Publisert Legg igjen en kommentar

Ingen barn skal leve i frykt på skolen






Jeg er syk. De voksne beskylder meg for å være furten fordi jeg ikke fikk vilja mi. Jeg husker følelsen. Magesmerter. Ingen tror meg. Magesmertene kan jo skyldes at jeg ikke fikk vilja mi. Jeg føler meg veldig syk og misforstått. Sekundene er langdryge som seig sirup. I min opplevelse er jeg syk. Jeg ser syk ut også. Jeg har lett for å se syk ut når jeg er lei meg. Verden faller i stykker. 







Jeg setter min ære i å være et sant menneske, leve i overensstemmelse med mitt indre vesen. Mange ønsker det. Å leve i overensstemmelse med seg selv. Det florerer av sayinger på sosiale medier om akkurat det.

Jeg har alltid trodd at jeg har levd i ærlighet. Likevel levde jeg i en livsløgn i over tretti år, en gjengvoldtekt forstanden ikke orket å huske.

Unger er ærlige utgaver av seg selv, så lenge ikke miljøet presser dem til noe annet. Ting skjer i barnegruppa, i skolegården. Det er naturlig for unger å si i fra til en voksen.




Så lærer de at det er å sladre. Det kan medføre bank og annet ubehagelig. Så slutter de med. De lar ting skje som ikke burde skje, som de ikke ønsker at skal skje, som de ønsker å stoppe.

Energien går med til å skjule seg. Ikke som klovner, ikke maktmennesker, ikke noens slaver. I stedet prøver de å endre de sosiale premissene så det de frykter ikke skal skje.

De er lure, de fikser og ordner så ingen skal dyttes, ertes eller bli slått. Til det går energien, i skolearealene og i klasserommet.

Mye av det som skjer i undervisningssituasjonen, det som unngår læreres øyne og ører, forplantes ut til friminuttene. Ungene har erfart det. De er våkne, følger med så de kan bidra til gode sosiale rom. Det blir  målet de forfølger, telenomien de har valgt. Kanskje blir de som de fleste av oss, blir slik det er forventet.

Vi endrer oss avhengig av hvem vi henger med, utsletter våre egne behov for de andre, for fellesskapet. Alle har det bra. Vi får en følelse av velbehag. Mikroflyt, kompensert flyt. Det får være tilstrekkelig.

Jeg tenker på mødrene. De som var før i tiden. Hjemmeværende mødre. Snille jenter som oppfostret snille jenter og bortskjemte gutter. De gledet seg gjennom oss. Inni seg så de sitt eget liv gli forbi, et liv levd til andres velbehag.

Det er sunt å være sosialt kompetent, men ikke å sette seg selv til side for andre fordi man føler seg tvunget til det, benytte energi på det fordi man ikke våger noe annet,

Verden blir til ett, Ikke jeg, men de andre. Et liv i en skyggetilværelse. En skygge av det som kunne ha vært.

Blomsterknopper som aldri får folde seg ut. Muligheter som aldri fikk bli til. Roten i oss som ble hemmet i veksten.
Vi ønsker gode ledere.
Vi ønsker latter og humørspredere.
Vi ønsker sosialt kompetente unger.
Vi ønsker sunne, trygge barn som synes læring er morsomt,som ønsker utfordringer de kan gyve løs på.

Vi ønsker ikke barn som lever i en skyggetilværelse av frykt.

Unger skal oppleve alle skolens arenaer som trygge. Da får vi de ungene vi ønsker oss. Kun da.



Det skal være så trygt at man kan mate en tiger med tåte.

Så trygt.

Først da er læringsarenaen trygg. Først da avhenger undervisningen av lærerens ferdigheter. Det er ikke lett. Skolen kan være en jungel av farer. Lærerne og skolefritidsordningen må samarbeide, rydde opp, ordne, gjøre det som er nødvendig. For vi er alt for mange mennesker som har vokst opp under umenneskelige skoleforhold. Det skjer fortsatt, dessverre.

  I mitt hode skal ikke bare elevene klare seg gjennom skoledagen i trygghet. De skal lære at det er helt i orden å være akkurat slik som de er med den utrustning de har. Det er nok det, ikke bare nok, men flott.




Derfra skal vi lære. Alle lærer forskjellig. Det er helt greit. Vi er like forskjellige som resten av verden. Det er fantastisk med så mye forskjellighet. Si det som det er! Stå opp for hverandre! Være tro mot egne opplevelser.  Syvåringene forteller om sine opplevelser. Det er naturlig for dem.

  Ta opp temaer som dytting, erting og hva det nå enn er som foregår. Gi ros! Vis stolthet når noen står opp for andre! De stiller seg i en utsatt posisjon. Ha alltid en redningsskøyte klar! Flett historier om sånt inn i undervisningsstoffet. Syvåringene har en magisk tenkning. Alt er mulig. Det er naturlig for dem å føle at de er uovervinnelige. De kan alt. Støtt dem på det! Så klart de kan alt. Verden er full av muligheter.

De vil aldri gjøre noe galt mot noen. Ikke ser de at de gjør det heller, selv når de velter seg frem, overkjører eller erter. Trygge syvåringer vil godt. Askeladden er en helt som tar fatt på umulige oppgaver, får hjelp, tar i mot hjelp og klarer seg. Sånn er verden i syvåringens øyne så sant ingen har truet dem inn i en flyktningeleir. Det er jo helt fantastisk som de kan. Livets gave ligger rett foran deg. For ikke noe kjennes bedre enn å tro at alt er mulig.

    Det rusler rundt med synspunkter om at barneoppdragelse og folkeskikk er foreldrenes oppgaver. På skolen skal vi lære fag. Jeg nekter i et sekund å tro at skoleunger oppfører seg slik hjemme som de kan finne på å gjøre på skolen. Ingen foreldre hadde orket å leve med slike udregelige unger. Det er frykten som snakker gjennom slik atferd. Ønsket om å slå sosiale gevinster. Når elevene er trygge, prøver de ikke på det. Da er det ikke lenger en sak. Når det er en sak, er ikke miljøet trygt. Da må man arbeide med miljøet, så det blir det. Det er ikke naturlig for syvåringer å oppføre seg udregelig. De er noen skikkelige positive godklumper. 

































































Publisert Legg igjen en kommentar

Å bli tvunget til å være klovn, nei takk.




Å ta roller er sunt for sjelen. Syvåringer er modne for å leke teater. Vanligvis elsker jeg sinte roller, der jeg kan la det gnistre rundt meg. Jeg lever godt  med å være ei lystig lita stabbursmus også, eller en blomsterfe.

Barndommens rollelek har hjulpet oss til å forstå mennesker rundt oss. Det har gitt oss et rikt repertoar å spille på og har beriket tenkningen. I teaterlek/drama, kan vi gå ut av oss selv, gestalte andre karakterer. Det er sunt og givende.


Mange av oss spiller ulike roller på ulike arenaer. Vi presenterer ulike sider av oss selv for ulike mennesker. Kanskje fordi det er lurt. Kanskje fordi vi ikke våger noe annet.

Klovnen.

Humor er gøy, smil og latter.

Det er ikke gøy når man kryper inn i rollen som klovn fordi man ikke våger noe annet, fordi man er redd for å bli ledd av, fordi man skjelver av skrekk for hva de andre kan komme til å gjøre, for hva de andre kan komme til å si, for hvor hardt de andre kan komme til å slå, for hva de andre kan få en til å føle.

Det kjennes trygt når de ler, de andre, de farlige. Den som ler, slår ikke, skader ikke andre. Det er bedre å bli ledd av enn å bli plaget.

Energien går med til å få andre til å le. Det er trygt når de ler, selv når de ler av og ikke med.




Kanskje kan man bli sett på som en kul type. Det er en drøm å få være en kul type, en av de andre. Det er bare å henge i, finne på sprell, ignorere grenser.


«Fortell meg at jeg er morsom, fortell meg hvor sinnsykt morsom jeg er.» Man lytter, leter etter bekreftelsen på suksess, lærer hva som slår an. Dit går energien, all energien.

Læring blir ikke viktig. Læreren er ikke viktig. De andre er viktige, ikke undervisningsstoffet. Undervisningsstoffet sårer deg ikke, slår deg ikke.




Det er vanskelig å fange inn en klovn. Kanskje det mest krevende som er. For selv om de har interesser, er de så lette å avlede. Klovnen er redd. Derfor har ungen valgt å være en klovn. Klovnene er enkle å snakke med. Man kan snakke aldersadekvat med dem. De forstår hva de driver med. Ikke snakk til klovneatferden mens den pågår. Det er dømt til å mislykkes. Stopp situasjonen! Etterpå kan det snakkes.

Klovnen har valgt sin egen rolle. Den er ikke påtvunget av andre. Klovnen har tatt et bevisst valg om ikke å være noens slave, ikke gjøre vondt mot andre. Derfor kan man snakke til dem. De er klar over det valg som er tatt.

Spør dem hvorfor de har flyktet fra sitt eget selv, hvilke faktorer i miljøet skaper behovet for flukt, samarbeid om hva som kan gjøres. Klovnen vil ikke at det skal ryddes åpent. Da trues gjemmestedet. Det blir farlig. Trolig må det gåes krongleveier. De vil absolutt ikke oppfattes som sladrehanker, at lærerens viten kommer fra dem. Du må selv ferske situasjonene, få satt en stopper for dem. Klovnen er plagernes ambassadør, ikke din. De ville holde med plagerne.

Uten skrupler vil de gjøre sitt beste for å få alle til å le av deg. Ikke la deg merke med det.  Du og klovnen har en hemmelighet.  Det finnes ingen snarveier, bare et nitidig arbeid der klovnen vil virke som sin egen og din verste fiende.

Klovnen er redd, veldig redd. Det er det du må huske på. Ha samtaler, legg planer, ikke gi deg! Finn noe som fungerer! Overbevis klovnen om at både du og medelevene liker den ekte ungen bedre enn klovnen! Finn eksempler, bruk dem for alt de er verdt.  Gi ros, mye ros, for klovnenes innsikt og for den minste fremgang.





Klovnen er redd i klasserommet og er alltid beredt til å snu undervisninga til latter på lærerens bekostning. Alltid. Da er klovnen i kontroll. Klovnen trenger å ha kontroll. Klovnen er ikke i kontroll over læreren. Læreren kan komme til å gjøre noe som kloven ikke tør, ikke våger, noe som de andre elevene opponerer mot, morer seg over. Det er bedre å være føre var.

Derfor må man ha jevnlige samtaler. Avtal tegn som viser at du ser signalene på at klovnen er i ferd med å ta over, at du ser det og at du har kontroll! Gi tegnet med det samme du registrerer det! Sørg for at klovnen ser tegnet!

  Klovneatferden kan trigges av både sosial angst og faglig angst. Avtal to tegn, ett for hver av dem. Den faglige angsten ligger i din kontrollsfære. Du forårsaker den, så du kan også kontrollere den. Tegnet viser at du ser frykten og at du ikke kommer til å foreta deg noe som gjør at ungen har behov for klovnen.

Den sosiale frykten er mer krevende. Du kan ikke kontrollere de andre ungenes atferd. Signalet viser at du er klar over situasjonen under oppseiling. Du kommer til å foreta deg nødvendige tiltak for at det skal være trygt. Hver flittig med tommel opp tegn. Det krever mye energi og fokus fra ungens side og ikke krabbe inn i klovnen. Ungen trenger å vite seg sett, at du følger med, er tilstede.

    Klovner viser sjelden hva de liker. Poenget er at de har valgt å skjule seg selv, sitt eget vesen. Det nytter ikke å observere seg frem til det. Få ungen til å fortelle. Ofte er det overraskende annerledes enn hva du hadde trodd. Benytt det du får vite for alt det er verdt. Legg opp undervisningen deretter.

Det er ekstremt viktig at klovnen opplever flyt i læring, blir fanget inn. Flyt er alltid ekte. Det oppleves alltid bra. Klovnen vil ønske å gjenta det. I flyt glemmes alt om klovner og forsvarsstrategier. Du kan bli nødt til å vandre på stier i undervisningen som slett ikke var planlagt. Det er god økonomi og vandre klovnens vei en stund. Å ta en unge ut av klovnegrepet er god samfunnsøkonomi.   

 



En redd unge kan ikke få slippe å bevege seg inn på fagfelt som forårsaker frykt. Det må gjøres med en myk – og bestemt hand, i et tett samarbeid med ungen. En klovn er en bevisst unge og en klok unge. Enhver unge kan oppleve og bli ledd av i klasserommet. Det er leit, det bør ikke forekomme, men det kan skje.

Ungen vil da jobbe for at det ikke skal skje igjen. De kryper ikke inn i en klovn av den grunn. Ved spesifikke fagvansker, vil anstrengelsene sjelden lede i mål. Uten hjelp, vil ungen komme til kort, føle seg dum. Et klasseoffer blir skapt, og vanskene forplanter seg til friminuttene. Jo før vi fanger det opp desto lettere er det å handtere, finne løsninger.   

  Få kartlagt eventuelle spesifikke vansker. La kravene i klasserommet være overkommelige og delvis innenfor elevens komfortsone. Finn kloke løsninger ut fra hva testene viser. Ingen  skal slippe unna.

Energien i klasserommet skal gå til å lære. Finn ut sammen med eleven hva som en mulig! Bli enige med eleven om progresjon og krav som skal stilles! Gjør klare avtaler! Ros eleven for arbeidet! Gi ros for den minste lille fremgang! Også i klassen! Hent frem setninger og regnestykker eleven har utført i boka. Skriv dem på tavla! Gi stadige forsterkninger. Forsterk små forsøk, igjen, og igjen og igjen. Bryt negative læringsspiraler! La eleven føle seg flink! Vi har alle behov for å føle oss flinke. Klovnens behov er større enn noens. Målet er et gnistrende fremskritt av læringsglede.

Få klovnen til å komme frem med sitt ekte jeg. Vis klovnen hvor vakkert dets ekte vesen er. Vis klovnen at hele klassen liker den ekte ungen best. Hele verden liker den ekte ungen best. Gjør det trygt nok. Da kan ungen sparke klovnen ut.

For å lære, må vi ha mot til å være en sann versjon av oss selv.




Det må være lærerens oppgave. Å få til nettopp det, for det er ikke hjemme klovnen er redd. Det er i klasserommet, i skolegården, på skoleveien, alle de steder der truslene befinner seg.





























































Publisert 2 kommentarer

Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen.









Maktmennesker,
forvokste toåringer som utøver makt i skolen,
mobbing,
mobbere,
Forfatter R.R. Kile.










Maktmennesker, disse som mobber, som vil bestemme over andre.

Maktmennesker, de skaper frykt. De har ofte lakeier som fungerer som slaver, utfører deres vilje, plager andre for å få det som de vil.






Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.




Maktmennesker.

De er ikke nødvendigvis enkle å oppdage. Ikke før du utsettes for dem. De befinner seg overalt, de og lakeiene. Ikke alle har lakeier. Da prøver de å skaffe seg dem.  Det er ubehagelig, veldig begredelig. De befinner seg i alle aldersgrupper, i alle samfunnslag. De skulle ha blitt oppdaget da de var barn. Så de kunne ha valgt seg andre telenomier å følge. Telenomier til nytte for samfunnet, til glede for det sosiale livet.

Det fantes ei jente en gang. Hun ville hele tida ha oss til å bære ting for henne. Sekken, skøyter, gymposer osv. Hvis ikke, angrep lakeiene hennes. Jeg nektet å bære sekken hennes, fant meg ikke i det.

Lakeiene ble utkommandert. De skulle holde meg fast. Så kunne lakeiene klore meg oppover armene. Jeg ga meg ikke. Det var en av mine egenskaper som lita. De kunne putte hodet mitt ned i doskåla, men jeg ga meg ikke.

Ei i flokken sprang hjem og fortalte det hjemme.

Mora hennes, nabokjerringa, fulgte etter oss på skoleveien en dag. Hun kom, så og fant, grep krast inn og ryddet opp.

Dagen etter var vi på badestranda sammen, to jenter og to mødre. Jeg hadde langarmet genser, for jeg hadde mange sår. Mamma var ubøyelig. Ikke noe bading med klær. Det var gremmelig! Jeg elsket å bade.

Nabokjerringa fortalte mamma hva som hadde skjedd på skoleveien. Mamma sa: «En annen gang er det vel hun som gjør noe galt. De må lære seg til å ordne opp selv.» Det var varmt. Jeg svettet. Nabokjerringa fikk meg til å ta av meg genseren. De fikk sjokk både hun og mamma. Jeg så ikke ut.

Oppklort hud i forskjellige stadier av å gro igjen.

Saken ble rusket opp i.  Ingen prøvde å tvinge meg til å bære noens sekk mer. Jeg er ikke sikker på om alle var like heldige.

Det blei en deilig dag på stranda. Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også. Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle. Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.



Det blei en deilig dag på stranda.

Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,




Sårene sved når jeg badet med dem i saltvann, men det gjorde de på land også.

Jeg husker ennå følelsen av sandbunn under tærne. Vannet. Vi fire som badet. Håpet. Det skulle bli slutt nå, slutt på kloring, på å måtte holde maska, tåle.

Bærer du andres dårskap på nakken, da blir livet tungt i bakken.

Som en Atlas gjorde, bar jordkloden på skuldrene.

Det får holde med eget liv, men enn nok det.







Alle maktmennesker sitter ikke vettskremte og gjemmer seg. 

  Noen er forvokste to åringer som fortsetter å skrike til de får det som de vil. Miljøet tillater det, tillot det, bidro til heiagjengen, oppdaget ikke manipuleringa, kanskje bidro de til den. Det er så mange muligheter, svar,


Pedagoger må kartlegge, kartlegge og kartlegge igjen. Ta hånd om det!  Ingen skal tvinges til å gjøre andres vilje, ingen, aldri og tre ganger aldri. Det får være nok med det gale vi gjør helt på egenhånd.


Det er ingen vits i å snakke med den som kjefter, slår rundt seg og manipulerer.



Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,


Man må snakke til toåringen som sitter der inne og bedriver sitt tyranni.

Toåringen tyranniserer ikke bare oss som står rundt, men også seg selv.

Toåringen hindrer sin egen utvikling  til et aldersadekvat sosialt menneske, til et aldersadekvat intellektuelt menneske.





To åringen bruker en stor mengde energi på å få viljen sin.


Det er dypt tragisk. Ingen av oss bør få lov til å leke farao, han som så på seg selv som Gudenes sønn på jorda og hadde eneveldig makt over sine undersåtter, sine slaver. Ingen.

Faktorer i foreldrehjemmet opprettholder ofte toåringens tyranni mot eget selv. Vi må prøve å få foreldrene til å se problemet. Kanskje klarer vi det ikke. Vi må ikke gi opp ungen. Aldri!

Vi har barnehagen. Vi har klasserommet og alle skolens arenaer.  Der må vi forvente en aldersadekvat atferd, forlange det. Å gi seg inn i diskusjoner med en toåring er lite fruktbart. Man setter absolutte grenser. De er ikke diskutable. Man står med lov i hand. Etter norsk lov har ingen lov til å forulempe andre, skrike til dem, manipulere dem til å utføre sin vilje, bestemme eller utøve makt. Man må innordne seg. Ingen diskusjon.

Samtidig må man tilby rike opplevelser gjennom elevens interesseområder både i klasserommet og i skolegården.

Det er stoppskilt for toåringen. Vi ønsker hjertelig velkommen til syvåringen eller hvilket alderstrinn ungen nå befinner seg i før typen blir stoppet.

Verden er fantastisk spennende. Det er kult å utvikle seg. Vi går videre sammen med likeverdige venner. Ingen er først og ingen er størst. Vi er et vi som lærer sammen. Ved det har vi det gøy.


Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing,

   

Hver dag vi har levd, har satt merkesteiner i hukommelsen, dem vi knytter vår læring til, våre telenomier, våre valg. Alt er gjemt i følelsene, i hjertet, i hendene, i sansene. Det er vårt pedagogiske verktøy, det og vår pedagogiske teori – og metode.

Vi bærer vår egen toåring med oss. Vi vet det ikke nødvendigvis som en tenkning i hjernen, men i vårt hjerte, i våre følelser og i vår vilje, en viten vi kan slippe inn i tenkningen, la den bli til bevisst kunnskap, i en hjelp til å komme elever i møte.

Noen ganger er man fristet til å gi opp.



Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen,

 


Selvsagt er vi det. Noen elever kan ha en atferd så vi ikke fatter hvordan vi skal overleve, handtere det. Det er antiflyt på sitt verste. Vi brekker oss og blir kvalme, fatter ikke hvordan vi skal orke å gå inn i klasserommet.

Så er de der, ungene, lar oss gløtte  inn i sine hjerter, sine sjeler. Mennesker som strever for å bli til, finne ut av det. De rike øyeblikkene, nærheten der hjerter tangerer hjerter.

Selvsagt kan vi. Flyt, det magiske ordet, flyt. Vi kan selv arbeide for å oppleve flyt i vår gjerning, fordi vi da får se et annet vesen komme til vekst.





 


I følge Kierkegaard begynner all sann hjelpekunst med en ydmykelse.




Hjelperen må først ydmyke seg under den han vil hjelpe og derved forstå at det å hjelpe ikke er å beherske, men å tjene. Som lærere skal vi ikke tjene oss selv, men elevene. Vi skal bringe dem til et annet sted enn der de befinner seg. Veien går der hjerter møter hjerter.


**

Det er hjerterått å tillate en toåring å få herje i en større kropp.






Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere, Forfatter R.R. Kile.
Maktmennesker, forvokste toåringer som utøver makt i skolen, mobbing, mobbere,





















































Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vår, vårt ansvar.





Vi har en pandemi å handtere, den verste i vår levetid. Nå gjelder det som aldri før at vi han stå sammen på en ordentlig måte, lytte til hverandre på en god måte, så alle stemmer kan høres. Alle har noe å bidra med, og vi må tenke lurere enn noen gang tidligere. Klart vi skal klare det fordi vi mennesker er dyktige når vi vil sammen.

Vi kan ikke la jorda vår ende som et steinmassiv, der mennesker murer seg inne i hver sine festninger mens de klamrer seg til sine meninger, kjemper for dem, til det ikke er mer igjen å kjempe for.

Vi må ta nødvendige grep for å ta vare på kloden.




Ja, vi må ikke kaste gift i havet. Vi må slutte å bruke plast. Mikroplast er livsfarlig for dyr og mennesker. Avfall må sikres på forsvarlig vis. Selvsagt.

Vi kan ikke la pengemakta styre verden. De er stort sett interessert i tjene sine egne interesser. Det vil si fylle lommene slik at de har nok for seg selv og alle kommende generasjoner. Sånn bygger vi ikke gode samfunn. Nå bruker vi penger på oss, så vi alle skal overleve. Det er så godt å se, vite at vi kan når det gjelder, at vi bestreber oss på å redde så mange som mulig.

Vi kan godt ta opp all olja som ligger i jorda og bruke den opp, for vi skal sørge for at fremtida kommer frem til nye energiformer.

Olja er ikke annet enn tidligere trær og vekster som har sine lagre av energi i behold. Da blir det meningsløst å skulle hogge ned skauen for å lage biodrivstoff mens vi lar olja ligge.

Levende vekster fungerer som våre lagre med CO2, og takk naturen for det. Vi får oksygen som vi trenger.



De får karbondioksyd som de trenger. En sunn utveklsing mellom natur og mennesker. Karbondioksyd er ikke et skummelt spøkelse. Det holder jorda i live.


Når det gjelder klima endringer, har det alltid vært klimaendringer. Jorda vår har endret seg dramatisk en uendelig mengde ganger. Vi må ta vare på den uansett hvordan den endrer seg og ta de beste grep vi kan for å få det til. Ingen atomsprengninger, ikke våpen til å drepe hverandre med. Tenk om denne pandemien som verdens land må stå sammen om å få bukt med ,kunne gjøre oss bedre, slik at verden virkelig blir bedre til å å ta vare på denne planeten vi alle tråkker på, den vi har felles, vår alles.

For det vi virkelig burde frykte er om vi mister vår menneskelighet. Mennesker som vil bestemme over andre. Våpen som skal beskytte oss mot oss selv og fiendtlige medmennesker som vil utrydde alle de som ikke tenker likt som dem selv. De er livsfarlige. Monstervirus skiller ikke mellom posisjoner og status. De tar alt. Nå gjelder det å ville sammen til det beste for alle, lytte til alle, ikke distrikt mot distrikt, men vi sammen.



Så må vi for all del slutte å bry oss med dyr som fiser. Vi fiser alle sammen, og det skal vi fortsette med.

Vår jord har utviklet alt det liv som er her. Det livet skal vi ta vare på. Vi skal produsere grønnsaker, frukt og kjøtt, og vi skal ikke tømme ut overskuddslagre fordi vi er redde for at priser skal falle.

Det er ikke økonomien som skal styre våre liv, men sansen for å gjøre det rette. Folk sulter, og vi ødelegger mat. Tvi vøre.




Nå står vi her med en pandemi. Vi veit ikke hvordan det går, men vi kan risikere at mat ikke blir så lett tilgjengelig lenger. Vi har et land, og ei jord. Våre forfedre drev den som best de kunne. Det skal sannelig vi også.

Vi skal ikke kutte ut flyreiser heller, selv om flyene nå står på bakken fordi vi må beskytte oss mot dette monsterviruset. Jorda har blitt mindre, jorda har blitt vår alles. Men når dette er over, skal vi ikke sitte i våre små hus, vi skal bevege oss ut og dele ut klemmer alle steder, rekke hender over hele verden, og fly så vi kan holde sammen, oppleve hverandres verdener, ikke i flukt, men i glede.

Jorda er vår. Vi må ta vare på den sammen, kjøre biler, ta oss frem, være der for hverandre. Vi ser i dag hvor farlig det er i denne situasjonen å være avhengig av offentlig transport der vi blir stående tett og koker virus sammen. Vi trenger alle kommunikasjonsmidler, og vi trenger at alle forstår det, ikke vil tvinge andre inn i sine egne tenkesett og meningshierarkier. Vi trenger hver eneste stemme så vi kan handle med størst mulig vishet tilpasset et herlig mangfold, oss.


Vi må slutte å dømme de mennesker som ikke handler, tenker og gjør som oss selv. Alle må tillates full ytringsfrihet uten å risikere og bli mobbet uansett hva de mener i en sak.

Selvfølgelig skal ingen skjelle ut, trakassere eller henge ut andre for de meninger de uttrykker. Siden vi ikke sitter inne i andres hoder, må vi akseptere hva hver og en av oss sier er sant, for vi kjenner ikke den andres sannhet. Vi må slutte med dette unnskyldningstyranniet som har vokst frem. En unnskyldning er en privatsak mellom mennesker. Ingen skal si unnskyld uten i fri vilje.



Vi må aldri rakke ned på noen på grunn av deres tro, eller deres religion. Folk må få tro hva de vil. Ingen skal tvinge andre til å tro, ei heller unger. Unger bør få være fullstendig frie fra å bli forkynt for i barndommen.

Unger vokser opp i hjem der det utøves tro, men de skal ikke forkynnes for. I skolen skal de lære om religion, sin kulturs og andre kulturers. De må få bli voksne på en sunn måte. Først da kan de finne svarene selv.

Vi bør heller forsøke å forstå hverandres tro og respektere andre trosretninger, alles måter å tenke på, men ingen skal betvinge andre.


Vi må slutte å slå, bruke vold, lyve og stjele for å oppnå fordeler for oss selv.



Vi må skape et samfunn der vi er trygge og vet at samfunnet vil ta vare på oss etter beste evne. Har vi det? Jeg er usikker, men vi ser politikere som står sammen, vil sammen. Det er gledelig.

Vi skal ikke lempe våre skjønnhetsidealer over på andre ved å kritisere utseende eller klesdrakt. Kosmetisk kirurgi burde være helt unødvendig. Ingen burde tjene penger på å fremstille kropper på en manipulert og innstudert måte. Vi er folk, og vi er gode nok akkurat slik som vi er, alltid. En slik pandemi burde nettopp minne folk på hvor mye fjas vi driver med som ikke har noen betydning.


Folk er ikke ansvarlige for hva andre føler ved deres ord. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.

Folk er ikke ansvarlig for hva andre føler ved deres handlinger. Det må hvert enkelt voksent menneske ordne opp i selv.



Den som slår først har alltid feil.


Der ingen slår, blir det ingen krig

Nå har vi et monstervirus å ta oss av. Vi skal takle fordi vi vil. Politikerne står sammen. Det er fantastisk. Vi skal alle stå sammen. Uenige, kan vi være, men vi bygger verden sammen. Monstervirus og andre sykdomstroll skal vi utradere og gjøre ufarlige. Når vi har vunnet krigen. Ja, da skal vi feire, feste og klemme alle vi møter.























Publisert 1 kommentar

Innvandrere, man kan bli redd noen ganger







Det skjedde for lenge siden, 47 år siden for å være nøyaktig, men det kunne like godt ha vært i dag. Det var lørdag. Vi skulle på fest, en gjeng gutter og jenter, lystige, som en bisverm om våren, strømmet vi nedover gater og stier, På veien møtte vi annen feststemt ungdom, klemte hverandre og skrålte i ren livsglede. Vi var ikke fulle, det var tidlig på kvelden, litt brisne kanskje.

Rett før vi skulle krysse ei gate, ta oss gjennom en hekk og ut på en sti, kom det en horde mørke menn. Jeg var ung og full av idealer. Det var hippie tid, make love not war. Kjærlighet. Vi ville ha endringer. Jeg var begeistret over at folk fra andre land, fra kulturer som ikke var like heldigstilte som oss, kom hit og tok seg bolig i blant oss.

Jeg er ikke sikker på når endringen skjedde, når det ikke lenger bare var glade hilsninger og feststemt glede. Plutselig var vi bare to jenter igjen. En stemme ropte på meg bak hekken og ba meg skynde meg. Da fikk venninna mi problemer. De holdt henne tilbake, krafset på henne. «Kom,» ropte det bak hekken.

Hun som var tilbake i gata kjempet. Jeg løp mot dem, skrek at de skulle slippe. Da flirte de, og vendte seg mot meg. Jeg ble dyttet i bakken og ble livredd. Så mange ansikter rundt meg som klådde og krafset mens jeg kjempet med alt jeg hadde. Venninna mi fikk rullet seg rundt.

Vi hadde poser med langpils i. Det var det vi drakk den gangen, langpils. Den posen var tung. Hun slynget den rundt seg, men jeg kjempet det jeg hadde mot sikkel og pervers kåtsakp. Langpils i en pose kan være et formidabelt våpen. Det fikk de merke disse kåte eklingene som ikke kunne glede seg med glade jenter, smile og rusle videre ut i livet. For den traff. De skrek, kom seg unna. En flaske knuste, Det rant øl.

Venninna mi rakte meg handa, fikk meg opp. Vi løp mot hekken. Ingen hadde ventet på oss. Forbasket dårlige venner. De visste det kanskje ikke, Jeg håpet det var sånn. Vi stinket av øl. Da vi ikke trodde guttejyplingene kunne nå oss lenger, stoppet vi opp, fikset på utseende og hjalp hverandre. Ikke noe hadde skjedd, men vi følte oss så skitne, så tilsmussa av noe gigantisk ekkelt vi ikke ville ha med oss videre i minnene.

Det verste var at vi ikke kunne fatte hva som hadde foregått, hvorfor det ble sånn. Vi hadde vært så glade, så lykkelige. Hvordan kunne de? For vi hadde hilst på dem på akkurat samme måte som vi hilste på våre egne. Vi hadde ikke sett på dem som det minste annerledes enn oss. De sviktet sviktet våre idealer, vårt menneskesyn.

Det ble en annerledes fest. Det var to spørsmål?
Hvorfor hadde de oppført seg sånn, at de våget. Vi var jo en del av en stor flokk.
Hvorfor gikk vennene våre fra oss?
De svina kunne heldigvis ikke svare, for dem håpet jeg at jeg aldri skulle møte igjen noensinne.

Men den kvelden, da vi skulle ha danset og vært glade, klarte jeg ikke annet enn å mase om det jeg hadde vært gjennom. Jeg fikk mange svar. Noen hadde ikke fått det med seg. Jentene hadde vært redde. Noen gutter sa rett ut at når vi menget oss med slike folk, fikk vi ta følgende. De var ikke som oss og forsto ikke våre regler for god oppførsel.

Det siste gjorde meg rasende. De hadde etterlatt oss alene, og jeg fikk forståelsen av at vi hadde gjort noe feil, bydd oss frem til feil folk og var derfor ikke bedre enn horer å regne. Derfor kunne vi ha det så godt, betale prisen. De hadde rett i en ting. Alle de norske gjengene, hadde møtt oss med allkjærlighetens glede. Noen blunk, litt flørting, kanskje lett klyping. Latter og respekt. Det var det som var så deilig på den tida. Vi følte oss som en del av et stort fellesskap forente i noe større enn oss selv.


Minnene sitter i, ansiktene, mørkt lett fettet sort hår, mørkebrune øyne. Jeg syntes at de siklet etter meg. Svette hender på min kropp. Lukten. Også så mange.

Jeg kan ikke skille ansiktene deres fra hverandre. Jeg vemmes av den lukten så hele nervesystemet vrir seg av det. Jeg vet at det samme skjer uansett hvilke kultur folk kommer fra.

Men det var altså disse guttene som satte disse minnesmerkene i min hukommelse, sanseaktiverte minner som aldri slipper. Slik minner gjør ikke det.

Jeg tror faktisk aldri jeg har snakket om dette utover den kvelden da det skjedde. Selvsagt fordi det er heftet skam ved det, en skam jeg skulle ha sluppet å kjenne på, en erfaring jeg ville ha sluppet.

Det gjorde noe med meg. Mutteren og jeg pleide å ha diskusjoner om innvandring. Jeg mente i lystig begeistring at vi måtte hjelpe våre medmennesker i alle land. Mutteren påsto at det var forskjell på arbeidsinnvandring og folk som trengte beskyttelse. Fra denne kvelden av stoppet alle slike samtaler prompte, Jeg var ikke sikker på om jeg ville ha alle folk hit lenger. Ikke tro at jeg dømmer alle. Jeg gjør ikke det, og jeg er ingen rasist, tro ikke det.

47 år, er mange år. Minnene fra de minuttene i den gata, er ikke 47 år gamle. Det kunne like så godt ha skjedd i dag. Det har vært mange år å gjøre erfaringer på, gode og dårlige. Jeg har undervist innvandrerbarn i barnehage og skole. Mange kolleger har vært innvandrere. Jeg har arbeidet med norskundervisning av innvandrere, og har opplevd dype menneskemøter som har betydd svært mye. Gode menneskemøter er det fineste jeg vet og særlig når de skjer kultur og kulturer i mellom.

Men jeg har også opplevd mye negativt. Menn som slår kvinner selv når de er gravide, hele familiens mannlige medlemmer har rett til det visstnok i noen kulturer. Unger blir slått, og jeg vet at det ikke er fordi de ikke bryr seg. De bryr seg, og jeg har opplevd så mange positive tilbakemeldinger fra foreldre fordi jeg bryr meg, og jeg gir meg aldri når det gjelder å snu negative spiraler til positive. Men jeg vet at de straffer ungene fysisk selv om det ikke er lov. Det er kulturforskjeller.

Jeg husker ei tid da jeg var norsklærer for fremmedspråklige. En vilter lærer med friske meninger. En student var imam. Kvinnene var nok litt usikre på hva de skulle mene om denne fremtoningen, meg, som ikke brydde meg katten om kulturforskjeller og hvorvidt jeg skulle komme til å såre noen. Imamer er selvsagt viktige folk. Jeg forsto ikke hvor mye de betydde i forhold til hva jeg kunne tillate meg. I blant merket jeg skråblikk mot en skjegget mann, før hva det enn måtte være, endte i en hjertelig latter.

En kollega fortalte meg at man rett og slett måtte holde seg inne med imamer, for å ha en akseptert posisjon. Kjekt at jeg ikke visste det på forhånd. Det hadde kanskje gjort meg litt mer hemmet. En dag tok imamen, som jeg ikke visste at var en imam, meg i handa og takket for mine sprudlende fremførelser.

Jeg har tenkt mye på det, for jeg snakker rett ut og hvem som helst kunne ha blitt fornærmet. Det jeg tror er at denne mannen var klok og vis. Han forsto at jeg liker alle rettskafne mennesker som handler godt og at jeg forakter mennesker som oppfører seg dårlig mot andre. Selv om jeg ikke er muslim, har jeg stor respekt for Muhammed. Vi deler en felles Gud. Det er det alt handler om tenker jeg. Å respektere hverandre og tro på hverandres gode vilje.

Disse unge spradebasser som i dag er eldre herrer, visste godt at de ikke skulle ha handlet mot oss som de gjorde, men de respekterte ikke norske kvinner. Der ligger problemet. Når de ikke respekterer oss, er grunnlaget for fredelig sameksistens ikke mulig, Da er det en ubalanse i forholdet, og det er det vi, som ikke blir respektert, som taper på. Derfor burde de ikke komme hit, hvis de ikke kan respektere oss. Da bør de forsøke å bygge en bedre verden der de kom fra som de kan leve i. For jeg vil ikke behandles som fritt vilt, og jeg er ikke vantro. Jeg lever med full religionsfrihet slik alle i vårt land gjør. Slik skal det fortsette.




Det var en gang, men det kunne like så godt ha vært i dag. Det er det som er det jævlige, og det er derfor jeg skriver dette. For det har ikke skjedd noen endring. Vi sliter med de samme problemene fortsatt.

Den gang levde vi i vår hippiverden med våre mange idealer. Så gikk det av moten. For mange hadde det bare vært en mote. Ikke for meg. De samme idealene lever i mitt hjerte fortsatt. Jeg håper dypt og inderlig at de vil fortsette å gjøre det hele livet.


For jeg vil ha endring, og jeg vil ha endring nå. Denne utviklinga må ikke få fortsette i de neste førtiårene også. Vi som bor her skal være trygge.



Vi skal være trygge alle sammen uansett hva vi tror, hvordan vi tenker, hvilken gud vi tror på og hvor vi kommer fra.