Publisert Legg igjen en kommentar

Jorda vårt hjem







Jorda består av jord, luft, ild og vann. Mennesket består av jord, luft, ild og vann. Egentlig kan man se på mennesker som omvandrende vannsøyler, omvandrende jordsøyler, omvandrende luftsøyler, eller omvandrende varmovner.

Det er oss.

Kroppen består av mellom 50 – 70 prosent vann. Et spedbarn består av 80 prosent vann. Rundt 70 prosent av jorda er dekket av vann.

Jorda er vårt hjem.

Vi har vokst ut av den, tilhører den, lever av den. Ei jord vi skal ta vare på, holde levende, frisk og sunn. Kun da kan vi selv forbli sunne og friske. 



Egentlig er det ikke mulig å betrakte mennesker uten jorda. Vi er ikke skadedyr, selv om det kan virke som om vi ødelegger. Vi er i jorda, jorda er i oss, og vi utvikler hverandre. Ved døden tar jorda våre kropper tilbake. Vi gir oss til den.



Kloden består av vann, luft, ild og jord samt alle de kropper som har benyttet jorda til å fullføre sin jordiske eksistens, planter, dyr og mennesker.



Ved de fire elementer står vi i et direkte samspill med omgivelsene rundt oss.

Vi spiser mat, som har vokst ut av jorda. Ved det forbrennes energi. Våre celler får de stoffer de trenger. De vi ikke kan nytte oss av, utskilles gjennom tykktarmen. Stoffer vi ikke lenger trenger, utskilles gjennom nyrene. Det er fantastisk. Vi får og gir. Det vi gir tilbake er endret som igjen endres i en evig syklus.

Vi består av jord og som mennesker lengter vi til jorda, kjenne på duftene, kjenne på den ulike kvaliteten, sniffe og sanse den, grave i den, kultivere den, så frø, dyrke mat, sanke mat. Vi og jorda er ett. Gleden ved å putte et frø i jorda og se en plante spire frem, noe som vokser. Når vi tar oss tid til det, opplever det, ja da er vi ekte jordmennesker.








Vi bærer en vannsøyle i oss. Hver dag bytter vi gammelt vann med nytt og friskt. Et menneske kan ikke leve lenger enn to til tre dager uten. Da blir vi dehydrert. Klart vi lengter etter vann. Stille skogsvann, elver og bekker, havet. Skyene som pumper vann fra havet, og sender det utover landet så vann og elver stadig får påfyll. Elvene renner mot havet, nærer livet på sin ferd, til det igjen når til havet. en evig syklus.

I kroppen vår transporteres vannet i blodårene og gir friskt vann til kroppens celler. Det brukte blodet, etter celleutvekslingen, transporteres bort. Vi tisser det ut. Gjennom lymfesystemet dreneres væske gjennom kroppens vev, slik jorda holdes fuktig ved hjelp av grunnvannet.

Vi er som en innsjø som huden stenger inne, med øyer og skjær. Alle steder renner vannet. Vi blir smidige. De faste stoffene blir smidige og slik hindres det at noen gnisser mot noe annet. Spennende, vi bærer på vårt eget lille vannparadis.

Hvis all jordas topografi var glattet ut, ville jorda ha vært en ren vannplanet.

Hvor herlig er det ikke å sitte og se utover et stille skogsvann, svømme, vade i elver, seile på havet. Vann lengter mot vann. Jord lengter mot jord. Vannsøylen i oss lengter mot modervannet. Jordstoffet i oss lengter mot moderjord.





Vi bærer en luftsøyle i oss. Hele tida puster vi ut gammel luft og trekker inn ny. Gir fra oss karbondioksyd som trær og planter tar inn og får selv frisk oksygen fra lufta. Lufta gjør oss lette, nesten som ballonger med tyngde på. Klart vi elsker lufta. Den er i oss og rundt oss. Hvor herlig er det ikke å strekke ut armene og legge seg på vinden, kjenne den blåse i ansiktet.

i pusten ligger livet. Vi kan ikke leve uten. Når vi trekker vårt første åndedrag, er vi i det virkelige livet for første gang. Så kommer alt det andre, jordstoff og vann., de elementer vi består av, som, alt skal fungere i oss, omsettingen. Vårt selvstendige liv på tidslinja har begynt.

Lufta i oss gjør at organene blir lettere. Hodet blir ikke så tungt på kroppen. Vi blir så lettbeinte til å flyge. Som ballonger i vind kan vi løpe over jodoverflata.


Stadig vekk inntar jeg luft som andre har pustet ut. Vi lever ved siden av hverandre i lufta. Vi puster ut og inn. Den lufta som jeg puster inn, var nettopp i deg. Vi er nærmere hverandre enn vi tror. Lufta som kjente på mine tanker, går videre og kjenner på dine. Inn og ut av oss, fra den ene til den andre. Lufta er for alle, pleide vi å rope da jeg var lita. Det er så herlig med lufta, vår alles.

Lufta, diverse hulrom og en vibrator bidrar til at vi kan produsere ord, ord som kan varme hjerter, eller som kan fryse istapper.









Temperaturen i oss er konstant. Hvis den går bare litt over normalen, dør vi. Vi mennesker er et kjemisk verksted av stoffer som er i sving og reagerer med hverandre. Varmeprosessene gir oss energi. Energien gjør oss til en en aktiv medvirker til våre indre prosesser og til jordas prosesser, til ødeleggelse og vekst.

Vi vandrer rundt som små varmeovner som stadig regulerer sin temperatur etter forholdene. De fleste av disse prosessene er vi ikke klar over. Godt er det, for hvordan skulle vi da kunne ha levd i den ytre verden med alle dens krav og utfordringer.

Vi mennesker er som møll som trekkes mot varmen. I varme strøk trekkes man mot den svale skyggen, men når det blir kaldt i lufta søker vi mennesker sammen mot varme. Sola. VI nordboere kan nesten ikke få nok av den, de herlige strålene mot huden.

Bålet, det å gjøre opp ild og sitte å stirre inn i flammene. Kan hende er det en arv fra de dager da vi som menneskehet ikke levde i komfortable leiligheter, men samlet oss rundt bål i mer primitive boligformer, men jeg tror at varmen er et av våre naturlige elementer. VI søker hverandre, mennesker og ild, sol og mennesker. I min verden er ikke noe mer tilfredsstillende enn å sitte å stirre inn i flammer, kikke på glørne, det vidunderlige fargespillet.





Huden vår gjemmer et lite jordisk paradis av små idylliske vann, sjøer, øyer, holmer, skjær elver, fosser, luft og varme så visdomsfullt innrettet at det nesten ikke er mulig å fatte at noe kan være bygget med en slik visdom. Så dør vi, alt blir borte, et stykke etterlatt jordstoff er alt som var av denne vidunderlige konstruksjonen livet har latt oss transportere oss rundt i skjenket oss ved våre foreldres forening en gang.

Jordmoderen. Hun bærer oss og mottar oss. Jeg blir fylt av ren ærefrykt når jeg tenker på alt det liv som får utfolde seg her, på denne kula som snurrer rundt i universet låst i posisjon til sola, vår vandrestjernes. bane i universet.

Takk jord, for livet.





























Publisert Legg igjen en kommentar

Dissa unga, de som bryter asfalt med hue.






Jeg har skrevet om løvetannunger. Det er mange av oss selvsagt. Vi kommer i alle farger, kjønn og fasonger. Det som kjennetegner oss er at vi tilsynelatende overlever alt. Det gjør vi selvsagt ikke. Derfor skal man gå forsiktig rundt løvetannunger. Vi er et begrep i faglitteraturen. Jeg tenker at det er viktig at vi som har opplevd det, gjennomlevd det, også skriver om det. Det er det jeg prøver på her. For i mitt forrige innlegg, glemte jeg det vesentligste. Det som gjør oss så helt annerledes enn andre unger.

Når unger vokser opp i familier, så får de en kontinuerlig respons på sin atferd av sine omsorgspersoner. Ut fra det lærer de hva som er greit. De lærer å lese sitt miljø slik at de kan forutse hvilke reaksjoner de vil komme til å få på sine handlinger. Til slutt blir dette en ubevisst kunnskap som gir tilnærmet ubevisste responser. Dette er det vi mangler, og det er egentlig en veldig ugrei mangel som det har tatt meg mange år av mitt liv og faktisk forstå konsekvensene av. Det gjør det vanskelig for oss å navigere i verden.

Vi løvetannunger er nettopp løvetannunger fordi vi vokser opp i familier som har vansker. Hvordan tilbakemldinga vi får på vår oppførsel blir, avhenger av problemkomplekset i familien. Derfor blir det forskjellig for oss alle, og helt forskjellig fra alle andre unger som får en sosial tilbakemelding på sin atferd, ikke på tilstanden hos symptomet.

Jeg vokste opp med sint mor som brukte meg som sin personlige søppelkasse. All min atferd ble derfor målt utifra hvordan hun hadde det på sinnebarometeret. Når hun var sint, så kunne bare det faktum at jeg var tilstede utløse skikkelige raserianfall fra hennes side.

Når hun var lykkelig og glad, kunne jeg tillate meg hva som helst uten at det fikk noen reaksjon, kanskje som en slags kompensasjon for den tidligere urettferdigheten. For hun var ikke dum mora mi. Egentlig var hun ei klok kvinne. Alt ble derfor totalt uforutsigbart. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, men jeg kunne jo håpe på det beste, at jeg kunne få snodd det meste i livet til min favør.


Det fantastiske var å få være sammen med voksne som reagerte på oss, var ekte. Jeg hadde heldigvis ei tante, den person som ga meg ei ekte tilknytning, kvinna jeg elsket. Så godt det var å krype opp i fanget hennes, hvile der, ikke behøve å være i forsvar.

Hun så jo også den veldige urettferdigheten det var mellom meg og min bror. Som ei løvinne sto hun på min side, satte opp et speil for meg, der jeg så mora mi med hennes øyne. Det var en lang reisevei mellom våre bosteder, tanta mi og mitt. Men når vi var sammen, var det kvalitetstid. Jeg lengtet alltid dit hun var.


Fra jeg var ganske lita pleide jeg å bli sendt i butikken med lapp i lomma. Stolt var jeg, der jeg gikk med min butikkveske. Vi måtte gjennom bandeland, så det var til tider skummelt.

Jeg leverte lapp. Butikkdamene stablet opp i veska, og jeg gikk hjem. Det var et mareritt så og si hver gang. Mora mi ble rasende for de varene jeg kom hjem med, skjelte meg ut. Jeg hadde jo ikke hatt noe med det å gjøre. Det ble sånn at da jeg blei ung og skulle handle ting som ikke hadde noe med mora mi å gjøre, ble jeg fullstendig lamslått av skrekk for å gjøre feil.

Når livet blir så uforutsigbart, må vi velge oss andre rettesnorer for atferd enn våre medsøsken. Da velger vi trolig veldig forskjellig ut fra våre spesielle erfaringer. Jeg valgte sannheten. Den var uavhengig og ikke knyttet til mora mi og hennes raseri. Ut fra det som faktisk hadde foregått i tid, vurderte jeg handlinger. Ved å prøve å handle riktig, beholdt jeg min egen integritet. Sannheten ble min rettesnor. Jeg holdt meg ufravikelig til den. Når jeg visste at mora mi hadde feil, var urettferdig, så brydde jeg meg ikke om noe av det hun sa. Jeg lot det prelle av.

Sannheten ble min rettesnor på alle nivåer i livet. Jeg holder meg usminket til den slik jeg forstår den. Dersom jeg velger å handle på tvers av den, er jeg helt klar over at jeg gjør det, og jeg har en grunn. For meg var det den eneste måten jeg kunne overleve på med min verdighet, selvforståelse og selvrespekt inntakt. Det er på et vis underlig når vi nå veit at livet mitt ble bygd på en løgn i mange år siden jeg fortrengte alt om den gjengvoldtekten jeg ble utsatt for.



En kollega sa en gang til meg at dersom han ville vite hva som var sant eller moralsk riktig i en sak, gikk han til meg for å spørre om råd. Dersom han ville vite hva som var lurt, gikk han andre steder.

Jeg har tenkt mye over den samtalen. Han hadde helt rett. Jeg er ikke lur, for jeg aner ikke hvordan jeg skal navigere i sosiale rom. Min eneste rettesnor er sannheten, og den er ikke nødvendigvis lur.

Vi har et stor handikap, vi løvetannbarn. Vi aner ikke hvordan våre handlinger virker på andre. Erfaringa vår hviler på hvordan andres raseri alkoholikermoras, overgriperpappas indre tilstand var, aldri oss.

Unger speiler seg i omgivelsene. Vi løvetannbarn blir speilet feil. Vi får istedet speilet til oss våre omsorgspersoners vansker, ikke reaksjoner på dem vi er. Familiene våre klarte ikke bedre. Vi kom fra en dysfunksjonell familie.

Men pedagoger kan være der å speile oss riktig. Det gjelder både i barnehage og skole. Men de må ikke reagerer på den ytre atferden. De må leite seg frem til våre hjerter og derfra må de holde våre hjerter i hendene. Først da veit vi at de speiler oss riktig. Da kan de bli til ekte hjelp for oss i livets utfordringer. Som løvetannunger, trenger vi all den hjelp vi kan få.

Det er viktig at fagkompetansen veit dette om oss, virkelig forstår det, for da vil det bli enklere å hjelp oss i barnehage, skole, ja i arbeidesliv også. Vi har en mangel som går utover virkninga av en lite grei oppvekst. For vi mangler helt nødvendige sosiale samhandlingsmønstre som alle andre besitter, har gjort til intuitive reaksjonsmønstre.




Jeg kan observere min mann. Han veit utmerket godt når han beveget seg over i soner der han vil få reaksjoner, men han er riktig oppdratt så han har strategier for å handtere det som jeg overhodet ikke har.

Han veit. Han er et søndagsbarn, og verden behandler han som ett. Selvsagt lærte han der hjemme og elske seg selv. Det er fascinerende å studere det.

Selv om hodet oppfatter det, så er det noe helt annet å ha det som en innarbeidet struktur i seg selv, helt naturlige handlingsmønstre som ligger klare i bagasjen, klare til å benyttes.

Det er noe med alle de utrolig mange tingene vi lærer som unger der vi vokser opp, små ting som vi tar i benyttelse uten å tenke over dem.

I tidligere innlegg har jeg skrevet om byrdene vi bærer med oss, vi løvetannbarn. Vi sleper med oss en innmari tung sekk der vi oppbevarer alt det negative vi har opplevd, nærmest tviholder på det. Vi hører og registrerer hvert eneste negative sukk i omgivelsene, pakker det godt sammen og bærer det med oss gjennom livet. Så har vi den tomme baggen, den med svære høl i. Der ligger all rosen vi har fått, de gode kommentarene våre vellykkede prosjekter. Den er alltid tom og trenger hele tida et kontinuelig påfyll som vi hele tida er på leit etter å skaffe.


Oppsummering.

Vi løvetannbarn bærer med oss en mangel fordi vi aldri har blitt speilet riktig. Det er ikke våre handlinger som ligger til grunn for den oppdragelse vi har fått. Det er våre foreldres behov. Derfor bærer vi med oss et handikap ut i verden som ingen kan se, og som vi ofte ikke forstår selv heller. Vi opplever problemer på mange områder i livet, og vi finner våre egne retningslinjer for atferd. Slik overlever vi, hindrer å bli knust. For meg ble sannheten min navigeringsnøkkel og min redning, men vi kan alle ha ulike strategier.


Dette handikappet gjør oss veldig sårbare for fliser og annet folk velger å stikke inn i våre hjerter. Men ett skal vi ha. Vi vil sloss for våre selv til siste blodsdråpe, til det en dag blir for mye, og vi ikke lenger greier å krabbe opp på føttene.
















































Publisert Legg igjen en kommentar

løvetannbarn og andre unger





Løvetannbarna, disse ungene som tåler alt. Neida, det er ikke sånn. Det er ingen unger som tåler alt. Noen unger tåler tilsynelatende alt, men det er bare tilsynelatende. Alle unger må ha en god tilknytning for å vokse optimalt. Løvetannbarna har en form for resiliens. Ofte skyldes det folk i miljøet som de knytter seg til.

Jeg var et løvetannbarn. Tålte jeg alt? Nei, jeg tålte ingenting, men jeg vokste likevel, for jeg hadde ingen valg. Det var jo ikke det at jeg blei mishandla. Jeg var familiens søppelkasse, eller det var ikke riktig det heller. Det ville være riktigere å si at jeg delte den rollen med faren min.

Mora mi var sint på livet. Det hadde ikke blitt slik som det skulle. Hun var ei husmor på femtitallet, men hun hadde hatt ambisjoner. Helt fra hun, som eldste bondedatter i en familie på seks, dro hjemmefra som pur ung pike for å arbeide seg til en utdannelse, hadde hun kjempet for å bli til noe. Da jeg meldte min ankomst, studerte hun og pappa jus. Så blei det ikke mere studier på noen av dem. I stedet kom jeg, og hun blei husmor, en rolle hun hatet, ikke bare husmor, men ei husmor med dårlig råd.

Mora mi hadde et fryktelig temperament. Derfor fikk jeg kjeft i tide og utide. Hennes raseri handlet ikke om noe jeg hadde gjort, men om hvor sint hun var. Broren min var husets gullklump i hennes øyne, mens jeg. Ja, jeg var ungen hennes. Men hun måtte bare ha noen å la sitt raseri gå ut over, og det kunne jo ikke være gullet. Så da blei det meg.

Jeg har lett etter bevis på at hun elsket meg. To bevis har jeg, to og et halvt.

Bevis 1

Vi var ute og kjørte traktor. Bestefaren min var stokk døv, men han var sjåfør. Vi skulle på tyttebærtur til fjells og kjørte over kjølen. Vi satt ikke på tilhenger, men på en plate litt bredere enn en benk. Jeg var langt under skolealder.

Det var en hump i veien. Jeg ramlet av og blei liggende midt på riksveien og bælje. Mora mi kom løpende med et vilt uttrykk i ansiktet. Alle hylte på bestefar som kjørte fornøyd videre. Han hørte ingenting. Mamma fikk tak i meg. Hun løp det hun greide med meg i armene. Mormora mi prøvde å få reist seg opp og gitt beskjed til bestefar. Det var et våget stunt.

Tanta mi satt klar til å ta meg i mot. Mamma fikk slengt seg på. Vi kjørte videre. Hun måtte jo være glad i meg siden hun hadde giddet å komme og redde meg.

Bevis 2

Jeg var kanskje 9 år gammel. Det som var mest stas av alt på sommeren, var å sitte på høylasset. Bestefar kjørte traktor. Lasset var bundet sammen med tau. Låven var gammel, så det var ikke trygt å kjøre inn. Høylasset ble derfor dratt inn ved hjelp av vire. Vår jobb var derfor å hoppe av når vi kom opp til låvekloppa. Bestefar skulle svinge traktoren i posisjon. Så skulle vi feste lasset til en krok.

Det var skummelt, men veldig spennende. Denne gangen hadde jeg uflaks. Det ene beinet satte seg fast i tauet. Jeg ble slept etter traktoren. Bestefar skulle til å rygge. Alle hylte, men ingen gjorde noe. Det må ha vært snakk om sekunder, men for meg var det som en evighet. Da kom mora mi farende som et prosjektil ut fra kjøkkenet. Hun fløy bort til bestefar, kasta seg opp på traktoren, fikk trykket inn bremsen, men hun skrek så jeg fortsatt kan høre lyden av stemmen. Der lå jeg med 1 cm mellom meg og det største traktorhjulet.

Hun kom bort til meg, sjekket at det sto til liv, skjelte hun meg ut for at jeg var så klønete, før hun trampet inn på kjøkkenet igjen. Men hun hadde reddet meg så hun måtte være glad i meg. Hvorfor skulle hun ellers ha giddet det. Hun kunne jo ha ha latt med dø så hadde hun vært kvitt meg.




Nesten bevis 3

Mutter og fatter kranglet. De var gode til det. Sånn som de kunne bråke. Jeg var lita, fire år kanskje. Pappa hylte til mamma at hun fikk meg til å bli hysterisk og at hun ikke tok seg av ungen sin. Jeg hylte. Desto mere de skrek og beskyldte hverandre, jo mer hylte jeg. Panikken grep meg. Jeg husker at jeg var i ferd med å miste kontrollen. Jeg var bare et eneste stor skrik. Pappa slynget beskyldninger mot henne om at hun ikke brydde seg om meg, at hun var en grusom mor, som skadet meg med skrikinga si. Jeg ble reddere og reddere.

Til slutt tok hun meg i armene og knuget med inn til seg. Hun gråt, skikkelig gråt, så hun ristet. Hun holdt meg hardt, hardt. Jeg skrek og skrek. Etterhvert gikk jeg over til å gråte, krampegråt. Jeg husker at hun var så varm, armene som holdt meg fast. Det beroliget meg. Jeg trodde ikke lenger at jeg var i fare. Etterhvert gråt jeg bare litt før jeg sovnet der i armene hennes. Hun bar meg i seng, jeg visste det, for jeg gled ut og inn av søvnen.

Jeg forsto at hun trengte å tro på sin egen kjærlighet til meg, men jeg var ikke sikker på om det handlet om meg. Egentlig tror jeg det handlet om hennes fortvilelse over hele situasjonen.

Egentlig har jeg et nesten bevis til.

Mamma fant en kul på halsen min, og vi dro rett til sykehuset. Jeg var ikke forberedt på annet enn at de skulle se på det. Jeg ble hasteinnlagt der og da. Mamma fikk ikke være med. Jeg husker at jeg hylte for livet og dro i henne det jeg kunne, fikk fatt i skautet hennes, før de slepte meg med seg.

Jeg så ingen på ei uke. Ble operert, hadde vondt, lå på en avdeling med bare voksne. Ingen leker. Jeg trodde de hadde etterlatt meg der som en annen pakke fordi jeg ikke var snill og at jeg aldri mer skulle få komme hjem. Etter ei uke hentet de meg. Hjemme fikk jeg druer som bare var mine. Fantastisk. Jeg glemmer aldri de druene.

Først senere, da jeg var voksen, fortalte mamma i en samtale med noen andre at de hadde stått utenfor rommet der jeg ble holdt sammen med flere andre mannfolk, at de hadde kommet hver dag og stått og tittet på meg gjennom nøkkelhullet. Jeg lurte på hvorfor i alle dager hun ikke hadde fortalt meg om det. Det kunne jo ha blitt et bevis til for meg. Det siste sa jeg ikke. Hun svarte at de ikke kunne fortelle meg det fordi det kunne jo hende at jeg måtte på sykehus igjen. Ja, den politikken der, med sykehus for unger, var virkelig en skamplett på historia.

Beviset på det motsatte.

Det lå selvsagt i all kjeftinga. Men så, da jeg var tolv år, var det en hendelse som rystet tak i meg mer enn noe annet. Jeg overhørte henne i en samtale med medlemmer av min voksne familie. Der la hun ut om sin fortvilelse over meg og ramset opp en lang liste for hvorfor jeg aldri ville lykkes i livet. Det slo meg helt ut. Jeg trakk meg inn på do. Der gråt jeg så jeg trodde jeg aldri skulle reise meg igjen.

Jeg snek meg ut av huset, gikk til låven. Der lå jeg alene helt nummen, apatisk til kvelden kom. Dette, disse ordene hennes angrep meg på et annet plan, snakket til min tanke, og jeg var helt uforberedt på det.







Vi løvetannunger bærer på en veldig tung sekk. Den har ikke den minste revne i seg, vi snører den godt igjen. Der oppbevarer vi alle bevis på at vi ikke duger.

I tillegg bærer vi med oss en bag. I den er det store hull. Den er for alle de gode kommentarer, alle anerkjennelser vi måtte få. Straks de puttes inn der, forsvinner de, og blir til en masse som vi ikke bryr oss om å lytte til.

Jeg veit ikke forholdstallet for hvor mange gode tilbakemeldinger som går på en dårlig, men det er mange.Jeg har sett dette veldig tydelig helt fra jeg var ung voksen, og jeg har forsøkt å jobbe med det, men det er veldig vanskelig.


Ved dagens slutt har jeg pleid å ta for meg hva som har skjedd. Selv da har jeg vektet helt hinsides enhver rettferdig målestokk, og jeg er selv med i hylekoret for negative tilbakemeldinger.

Mange mennesker har en vane ved at de kan liste opp positive ting om andre. Når det er gjort, tenker de at de kan putte på en negativ vinkling i form av noe å jobbe videre med eller hva som helst som betyr at det fins et forbedringspotensial. Det uten at de selv nødvendigvis har vært i nærheten av det samme potensial. Ord har makt. Løvetannbarn hører da oftest bare den lille sluttkommentaren om forbedringspotensialet.

Min mann er en positiv sparrer.
Ja, men du hørte.
Ja, det var en ting, men du hørte.
Ja, det var kanskje en bagatell, men du hørte.

Det nytter ikke, og jeg har mange ganger tenkt at dersom det ikke er livsviktig kritikk som må leveres, hvorfor kan ikke reaksjoner få stå udelt positivt. Det må være mulig å svelge fristelsen til å slenge på det lille ekstra, I hvert fall når det gjelder løvetannunger, voksne som unger, for det betyr.




En venn fra min ungdom sa en gang: Det er så moro å si noe positivt til deg, Randi, for du endrer deg sånn. Du strekker nakken, smiler i hele ansiktet, øynene stråler og skrittene dine blir så mye lettere. Jeg ble flau, men jeg visste at han hadde rett.

Dette gjelder selvsagt alle, egentlig. Hos unger er det så synlig. Snakk dem opp, snakk dem frem. Vis dem til læringens gleder. La den får utvikle seg til det optimale av deres potensiale. Kroppene danser, øynene stråler, kinnene gløder og munnen smiler.

Det er mitt mål, at jeg skal få kunne gjøre det.
Så er det kanskje ikke godt nok for verden, men det må være godt nok for meg.

Vi løvetannunger får altså som sagt aldri nok ros. Ingen kan forventes å gi oss så mye av det som vi trenger. Ikke en gang om vi gjør det bra på SoMe. Jeg har derfor tatt på meg oppgaven og si pene ting til meg selv hver dag i plentifold.
Dette er du kjempegod til.
Du er så dyktig.
Superflink.
Fantastisk hva du klarer. osv.

Det hjelper. Vi mennesker har heldigvis den evnen at vi kan la oss lure.

Dersom vi går for lenge uten negativ bekreftelse, vil vi ofte oppføre oss på en måte som gjør at vi får inn en liten dose. På en måte er det nesten som om vi taper oss selv litt dersom vi ikke får det. Dynges vi ned av negativitet som vi ikke har forutsett, ikke planlagt eller ønsket, ja da kan vi gå rett i bakken.

Mora mi hadde gjort meg til syndebukk for alt som gikk galt i hennes liv. Den rollen er selvfølgelig helt fryktelig. Hun sydde mine klær. Det ble aldri et bevis på at hun elsket meg. Vi hadde ikke penger. Hun var meget kreativ. Hun sparte penger.

For å opprettholde at det var greit slik hun behandlet meg, måtte jeg ikke duge til noe. Så i hennes øyne gjorde jeg ikke det. Hun godtok at jeg ble førskolelærer, for det var jo ikke noe særlig, ikke noe som krevde intellektuelt vett. At jeg ble spes. ped. rådgiver, trodde hun ikke på.




Broren min og jeg. Det hendte han hjalp meg. Jeg rappet is i fryseren. Mutteren oppdaget det. Hun skjelte meg ut. Brutteren sa: «Det var ikke hun som tok isen, det var meg.»
Mamma sa: «Kjære gutten min, hadde du lyst på is. Ja, da er det greit. » Så snudde hun seg mot meg og skrek. «Men det skal du huske. Du får ikke ta is, aldri. Jeg vil ikke ha noe av at du stjeler i fryseren.»



Jeg husker broren min i voksen alder, står og glaner utover Oslo, utover alle lysene en kveld. Fortapt. Livet hans som ligger i ruiner. Han sier: «Var det bare en løgn det alle sa da jeg var unge, at jeg var så flinke. Deg kjeftet de alltid på, men det er deg det har gått bra med. Var det bare en løgn dere alle var med på for at jeg skulle føle meg bedre.»
Stakkars broren min. Nå tenker jeg at alt er min feil. Hadde han ikke sett den voldtekten, alt det jævlige de guttene gjorde mot meg, så hadde han kanskje forblitt en verdens gullgutt.

I hele mitt voksne liv, levde jeg med hennes raseri. Hadde det ikke vært for min mann, som er et omsorgsfullt og familiekjært menneske, hadde jeg ikke greid å ha kontakt med henne i det hele tatt. Ungene mine fortjente sin mormor. Hun elsket dem dypt og oppriktig hele livet, og hun gjorde hva som helst for dem.

Da pappa flyttet ut, ble det selvsagt verre å være meg. Da hadde jeg ingen buffer, og ingen forsvarer. Siden hun både elsket og hatet ham, fikk jeg skylda for at han hadde reist fra henne. Nesten hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, sto hun i soveromsdøra og brølte ut skjellsord mens hun kastet klærne mine på meg, plagg for plagg, de jeg hadde slengt på gulvet. Til slutt kastet hun skoene. Det var best å holde seg på hodet så hun ikke skulle treffe. Dersom hun fikk tak i skistøvlene var det uheldig.

Hun sa noe positivt til meg en gang.
«Randi, jeg fant et dikt i papirene mine. Det står navnet ditt under. De er skrevet til Tron (broren min). Jeg ble helt imponert. Det er som om det er en ekte forfatter som har skrevet det, ikke bare sånn som du skriver.»
«Men mamma,» sa jeg. «Det diktet skrev jeg da Tron døde, og jeg leste det opp i på minnesamværet.» Det var et dikt så langt som et vondt år. Jeg måtte skrive meg ut av den forferdelige lammende sorgen.
«Jeg husker ingenting av den dagen, Randi, hva dere gjorde og hva som ble sagt. Ikke av tida før eller etter heller. Det var den verste tida i mitt liv. Kanskje du har mulighet til å bli forfatter?»

Ja, det er det jeg prøver på. Ikke det at det går særlig bra. Men jeg skriver, og jeg gleder meg over å gjøre det. Kanskje mora mi ser det fra der hun befinner seg. Kanskje hun gleder seg over det, ser hva jeg får til, og ikke ser at jeg mislykkes igjen.

Min mors siste ord til meg, det skal sies at hun ikke ante at hun skulle dø. Mora mi døde brått og uventet med sko på beina i den hagen hun elsket. Vi satt ved peisen på hytta da hun sa: «Ja, tenk at den dattera jeg ønsket meg har jeg aldri hatt noen nytte av, mens den jeg aldri ville ha, har vært til stor glede for meg hele livet.»

Jeg vet at hun under sin fortvilelse elsket meg. Hun både elsket og hatet faren min hele livet. Hadde jeg stått alene i fortvilelse, hadde hun hjulpet meg og aldri sluppet. Det er jeg sikker på. Men hun ville fortsatt ha brukt meg som sin søppelkasse.

Ingen fortjener å være noens søppelbøtte, aldri noensinne.