Alene




Prolog

Jeg vred meg, kjempet, for jeg ville ikke, kunne ikke. Dalen, blåbær, frukt. Jeg klamret meg til tanken på blåbær, sødmen. Det nyttet ikke. Jeg, Reinulf Voksteren, hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Huset holdt meg fast. Minnene, dem jeg fryktet, unngikk for enhver pris. De klamret seg til meg, flyttet inn i hjertet mitt, levde sitt eget liv. Jeg gjennomlevde alt på nytt, som om det var nå det hadde skjedd. Det var ingenting jeg kunne gjøre med det. Huset – mitt hus. Den dagen da alt hadde gått i dass.

Stemninga var trykket. Jeg tråkket ned kjellertrappa for å hente vin. Verdenshendelser hadde gått fra galt, til verre og alvorlig. Jeg lengtet ut av skolegutten. Min far, bror og svoger hadde satt vin av nyper fra hekken. Jeg var klar for å kjempe. Det var vennene mine også. Kjempe for det som hadde vært, et velordnet samfunn av normalitet og orden.

 Velmenende foreldre hadde stengt skolebygningen. Kjellerdøra var hvitmalt. Jeg åpnet den. Min videregående opplæring hadde blitt til en ambulerende hjemmeundervisning. Familien bodde hos oss nå. Jeg grep etter ei vinflaske. Mamma hadde laget middag. Flaskeetiketten var grønn. Den kronglete skriften var skrevet av pappa. 

Lyder ovenfra slo mot ørene. Jeg stoppet opp. Lyttet. I hylla sto det minst tjue flasker med vin. Lydene ble sterkere. Unger som utfoldet seg i vill lek. Voksne orket ikke å holde fokus mot unger lenger. Jeg fattet ikke at styresmaktene hadde latt verden forfalle. Sult lå som en klam trussel over by og distrikt. Forsyningslinjene var brutt. Heldigvis at vi hadde gården. 

Jeg tok med meg flaska og gikk mot trappa. Lydene endret karakter. De kom definitivt ikke fra barna. Et skrik skingret gjennom betongtaket. Det kunne ha tilhørt mutteren. Hun skrek aldri. Føttene mine stoppet opp. Flere skrik, et kor av skrik. Vi bodde grisgrendt til. Jeg måtte ta en beslutning. Enten måtte jeg gå etter hjelp, eller så måtte jeg gå opp for å se hva som foregikk. Vi skrek ikke i mitt hjem. Mine foreldre levde i et harmonisk ekteskap.

 Langs veien lå det fem andre gårdsbruk. Jeg var attpåklatten ingen hadde påtenkt. Skrikene der oppe fortsatte og fortsatte. Kjellerdøra sto på vidt gap. I det jeg passerte hoggestabben, grep jeg ei øks. Jeg gikk mot trappa. ”Nei,” hylte det i vettet. Man kan gå både opp og ned ei trapp. Det ble helt stille.

 Jeg tverrvendte og løp gjennom kjellerstua. Fantes det spor etter meg der oppe? Bordet hadde vært dekket. Jeg klamret meg til økseskaftet. Kroppslyder vellet ut av meg og gjorde meg vettskremt. Fra redskapsrommet kunne jeg komme ut i hagen. Jeg skulle ikke ut i hagen. Fra vaskerommet gikk det ei trapp, den gamle trappa som aldri ble revet da vi bygde ny. Fra den kunne jeg komme enten til badet eller til hallen. 

Huset var en smule ulogisk. Fatteren satte i gang med prosjekter. Handa mi tviholdt rundt økseskaftet. Magen skalv. Jeg klatret over trappegelenderet, inn i skapet og ut på badet. Unger elsket å leke her, forsere etasjer. Jeg skyndte meg bort til vinduet, huket meg ned og kikket ut. Ingen der. Jeg kikket ut i hallen. Kanskje fatteren hadde rett? Jeg så for mange skumle filmer. Svette samlet seg i nakken. Etterpå kunne jeg le av panikken. Ikke nå. Den hadde meg i sitt grep. 

Jeg tittet ut av utgangsdøra som sto oppe. Der var det ingen utenom høstkulda. Bladene på tuntreet var gule. Jeg strakte ut handa og lukket døra. Vår gård lå i enden av en vei som endte i ingenting. Hvis hjertet bare kunne slutte å lage så mye støy. Stillheten revnet, og ble til et usannsynlig leven. Jeg skyndte meg til vinduet og tittet ut.

Dyra våre, inkludert to hester, ble jaget ut av innhegninga. Tre sauer ble skutt og lastet opp i sidevogner på tre motorsykler. Høner ble vridd halsen om på og gikk samme vei. En fyr kom ut med egg i en kurv. Jeg talte ti sykler og fjorten mennesker. Kuene og to hester ble stuet inn på to lasteplan. Jeg hadde lukket døra. 

Doningene startet opp. Motorer ruset. Bare de ikke oppdaget at jeg hadde lukket døra. Hjertet hamret. Jeg klamret meg til økseskaftet. Lamslått sto jeg der med føttene limt fast. De forsvant. Jeg måtte foreta meg noe og gikk til stua. 

 Mammas hode var kappet av og plassert i ei blomsterpotte i stuevinduet. Håret hun farget blondt, hadde striper av rødt. Kroppen var naken og voldtatt. Min far, bror og svoger var skutt. Buksa til faren min var åpen. Pikken var kappet av ham.

 Min bror lå på magen med hodet vendt i min retning. Han ble 32 år. Det røde håret krøllet seg rundt ansiktet. Søstera mi var naken, død og skjendet. Svigerinna mi var naken, død og skjendet. Ungene var uten hoder. Julias hår var kort. Det skulle ha bølget. Jeg ble rasende fordi det ikke bølget.

 Overalt var det blod. Øksa skalv i handa. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med blodet og de stirrende øynene. Døden hadde fanget frykten i dem. Jeg tålte ikke å se på, kunne ikke flytte meg. Øyne skal lukkes i døden. De hadde ikke noe å frykte fra meg. Jeg sto lenket fast. Bak lukkede øyelokk kunne de finne fred, kanskje? 

Jeg kunne ikke få meg til å røre ved dem. Vi hadde nylig feiret at søstera mi ble tretti. Tida strakte seg ut i stirrende hjelpeløshet. Jeg greide ikke å lukke øynene deres, ikke mine egne heller. Øksa vibrerte. Jeg kunne ikke legge den fra meg. Marerittet foran meg var ikke til å holde ut. Jeg sto fasttømret til handlingslammelsen. Noen måtte komme før jeg tørna. 

Da tomheten hadde stirret meg inn i hvitøyet lenge nok, snudde jeg og gikk på automatmodus mot nabogården. Døra sto oppe i en forsiktig velkomstgest. Jeg gikk inn. Døden hadde gjestet dem også like brutalt og nådeløst. Ingen var oversett.

 Det gjentok seg på alle gårdene. Jeg var den eneste overlevende i grenda. Det slo inn en form for vett. Jeg måtte ha mat. I boden, på det siste huset, fant jeg en sekk. Døden sluttet på et tidspunkt å stirre etter meg. Det fantes ikke noe spiselig her.  

Hjemme hadde vi mat i kjelleren. Mat og vin. Huset mitt sto der og var tomt for levende. Jeg tok kjellerveien. I boden ble jeg stående å glane på de tomme hyllene. Ikke noe var latt tilbake. De brutale slakterne burde ha funnet meg, skulle ha funnet meg. Tårene fosset. Øynene tømte seg. Jeg gikk inn i stua og lukket hvert eneste øye. De skulle ha drept meg også. Øksa burde fullende verket. Jeg glodde sint på den. 

Mammas blå øyne anklaget meg fra ei blomsterpotte. Hun hadde ikke fostret ei pingle. Jeg hadde å leve. Min far. Vi delte samme blod. Steile av vilje forlangte de at jeg skulle leve for dem alle. Jeg ville dø. Der og da ville jeg det. Feig var jeg. 

Jeg fylte flaske på flaske med vann og la dem i sekken. Det fantes ingen grunn til å snike i krokene. Jeg gikk ut hoveddøra. Den sto åpen etter meg. Noen ville kanskje finne ly i dødens hus. Mitt hus. Det jeg hadde forlatt.

Jeg lå mot den kalde steinen. Leppene smakte salt. Jeg skulle ha begravet dem. Det var fire år siden jeg hadde forlatt huset, dem, mine kjære. Kinnene mine var stive av gråt. Jeg kunne ikke flykte lenger. Ingen kunne løpe fra fortida. Jeg hadde prøvd. Gud hjelpe meg, men jeg hadde prøvd. Hvert eneste sekund i døgnet hadde jeg strevd for å holde minnene fra livet. Mange ganger hadde jeg mislyktes. Det måtte bli slutt på å flykte. Jeg orket ikke lenger. Den ytre flukten måtte stoppe. Den indre flukten måtte stoppe. Nå. 

Jeg måtte tilgi meg selv. Smerten ville alltid være der. Jeg forsto det. Den måtte handteres. Mine kjære skulle ikke ende opp som gjenferd i minnene som jeg jaget ut, ikke ga plass. Jeg reiste meg på skjelvende føtter. Kroppen skaket og skalv. Jeg hadde ikke drept noen, aldri, kun biller, en billemorder. Justin, nevøen, fortjente en unnskyldning for det. På dette vakre stedet kunne jeg gi dem en farvelseremoni. Si dem ord som de fortjente, en psykisk begravelse. Det ville være bedre enn ingen. 

Jeg fant en åpning i fjellet og gikk inn. Lys trengte inn i hula, et underlig skimrende lys. Veggene besto av glitrende krystaller. Forgapt stoppet jeg og kikket på den strålende fargeklangen. Synet vekket en gjenklang i mitt indre. Det var uendelig lenge sida noe hadde vært skjønt i livet mitt. Jeg falt i staver mens jeg strøk over krystallene, en formue i verden før myrderiene. Kvalmen gynget i magen. Ingen kunne spise stein.

 Hvor var lyskilden? For hvert skritt forventet jeg at edle steiner skulle erstattes av gråstein. Hula utvidet seg og ble til en gigantisk hall bestående av en rekke naturskapte søyler, stalagmitter og stalaktitter. Jeg hadde lært om det på skolen. Skjønnheten bergtok meg. Jeg falt på kne. 

Ansiktene, til familien min, gled frem på pannebrasken. I dette naturskapte tempelet skulle endringa skje. Mora mi skulle ikke lenger være et dødt hode som stirret på meg fra ei blomsterpotte. Akkurat her skulle jeg flytte ut av den vettskremte gutten og bli en mann. Jeg tok av meg sekken, fant frem øksa, veide den i handa og plasserte den mot fjellveggen. 

Mamma hadde vært et strålende menneske. Øksa hadde fulgt meg gjennom et flerårig helvete. Øynene hennes, de blå øynene. Varmen i dem, kjærligheten. Jeg oppfattet et mentalt trykk mot skuldra, min fars arm. Han ga meg ei oppgave. Øynene hans, like blå som mine. Mamma smilte oppmuntrende. De hadde et mål. Verden skulle reise seg igjen. De ville at jeg skulle sørge for at det skjedde. Sønn, bror, onkel, svoger. Jeg måtte smile. De smilte tilbake til meg, hele familien min. 

Det var helt urealistisk. Jeg var en flyktning. De krevde plass blant minnene mine, dem vi delte. Ingen ville forbli lik i et tragisk endelikt. Tårer rant ut av meg. De fikk bare renne. Flukt var ikke aktuelt lenger. Glemsel fantes ikke. Det fantes et før med timer, dager og år med minner. En halvtime. Alt var over, slutt. Den halvtimen var ikke sentral. Ikke vandringen gjennom et flerårig helvete heller. Familien min krevde mer av meg enn det. De forlangte at jeg skulle være en overlever, ikke et offer, aldri mer et offer. 

Min far hadde dødd med hvitt hår. En gang hadde det vært like lyst som mitt. Jeg hadde sviktet dem, forlatt dem til mark og forråtnelse. Mammas milde hand strøk meg over håret. Berøringa kjentes like virkelig som om hun hadde befunnet seg ved siden av meg. Livet mitt var blitt spart av en tilfeldighet. Det var ikke min feil. Jeg var alene. De ville at jeg skulle bygge opp, aldri rive ned, men bygge.

 Mamma forlangte, ville at jeg skulle se ned på hendene mine. Hun hadde alltid vært et hendt menneske. De forbrødrede hender. Skjønnheten i steinene rundt meg hadde ingen verdi uten om den prakt de glødet med. Pappa insisterte på at jeg ikke var alene. De var ikke spøkelser, men en levende virkelighet i minnene. 

Viljen kan forsere enhver grense. Mamma hadde pleid å si det. Jeg hadde mange grenser jeg måtte forsere. Søstera mi og broren min sto med armene rundt hverandre. ”Dette greier du bror.” Jeg trodde ikke på dem. Viljen var blitt tilbake som et ideal i huset jeg hadde forlatt, vårt barndomshjem, fedrenegården. Markus med røde krøller. Angela med lange lyse lokker. Skyld tilfalt kun dem som hadde forbrutt seg, ingen andre. 

Vi hadde forsøkt å overleve det helvetet som hadde tildratt seg mens vi ventet på at ansvarspersoner skulle ordne opp, redde vår velordnede tilværelse. Verden hadde skreket på aktive hender, en felles vilje til å rette opp i galskapen. Vi hadde ikke forstått hvilken fare vi svevde i. Jeg hadde i hvert fall ikke forstått det. For dem var det for seint. Jeg hadde ei fremtid å fylle. Mine nevøer og nieser hadde fortjent å få vokse opp. Jeg måtte leve for oss alle.

 Magen skalv av savn. Jeg ville ikke, men jeg var mer enn en toåring. Det nyttet ikke å slå nevene i golvet å skrike. Øksa hadde vært med meg hele veien. Dette skulle bli en sjelelig begravelse og ei pakt. Det måtte gjøres riktig. En seremoni for en ny begynnelse. Øksa skulle være symbolet. Et dikt gled ut på pannebrasken. 

Gyllent høstløv, får ikke sin farge fra blod.
Bladenes rødme er malt av håp.
Kjærlighet farget i livets dåp.
Fremtidas håp er risset i tro.

Døden er hjertets kalde klør.
Fergemannen, drar mot ukjent bredd.
Blodet er safta der livet flør.
Et frø er perlen der liv blir tredd.

Håpet spirer i våryr muld.
Tro fødes i tidas slør.
Det er ikke blod der bladene dør.
Men kjærlighet spunnet av gull.

Steiner gnistret. Tårer rant. Verden skulle få merke at jeg fantes. Jeg var så klar som jeg kunne bli. Dette var ikke øyeblikket for realistiske overveielser. Jeg sa diktet en gang til. Øksa sto mot fjellveggen. Jeg knelte ned og sa noen personlige ord til hver enkelt av dem, mine kjære. Tårene vætet underlaget. Øksa, symbolet på pakta. Jeg var klar til å forlate den. Ingen kunne fortsette å svime rundt i en dass fullstappet av dritt. 

Stalagmitter og stalaktitter representerte en skapelsesprosess. Ingenting var plant lenger. Jeg kikket irritert bort på øksa. Hvis verden skulle overleve, måtte det skapes noe nytt. Det sto i bibelen. Ingen kunne leve av ånd alene. 

I hallens venstre hjørne fant jeg en åpning, bøyde meg ned og kikket inn i ei trang mørk hule. Jeg hentet sekken. Øksa ble tilbake. Jeg entret hula. Mørket var ikke totalt. Høyden ble etter hvert akseptabel. Jeg følte meg naken uten øksa. Veggene var rette, dekket av edle steiner. Mat kunne aldri bli nok. Idiot!

 Underlaget ble etterhvert plant. Behagelig for føttene. Lufta var frisk. Pakta var en lek, en illusjon av drømmestoff og lengsler. Veggene sluttet å glitre. Overflata ble ruere. Et luftdrag strøk mot kinnet. Som om jeg brydde meg. Alt handlet om overlevelse. Jeg sto fritt til å bade tankene mine i undere, i hva det måtte være. Det gjaldt å overleve, kun det.

 Et kraftig sollys overveldet øynene.

 Jeg, Reinulf, tråkket ut i grønt gress,

 splitter naken og med sekk på ryggen.