Publisert 4 kommentarer

Vers og poesi, danser med stjerner






Vers og poesi
Dikt
ordlek,
lyrikk,
Poesi.


Vers og poesi som leker, dikter og danser i menneskers hjerter.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er Iveil.jpeg
Små vers i lek med livet

Fjell og snø,
skog og vind.
holmer og sjø,
blomster og hav.

Ei jord,
Sola den evige.

En vei ,
Å velge veier,
sette spor.
Det er livet.








Vers, dikt, lyrikk, danser med stjerner
Små dikt som leker og danser i ord




Ild i hjerter,
gnistrende flammer,
lengter mot stjerner

Øyne i dans
med flammeroser,
Fargeskimmer,
glør som leker.

Flammende ild
leker i blodet
der vilje blir til.

Viljesfødt til livet.
























Naturen,
fjellet, staut og trygt,
skog og fjell.

Øyne i lek med flammer.
Gnister og glør.
naturliv

Der ei sjel kan finne seg selv.










Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er snøstjerner-1-857x1024.jpeg

Tung snø, lett snø,
Dansende snøfnugg,
skimrende lys,
Leik i lufta.
å danse hit og dit,
hvile i trær.
Vannperler,
som har kledd
stjernedrakt på.
Verden leker,
maler seg hvit.

Snøkrystaller
danser med stjerner,
leker livet.




















































Publisert Legg igjen en kommentar

Vers og dikt, ei sol for alle






Jorda vår,
med alle mennesker på.
Alle land,
med unger og dyr.

Men det er bare ei sol.

Ei sol for alle,
Et hav for alle.
En stjernehimmel for alle.
Verden, vårt hjem.










Mennesker,
jordas eventyr,
jordmoderens drøm.

Fjell og stein.
Elver og sjøer
luft og vind
Ild og varme

Med hud rundt
som holder alt sammen.

Jorda og mennesker er ett,
født av en felles drøm.
























Min elskede sang meg ei rose,
trakk den ut av dype mold.
Sangen reiste med ving og vær,
like til en blomstrende eng.
Der spilte et hav,
der trillet en fugl,
blomster glitret,
og holdt sitt sommerball,
det var gjester i hopetall.
Min elskede sang meg ei rose
og drømte vår kjærlighetsseng.
















Bekker som fosser,
nærer jorda,
sildrer og renner
skjenker drikke,
til alt som vokser,
dyr og mennesker.
Bekker som klukker.
Vannet, det livgivende




































Publisert Legg igjen en kommentar

Dikt og vers, knopper i isglede






Der livet flør.
Dypt der inne i stammen,
i grønn magi.
klorofyll
flør livet.

Våre blodårer,
pumper liv .
Jernet.
kraft og styrke.

Trær og mennesker,
dyr og vekster
Vi er i livet.
Livet er i oss.
Å ta vare på.















Kvitt deg med den,
den tunge sekken?
Jeg kan ikke.
Hvorfor ikke?
Barndommen min ligger der.
Den er alt jeg har.

Lille venn, du har hele verden.
























Jeg ærer dere,
dere som aldri gir dere,
som vokser tross alle odds,
som strekker dere mot lyset,
selv i den mørkeste natt,
som bringer deres egen sol,
skaper deres egen stjerne.

Jeg beundrer dere.
Dere kan alt.

Nei, ikke alt.

Noen må holde
våre skjelvende hjerter.










Frossen snø på rose.
Frostbitt i sjelen.
Rosen vokser likevel.
Snø og kulde.
isroser , snøkrystaller.
Torner i isgleder.
Sommervarme kjenner den ikke.
Den ble født i vinterland.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Verselinjer, livets kronglestier












Så kom du lille unge,
ikke til hvem som helst.
Du kom til oss.
Vi skal holde om deg,
verne deg mot farer,
Gi deg livets eventyr.
Vårt barn.


















Et løvetannbarn var du.
Livet var tøffere,
enn en vandring i Sahara.
du smakte på lidelsens drinker,
Men du ga den aldri hjertet ditt.
Det ga du til verden.


















Hei vesle minne
fra det var en gang.

Du veit ikke nå,
hva livet skal by.
Du kan enda tro på eventyr,
tro på regnbuer,
og skattekister.
Velse pike. Ta mi hand.
Jeg lover at jeg aldri skal slippe.














Å ta vare på hverandre,
ja det skal vi.
Gråte hverandres tårer,
ja det skal vi.

Men den som slår
får bære ansvaret selv.

De er sårbare,
menneskehjertene,
hvert eneste ett.











































Publisert Legg igjen en kommentar

Poem, tårer av is











Denne kjærligheten,
så vanskelig å forstå.
Vi vil så gjerne ha den,
men vi kan ikke eie den,
vi kan bare gi den.
















Lille pike.
Å leike i glede,
være tilstede,
i barndommens rike,


i eventyrland,
der alt kan gå an.
Vær i lykka jenta mi,
Alltid.














Å male livet i et strøk.
Nei, det er ikke mulig.
Vi trenger mange strøk.
Alle vi møter må male med
Det er det vi gjør
vi mennesker
Vi er med og
maler hverandres bilder.
La oss male frihet til alle,
ulikheter og styrker.
beundre hverandres malerier,
som om vi var kunstnere
i en berømt utstilling.
ja, for det er det vi er,
jordas kunstverk,
malt ved våre hender.














Sola skjuler tidas drage
i sin varme fargeprakt.

Det er ikke rart det går
nådeløst fort,
når dragen
farer i vingers flukt.

Det går sakte også.
Ja, men det er bare
når dragen puster oss fulle
av kjedsomhetens dunster,
en drageillusjon

Men om du gjemmer deg
i tidslinjas lommer av moro.
Da kan du unnslippe
dragers hast.


























Lønn,
en brann i farger,
sprakende glitrende farger.
et eventyr i gull.
så mye liv i et sånt tre,
en intens livskraft.














Vi som bryter asfalt med hue,
som virker supertøffe,
later til å klare alt.
Nei, vi klarer ikke alt.
Vi gråter blod
rett i blodårene
uten at noen ser det.
Vi trenger så sårt til varme,
myke hender som holder rundt,
munner med myke stemmer,
øyne som ser oss.
Vi trenger mer varme
enn det er ild i et bål,
for vi har så mye frost i oss,
Så mange tårer av is.















Å veve sommerveier
av blomsterkranser,
lese eventyr
i et tyttebær;
møtes hud mot hud.
To par øyne
som speider
etter hjerters dybder.
Øyne er skapt
for å lese andres indre.
Ører er skapt
for å høre andres ord.
la oss sanse hverandre,
til glede og liv,
ikke til dritt.
Jorda er ingen søppelkasse.





*











Å klatre ned i det ukjente,
det som ligger
under jordalaget,
alle huler en kan vandre i,
de menneskeskapte,
de naturskapte.
De menneskeskapte ville
ha noe fra jorda,
stjele dens skatter.
jeg håper fjellet likte å gi.

























Hver celle danser
i glade kropper,
hvert menneske danser
på glade jorda,
Tårer gråter
i kroppers smerte,
mennesker dør
i vold og tvang,
Ingen celler
kan virkelig danse
som holdes nede
der slaveriets
mørke toner
skaper ondskapens
smertefulle sang.















Bind meg nåtid
av en fortidstråd
som jeg kan veve
fremtid av.
Også midt i nåtida
sitter jeg og digger
hele verden
mens jeg vever
fremtida alldeles
ekstraordinær.




























Publisert Legg igjen en kommentar

Ordgleder, å leve verdens håp






Ingen ser frykten i den som slår.
Ingen kjenner det bevrende hjertet
hos den som dytter.
Ingen ser tankene skjelve
hos den som biter.

Men hjertet veit.
Vær tilstede med ditt hjerte
så du kan bistå
gi hjelp,
til alle
som vil vandre
menneskers vei.







Jorda bærer våre forfedres støv,
i sin favn.

Jorda bærer forgangne tanker
i sin favn.

Jorda bærer fortidshåp,
i sin favn.

Vi senker våre frø
i sorte muld.
La oss så frø
som blir til gagn.
Jorda vår

La hjerter bygge bro,
mellom fortid og fremtid.
Nå.

















Å være hverandres tepper
som vi kan krype inn i,
kose oss
i hverandres varme
vi som tilfeldig møtes,
gode venner,
og vi som elsker.

Tenk at alle kan være
tepper for hverandre.
Om vi er enige eller uenige.
Gi hverandre varme.











Tenk om vi bare
kunne spre rundt oss
med vårt eget lys,
vår egen sol,
vi mennesker.

Ja, for det sitter ei sol
i hvert hjerte.

Tull og tøys.
hjerter er blod og muskler.
Det vet enhver tosk.
Ja, men det fins de
som vet mer enn tosker,
som kan kjenne vann
og elver, Utløp og innløp,
varmen i hjerter.

























Ord kan beskrive verden,
kan beskrive folk,
kan beskrive meg.

Ord kan ikke
definere mennesker.

Vi er bevegelige som jorda selv,
foranderlige som årstider,
ustadige som tida.
Vi var, vi er og vi skal bli.











Å male et bilde sammen.
Male et felles liv.
Sette berikede farger
på dagliglivets
merkesteiner.

Tårer vi gråt,
solstråler vi fanget,
måltider vi delte,
elver vi vadet,
sjøer vi svømte.

Sorg, smil latter,
male med regnbuens farger.
Male kjærlighet.
Å leve verdens håp.
















verdenshistoria
det er oss det,
ikke pengemakta
eller styrkemakta, oss.
Vi skaper den sammen,
hver enste en av oss,
Fra hver minste
lille skogstjerne
til den skjønneste rose.
Vi kan gjøre
hva vi vil med verden.
hvis vi ikke lar noen
holde den som gissel.















Tenk så mange språk det er,
like mange språk
som det er mennesker.
kroppspråk,
hud som snakker,
øyne som glitrer,
ansiktsgrimaser.
Tenk om vi kunne snakke
verden frisk.





























Så mange perler
i verden,
skinnende blanke,
noen av kulde
andre av virke.

Det fins perler
i hjerter også,
sorgperler og latterperler.
latterperler får kropper
til å hoppe i skyputer
av glede.
















De magiske vannveier
som oppstår
ved hvert eneste øye,
der lyset tindrer,
som solstråler
i en soloppgang,
Der øyne møter øyne;
skjer det en utveksling
mellom indre verdener,
så vi kan svømme
i hverandres lys.

















Der mennesker leker, flyr de
på oppbyggelige vinder,
skaper og ler.
der mennesker
tvinges inn i
pliktens trange daler,
Sliter tankens makt alene.