvert fall av dårlig samvittighet for vårt manglende bidrag til fellesskapet.


Det gjør selvsagt at vi som er syke, lider av fibromyalgi-smertehelvete prøver å kjenne etter hvor mye smerter vi har for å rettferdiggjøre at vi faktisk ikke arbeider, bidrar.


Det må vi absolutt ikke gjøre. I stedet skal vi gjøre vårt aller beste for å føle oss så friske som mulig, ikke ha noe fokus mot smerter, men mot alt som ligger av gleder i livet. For både verden, vi og statskassa har best av at vi har så god helse som mulig.

I blant kan vi lese om flotte tiltak folk med vår diagnose foretar seg som gjør dem tilnærmet friske og sunne, et eksempel til etterfølgelse mener noen så vi kan få slutt på denne tuklete diagnosen. Jeg vet for eksempel at dersom jeg måtte løpe flere kilometer hver dag, så ville jeg ha daua.

Poenget er at vi må gjøre det som gir oss gleder. Alle med fibromyalgi må finne ut hva det er slik at vi kan bedrive slike aktiviteter. Da blir de friskere. Jeg skriver bøker, snekrer og murer. Noen maler, jogger, konkurrerer. Vi mennesker er mangfoldige, og like mangfoldige er de aktiviteter som gleder oss, får oss til å glemme tid og sted, flyt. Når vi forsvinner inn i slike aktiviteter, forsvinner også smertene.

Vi har mistet mye.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt,



Det er også mye vi ikke mestrer lenger som vi greide før, hvilket gir en dyp sorg. Kroppen lyver tilsynelatende for oss.

Jeg tenker at vi må juge litt for oss selv vi også så vi ikke behøver å savne det vi ikke kan. Jeg forteller stadig meg selv at jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Hvis jeg vil, kan jeg hoppe i fallskjerm.

Egentlig har jeg aldri hatt lyst til å hoppe i fallskjerm. Men det er klart jeg kan.

Jeg kan alt. I mitt hode, i mine drømmer, er det ingen grense for hva jeg får til hvis jeg vil.

I sommer så jeg et dykkerkurs. Jeg jublet og ville melde meg på. Min mann mente absolutt at det kunne jeg ikke. Men jeg har trua jeg.

Jeg sitter med minner om alt jeg en gang kunne, hoppe i hoppbakker vi laget, fare fort som vinden, oppover og nedover bakker, svømme raskt og langt, bestige fjelltopper, løpe og danse. Drømmene skal jeg aldri gi fra meg, verken om det jeg kunne eller ikke kunne. Denne troen gjør meg lykkeligere. Jeg har ikke mistet noe. Fornuften forteller meg at jeg aldri skal hoppe i fallskjerm. Det spiller ingen rolle så lenge jeg opplever at jeg kan hvis jeg vil, i morgen.

Vi har folk rundt oss.

Vår sykdom er vanskelig å forstå for dem også. Når adrenalinet pumper gjennom kroppen min, kan jeg alt. Da er ganglaget raskt. Kroppen effektiv. Når du kan en gang, så kan du vel to. Sånn er det ikke. Adrenalin trumfer fibromyalgien, men du kan ikke være høy på adrenalin hele tida, og du kan ikke bestemme at du skal ha det.

Jeg kan ikke bade i norske badetemperaturer. Det er så kaldt som om kroppen blir stukket med kniver. I sommer ramla jeg i vannet og I phonen min ble våt. Adrenalinet spant i kroppen og jeg merket at badevannet var varmt, og det var ikke noe problem å svømme i det. Når jeg i dag sier at vannet var iskaldt, fantes det jo ei kvinne en gang som syntes det var glovarmt å kunne bade hele dagen

Vi klarer å delta på det vi vil. Jeg kan gå rundt juletreet og synge av full hals, løpe til rotter og hjem fra kirka. Når det skal ryddes etter maten, er det så vondt. Jeg skjønner jo at det ikke henger på greip for folk, men vi med fibromyalgi må tillate oss å velge fra øverste hylle. I jula bor familien min her. Jeg lager ofte middag. Det er helt greit, for jeg blir glad av at de andre får fri mens jeg lager hygge for oss. Jeg vil heller gå rundt juletreet enn å rydde etter maten og aller helst vil jeg ha det gøy med barnebarna.



Vi er en familie som gjør mye sammen.

fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,


Skal vi få det til må vi alle være effektive. Det skal båles, skøytes og tures.

Når vi drar fra hytta skal det vaskes og ryddes. Effektivitet er et ord som ikke finnes i min personlige verden lenger. Folk farer effektive rundt. Jeg har så vidt fått på meg klær.

Blikkene treffer meg. Hva har du bidratt med? Jeg slår blikket ned, skammer meg. Selvsagt burde jeg også fare rundt, få ting gjort.

Det er ikke lett å forstå for de andre hvor mye energi det tar å stå opp for en som har smerter. For i blant farer jeg jo rundt. Jeg sender doble signaler.

De regner jo med meg som en voksen med ansvar. Det er jeg glad for, men jeg kan ikke ta kritikken selv om jeg skjønner at det er irriterende.

Det gjør meg dårlig, jeg skammer meg og blir fortvilet.

Jeg er ikke en like viktig bidragsyter, som alle andre, men det jeg bidrar med er også viktig.

Uansett skal vi aldri skamme oss. Vi skal være stolte av det vi får til. Dypt inne i oss selv skal vi vite at vi må stå for våre valg og være stolte av dem. Vi skal alltid søke glede, spenning. Så må vi håpe at folk sakte men sikkert forstår hvordan denne sykdommen fungerer slik at vi kan veiledes riktig.

For det er smerter nok. Vi fortjener å ha minst mulig av dem. Alle fortjener et liv i glede. Hei folkens. Alle dere som veit hva det er. Lykke til. La oss ta for oss av livet.

For tida lever vi i en realityserie, en pandemi. For oss som har fibromyalgi er det vesentlig at vi ikke er redde, at vi tenker at dette vil gå bra. Dersom vi gir oss frykten i vold blir vi dårligere. Det er vesentlig at vi har noe morsomt å drive med, noe som sluker oss og som tar luven fra all elendigheten ute i verden. Dersom vi får Corona er det viktig at vi har noe å ta det på, en kropp som er i best mulig shape. Det blir den når vi har det bra. SÅ la oss være her i verden og ha det best mulig.

Jeg har krabbet inn i Mac der jeg driver med bilder.

Det er supergøy. Tida forsvinner. Egentlig burde jeg skrive på bokserien. Jeg gleder meg sånn til å ta fatt. Slik må vi ha det, vi med fibromyalgi. Da får vi best helse. Så får vi forsøke at vi ikke lar livets fortredeligheter ikke plage oss mer enn små myggstikk.




fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker,  flyt,  bløtdelsrevmatisme,  forfatter R.R. Kile
fibromyalgi-smertehelvete, fibromyalgia, kroppen lyver, kroniker, flyt, bløtdelsrevmatisme, forfatter R.R. Kile






































Publisert Legg igjen en kommentar

Løvetannbarna, dissa unga, de som bryter asfalt med hue.




Løvetannbarna,
resiliens,
jeg, et løvetannbarn,
Pedagoger,
Lærere,
Forfatter R.R. Kile.






Løvetannbarna,  resiliens, jeg, et løvetannbarn,  Pedagoger,  Lærere,  Overgrep, trakassering, Forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, Pedagoger, Lærere, R.R. Kile.


Løvetannbarna.

Jeg har skrevet om dem, løvetannbarna. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannbarna er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker.

Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.

Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte.


Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,


Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.





Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.



Jeg leverte lapp.

Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet.

Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere ,



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene.

Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.


Jeg kan observere min mann.

Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere



Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit, er et søndagsbarn, og verden behandler ham som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.


Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.


I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarna.

Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.



Oppsummering.

Vi løvetannbarna bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.







Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.
Løvetannbarna, resiliens, jeg, et løvetannbarn, pedagoger, lærere , forfatter R.R. Kile.



























































Publisert Legg igjen en kommentar

løvetannbarnet og andre barn





Løvetannbarnet,
Å være noens søplebøtter,
Overgrep,
Oppdragelse,
Voldtekt,
Min brors selvmord,





vetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord, Forfatter r.r. Kile
Løvetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord,


Løvetannbarnet, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament.

Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.

Bevis 1

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme å redde meg.

Bevis 2

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.



lløvetannbarnet, løvetannbarn, øvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord,
vetannbarnet, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, brors selvmord,




Nesten bevis 3

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen. Å være et løvetannbarn. Det er så håpløst krevende.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.





Vi løvetannbarn bærer på en veldig tung sekk.

et løvetannbarn, løvetannunger, løvetannbarna.  Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord,, Forfatter R.R. Kile
Et løvetannbarn, løvetannunger, Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord,



Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.

Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd i løpet av dagen.

Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger. Et løvetannbarns dom er krafttfullt negativ.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.

Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.


Et løvetannbarn, løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord, Forfatter r.r. Kile
Et løvetannbarn, vetannunger,Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt,




En venn fra min ungdom sa en gang:

En venn fra min ungdom sa en gang: Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Et løvetannbarn får altså som sagt aldri nok ros.

Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse,

vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.


Broren min og jeg.

løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord, Forfatter R.R. Kile
vetannunger,Å være noens søplebøtter,Overgrep,Oppdragelse, Voldtekt,Min brors selvmord,


Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld.

Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri.

Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på

Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne, løvetannbarn eller ikke.








Et løvetannbarn, løvetannunger,   Å være noens søplebøtter, Overgrep, Oppdragelse, Voldtekt, Min brors selvmord, Forfatter R.R. Kile
Et løvetannbarn, vetannunger, Å være noens søplebøtter,Overgrep,Oppdragelse, Voldtekt,Min brors selvmord,













































Publisert Legg igjen en kommentar

Skam og frykt for alltid


Det er resultatet når noen overfaller deg og gjør krav på kroppen din.




Men det gjør det jo. Rovdyr som jager om natta. Det verste av alle rovdyr. Mennesket.

Hun, jeg kaller henne Bodil, ville se etter en gutt hun sverma for, før vi gikk hjem. Det betydde at vi måtte spasere langs veien. 14 år var vi. Hun våget egentlig ikke. «Tull», sa jeg. «Jeg følger deg. Det er ikke farlig.» Så gikk vi der i høstmørke under gatelysene. To gutter kom mot oss. Vi kjente dem, hadde gått på søndagsskolen sammen gjennom mange år.

De bodde i ei gate et godt stykke unna oss. Sortkledde kom de i skinn og metall. Han ene hadde slosslenke rundt håndleddet. Venninna mi blei livredd.
«Vi løper»; hvisket hun og knuget meg i armen.
«Tull!» sa jeg og breiet meg ut. «Himmel! De har gått på søndagsskolen. I hvert fall han ene.» Det var den tykkeste av dem.
«Jeg er redd», sa hun.

De to guttene vekslet blikk. Jeg hilste. De så seg rundt. Venninna mi var alt på spranget. Løp avgårde. De grep tak i meg og dro meg inn i skogen. Jeg kjempet for livet. Selv om jeg var lita, kunne jeg sloss. Det fantes mange som kunne bekrefte det. De var to. Jeg var sjanseløs.

De hadde kommet så langt unna bilveien at ingen kunne se oss. Jeg forsto at jeg var alene. Venninna mi hadde sikkert løpt hjem. Hun var redd av seg. Jeg kunne ikke vente annet. Ikke om jeg veit hva jeg ville ha gjort hvis det var omvendt. Det vil jeg aldri få vite.

Han lengste, holdt armen min i et fast grep. Den tykke, prøvde å få styr på beina mine mens han strevde for å få av meg buksene. Så hjelpeløs du er når du ligger slik, kan ingenting gjøre, bare kjempe for livet. Han hadde fått dratt buksene langt ned. Reiv ned underbuksa og la de ekle hendene over kjønnet mitt, krafset i det.

Kroppen sviktet meg. Den sto i brann av lidenskap med en styrke jeg aldri hadde kjent maken til. Jeg sparket og spente. Kroppen forræderen, jeg lyttet ikke til den. Jeg gjorde motstand med alt jeg hadde av krefter, også de jeg ikke ante at jeg hadde. Han bannet. Jeg beit rundt meg. De kjeftet på hverandre for at de ikke greide å holde meg i ro så de kunne få gjort sitt……..

Da hørte jeg en stemme. Det knakk i busker og greiner. Et drivende kvinnfolk seilte inn på området med lykt og lys. Hun hadde paraply, hatt, skjørt, frakk, støvler, og hun var sint. Stemmen lød som en piskesnert gjennom mørket.

De to djevlene i svart, knakk sammen og blei til to snørrunger med handa i kakeboksen på feil tidspunkt. Bak dama så jeg et skrekkslagent ansikt, Bodil, hvit som marmor i skinnet fra lykta. Hun hadde ikke sviktet. Det sto som et lysende skilt i hjernen. Hun hadde ikke sviktet. Det hadde jeg trodd at hun hadde gjort, for jeg kjente henne godt , ei jente i blokka, vi som sammen med flere andre på mange måter hadde vokst opp som søsken.

Jeg kom meg opp. Det var tårer og jord mens jeg var så flau at jeg kunne skrike, halte og dro i bukser og klær mens kjærringa kjeppjaget de to forvokste ungene. Bodil prøvde å hjelpe. Jeg holdt frem hendene, for jeg kunne ikke ha noen nær meg. Ingen.

Kvinna kom tilbake. Hun var lutter omsorg. Forhørte meg om noe hadde skjedd, om de hadde rukket å skade meg. Jeg hulket og gråt, kunne ikke snakke, var så full av skam. Bodil ristet på hodet. De hadde kommet i tide. Jeg kunne ikke tenke på hva som hadde skjedd hvis ikke Bodil hadde hentet hjelp.

Kvinna lurte på om vi kjente dem. Det gjorde vi. Vi visste hvor de bodde. Hun lurte på om vi ville anmelde. Aldri. Jeg skulle for resten av livet late som om det aldri hadde skjedd.

Vi løp gjennom skogen mot hjem. Kvinna så etter oss, ei av dem som kalles nabokjerringa. Disse som bryr seg. Vi kom oss over veien, bort til døra. Bodil hadde nøkkelen fremme. Den følelsen, hvor uendelig seint det er å få en nøkkel inn i nøkkelhullet. De utvidede sekunder.

Vi sprang gjennom, snudde oss og lukket døra så fort vi greide, låste og lente oss utmattet på den. Jeg tenker på disse dører som er nå, de som går automatisk opp og igjen når du trykker på en nøkkel. De går så sakte. Så mange som helst kan komme seg gjennom før den går i lås.

Jeg kom meg inn, passet på at ingen der hjemmet så meg og vasket og vasket for å få det bort, sporene av dem, det ekle, unevnelige. Så lå jeg der fullstendig utmattet med en kropp som brant av begjær, et begjær jeg ikke ville ha, ikke ville vedkjenne meg. Det hadde gått bra.





Den kvelden forsvant den uredde jenta. Hun gikk inn for å finne seg følge. Hvis jeg hadde vært noen steder alene. ventet jeg på T banestasjonen til noen eventuelt dukket opp som jeg kunne ta følge med eller følge etter. Slike damer.

Dette skjer med jenter over hele verden, hele tida. Ikke alle er like heldige som det jeg var. Vi merkes av det for alltid. Blir skvetne, for det er ikke trygt. Menn kan dra oss inn bak busker og kratt, ute av syne for verden som ruller forbi.


I blokka hadde vi to innganger. En kjellernedgang og en hovedinngang. Jeg valgte den som virket tryggest fra utsida. Hvis jeg tok kjellernedgangen, løp jeg det jeg kunne for å få låst hovedinngangen fra innsida. Vi hadde heis og to trappeoppganger, hovedtrappa og mellomgangen som ingen visste om som ikke bodde der. Søpla ble sendt ned derfra og endte i søplerommet. Den kunne vi ta i et knipetak.

Hvor mange ganger har jeg ikke løpt opp den med blodsmak i kjeften? Særlig dersom jeg ikke våget meg opp til hovedinngangen fordi jeg hørte fottrinn der.



Vi var så mange den gang i denne drabantbyen, mange unge mennesker, mange gjenger, og de hadde ofte ikke gode hensikter. Det var tøft å vokse opp der. Jeg ville aldri ha latt mine unger gjøre det.

Det verste var skammen. Min kropp forrådte meg. Jeg tenker på disse som forgriper seg. «Hun ville det. Jenta var kåt som faen. Så våt at det rant av a.»

Ja, vi kan reagere sånn. Til min forsmedelse gjorde jeg det. Det gir ingen rett til å stikke pikken i kroppen min uten min vilje, aldri. Ei kvinne som sier nei, ei kvinne som sloss, vil ikke. Ferdig snakka for alltid.


I dag veit jeg ikke om slike overgriperspirer ville ha latt seg stoppe av ei slik kvinne. Kan hende ville de ha hatt kniver og skytere, tatt oss alle tre. En slik verden vil vi ikke ha. Alle mennesker skal kunne gå trygt overalt. Pokker heller.

Jeg skriver en serie, Liber Mundi. Der skriver jeg om en veldig kamp mellom det gode og det onde. For meg handler det onde om at noen vil utstrekke sin vilje over andre. Mennesker som utøver vold mot andre, voldtar, gjør skade på andre, som tror de har rett på et annet menneskes kropp for sin nytelses skyld, de er for meg det onde. En kamp mellom frihet og tvang, en tilværelse i frihet under en felles lov, eller en slavetilværelse under en tyrann.

Verden ble ødelagt i min fiksjon. De som bygger den opp har bestemt seg for at det aldri skal skje igjen. På det grunnlag utarbeider de loven. Den forbyr alt de den gang mente ledet til at det gikk galt.

Vi står i en slik kamp i vår verden i dag. Mennesker står alltid i en slik kamp. Det er en kamp vi må vinne. Mange kvinner opplever at de ikke blir trodd når de opplever overgrep. De gjør ikke noe med det. Samfunnet straffer folk hardere for å ha krenket noen med ord eller om en mann krenker ei kvinnes kropp. For hun ville det kanskje, ga feil signaler.







Jeg takker dama som reddet meg, en takk jeg aldri fikk gitt henne. Jeg håper hun vet.













































Publisert Legg igjen en kommentar

Det var en gang.





Jeg var lita den gangen. Skoleveien var lang og bratt. Vi var en god del jenter på den veien som skulle til samme blokk. Mobbing. Det var vel ikke det, men det var ikke helt greit heller. To jenter fra klassen over oss, fra en annen blokk, hadde bestemt seg for at to av oss skulle bære sekkene deres.

Vi var to som protesterte som iltre løver. Disse to, gangsterdronningene, mente at vi da kunne finne to som ville bære sekkene. Det var opp til oss. Vi var helt sikre på at ingen skulle bære de sekkene. Folk fikk bære sekkene sine sjøl.


De truet med bank. Vi sloss, dyttet, kastet sekker og løp. Vi hadde lette føtter. De tok oss ikke igjen. Men vi skulle nok få bank. Vi sto tilbake som glitrende seierherrer. Det murret i bakhodet. Det ville komme en morgendag. Den kom. Ikke dagen etter. Det gikk noen dager. Vi var alene på do, Skoledagen var slutt. Vi skulle begi oss på hjemvei.




Da kom de, disse to eldre jenter. Utenfor sto det medløpere som skulle si i fra dersom det skulle dukke opp lærere. De fløy på oss. Det ble sparket, slått, lugget og skreket.

Vi hadde ingen sjanse. De var større og sterkere. Venninna mi var kjapp, sterk og sta. Jeg skulle aldri gi meg.

Ja, det var jo på do. Vi ble slept med inn på hvert vårt avlukke. Hodet mitt ble dytta ned i doskåla. Jeg kjente at jeg ikke fikk puste. Blir halt opp. «Gir du deg.» Aldri.

Jeg hørte skrik og skrål. Det var en til som aldri ville gi seg. Vi var ikke redde. Jeg tenkte at jeg skulle heller dø, enn å gi meg.

Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg fikk hodet tredd ned i det ekle vannet. Suste ned gjorde de også.





De forsto trolig at det var en dårlig ide å drukne oss. En stemme utenfor varslet om at det kom voksne. «Hvis dere sladrer dreper vi dere», sa de.

Vi var ingen sladrehanker. Vi tapte kampen, men vi vant likevel. De prøvde aldri senere på å få oss til å bære sekkene sine. Det var som om vi hadde inngått en avtale. De hadde ikke rådd med oss. Så vi lot hverandre i fred.

Noen kamper må man ta i livet, for ikke å bli mobbet, bli noens slave. Dette var min kamp. Det er ikke greit at vi skal ta slike kamper, men i min barndomsverden var det sånn. Vi var ikke alltid engler mot hverandre, men ble vi truet fra utsida, da sto vi alltid sammen.

Jeg følte meg sterkere enn fjellet. Aldri skulle noen få bestemme over meg. Aldri skulle jeg leve i noens skygge. Rank og rett skulle jeg stå overfor livets utfordringer. Det har jeg til nå gjort. Når jeg en dag står ved dødens port, vil jeg vite at dette har vært mitt liv.


Mitt hode har tenkt mine tanker. Mitt hjerte har følt mine følelser. Min vilje har gått dit jeg har villet gå. Det har krevd sin vilje, mot, men det kjennes som seier.






Jeg skriver bøker. Det er det jeg driver med. Betydningsfulle bøker. Det finnes onde og gode mennesker. Du har dem som vil bestemme over andre, ha makt, og de andre. De som vil leve å la leve. Denne kampen er det bøkene mine handler om. Det er krevende spørsmål. Jeg tror det vil bli spennende. Alle de 24 bøkene. Jeg har dårlig tid, må skynde meg.

Nå lever vi i en krise, en pandemi som tar liv rundt oss. I bokserien min ble vår verden ødelagt av en krise, den ble lagt øde, den ble bygd opp igjen. Det er rart å leve i denne tida. Den gang jeg begynte å skrive, var det en tankekonstruksjon. Nå kjennes det som om katastrofen er kommet nær, men vi kan folkens. Den verden vi nå bygger når vi får livet tilbake, skal vi bygge godt.