Publisert Legg igjen en kommentar

Ta handa mi






Hei, vesle jente. Ta handa mi. Jeg lover å passe på deg for bestandig. Du er helt trygg.


Jeg var fire år kanskje, den dagen, det utenkelige skjedde, ei lita jente utenfor blokka i drabantbyen. Vi hadde tørkestativ, en svær innhegning med lås på der tøyet skulle få henge i fred. Det var det morsomste stedet å leike, men vi fikk jo sjelden lov, og bare når det ikke hang klær der. Tjuv og purk, ta hverandre til fange, sette hverandre i fengsel. Jeg tror det var piggtråd på toppen.

To familier delte på å ha vaskedag. Det var et gedigent vaskeri i kjelleren. Denne dagen var det mamma og ei nabodame sin tur. Jeg og en gutt var de heldige. Vi sprang omkring der inne i tørkeinnhegninga. Lo og skrålte. Damene skravlet som damer gjør og hysjet som damer pleide.

Da fikk jeg en super ide. Jeg tok masse søle på hendene, løp inn i stativet. Der hang det rekke på rekke med hvitt sengetøy, mammas side av stativet. Det ble urolig fine avtrykk av handa mot det hvite. Vi løp begge to, lo og satte avtrykk. Mer søle, flere avtrykk, mere latter.

Mamma skrek. Hun løp mot meg. Jeg flyktet så kjapt beina kunne bære meg. Hun skreik, skjelte meg ut for en jævla drittunge, men ordene fløy forbi ørene. Hun la hendene rundt halsen min og klemte til. Det svartnet. Jeg kunne ikke puste, vred meg kjempet.

Nabokjerringa tok tak i mamma, skrek, løsnet hendene, dro henne vekk. Det peip i halsen. Sakte fikk jeg pusten tilbake, gispet, knakk, det gjorde så vondt. Nabokjerringa bøyde seg ned, spurte om det gikk bra. Jeg strevde for å få luft, hikstet.

Hun gikk bort til mamma som sto tvikroket mange meter fra meg med hendene hengende rett ned og hodet mot bakken mens hun pustet tungt. «Du kunne ha drept henne», sa hun.

«Den ungen er så jævlig», sa mamma. «Hun finner på så mye.» Jeg hørte ikke etter, for jeg var vettskremt. Pusten var så vanskelig å holde fast i. Det gjorde så vondt. Jeg så ned på anorakken, den var gråblå med blank glidelås. Mamma hadde sydd den,

Mamma kom mot meg. Jeg trakk meg unna. Hun fikk tak i meg, bøyde seg helt ned og spurte om det gikk bra med meg. Jeg gispet og været. Greide ikke å snakke. Det gjorde så ufattelig vondt. Vogna med broren min sto til venstre for oss ved sandkassa. «Nå våkner han snart. Jeg må ta hele vaske på nytt. Skjønner du det. Du må lære å oppføre deg.» Hun ropte til meg. Jeg svarte ikke.

«Hun er bare en unge», sa nabokjerringa.

Ja, jeg var bare en unge, ei lita jente som kanskje burde ha visst bedre.




Dette er ikke noe jeg har gått rundt og husket. Det har ligget som en bagasje i dypet, og der ulmer det av skrekk. Pusten henger så direkte sammen med livet, og jeg var så lita. Hele livet har jeg hatt problemer med pusten. Opplevelsen av å ikke få puste. Om hodet ikke går rundt og husker, så sitter minnene i kroppen.

Da jeg skulle føde gikk vi på fødselsforberedelseskurs for å lære å puste. Det var grusomt. Jeg ble vettskremt og jeg skjønte ikke hvorfor. Det var en lettelse at jeg bare måtte ta det kurset en gang.

Under fødslene ble jeg minnet på at jeg måtte puste. Jeg ble så redd at det ble en skrekkelig tillegsbyrde.

Da jeg gikk på drama, hadde vi pusteøvelser. Jeg kunne ikke være tilstede. I begynnelsen tulla jeg, lagde ablegøyer, kom med teite kommentarer. Læreren hadde liten forståelse for det, mente at jeg ødela. Frykten boblet i undergrunnen, i den sorte kjelen under hjertet der de dårlige minner satt, det som kroppen husket, men som jeg ikke bar med meg i bevisstheten. Jeg prøvde å forklare problemet, den skjelvende dirrende angsten som kom ingensteds fra. Min eneste forklaring var at det måtte komme fra de vanskelige fødslene.

Etterhvert utviklet jeg pustevansker når jeg befant meg i krevende situasjoner. Det fikk meg til å bli helt avhengig av nesespray, for jeg gikk i evig angst for at det skulle bli helt tett. Jeg kunne ikke gråte for da opplevdes det som om slimhinnene kollapset inn i hverandre og jeg følte at jeg ble kvalt.

Jeg snakket med legen om dette. Han antydet at det kunne være angst, men jeg kunne ikke fatte det, for jeg er ikke en spesielt engstelig person. Folk kaller meg heller modig og uredd. Vi prøvde med allergimedisiner, for jeg var litt allergisk. Legen mente at jeg hadde for store vansker til at allergien kunne forklare problemene. Medisinene ble jeg skikkelig dårlig av.

Etterhvert forsto jeg at jeg ikke kunne drive med pusteøvelser. Jeg sa derfor i fra når jeg havnet i situasjoner der det ble krevd.

Jeg begynte på språkforming. Der er pust vesentlig for å å få stemmen ned i lavere toneleier, gjøre den god å lytte til. Min stemme lå jo nesten over hodet og pep i lys fistel. Jeg sa i fra at jeg ikke kunne greie det og at jeg hvis det ble presset frem mest trolig kom til å få angst og løpe ut.

Læreren forsto etterhvert alvoret. Han gjorde det nødvendige, jobbet med meg uten å gå gjennom pusten. I stedet brukte vi ordrytmer. Jeg elsker ord og ordmeninger. Slik klarte vi å omgå problemet, og jeg kan klare å kontrollere stemmen til en viss grad.

Da jeg gikk på AAP ble jeg sendt til psykomotorisk trening. Hun konkluderte med at jeg viste alle tegn til å ha blitt utsatt for mishandling. Jeg sa blankt nei. Hun var helt sikker. Jeg hadde blitt utsatt for blind vold, blitt dratt inn i skogen og nesten voldtatt, blitt angrepet av elev. Hun mente at det var mye verre enn det.

Dette startet en prosess med at jeg begynte å huske ting mitt bevisste jeg aldri hadde vært med på, som at mora mi hadde forsøkt å kvele meg.

I forbindelse med AAP, ble jeg tvunget til å gå til psykolog, en meget dyktig mann, som fikk hull på mye av de opplevelser som lå i fortida og lurte. Han drev også med pust og avspenning. Det var det helt umulig for meg å være med på det. Kroppen reagerte som om den var i livsfare.

Hvorfor skriver jeg om dette? Jo fordi vi lever i en verden der vi omgir oss med diagnoser. Ofte skyldes problemer opprørende hendelser. Selv om vårt bevisste jeg, glemmer dem, gjør ikke kroppen det. Når den kommer i fare, reagerer den og blir syk. Man får underlige symptomer som hos meg helt klart kan føres tilbake til det som har skjedd meg. Jeg synes at verden skal være flinkere til å se på hendelser og sette disse i sammenheng med lidelser.

For nå som jeg kjenner til denne sammenhengen så kan jeg ta denne vesle jenta i handa og si at du er helt trygg. Jeg skal alltid passe på deg. Du blir ikke kvalt.

Da jeg flyttet i nytt hus, hadde jeg fått for meg at det var limet i sponplater som gjorde at jeg ikke fikk puste. Vi bygde på og unnlot det meste av spon og maling. Jeg sleit fortsatt med pusten, men det var litt bedre. Så begynte jeg med utrolig salven og ble helt bra, har ikke pustevanskerr lenger. Jeg tror kanskje den salven ble en katalysator for noe annet. Nå tror jeg at jeg er bra fordi jeg tar den lille jenta i handa hver dag og forteller henne at verden er trygg.

































Publisert Legg igjen en kommentar

Tron, broren min

Det startet med hasj. Han utviklet en hasjpsykose. Han prøvde seg på det meste. Livet ble et helvete for hele familien. Han prøvde å ta sitt liv mange ganger. En av kameratene gjorde det, en som også var fanget inn av den helvetes narkotikaen som oversvømte landet. Den gangen klatret han opp alle trappene til tolvte etasje, fra hvor kameraten hans hadde hoppet, sto der, skuet utover. Han ga meg et løfte den kvelden. Jeg skal aldri prøve å ta livet mitt igjen. Men det gjorde han, fjorten år etter.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7tron-2010804-2-1548785637082.jpg




Et tynt snølag ligger over skogbunnen. Himmelen er sort med stjerner på. Klarvær. Fakler er tent. Ei gruppe barn på elleve- og tolv år går sammen med ei mindre gruppe av voksne. Vi synger sanger om lys i mørke.  Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørket og me treng ei hand, ei vise som ble gitt ut av Sondre Brattland åtte år tidligere. Det er stjerne- og måneskinn. Datoen sier 11/11 1994.  Det var den kvelden jeg lærte den sangen så jeg aldri noensinne skulle glemme den. Det er glitter på snø. Snøkrystaller i lufta.  Trærne står som staute voktere langs stien, kaster skygger. 

Jeg er lykkelig. Hele meg er lykkelig. En så flott stund. Unge mennesker og voksne som synger sammen dypt inne i skogen. Lyser opp i mørket. Vi har tent bål. Steker pinnebrød og pølser. Jeg er oppspilt. Snart skal jeg fortelle ei historie, en vakker historie, men det krever en viss fortellerkunst for å tenne tilhørerne, gi dem en fordypet opplevelse.Det er underlig så lyst det er selv om det kun er bål og himmel. Min manns ansikt fanges inn av skinnet fra bålet. Jeg blir hoppende glad, min elskede. Mine eldste døtre dukker opp. Herlig. Jeg begynner å organisere for å gjøre plass. Folk jeg bryr meg om i skogen om natta. Lykke. Min yngste datter har vært med fra starten. Jeg kjenner meg inderlig tilfreds.

Da kommer det. Broren min er død. Jeg ser tårer på døtrenes kinn. Forskrekkelsen i ansiktene rundt meg. Det tar litt tid før beskjeden når inn. Hele meg fylles av et altoppslukende skrik. Jeg vet ikke om det beveger seg ut av munnen og ut  til menneskene rundt meg, naturen. Jeg aner ikke, for jeg er bare et skrik. Broren min, lillebroren. Skriket er meg. Jeg er skriket. Likevel er det en rasjonell del  av meg som fungerer. Det er mange barn her som jeg er ansvarlig for. Jeg spør om de andre voksne kan ta på seg det ansvaret. Det kan de. Jeg er full av tårer. Det er ikke mulig å vite om de renner over. De fosser frem på innsiden og utsiden av meg uten at jeg aner om de renner. Mange fuktige øyne, våte kinn.

Jeg får en klem. En voksen som kjenner sorgen, som vet hva jeg føler, som viser meg det, og jeg tar i mot hennes hjerte, for hun vet hvordan jeg har det. Så løper jeg. Min bror har hoppet ut fra balkongen i sin bolig, den leiligheten der vi delte en felles barndom. Min mann vil holde om, holde hender. Jeg kan ikke. Broren min. Det er alt jeg vet. Broren min. Jeg må løpe alene. Gje meg handa di ven når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand. 

Sangen spinner i hodet sammen med tårene som fosser der inne, den dype sorgen. Skriket som aldri slutter. Skriket som er meg. Klokka 11 den 11/11 hoppet han i døden. Mine døtre. De har mistet en elsket onkel og gråter i sorte mørket. Jeg kan ikke ta ansvaret for dem. Min mann må gjøre det. Det finnes ikke et snev av mamma i meg. Kun en søster, en søster som står alene tilbake. La dei ljose og vennlege tankar, fylgje oss inn i draumars land.

 Han hadde stått på balkongrekkverket, tatt sats, hevet seg ut og ropt – Det går til helvete.  Jeg var tårer og sorg. Han kunne ikke ha gjort det. Jeg ville ikke at han skulle ha gjort det. Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i myrkaste natt. Klokka elleve på formiddagen. Så lenge siden. Hvorfor hadde ingen fortalt meg det? Jeg skulle ikke ha vært i skogen? Det var fryktelig at jeg var her. Jeg ville holde om ham, synge for ham, passe på at han ikke var ensom. Mest av alt, han skulle ikke være død. Gje meg handa di, ven,når det kveldar, det blir mørkt og me treng ei hand.

Jeg er et sanseinferno der jeg løper. Alt jeg ser, alt jeg lukter. Skogens underlag sitter som fortsatte sanseinntrykk under fortsålene. Jeg er et skrik, men jeg vet ikke om jeg skriker. Jeg er tårer, men jeg vet ikke om de renner. Stein, lyng og greiner Trær, snøfjon. Gråt.Varme tankar og hender som trøystar er som sol over frosen jord.

Den videregående skolen, vår tidligere skole, lå rett ved blokka der han hadde hoppet. De hadde latt ham ligge lenge alene på gresset der han falt. En nabo hadde plassert ei jakke over ham så han ikke skulle fryse. Han ville aldri føle mer.

Jeg hikster. Han må ikke fryse. Lillebror. Ikke frys. Jeg kommer.

Det er så langt dit. Elever hadde friminutt da han hoppet. Flere hadde sett det.  Kjenne varmen frå ein som er nær deg gjev langt meire enn store ord! 

Vi nådde fram til bilen. Min mann åpnet døra. Jeg satte meg inn. Gråtende døtre plasserte seg i baksete. – Vi må snakke, sa min mann. Mammaen kom tilbake. Jeg hadde døtre å ta vare på. Sorgen knuste meg, men jeg jaget skriket ut. Tårene. Snakket. Vi sang oss innover til Oslo. 

Lat varmen frå ein som er glad i deg tenne stjerner i mørkaste natt!

Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.



Sætra vår

 

Det er så lenge siden det skjedde, men det kunne like godt ha vært i dag. Min bror, vår bror.

Sætra vår, der vi delte lykkelige barneår, der alt var godt. v

Det er lenge siden. Opplevelser på opplevelser har stilt seg ved siden av sorgen. Gleder og bekymringer, dagliglivets trivialiteter, de store grensesprengende gleder. Livet selv.


Min lillebror. Jeg holder ham alltid i den fiktive handa, den som forener oss i  minner. Sorgen vandrer ved siden av meg hvert sekund av mitt våkne liv, gjemmer seg som en skygge bak en sort kappe. Jeg tror alle kan få øye på den dersom man ser etter. Livet hans ble ødelagt av rus. Jeg vil ikke at noen skal gå gjennom det han gjorde, de vi gjorde. Folk gjør det hele tida. De må få hjelp. Vi må gjøre ungers liv så meningsfylte at de aldri vil benytte narkotika.


Tron og jeg på en juletrefest en gang.



Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7hjertemidt-2010804-2-1548788778322.jpg