Publisert Legg igjen en kommentar

Kjedsomhetstrolla i skolestua. La oss sprekke dem.


Å undervise med flyt er en livskunst. Jeg tror det må læres.


Barn skal ikke kjede seg i skolen, Barn skal ikke bli slitne i skolen. Barn som opplever flyt i læring vil ønske å lære, de vil søke det, og de vil trives. Skoletrøtthet, nei det vil de ikke vite hva er. Derimot vil de søke læring alle steder, fordi de vil synes at læring er det morsomste som er. Det blir telenomien de velger i livet

Da blir de ikke kriminelle, ikke rusmisbrukere og ikke voldelige. Det er verdt å jobbe for, noe vi må ta tak i. Når denne pandemien er over, må vi ta tak. For vold og rusmisbruk vil vi ha oss frabedt på alle arenaer.

Frykt tar livet av flyt. Altså må vi jage all frykt ut av skolestua også den som skyldes hjemmet. Unger er forskjellige, like mangfoldige som blomster på marka. Vi må hente inn alle uansett bakgrunn og livsskjebne. Vi har en detektivjobb foran oss.


Noen unger er engstelige, har problematiske historier i bagasjen og noen har utviklet læringsangst. De kan bli skremte når de skjønner at vi forventer at de skal lære noe.

Da er det viktig å starte med noe som ikke ligner på læring, men som virker helt trygt, et eventyr eller noe helt dagligdags, som det var en gang, Da jeg gikk hjemmefra i dag, Hunden min….

Oi dette er ufarlig», tenker de og blir med.


Intellektuelle unger tåler ikke sånt møl. De vil ha fakta og kalkyler. Raskt forflytter vi oss til total saklighet, informasjon og tidfesting. Det må gå raskt så vi ikke taper for fryktungene. Her er det snakk om hårfine balanser.

De medlidende, empatiske, trenger gjerne noe de kan synes synd på. De elsker Herr Minus, og det er fort gjort å finne noe potensielt trist som vi kan svøpe dem inn i, trekke dem med oss.

Kraft og styrke ungene vil sitte på sidelinja å undres på om dette er noe de skal gidde å bruke tid på. Vi må forsikre dem om at her blir det fart og spenning.

Du merker det når du har dem alle med deg. Pulsen øker, kinnene blir røde, de faller i staver, knappenåler kan høres. Begynnelsen er orkestrert. Du trekker dem med deg inn på en spennende læringsreise du har planlagt.

Hvorfor skal du gidde. Jo fordi i flyt blir læringsgleden stor. De får økt sitt læringspotensiale, hukommelsen styrkes og de opplever trivsel. Skolen blir gøy. Jeg veit det, for jeg har opplevd det gang på gang, og jeg har gjort en studie på det.

Unger som er i flyt i læring mobber ikke, de har ingen behov for å utøve vold mot noen, verken mot medelever eller voksne.



Det var en gang ei gruppe elever. De kom til skolen hver dag med øyne som glødet av spenningens iver over alt de skulle erfare, oppleve og lære i løpet av dagen. Tekster vokste frem av ivrige hender. Matematikken ble hoppet danset og forstått i tenkningens arnested der den individuelle virkelighet blir til. Bøker ble lest og fylte hjerter og hoder med fargerikt innhold fra verdens fortid, nåtid og fremtid. Malerier vokste frem fra ingensteds og uttrykte følelsers dybde ved sine penselstrøk. Ord ble til poesi i det de formet seg fra hjertet til hånd, fra munn til øre. Leken gnistret gjennom læringsrommet på gulv, på pult, i hodet og hjertet, i raske føtter og følsomme hender.

Så skjedde det. Det store kjedsomhetstrollet snek seg inn i skolestua uten at noen merket det. Usynlig fylte det klasserommet, og kvalte livet med sine fargeløse døde abstraksjoner. Hodene ble tunge og nesten ikke til å holde oppreist på skuldrene. Tankene kjentes som bomull og ville ikke bevege seg mot den kunnskapen som snodde seg gjennom nervecellenes synapser. Øynene mistet gløden, og de så ikke lenger verdens vidunderlige skattekammer.

I stedet dukket det frem kjedelige pulter på rad og rekke, firkantede vegger og ei dør som var lukket mot verden. Gnistrende tekster som strømmet ut av hodene, ble til ord og setninger som måtte trekkes ut av en motvillig tanke. Fargene fløt ikke lenger, men ble til maleklatter som skitnet til hender og klær. Ordenes liv ble knust som ble de puttet under maskiners stempler. Flyt fantes ikke lenger. Det tok ikke lang tid før alle elever var i kjedsomhetens vold.

Trollet holdt et fast grep om sitt bytte. Elevene ble fanget inn før de knapt ante det. De forsto ikke at trollet kunne drepes om de bare fikk øye på det, kvesset sitt sverd og med mot og kraft krevde sin rett og jaget det bort.

Etterhvert forsto elevene at det ofte er slik på skoler. Mange kjeder seg. Men sånn skal det ikke være. Derfor må hver og en av oss gå til kamp mot kjedsomhetstroll hvor de enn er å finne.

En dag gikk vi sammen vi som visste hvordan læringen kunne være. Vi ville fortelle verden om kjedsomhetstroll som jager spenningen ut av klasserom så flere skal vite at det kan være annerledes. Vi vil dele den store hemmeligheten om hva kjedsomhetstroll ikke liker med dere.


De tåler ikke mennesker som involverer seg dypt i sine opplevelser og som synes det er moro å lære.

Det er det verste de vet. Det er de like redde for som eventyrtroll for sola.


Når læringsgleden gnistrer i klasserommet, sprekker de. Derfor flykter de når de merker det. Vi vet det for vi har erfart det.

I flyt er læring mer enn bare læring. Det er  en kilde til livet. For det er oppgava, å bli menneske.



For tida lever vi i under en pandemisk krise. Da er ekte flytmennesker noe av det beste vi kan ha. De vil aldri lete etter begrensninger, for de er et oppkomme av løsninger og kreativitet. Det er det vi trenger når land skal bygges. Når dette er over skal vi bygge fremtida sammen. Vi skal bygge den bedre enn den var, håper jeg.



























































Publisert 1 kommentar

Vi lever en realityserie




Vi lever for tida i en pandemi. Et usynlig virustroll herjer over hele jorda og sprer frykt og død. Vi må håpe at denne katastrofen, som har rammer oss alle, vil skape en endring, få oss til å forstå at vi er et folk og at de stridigheter vi driver med til daglig ikke har større verdi enn en krangel i en sandkasse.

Verden har opplevd mange terrorhandlinger. De består i at enkeltpersoner eller grupper av mennesker mener at de har rett til å påføre andre mennesker lidelse og død for å spre frykt, få vilja si, straffe annerledestenkende, skape en endring i sitt bilde. De som sprer terroren er trygge, sitter med planene og rammer et utvalg de har bestemt.

Nå rammes vi alle. Det er ingen steder å flykte. Hele verden er nedslagsfeltet. Vi er avhengige av at vi evner å stå sammen, holde samfunnshjulene i gang, ta vare på våre medborgere på en konstruktiv måte, evner å se utover alle våre tidligere kamparenaer der kampsakene nettopp fremstår nakne og avkledd, uten noen verdi. Det handler om liv og helse, ikke om hvilke tankekonstruksjoner mennesker har skapt som skal gjelde. Et virus rammer bødler og ofre like nådeløst.

I disse krisetider ber religiøse mennesker sin Gud om hjelp. Virus hører ikke på det heller. Gud stiger ikke ned fra sin himmel for å beskytte rettroende. Da hadde det blitt en guders kamp, der de hadde fremstått i alle de bilder mennesker har skapt sin Gud i.



Vi står hjelpeløst alene. Dersom det fins en Gud, er det selvfølgelig den samme Gud over hele jorda. Da tenker jeg at denne Gud nettopp håper at dette virus kan klare det ingen andre har klart, det kunststykke å få folk til å holde sammen på tvers av alt, at nøden vi befinner oss i vekker vår menneskelighet for alt det som virkelig teller.

Alle mennesker over hele jorda skal få tilbe sin Gud i fred, dyrke sin religion i fred uansett. Det er en menneskerett å få tro det en vil.



Jeg håper dypt og inderlig at denne katastrofen skal løfte menneskeheten utover sandkassestadiet, utover det å slå først, tvinge frem sine synspunkter med vold og makt.

Jeg har skrevet om mennesker som fortsatt henger fast i sin toåring fordi folk har tillatt denne atferden. Slå skrik og spark til du får vilja di. Nå kan de sparke rundt seg så mye de lyster. Virus hører ikke på det. Det eneste vi kan gjøre er å rekke hverandre fiktive hender og bistå hverandre.

Dette er tida da vi skal finne trøst i vår Gud. Alle skal få tro hva de vil. Min Gud, Din Gud, vår Gud, ingen Gud. Det spiller ingen rolle så lenge vi lar folk få ha sin Gud i fred, finne trøst der den er å finne. Vi alle sammen. Det er en menneskerett å få tro det en vil alltid. Når viruset har lagt seg inn i en trygg lomme der den ikke lenger dreper oss, får vi håpe at denne erfaringa bringer oss videre som folk.

Den frie tanke. Den frie vilje, den frie følelse.

Jeg pleier sjelden å komme med tanker rundt religion, for etter min mening, tilhører religion den private sfære.

I alle religioner tror jeg det er en kjerne av sannhet. Det tror jeg fordi det koster mye å være den som forteller om en åndelig opplevelse. De det gjaldt, de som så og opplevde hendelser, syner, vi andre ikke ser, klarte ikke å slutte å snakke om det. Det de hadde opplevd hadde gjort et så dyptgripende inntrykk. Mange forlot sin familie og sine venner og dro ut for å predike. Rundt dem samlet det seg disipler som trodde på det de fortalte fordi de hadde en aura rundt seg, et lys. Ut av dette vokste de religiøse samfunn frem. Problemet var aldri de religiøse samfunn, aldri den første profet.


Problemet lå i maktmenneskene som begynte å utøve sin virksomhet innenfor religionene, de som begynte å bruke religionene til å få sin vilje igjennom, kontrollere sin menighet, maktmidler land og folk har fått føle opp  gjennom historia. Vi har hatt brenning av hekser, brenning av trollmenn, avkapping av hender, halshogging, pisking.

Den menneskelige hjerne kjenner ingen grenser når det gjelder å få folk til å lyde. Der ligger religioners problem. For meg er det onde når mennesker vil prøve å bestemme over andre, hva de skal gjøre, mene og tenke. Det finnes ikke noe verre. Virus spør ingen. De tar for seg av våre kropper og gjør oss syke. Korona, den er farlig. Korona, dreper nådeløst helt uavhengig av religion.

Det interessante i vår tid er at tre av de største religionene i verden har samme utspring. Alle forholder de seg til det gamle testamente.

Jødene venter fortsatt på sin Messias. Hos oss har han kommet. Muslimene ser på Jesus som en viktig profet, men de ser ikke på ham som Guds sønn. Siden kom Muhammed.

Dette er små forskjeller synes jeg. Helt unødvendig å krangle om.

Jeg har kikket gjennom koranen flere ganger for å prøve å finne  disse fryktelige tingene som folk sier at troende muslimer skal gjøre mot de vantro. Jeg har ikke funnet det, men jeg har funnet at Gud sier at vi skal utsettes for de frykteligste straffer hvis vi gjør ditt og datt. Den samme Guden, som vi tror på i alle de tre religionene, sier det.

Det må denne Guden gjerne drive med. Problemet er når mennesker tar på seg å drive Guds arbeid og utfører straffen for Gud. Da vil Gud belønne oss å føre oss inn i paradiset. Det er det største sprøyt som tenkes kan. Gud har da ikke sendt oss til jorda for at vi skal drepe hverandre. Vi møter alle døden. Den ordner han med selv.

Jeg ønsker at alle mennesker, uansett tro, skal leve sammen side om side i fred og fordragelighet med sine tanker i frihet likhet og brorskap. Ingen skal skade hverandre, terrorisere hverandre eller gjøre hverandre vondt.

Da Moses kom ned fra Sinai fjellet ble han rasende over at folk danset rundt gullkalven. Han drepte folk i sinne, fortelles det. Selvsagt var han ikke stolt over det han gjorde.

Jeg er overbevist om at Muhammed skammer seg dypt over hvordan folk oppfører seg og påfører andre lidelser i hans navn.  

Det gjør de alle, alle de som har fortalt om åndelige opplevelser som har ledet til religiøse samfunn.

Tenk den idiotiske paven som gjorde sølibatet til lov i den katolske kirke. Hvor mye elendighet har ikke det ført med seg. Hvorfor i alle dager skulle vi være skapt som mann og kvinne med seksuelle følelser dersom vi ikke skulle leve dem ut.

Tenk på alle overgrepene som har foregått mot gutter og jenter opp gjennom disse årene. Så mye lidelse på grunn av menneskelig dårskap, menneskelig maktbehov og menneskelig ondskap. Drap på homofile og folk med annerledes legning.

Himmel altså. Folk må da bruke hue. Makt og makt og makt. Også penger. Makt og griskhet.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er roma.jpg


Når jeg står i Peterskirken, gråter jeg. Den er så ubeskrivelig vakker. Men jeg gråter fordi jeg tenker på all den lidelsen som folk har opplevd for at dette bygget skulle bli til. Da snakker vi i kjærlighetens navn.

Jeg vil ikke ha vold, terrorisering, drap og lidelser. Ikke i religioners navn, ikke av noen grunn. La folk få leve i frihet. Folk skal ikke beskyttes mot sannheten. Vi forlanger å få vite den. Hvordan skal vi ellers kunne navigere i verden.

I reformasjonens tid, kjempet man fordi vanlige folk ikke fikk lese bibelen. De ville ikke tåle de sannheter de ville finne der inne.


Mye som ikke henger sammen i bibelen. De kunne jo komme til å stille spørsmål ved dem.

Fortsatt befinner det seg mange sannheter innelåst i vatikanet som ikke folk får høre om. Beskyttelse. Tull. Vi kan ta ansvar for oss selv. Vi vil ha sannheten. Den skal ikke tilsløres. Når våre nye landsmenn begår forbrytelser her i landet, vil vi vite sannheten om det.

Ingen skal være nødt til å gå i hijab. Ingen skal være nødt til å gå i niqab.  Hvis folk frivillig vil gå rundt i digre kapper, så kvøtter det meg, men det skal være frivillig. Ikke tror jeg at det er spesielt behagelig å bade i all den tildekninga heller. Personlig foretrekker jeg å bade naken. Det er det en lov mot, den offentlige bluferdighet. Det skal bare forekomme på tilrettelagte plasser.

Sharia lover er ondskapens verk. Ingen skal piskes, halshogges, steines eller hva folk enn kan komme på i religioners navn. Ingen skal lide vondt. Det får holde at folk vil bestemme over seg sjæl om ikke de skal bestemme over alle andre også. 



Hver gang noen begår vold i samfunnet, skader andre, begår kriminalitet for å tilrane seg fordeler, er det en sorgens dag, en som skader oss alle. Korona er en pest. Men vi har nå muligheten til å vokse utover våre egoistiske småligheter, stå sammen og bli noe mer, bli mennesker som bygger en god verden sammen der alle kan tro hva de vil, si det de vil, være den de vil, der vi finner en plass for alle, der ingen menn kan bestemme over kvinner, der menn og kvinner er mennesker med samme rett, med samme frihet til å følge de stjerner som opplyser deres egne indre himler.

Hei Corona, så velklingende ditt navn enn er, vi skal slå deg. Så skal vi vokse og bli noe mer, noe annet, bygge verden god.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er tyrkia-2010804-4-1552658502769.jpg



Tenk om all vold kunne stoppe, tenk om vi kunne slutte å være mindre enn skammelige små knøtt, tenk om. Det er mulig å male drømmer i horisonten nå. Vår verden kan aldri bli den samme igjen. Det er vi som er her som kan velge hvordan vil vil bygge det hele opp igjen. Jeg drømmer om en verden der ingen bestemmer over andre og der selv den minste skogstjernes stemme vil bli lyttet til.

I min bokserie skjer det en katastrofe som legger verden øde, virkelig øde. De få overlevende går inn i veldige kriger mot gjenger som vil eie ressursene, gjøre folk til slaver av sin vilje. De rekker hverandre hendene, lar folk tro hva de vil og bygger en verden tuftet på kjærlighet. I den verden er det nesten ikke sykdom. De overlevende ble immune mot det meste av bakterier og virus.

Kjærlighet er ikke lett. Det må aldri gli over i snillisme. Nå skjer dette. Noen ganger tar verden underlige former, en aldri ville ha tenkt seg. Det kjennes så rart for meg som har sittet og skrevet om dette i så mange år.

Den åttende verdensdel i mine bøker er den som redder verden. De har et merke, de forbrødrede hender. Det er det verden trenger nå, forbrødrede hender der vi gjør alt for å hindre smitte. Vi er her og lever i en av verdens store katastrofer. Min fiksjon skjer. Bare at den selvfølgelig er mye verre, min fiksjon. sVi skal hindre at dette skal gå bra fordi vi nettopp vil bygge verden god.

Så la oss rekke hverandre fiktive hender og gjøre så godt vi kan for å bekjempe denne virusbomben som usynlig for oss slår ned over alt.

Vi vil leve i fredelig sameksistens på jorda. Det er drømmen min. Jeg har håp.






























Publisert 87 kommentarer

Vår Vegard, våre voksne unger med Downs.



Livet med Downs er så krevende at man nesten ikke orker å tenke på det og så fylt av de dypeste gleder at man får tårer i hjertet. Det er mange hendelser av typen man helst skulle ønske ingen husket. Det kan man bare glemme, for Vår Vegard har en hukommelse som hvem som helst kan misunne ham. Han husker alt. Siden han holder taler for alle til alle bursdager, blir intet glemt.

Vår Vegard hadde ei mor som mente at han aldri skulle bli en klamp om foten på noen, denne sønnen hennes. Han skulle klare seg selv. Hun lærte ham å stelle på kjøkkenet. Det han kan aller best er å rydde. Han rydder så det freser rundt ham, og etter at han har vært på ferie her er det ingen som finner noenting. Det dukker opp på de mest utrolige steder. Som den gangen han ryddet et knippe ballonger inn i steikeovnen min. Jeg skulle ha en gjest og var rask til å putte maten inn i ovnen. Det ble en kladask av uspiselige greier, skal jeg si. Eller da han vasket alle vinduene mine før jeg skulle ha gjester, rett etter at jeg hadde vasket dem. Det var ikke mulig se ut av de vinduene. Jeg har noen vinduer kan du si. Bagateller. Ja. Hensikten var en engels.

Verden er truet av en pandemi, et monstervirus som er farlig for alle. Han sitter i Oslo. Vi er i Råde. Han er permittert fra jobben og må holde seg i leiligheten. Vi frykter lock down. Da blir vi virkelig atskilt. Hans mor bor i Oslo, på sykehjem, er godt over nitti, har vaskular demens og får ikke ta i mot besøk hun heller. En times kjøretur, er i lengste laget når vi skal besøke våre nærmeste. Nå virker avstanden uendelig.



Heldigvis har han et hjem, bor i et leilighetskompleks med en fellesleilighet som knytter flere boenheter sammen. Beboerne kjenner hverandre godt, noen helt fra de var unger.

Vår Vegard blir tatt vare på av personalet. Takk og lov, et flott personale som bryr seg om vår gutt, for det er det han er, en gutt i en voksen kropp.

Heldigvis organiserer de hverdagen slik at de er sammen i små grupper, spiser sammen og går på en daglig tur. Han slipper å oppleve seg alene. Glede i hverdagen er viktig. Det er viktig for oss at vi tror han opplever det, får bevegelse og frisk luft.

Han har begynt å forstå at det er en pandemi. Vegard har alltid vært redd for døden. Husk på kista, pleier han å si når han vil vi skal være forsiktige.

«Du skal aldri i kista», svarer jeg. «Skal jeg ikke», svarer han. Jeg svarer nei, det skal ikke vi heller. I hvert fall ikke på lenge. Så blir han fornøyd. Spørsmål om liv og død er for vanskelig, å forestille seg at man ikke skal ha eksistens. Nei, den kista får vi ta frem når det blir aktuelt.

Det blir et annerledes år for oss alle. For Vegard og oss, som bor så langt unna hverandre, kan det fort bli utfordrende i disse Corona tider. Heldigvis at han har hjemmet sitt som han elsker. Det er ikke noen selvfølge som vi fikk erfare for et år siden. Han, en mann med Downs, ble av Oslo kommune truet med inkassovarsel og utkastelse fra sitt hjem. Byråden sa at det aldri ville ha gått til utkastelse. Bydelen sier annerledes. Den som ikke betaler, ville på en oppgitt dato, ha blitt kastet ut.

Som jeg skrev den gangen, vi hadde aldri trodd at noe sånt ville være mulig. Vi trodde at vi levde i et samfunn som ville gjøre alt for å ta vare på sine svakeste, og vi fikk sjokk. Heldigvis snudde de. Gutten vår bor trygt, han vi elsker, han som gir mer enn noen andre, han som ikke kalkulerer, men tenker med hjertet. Han som har så mye å lære oss.

For vi kan aldri være trygge. Det lærte vi, en lærepenge vi godt kunne ha vært for uten. Penger har makt. Jeg håper det kommer noe godt ut av dette viruset, at kanskje vi kan lære at det fins verdier viktigere enn penger.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg7svart-2010804-5-1550575147143.jpg




En dag ringte Vagard sin bror i dyp fortvilelse. Han hadde fått vite at det ikke blir noe av grandnevøens konfirmasjon på grunn av pandemien.

De to elsker hverandre dypere enn havets dybder, har dratt på ferie sammen fra den kommende konfirmanten var fire år.

Der har vi lagt arvepengene. Å dra på ferie sammen, bygge bånd slik at vår Vegard, gutten vi elsker, alltid skal ha familie. Når de to er sammen, er grandonkel klatrestativ fortsatt. De kommuniserer på et dypere plan enn vi alltid forstår, og det er ingen som kan tillate seg det samme hos Vår Vegard som denne gutten hans, den første av grandungene.







Ja, han er glad i jentene også. Jeg husker første gang vi hadde vesla med på familiefest, en årlig tradisjon som han elsker, gleder seg til hele året. Vi sto der, festen var i gang med leik og moro. Jeg sa han måtte gå og kose seg. «Nei, det kan jeg ikke», sa han. «Jeg må passe på ungen.» Så sto han der og holdt i barnevogna.

I dag kaller han henne vesle Ida, hun som heises opp i flaggstanga der på Katthult. Gutten, grandnevøren er selvsagt Emil. Selv tror jeg han er Alfred. De andre grandniesene har ingen navn utenom sine egne, forøvrig populært kalt ungen. Jeg er Kine Hellebust. Kjælenavnet er Kinebusten. Vår herlige Vegard.

Jeg skriver om flyt. Jeg tenker at det er en egenskap for unger med Downs. De er i flyt. Når de ikke er det, har de en tendens til å være tilbaketrukket. Når Vår Vegard er begeistret, da gløder det. Han spiller skuespill for alt nytt personale og lurer alle til å tro at han ikke mestrer noe særlig. Han behersker ikke logisk tenkning på høyt nivå, men ellers er ikke fyren tapt bak en vogn.

Unga våre. De som nå lever med denne pandemien. Han er sterk Vegard, og han er god til å sjalte oss ut, for vi stiller krav til ham, og det kan han godt klare seg uten dersom han ikke trenger oss til å fikse noe spesielt.

Det føles rart å sitte her så langt borte og vite at vi ingenting kan gjøre. Er han i en risikogruppe, en mann med Downs godt opp i 50 åra.



 Det skjedde i 1963. Denne lille gutten kom til verden, Vegard. Hans mor og far hadde ventet lenge på et barn til. Åtte år, gjennom to aborter, en gutt som var inderlig ønsket.

Den nybakte mammaen hadde hatt et krevende svangerskap og hadde ligget til sengs det meste av tida. Alt var blitt gjort for å forhindre en ny abort. Gleden var fullkommen. Sjokket desto større. Han var ikke som alle andre.

Først visste de det ikke. Ei mor og en far var tommelomske av lykke. Jordmora fant det ut. Det var tommelen og grepet.


Foreldrene fikk sjokk, visste knapt at sånne barn eksisterte. På den tida ble det ikke snakket om. Sånne barn ble gjemt bort. Skjult. Selv hadde jeg aldri hørt om sånne barn før jeg kom høyt opp i årene og venninna mi begynte på videregående skole, sosial og helsefag. Gjennom henne møtte jeg Vegard og flere av hans venner.

Vegards bror møtte jeg på skolen. Vi gikk i samme klasse. Historia om Vegards fødsel og oppvekst har jeg hørt av hans mor, min svigermor.

Mens hun lå på klinikken med sin frustrerte sorgtunge engstelse skrev hun brev til sin sønn. Jeg har lest det brevet, og jeg har lest svaret. Jeg har lett etter det, men ikke funnet det. Likevel er innholdet noe av det jeg husker, en merkestein i hukommelsen. Ikke ord for ord, men innholdet, tonen, kjærligheten.

Hun fryktet at gutten der hjemme ville bli skuffet over denne broren han hadde gledet seg til å få, at han var lei seg, at han ville skamme seg over å ha en bror som ikke var som alle andre, kanskje fryktet at det ville bli flaut i kameratflokken.

Denne åtte år gamle sønnen skrev tilbake at han ikke brydde seg noe om det. Denne lille babyen, broren. Han elsket ham, ville alltid passe på ham og stille opp for ham. Det har han gjort siden den dag han skrev ordene. Hver dag av sitt liv. Det er et uendelig sterkt bånd mellom de to, brødrene.


 

Mora kom seg av sjokket, kom hjem og startet på livet som tobarnsmamma med et barn med Downs. Ingen anstrengelse var for mye.Hun startet umiddelbart et arbeid for at hennes sønn skulle få det beste livet mulig.

Lett var det ikke. Ingen steder var det tilrettelagt. Begge foreldrene var aktive i forgjengeren til NFU. De nedla et formidabelt arbeid for Vegards fremtid.Bekymringen lurte alltid i mors blikk, sto ved siden av henne som en sorg hun ikke kunne følge, for det gjaldt ikke henne, men han, gutten, Vegard.





Hun har alltid stått på barrikadene for rettighetene til psykisk utviklingshemmede. Dersom noen hadde truet Vegard den gang hun ikke hadde vaskular demens, ville dette som skjedde på vår vakt aldri ha kunnet skje. Media, gjennom TV og riksdekkende aviser, ville ha vært informert. Det ville ha stormet rundt henne. Telefonen ville ha glødet. Hun var ei mektig kvinne, en som fikk ting gjennom.


En gang vugget hun sitt nyfødte barn i armene, hvisket søte ord, lovet han at hun skulle gjøre sitt ytterste for at han skulle få den vakreste barndom noensinne, at hans liv som voksen skulle bli det beste. Hun skulle gjøre alt. Det gjorde hun også.

Jeg vet ikke hva vi kunne ha gjort, vi hans nærmeste. Det har vært et langt liv med å ta vare på, være tilstede for. Andre barn blir voksne, klarer seg selv. Våre små søsken, blir også voksne, men de forblir vårt ansvar, er barn i store kropper, helt avhengige av oss. Vi arver dem i familien.

Jeg sier til mine barn at vi får håpe at vi lever lenge, og har helse til å følge ham opp, så de slipper, kan få være foreldre, ta vare på sine barn i fred for krav. Slik sa mine svigerforeldre til oss.

Hun er gammel nå, hun som fødte dette barnet. Nå må vi stå på barrikadene for henne, sørge for at hennes sønn for alltid vil ja et verdig liv. Verden er på mange måter en jungel. Jeg håper at de Koronautfordringer vi nå står overfor, vil lære oss til å sørge for våre svakeste, de som trenger hjelp til å klare seg, våre små søsken.








Psykisk utviklingshemmedes historie har vært dramatisk. Ja, det skjedde i vår tid. Vi husker det. Da Vegard var gutt var den gjengse mening var at disse ungene ikke var opplæringsdyktige. Han gikk på Ragna Ringdal, ble transportert dit av det vi, på folkemunne, kalte gærningebussene.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg2vegardliten-2010804-3-1549376091389.jpg


Min svigermor kjempet for at han skulle få lære, få lese og skrive. Hun ble sett på som om hun var gal. Vår Vegard var ikke slik unger med Downs pleide å være.Litt dorske.

Vår Vegard var svært aktiv til grensen mot vill. Personalet pleide å ta ham med til gymsalen når han ble rabiat nok, så han skulle få løpe det av seg. Der slet han ut den ene voksne etter den andre. Til han var den eneste som sto på beina. 


Jeg var så heldig å få møte denne fyren. Det forandret mitt liv for alltid. Ung gutt ber ung pike hjem. Mamma ber ung pike på middag, kjøttkaker. Ung pike, ung gutt, Vår Vegard, i det følgende kalt Lille Knøtt, og mamma, setter seg til bords.Mamma vil at Lille Knøtt skal oppføre seg pentholde bordskikk.Det vil ikke Lille Knøtt. Han legger en kjøttkake på gaffelen, gransker den nøye, får sprett på gaffelenog skyter kjøttkaka i taket.

Mamma er vertinne.Det går en stund før hun oppdager hvor kjøttkakene havner. Han skyter en, så en til osv. Kjøttkaker, saus og poteter. Sprøytelakkerer taket.Ung jente, bedt på middag, ser storrøyd på dette barnet, denne gutten. Hun spruter ut i latter så kjøttkakene skvetter.

Ung gutt ser på ung pike. Han smittes, ler, spruter kjøttkaker han også. Lille Knøtt fortsetter, full konsentrasjon, forsyner seg med flere. Skyter. Han har skikkelig teknikk med den gaffelen.Mamma går bananas. Forsøker å få Lille Knøtt til å slutte med det der, oppføre seg. Hun er for høflig til å kjefte på meg.

Ung gutt, som har bedt med pike hjem, får kjeft. Vi er ikke til noen hjelp, veldig lite hjelp. Ung gutt forsøker å få ung pike til å slutte å le. Det er ikke lett.Det blir mye bråk. Masse kjeft. Løping etter Lille Knøtt rundt bordet. Lille knøtt er superrask. Han kaster alt han kommer over. Fullt kaos.

Ung gutt stiller seg i posisjon, får fanget lille krapyl. Han har gjort det før. De har en strategi, han og mamma. Ung pike har aldri sett et kjøkkentak sprøytelakkert med kjøttkaker før. Mamma snakker i vei, fortvilet. Hvordan skal de få roet lille knøtt? Erfaring tilsier at lille Knøtt ikke blir rolig. Han kommer til å løpe rundt som en hysterisk villmann til han sovner av utmattelse, hvis han blir utmattet. The last man standing.


The last man standing.

Ung pike ser på lille knøtt. Hun har forstått. Lille knøtt blir passet på kontinuerlig. Gjør ditt, gjør datt, oppfør deg ordentlig. De vil så gjerne gjøre et godt inntrykk. Selvsagt. Ung gutt har aldri hatt med ung pike hjem på middag før.

Ung pike vet at hun ville ha kommet til å kaste noen kjøttkaker hun også hvis det var hun som hadde blitt voktet over sånn. Forskjellen er at ung pike vet at hun ikke skal kaste kjøttkaker. I stedet blir hun nervøs, søler på duken, velter tekoppen.

Ung pike ser at lille Knøtt forstår at hun forstår. Det skjer en berøring som ingen kan se, men som to mennesker kan føle. Lille Knøtt og ung Pike forstår hverandre. Hun ser smerten i ham ved å være den som må passes på. Han blir vill av det. 

Ung pike spør om han vil vise henne rommet sitt.Lille Knøtt tar ung pikes hånd. De to forlater slagmarken. Lille Knøtt viser frem. Ung pike leker. Ung pike er glad i å leke. De to sitter sammen. Lille Knøtt henter Donaldblader. Lille Knøtt elsker Donaldblader. Det gjør ikke ung pike, men hun liker Lille Knøtt.

Fra den dagen av var Lille Knøtt og Ung Pike sjelevenner som holder hverandres hjerter i hendene.


Jeg kjempet for min sjelevenn. Derfor skrev jeg dette.

Min sjelevenn ble truet i sin eksistens. Han elsker hjemmet sitt, slottet.  Foran han på salongbordet ligger alle filmene han elsker tett i tett. Nåde dem som nærmer seg dem med en støvklut. Det er ikke plass til noe annet på det bordet. De er hans skatter, diamanter og topaser

I fjord vinter herjet det politiske Norge med de svakeste av de svake. Nå truer pandemien land og folk. Vi aner ikke hvor vi er om noen måneder.


La oss håpe at vi lærer å ta vare på hverandre på en bedre måte, sette mennesker før penger, gjøre det nødvendige, slå Sparetrolla i hue.La gresset være grønt for alle, alltid.


Vår Vegard. Da jeg kom inn i familien sa hans mor til meg: «Du behøver ikke å være redd for at du skal bli ansvarlig for ham. De blir ikke gamle, sjelden eldre enn førti, og vi får jo håpe at vi lever så lengde.»

Det vi ønsker er at han skal ha et godt liv mens han lever, at vi som familie skal stå rundt ham, gi ham det.  Foreldrene gjorde begge sitt beste for at han skulle ha det beste liv mulig.

De reiste til Spania. Der så de tråmegihjæl båter. Vår Vegard elsket dem. Mor sørget for at en slik en kom på vannet på hytta. Vår Vegard pedalte seg rundt. Han har vært som en fisk i vannet siden han havnet uti i fireårsalderen.
.



Vegards mor slo knyttneven i de troll som påsto at gutten ikke kunne. lære. Som han lærte, men det han lærte var ikke nødvendigvis særlig hensiktsmessig.

Han kunne etterligne ulike typer epileptiske anfall, de verste raserianfall, kunne besvime med stil, gjøre grimaser, etterligne alle medelevene ned til den minste detalj. Det var lett å tro på ham, at det var et symptom. Neida, luringen vår. Det var snakk om tillært atferd.

I Vegards familie var det en voldsom organisering rundt denne villbassen som fløy omkring. De tok tørner. Min mann ble tidlig voksen.Som hans mor sa: «Vi brukte ham som om han var det, måtte gjøre det for å overleve.​»



Første gang jeg var med på et besøk hos farmor og farfar, ble jeg helt sjokkert. Jeg fattet ikke hva familien drev med. De byttet på å fly etter ham, ti minutter hver så han ikke skulle rive ned huset. Jeg har blitt pedagog. Erfaringene fra denne tida la grunnlaget for mange av de pedagogiske sannheter jeg siden har navigert etter. Mine erfaringer som løvetannbarn, den skrekkelige gjengvoldtekten som jeg fortrengte i over tretti år, gjorde trolig at jeg forsto hva som foregikk, hva vi kunne gjøre med det.


Alle kan lære. Alle trenger å bli sett for den de er, ikke for den omverdenen mener at de er. Der inne, i dypet av Vegard, så jeg et spennende og interessant menneske. Han visste at jeg hadde sett det, for der hjerter møter hjerter oppstår det klanger, grobunn for vekst og ro.

Han ble rolig, utviklet seg, oppførte seg, ble et helt vanlig menneske med Downs.

Jada! De har sine spesielle greier, det skal ikke benektes, men de har ikke nødvendigvis atferdsvansker. Det er det i så fall verden som gir dem.

Ingen forsto hva slags magisk spill jeg drev med. Hvorfor var gutten plutselig som en hundevalp. Jeg forsto det, så jeg kunne forklare det.

Vi endret oss. Han endret seg. Flotte Vegard, en mann som stadig lærer utvikler seg, slik vi alle gjør fra fødsel og død.

Ingen har lært meg så mye om pedagogikk som han. Mennesker blir født med Downs, et ekstra kromosom. Ingen er født med atferdsvansker. Vi har alle vårt. Livet gir oss sår. Også de med Downs utvikler sår. Det betydningsfulle er at vi skiller mellom hva som er hva. For det bestemmer hvordan vi møter utfordringene. Andre mennesker blir voksne, går ut og lever sine liv, med sine sår, løser det på sitt vis. Disse ungene i voksne kropper er avhengige av at vi hjelper dem, bistår dem med dette hele livet.

Det var i Hippietida. Make love not war. Nye tanker svirret. Intergrering var i vinden. Svigermor på barrikadene. Han fikk en lærer som trodde at han kunne lære. Det ble skikkelig skole med lesing og skriving. Vegard elsker å lese og skrive, elsker historier. Fortsatt sitter hva hver dag etter jobb og skriver avskrift av yndlingsbøkene, Emil i Lønneberget.Det beste av alt for oss som elsker disse menneskene, de lever lenger.

Hvorfor gjør de det? De lever meningsfulle liv.




Da samfunnet i sin tid ville spare penger på å fjerne Vegards aviskurs, ble han så sint  hjemme at hans far tok han med til avisredaksjonen. Han kom på førstesida. Det ble kurs. Vi er så stolte av ham, av alt han har blitt, gjort, den styrken han har, den fantastiske selvstendigheten. De fortjener at vi tar godt vare på dem alltid, stepper inn på det de ikke mestrer, og lærer av det de kan best av alle. 


Man setter en alder på psykisk utviklingshemmedes funksjonsnivå. Så tenker man at det er den alder de fungere etter. Slik er det ikke. De gjennomgår en utvikling som alle andre. Ungdommen er annerledes enn den eldre mannen. De bærer med seg sin livsbagasje. Mange ganger har jeg lurt på hvordan han ville ha vært uten det ekstra kromosomet, denne staute karen vår. Uten tvil et fargerikt menneske med sine meningers mot, en ekte hipster.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er blogg4slutt-2010804-6-1549471200597.jpg

Jeg har skrevet mye om forskjellen mellom seksåringen og syvåringen når det gjelder utviklingen av tenkningen. Hvordan seksåringen fortsatt må gestalte sin tenkning i leken, en komplisert lek, mens symbolene i den gestaltes helt konkret. Hos syvåringene flytter tenkningen inn i hodet.

Det spennende med Vår Vegard, er at denne prosessen kan iakttas. Når Vegard møter utfordringer, blir frustrert eller møter grenser, snakker han med seg selv. Samvittighetens stemme? Tja.

Han har et helst rollegalleri der han kommer med argumenter til den ene og den andre av oss mens han prøver å snu situasjonen, gjøre slik som det blir forventet. Det er uvisst å si hvem som vinner. Men vi får lytte inn i et rom svært få mennesker får tilgang til.

Vi kjenner det igjen i våre egne hoder. Først kommer forsvaret for de egne handlinger. Så kommer tvilen. De andre får en stemme. Han prøver å finne løsninger som vi alle kan bli fornøyd med. Denne fasen kan ta lang tid. Situasjonen kan virke fullstendig fastlåst.

Vi er alle lidende i det. Han er en stor og kraftig mann. Vi som har han hos oss, er fullstendig avhengig av at det fungerer. Hvis ikke orker vi ikke å stå i omsorgsituasjonen. Da taper alle. Vi kan ikke tape. Konsekvensene er alt for store. Han trenger familien sin hele livet. Det skal være hyggelig å være sammen.

Bildet kan inneholde: 1 person, sitter, tre, himmel, gress, utendørs og natur


Barna i voksne kropper må ikke oppdras hele livet, men de opplever grensesetting hele livet, på en måte som vi andre slipper. Handlinger han konsekvenser, som disse ungene ikke forstår.

Samtalene han fører med seg selv, gir oss et innblikk i hva som foregår i folks hoder, i hans hodet og det gir oss et bidrag til hvordan vi kan avhjelpe situasjonen.

Det må foregå så smidig som mulig, skape færrest sår, men grensene må være absolutte på samme måter som med unger. Hvis ikke tar de makta. Den kan de ikke få. Man får ikke ødelegge, rive ned, dytte, såre, plage. Man skal oppføre seg ordentlig uansett.

Det er krevende. Vi snakker om en stor sterk mann. Den fineste mannen vi kjenner. Han som bærer hjertet sitt åpent og som elsker oss uansett. Vi elsker han så det river i hjerter. Vår Vegard.

Det er Corona tider. Vi vil jo gjerne vite hvordan det går med ham. Han nekter å snakke med oss, med broren sin. Han ringer personalet. De vil gi han telefonen, men han nekter. De hører på ham. Det er litt fortvila. Personalet er nye. De som var der før, er andre steder. Sånn er det med den offentlige omsorgen. Den er ikke stabil. De har ikke lært å kjenne denne luringen vår enda, alle skuespillene. De viser han respekt, tror på ham, at han må få bestemme sjæl.

Det er kun en i bofelleskapet tilbake som kjenner ham og veit hvilken skuespiller han er. Hun har befunnet seg i karantene, men nå er hun heldigvis på plass og vi får fyren i tale. Det er underlig å se fremover. Vi bor på det som før var barndomshytta til brødrene. Vårt hus er bygd rundt hytta slik at Vegard skal føle at alt var der som hadde vært. Han elsker hytta si. Det er lite trolig om han får kommet hit på lenge. Tre uker hver sommer bor han hos oss, inkludert en ukes reise med grandnevø og grandnieser. I år må vi nok vinke langt etter det, men drømme kan vi alltids.

Da Vegard ble truet med utkastelse for et år siden var han aldri klar over hvor alvorlig situasjonen var. Vi måtte beskytte han mot det da det ville ha gjort ham hysterisk. Hva vi skulle ha gjort hvis det virkelig hadde kommet til det skrittet, aner jeg ikke. Men han var på Rådhuset sammen med en kompis. De to fikk fortalt hva de ønsket seg, de fikk høre politikerne love at de skulle være trygge.


Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er iblogg8topp-2010804-5-1551349202022.jpg

.

Stolt leverte han et brev hadde skrevet til byrådsjefen. Der sto det at han ønsket å få bli boende i den fine leiligheten sin, at han aldri ville flytte. Han ville få spise pizza, gå på kino, lese aviser,  dra på ferie der det er varmt å bade.

Begge to ble betrygget på at denne situasjonen skulle ordnes opp i for alle dem som bor i Oslo. Det var full enighet.



Vi satt sammen på galleriet Derfra så vi et felles hjerte vokse frem i sentrum av oss alle, et hjerte vi alle kunne røre ved, kjenne oss ett med. Vi holdt imaginære hender i en by der alle borgere skulle sikres et godt hjem.






La oss slå armene om dem, ungene våre, som kom til oss fra annerledeslandet og tok med seg gull og diamanter inn i våre liv. Barna som aldri blir voksne, men som forstår gleden og sorgen kjærligheten og smerten bedre enn noen andre. Vi gjør hva vi kan for å gjøre nettopp det. Vi synes at samfunnet burde gi oss en pokal for lang å tro tjeneste. Det er en spesiell reise å arve disse ungene den dagen foreldrene ikke kan lenger.





La dem få beholde gleden og latteren. Vi vil så gjerne le med dem. Et barn ble født. Vi nådde ikke dit de andre når, de vanlige barna, men vi kom et annet sted, og det er bra det også. Min manns øyne gløder av en sjelden ild når han kommer fra omsorgsboligen. Vår Vegard liker ikke å bli forstyrret i utide. Gå, sier han og peker mot utgangen. Hele han er et veldig nei. Så strømmer de til, alle de andre, vil ha klemmer, sier godord, smiler fra øre til øre. Han oppdager det, Vår Vegard. Så smiler han også og tar med seg storebroren sin hjem.De har noe som ingen andre har, sier mannen min, noe som alle andre burde lære, den sosiale gleden og evnen til å vise den. Trygghet.




 

   



























Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor i alle dager.






Jeg titter frem fra busk og kratt. Fra den blomstrende hagen min der jeg har gjemt meg. Blomstene er forutsigbare å trygge. De vokser mot sola, kan ikke annet. En uværsbyge kan komme å ta dem. Det er forutsigbart det også. De spirer, setter knopp, blomstrer, setter frø og dør. Jeg ønsker at mitt indre, min sjel, skal være like mangfoldig, like vakker som jordas mangfoldige blomsterprakt.


Det er helt urealistisk.  Ikke noe kan bli så vakkert. En hage trenger en gartner. Kanskje gjør jeg det også, en gartner som kan trylle frem den beste versjonen av meg selv.

Vårt hjem. Min mann og jeg.Huset startet som en tanke på et papir. Vårt papir, vår tanke. Vi har hentet naturen inn til oss. Den vi er vokst ut av. Ulike trær, ulike steiner, fra ulike plasser. Et hjem er en hinne, en forsterket hud. Hjem er trygghet. Jeg har krabbet ut i denne bloggen. Den ble laget i et galskapens øyeblikk. Jeg ville skape meg en stemme i verdensveven. Skremt til døden har jeg krabbet ut. I fanget sitter jeg med likerklikk og kommentarer, eller mangel på dem.



Likegyldighet er verst. Når stemmen, ordene, synker inn i en uendelig tomhet og forsvinner. Det er så mange tekster i veven, så mange stemmer som vil bli hørt. Vi vil alle bli hørt. Derfor er vi der på sosiale medier, alle vi som vil bli sett, få en påkjønnelse  gjennom andres raske klikkefingre. Mange tekster blir skrevet som ingen egentlig ønsker å lese,  så mange ord som ingen vil høre, så mange munner som vil si sin mening.

I gamle tider måtte man bevege seg ut, gå på et torg, klatre opp på en høyde.  Derfra kunne man rope ut sitt budskap. Var man heldig, gadd noen å lytte. I dag kan man sitte trygt i sin stue og pøse ut tekst ingen vil lese. Hvis man tør. Jeg tar løven i ørene og kommer.



Jeg vil snakke til voksne om barn, til alle voksne.  Vi vet alle mye om å være barn. I mange år av våre liv, var vi barn. Plassert inn i den virkelighet våre samfunn, våre kulturer, skapte for oss.

Da jeg var lita, var de voksne fiendene, de som ødela alt som var morsomt, som vi måtte holde oss unna hvis moroa skulle få fortsette.  Det var en konflikt, for de representerte også tryggheten, kjærligheten, lyset vi vokste mot. Dette har endret seg. I mange hjem er det nå tvertimot. Det er ungene som bestemmer og de voksne som gjør så godt de kan innenfor dette.


Unger vokser inn i mange hjem, fine hjem, unike hjem. Det er ikke mulig å lage bestemmelser om hvilken oppvekst som er best for barn. Det kommer an på ungene og foreldrene. Det betydningsfulle er kjærligheten og relasjonen.

I våre dager forvaltes store deler av barns liv av et organisert tilsyn. Det krever at de som forvalter tilsynet gjør en god jobb. Så blir vi utdannet.

Det er grunnen til at jeg vil la min stemme tone i verdensveven. Hvis det er noe som ikke er likegyldig, er det hvordan vi blir utdannet. Det legger grunnlaget for hvordan vi får mulighet til å leve våre liv.

I utdanningssystemet får vi plassert merkelapper på oss. Det handler om selvtillit, troen på oss selv. Det vi dypest sett er som aldri kan favnes av tall, av karakterer noen bedømmer oss til.

Lærere ferdes i klasserom.Det er lett å henvende seg til lærere. Jeg henvender meg til alle mennesker, alle vi som har sittet i et klasserom en gang og blitt opplært til kunnende viten. Noen har elsket det, andre har hatet det. Noen har følt seg flinke og fantastiske, andre har følt seg udugelige og begredelige.

Alle barn er unike og vidunderlige. Vi var også unike og vidunderlige barn i et klasserom en gang. Vi vet alle hva vi elsket og hatet. Vi vet når vi lærte eller bare overlevde. Derfor er vi eksperter på hvordan det var for oss å være i klasserom og bli opplært.

Det er ikke likegyldig hvordan man lærer. Temaet for hovedoppgaven min var optimale læringsopplevelser, flyt i læring. Mitt spesialfelt er barn med lese – og skrivevansker, dysleksi, Jeg skriver på bakgrunn av min yrkeserfaring og min utdannelse.

Hvis jeg skulle starte en skole i dag,skulle det være en skole der alle klassetrinn arbeidet med flyt i læring. Det er ikke nødvendig å starte en slik skole. Flytundervisning er mulig i hvert eneste eksisterende klasserom. Lærerne må bare bestemme seg for å arbeide med optimale læringsopplevelser hos unger.

Da må vi som er brukere av klasserommene, ønske at de gjør det. Jeg reklamerer ikke for et bestemt skoleslag. Det er helt naturlig for barn å lære gjennom flyt i læring, men de er avhengige av læreres tilrettelegging for at det skal bli mulig.

Alle skoleslag er vidunderlige når det arbeides med flyt i læring. Ulike skolealternativer har ulike kvaliteter man kan ønske seg til. Når man arbeider med optimale læringsopplevelser kan man bare antyde veien, metodikken, tanken bak, for alt avhenger av elevene og hva som brunger dem inn i flyt. Det finnes en uendelig mengde veier. Vi må bare finne perdagoger som er villig til å vandre på den dype læringens stier med elevene. Den som flyr med stjernene og lar seg synke ned i fjell og døkke daler. Klassen og læreren er ikke statiske størrelser. Hvilke elever, hvilke lærer? I den dynamikken vokser flytopplevelser frem. Det er unikt, en seilas på de syv verdenshav.





Undervisningskunst.












Menneskeheten har fra de tidligste tider forsøkt å finne en mening med tilværelsen. De har malt på steinflater, hogget ut bilder. Våre barn forsøker å finne seg selv, finne ut hvem de er. Det samme gjør vi. Vi strever med det hele livet.

Inne i hver og en av oss sitter det barn i ulike aldre. De har erfaringer, gode eller dårlige. De fortsetter og virke i oss. Gode erfaringer bringer oss fremover, skaper optimisme, selvtillit og tro. Dårlige erfaringer gjør oss sårbare. Det lille barnet virker inn i våre voksne liv. Det gjemmer seg, beskytter seg, trekker seg tilbake eller går til angrep.

Barnet i oss reagerer. Det i oss som ikke følger fornuften. Vårt sårbare selv. Vi trenger at barna i oss er sunne og sterke. Har tro på seg selv. Da blir vi sunne, friske voksne som kan stå i en byge.

Jeg kan ikke la være å skrive.Hver dag hører jeg om barn som blir mobbet. Kriminaliteten øker i Hovedstadens gater, andre steder også. Det blir mer brutalt. Rusmidler flyter. Unger som opplever flyt i læring vil oppleve seg flinke. De vil føle seg større enn de høyeste fjell. Som voksne vil de søke flyt i læring. Vi vil få en kultur med vekst og kreativ skaperkraft. Nettopp det er det fremtida trenger.

Jeg har en plan om at jeg skal skrive om hvert eneste klassetrinn ut videregående. Deretter skal jeg gå over til de menneskelige livsfaser i et flytperspektiv. Mennesker er ikke. Vi er i stadig utvikling. Ikke la oss definere hverandre, sette hverandre i båser, tro at vi veit hva som foregår i andres hoder. La oss frimodig fly inn i livets ulike himler og dype slukter.

Nå for tida blåser det en Corona vind over verden, små monstervirus truer vår eksistens. I tider med engselse og frykt er det særlig viktig at vi gir flytopplevelser en plass i livene våre. Sekundene farer forbi langs tidlslinja. Det er opp til oss å fylle dem og leve live som berikede mennesker. Selve flytbegrepet vokste ut av en katastrofe, en av historiens verste, erfaringer fra en konsentrasjonsleir. Læring er mer enn bare læring. Livet er mer enn bare å leve.





























































Publisert 1 kommentar

Fordypning av roller utvikler tenkningen.






Teater, roller, drama, katharsis, fordypning i roller. Ikke lire av seg tekst, men føle handling. Tekst som passer til handlinga. Utføre handling på scenen. Utføre den slik at tilskuerne får en tilsiktet opplevelse. Det høres ut som en stor oppgave for en syvåring. Ja, helt klart, men syvåringen er intellektuelt moden for det. Det må bare lekes, praktiseres, øves og ha det gøy med det.







Tegning, maling, forming, bevegelse, musisering. Alt har en plass i skolen. Det burde drama, teater, agering ha også. Jeg fatter ikke hvorfor det ikke er sånn. Kulturen trenger den type læring. Enkelte skoler, setter av et bestemt klassetrinn til en litt større oppsetting. Ofte er disse forestillingene organisert uten synlig rolleutførelse. Man står i flokk og ramser opp replikker til et tema. Jeg kaller det ikke teater. Trolig kan det defineres som en opptreden. Unger som taler ord til en handling. Det synges sanger, men det er ikke teater. Teater er barn i spill på en scene. Scenen kan gjerne være klasseromsgulvet.


For å kunne formidle følelser til andre, må man bli seg bevisst sine egne følelser. Man må kunne vise dem frem. Det gir en unik følelseskunnskap.

Erfaringer når bevisstheten og kan forstås med tenkningen. Å spille teater er å sette seg selv til siden for andre, for publikum. Geberdene må gjøres tydelige så publikum kan tolke dem. Vi lærer hvordan kroppsspråket virker på andre. 
Det gir oss en økt sosial forståelse, som er viktig for det samarbeidende mennesket.



Vårt samfunn trenger folk som er gode på samarbeid. På scenen må man snakke høyt og tydelig. Ikke noe mumling. Ingen hører mumling. Ingen sjenanse. Man kan ikke skjule seg. I rollen kan man gjemme seg, gjemme sitt sanne jeg, men man må befinne seg der i rollen med sin egen kropp, med sin egen stemme, med sitt eget vesen, med sin egen tolkning. Man kan være fokusert til stede som en annen. For å klare det må man hente frem ulike sider av seg selv. Rollen gir trygghet. Rollen utvider forståelsen for det indre- og det ytre rom.


Vårt samfunn trenger trygge mennesker som våger å være seg selv, stå opp, snakke høyt med egen stemme, egen kropp. Å være i spill er gøy. For syvåringen er det en videreføring av den viktige rolleleken.

Dersom seksåringene fikk utvikle den optimalt, ville de ha fått et utmerket grunnlag for tenkningen. Teateret utvikler denne evnen videre. Å organisere et teater for en skoleklasse er krevende. Ikke bare for læreren, men også for elevene. Det krever en årvåken tilstedeværelse. Tenkningen må holde fast i mange og lange sekvenser. Det gjør den smidig og bidrar til en sunn intellektuell utvikling, og det gir klassesamhold.

Ungene er flinke til å innbille seg alt mulig. Man kan bygge scene av hva som helst. Når vi har etablert scenen, så er det sånn. køyeseng med bare overkøye, kledd i stoff, kan bli tilnærmet alt hva en scene måtte trenge.

For hver teateroppsetning dro jeg inn en slik i klasserommet. I tillegg trengte jeg skinner i taket som sceneteppene kunne henge i, gjerne flere utenpå hverandre i passende avstand. Pulter og stoler med tepper over ble til ditt og datt.

Bak køyesenga hadde ungene plass for kostymeskift og eventuelle instrumenter. Det oppstår uendelige muligheter for formingsaktiviteter og annen kunstnerisk utfoldelse.



Jeg lagde et design tilpasset klassen. Flest mulig unger skulle være på scenen hele tida dersom de ikke hadde andre praktiske oppgaver som å gi signaler, ordne scenetepper eller annet.

  Så øvde vi. Dersom det var vanskelig å kombinere replikker og handling, øvde vi inn handlingene først. Replikkene kom etterpå. Vi ble enige om hvor i landskapet replikkene skulle sies. For noen fungerer det som en knapp for hukommelsen. Man trykker og det fosser ut. Underveis samtalte vi om følelser, hva vi ønsket å formidle, hvordan vi skulle gjøre det? Jeg og de kom med forslag og viste frem ulike rolletolkninger. Vi testet ut og kommenterte, planla inngang og utgang fra scenen, hvilke signaler vi trengte for sceneskift, dramatiske tildragelser og hvem som skulle foreta dem. 
  

    Etter tre uker tok vi opp hvorvidt dette skulle bli en forestilling vi ville vise. Det endte alltid med det. Da ga jeg stykket til ungene. Jeg regisserte ikke lenger, ingen sufflering. Fra nå av var alt deres ansvar. Vi trente til det satt. Dersom det skjedde noe uforutsett, trådte jeg til. Det gjør oftest det. Et sceneteppe faller ned eller hva vet jeg.

Alt annet klarte de selv. Der det ikke skulle være latter, skulle vi ikke le. Når publikum lo, skulle vi forbli i spill. Når vi glemte replikkene, skulle vi finne på noe, komme oss tilbake til sporet for neste handlingsrekke. Alle skulle bidra så publikum ikke merket at vi befant oss på ustø kurs.

De fleste kunne alles replikker, de andres gjerne bedre enn sine egne. Vårt eget står så nært vårt jeg, vår egen sårbarhet. De andres glir gratis inn ved komfortabel lytting til konstante gjentagelser.  Alle kan få jernteppe. Ungene hjalp hverandre ved behov. De gjemte seg på strategiske steder, under bord, benker og annet. 

Jeg beskriver en prosess som krever et klassesamarbeid på høyt nivå. Unger som deltar på sånt utvikler en våken bevissthet både for andre og for seg selv,  I tillegg er det en repetisjon av et skolesemester. Viktigst av alt! Det er en forberedelse for livets scene der vi alle skal gjøre vår skjerv.





 




















































Publisert Legg igjen en kommentar

Teater i skolen







Teateret har sin opprinnelse i antikken, det gamle Hellas, og er blant våre viktigste kunstarter. Det ble anlagt amfiteater i byene, og folk samlet seg for å nyte forestillinger. Da jeg var unge, hadde vi klasseopptredener jul og sommer. Foreldre og andre ble invitert. Vi viste oss frem. På mange skoler er dette trolig vanlig fortsatt, men langt i fra overalt. Jeg fatter ikke hvorfor. Man legger alt mulig inn på skoleplaner. Hvorfor ligger ikke teater og drama inne i de planene?





Ungenes naturlige læringsform går gjennom leken. Rolleleken er agering. Teater er agering.  Hva skjedde med klasseforestillingene? De som forsvant.

Ble det for slitsomt for lærerne? Ble det for mye for foreldrene? Jeg husker det godt, erfarte det rett i musklene. Men en feststemt klasse som viste seg frem. Gullungen og gullungens venner. Det var stas.




Stjal forberedelsene tid fra de «viktige» fagene, norsk og matte? Kanskje var det en hel haug med grunner.  Økonomi, penger, lønning av lærere på kveldstid. Ikke vet jeg.



Jeg elsket det når vi hadde opptredener når jeg var unge. Trolig var det ikke noe storslagent, ingen stor scenekunst. Det var vårt, våre foreldre og våre greier.

Drama/teater, en viktig kunstart i vår kultur, en kunst unger bør få utøve som en del av grunnopplæringa. Drama/teater som metode for læring er en god investering. Det bør bli mer enn en hyggelig happening, et avbrekk fra skolehverdagen.


Da kommer det an på lærernes planlegging og skolering, lærerutdanninga og skoleadministrasjonens tilrettelegging. Syvåringen har tatt spranget inn i sin egen tenkning. De er ikke lenger avhengige av rolleleken for å holde tankene fast. Det var de da de var seks.

Derfor er syvåringene modne for opplæring i klasserommet. Det gjør dem også modne for teateret.  Når de er seks er de i rollen. Rollen er dem. Skal man spille teater med barn under syv år, er man egentlig i lek.

Syvåringene kan sette seg selv til siden. De kan se rollen de skal spille utenfra, gestalte en rollekarakter og fremføre den. Det åpner nye og spennende muligheter for en fordypet innsikt. Dramasekvenser, mikroflyt, fordypning.

Være i rollen på innsiden av hodet. Gestalte rollen fysisk i det ytre rom. En gjensidig vekselvirkning av det samme. En teateropptreden er langt mer enn å lire av seg replikker Rollen skal føles, gestaltes, og formidles til en tilskuer i all sin dybde. Det er mye å jobbe med, men veldig viktig.

   
Teater er strevsomt, morsomt og utviklende. En avslutning er hyggelig. Krydret med en lekende forestilling, blir den unik. En god dramatisk prosess gir verdifull læring.

  Teaterlek på slutten av et semester kan, med god planlegging, inngå som en del av en faglig repetisjon. Semesterets sentrale innhold skrives inn i en dramatisk rammefortelling med interessante spenningsmomenter.

Replikker, dikt, dans, sanger, regler og ulike mikroflytaktiviteter får en sentral plass i undervisningen uten at det snakkes om at dette skal være innhold i et skuepill. Hvis man skriver fortellingen selv eller tar utgangspunkt i en fortelling som man gir en dramatisk form, får man et design helt tilpasset det man planlegger å holde på med det skoleåret. Planleggingen må ikke bli rigid. Den endres som skolehverdagen tildrar seg.

  Vi har telledverger, tall, lyder og bokstaver. Engelske replikker kan puttes inn der det passer for eksempel for dyr, troll, planter eller en bestemt gruppe folk. Dikt, vers og sangtekster passer ypperlig på engelsk. Det sørges for at dette inngår i engelsktimene.

Ungene lærer det utenatt før stykket og handlingen blir introdusert. Det skal ikke terpes, men lekes inn. Tauhopping, strikk, og andre rytmiske aktiviteter, er et fantastisk middel for bare å si ting høyt. Man kan lage dikt, tekster, sanger og melodier som skal benyttes i stykket.

Jeg prøver ofte å finne noe blant kjente norske forfattere, en forberedelse til senere alderstrinns diktanalyser. I all undervisning er det vesentlig å tenke fremtid. Barnet er ikke. Det blir til. Vi bygger trinn for trinn. Hvert klassetrinn bidrar til helheten, resultatet, den dagen da elevene forlater tretten år med skolegang.

    Sceneløsningen, og regisseringen av stykket, bør planlegges tidlig, allerede i det man skriver rammefortellingen. Det samme gjelder kostymer. Skolene bør bygge seg opp et godt-  og variert kostymelager. Vi ønsker ikke stress. Fire uker før semesterslutt starter teaterøvelsene. Jeg henger opp full scene og kostymer med en gang, slik at øvelsene blir autentiske fra starten. Da får vi også drillet inn sceneskift, rolleskift, klesskift og signaler.

    Elevene får være med å bestemme hvilke roller de vil ha. Syvåringer vil nesten alltid ha hovedroller. Jeg skriver opp rollelister og fører inn hvilke elever som vil være hvor. Der det er flere om en rolle, trekker vi dersom ikke noen av dem alt har hatt en hovedrolle. Vi må bytte på. Ungene får med seg tekster til sin rolle hjem, så de kan øve.

Spillet i sin helhet holdes tilbake. Det kan fort bli for overveldende. Dessuten vil vi jo overraske mulige tilskuere. Jeg pleier ikke å vektlegge forestillingen. Etter tre uker med øvelse, bestemmer vi om vi vil vise det frem på avslutningen eller hvem vi i så falle vil vise det for. Selv forestillingen er ikke viktig. Spillegleden, det unike samarbeidsprosjektet og læringsgleden er det sentrale. Når det er sagt, har jeg aldri opplevd at et teaterprosjekt  ikke har resultert i en forestilling.



Agering er gøy. Det er moro å prøve seg i ulike roller. Livet blir rikere. Skolen skal gi læring for livet.




























































Publisert Legg igjen en kommentar

Hvorfor blir engelsk muntlig til engelsk skriftlig i småskolen?







Som foreldre har vi fått en verdifull skatt i armene. Et lite menneske som skal folde seg ut, vokse mot sola og nå sitt fulle potensial. Det er snubletråder på veien. Noen blir det vekst av, andre dreper frø det kunne ha blitt blomster av.



Når du er lærer, sitter du med noens øyensten i fanget. Du kan være en snubletråd, eller en nærende kilde for akkurat dette barnet, akkurat denne skatten, en skatt du deler med foreldrene.

Du må ut på skattejakt på leting etter ungens vekstsoner. Det er et stort ansvar og en stor glede. Et samfunn trenger borgere som er den best mulige utgaven av seg selv. En kulturarv skal videreføres til neste generasjon. Hvordan det skjer har betydning.




Du og dette barnet skal brøyte nytt land sammen. Du vet hva barnet skal lære. Landskapet i barnets indre er ukjent. Din undervisning vil være med å forme det landskapet.

Du aner ikke hvordan. Ingen kan vite det. Kartet er barnet selv, gløden i øynene, iver og glede. Nytt land brytes i det barnet klatrer på sin vei mot å bli voksen. Du bidrar med å legge utfordringer i klatreløypa. Utfordringer som det skal bli vekst av.

Landets myndigheter bestemmer hva og hvordan barnet skal lære. Lærerne er bindeleddet mellom disse, foreldrene og barnet. Ungene skal begynne med muntlig engelsk fra første klasse. Muntlig engelsk!


Det forundrer meg da hvorfor ungene har lærebøker i engelsk.Bøker består av skrift. De minste skoleungene skal ikke ha skrift. Vi føder barn. De blir svøpt inn i språket. Vi snakker med dem, suller og busser og bader dem i språk. Så lærer de å snakke, kommunisere, gjøre seg forstått.




Muntlig engelsk er å bade barn i engelsk. Vi snakker engelsk, de hører engelsk og lærer engelsk. Så når de har badet seg i engelsk noen år, skriver vi engelsk. Unger som knapt kan skrive norsk, skal ikke skrive engelsk. Det er ikke hensikten. Noen går utover bestemmelsene.Jeg har erfart det.

Det er reformer. De skal utføres på en bestemt måte. Så skjer det snikmanøvrer, og noe er innført som ikke var planlagt. Slik som med seksåringer. Nå sitter de på pulter og lærer. Ikke noe lek. Alvor og lekser. Plikt.

Det før tanken er moden for det.Jeg er ikke forundret over at ungene våre blir slitne og dropper ut i videregående.  Man skal slå såkalte pedagogiske gevinster overalt, selv der den pedagogiske gevinsten ligger i å vente.


   

Ingen lærer av å sitte sammenklemt mellom permene på ei bok. Vi lærer fra bøker når tankene kommuniserer med teksten.

Det betyr at vi ønsker å kommunisere med teksten. Hvorfor skal vi ønske å kommunisere med en tekst på et språk vi ikke forstår når vi er syv år? Hvorfor skal vi ønske å skrive ned våre tanker på et fremmed språk når vi knapt kan formulere våre tanker i skrift på vårt eget språk.

Sånt kan en bli hjelpeløs av. er mange måter å jobbe flytpreget med engelsk muntlig.

Undervis på engelsk i det som nettopp er undervist i morsmålet om det så er matematikk, norsk eller hva det nå enn er!Det blir gratis repetisjon.

Ungene må anstrenge seg for å få det med seg. De tvinges til å huske. Det blir enkelt å forstå. De lærer. Vinn/vinn begge veier. Benytt sangkor med lydene slik de sies på engelsk! Kjør alfabet og talltrening ved å hoppe tau, strikk eller andre rytmiske gjentagelser. 

I fremmedspråk er det en god ide å leke bare for å leke. Sangleker og andre leker på engelsk, som gjerne ligger litt under for alderstrinnet, passer usedvanlig godt. Da kan de også stige ned av rollen som store unger litt også. Det trenger vi alle i blant.

Det er en fordel at de også eksisterer på norsk. Er man ivrig kan man dikte dem om og tilpasse ordene så oversettelsen blir tilnærmet direkte.  Mimeleker er en selvsagt vinner. Ungene finner på noe og du gjetter hva de har funnet på ved å si det på engelsk.

    Enkle eventyr og historier fra barnehagen kan formidles ved å benytte små bordteater med dukker og enkle lekefigurer. Da får man også illustrert bevegelsesordene. Det blir en simultan oversettelse ved at gjenstander settes i spill. Fordelen er at ungene engasjeres på et dypere plan. Slike spill kan fordypes over flere ganger. Ungene kan spille for hverandre. Man kan kore til ungene selv ønsker å si replikkene alene. De får snakke – og tonefalltrening. 

  Eventyr ungene kjenner godt, som Bukkene Bruse, pannekaka og annet, kan dramatiseres. Det er en god ide og oversette eventyrene i stedet for å benytte de engelske variantene. Da kan ungene dem utenatt allerede og kan oversette simultant i eget hode. I begynnelsen kan alle, inkludert læreren som en viktig rollemodell, være de samme rollene som den dramatiske formidlingen skrider frem. Deretter deler man inn i roller og spiller for hverandre. Snakk, lek og vær i roller. Det er lettere å kaste seg utpå i et fremmedspråk som en annen enn seg selv. 

    Lek er gøy. Fortellinger, eventyr, dramatisering og teaterlek virker i de dype følelsessjiktene. Vårt morsmål er et følelsespråk. Vi hørte det fra vi trakk pust for første gang. Det virker dypt inn i vårt innerste indre. Når fremmedspråket berører følelsesdybdene i oss, etterligner vi prosessen fra den gang. Det er hva vi ønsker å tilstrebe. Engelsk blir gøy. Språket glir inn automatisk. Det legges et optimalt grunnlag for å ta intellektuelt fatt på språket når tiden er moden.

   Skriftlig engelsk bør begrenses til at lærerne skriver ned de viktigste ordene vi har jobbet med på både norsk og engelsk på tavla. Man kan undre seg sammen over uttale og skrivemåter, gjøre det morsomt, legge et grunnlag. Ikke la ungene skrive dersom de ikke absolutt ønsker det.

Lekser i engelsk virker absurd. Hva slags utbytte skal de ha av det. Mye av leksevirksomheten nå for tida legger opp til at ungene må ha hjelp av foreldre eller andre. Det stjeler tid som familiene i en travel hverdag kunne ha benyttet til å gjøre noe hyggelig sammen. Som lærere er vi vel ikke ute etter å få vite hva foreldrene kan om et tema.

Foreldrene har gått på skole, er ferdig med det og bør få nyte tida med ungene sine i frihet og hygge.




 
































































Publisert Legg igjen en kommentar

Gjør skoledagen morsom!








Trærne, jordas undere. De tause voktere, livgiverne, som skjenker oss livsviktig oksygen, avfallsdepotene som lagrer karbondioksyd, avfallsproduktene av vår energiforbrenning. Trær kan bli eldldgamle. Hva de har sett av folk der de står tause og ser våre liv passere forbi.



Naturen er full av undre. Hver unge er et ut under, et under overgitt i vår varetekt, et under vi skal ta vare på. Syvåringene vet at verden er full av undere. De ønsker at vi skal forsterke den opplevelsen for dem i det vi sørger for deres opplæring. Da trives de.

Mikroflyt. Øve og øve. Setninger, tegnsetting, stor bokstav.Musikkinstrumenter er gull verdt. 

Jeg bruker stemmen og skriver ned setninger om et tema.Gjerne setninger som kommer fra ungene. Vi kan lage et stoppskilt, en stor bokstavskilt og et vikepliktskilt. Tre unger får æren av å administrere disse.



Resten av oss går rundt i klasserommet på rekke. En går først. Det gjelder å følge med både for skiltvakter og oss andre. Hvis ikke blir det kræsj, kaos. To takter for punktum. En takt for komma. Føtter som går sammen, forskjellige føtter tramper i takt,  tramper kunnskap inn i kroppen,

tramper sammen mot samme mål.Kunnskap som føyer seg til basislinjen av erfaringer, et lager av kulturens samlede viten. Hopp og sprett og øv på bokstaver og tall. Tau og strikk.Det gir masse mikroflyt. Unger liker tau og strikk.

Alfabet og tallrekker. Bare vokaler, bare konsonanter.  Det er uendelige muligheter for å hoppe kunnskap inn i kroppen. Å hoppe tau er sunt, en skikkelig kroppslig utfordring. Når man har hoppet til hundre, vet man at hundre er et stort tall. Det kjennes på pusten og musklene. Partall og oddetall. Tau og strikk. Partallene er å trekke strikken sammen, eller omvendt. Bare man gjør det samme hver gang. En gang teller man bare oddetallene mens man hopper tau. En annen gang teller man bare partallene.

Man kan tegne opp tallinjeparadis i tre rekker og hoppe dem på ulike måter. Sprette ball i paradiset.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er bildeblogg15skolepikedrm-2010804-12-1489649042840.jpg

Mulighetene er uendelig mange. Opp på gulvet, hopp og sprett, skriv det ned i boka. Lær og øv, øv og lær! Muskler, kropp, hjerte og hode jobber sammen. Tanke, følelse og vilje i en helhet. Det sansende menneske i livets dans.

Syvåringen, vi har fått ansvaret for, drømmer om slott, prinser, prinsesser, troll og heltedåder. Vi skal aldri ta drømmen fra en skoleunge. I stedet skal vi svinge tryllestaven, gjøre den sann.

Klasserommet er slottet, og det er fult av skatter. Det er bare til å plukke dem med seg og ta dem med ut i livet.

  Babyer er sansende små vesener. De strekker sine armer og hender, føtter og tær ut mot verden.  Erfaring på erfaring. Ungen bygger sitt jeg. Tanker, følelser og vilje, satt i gang av våre erfaringer. Vi som er babyens omverden, kommuniserer med babyen, pludrer og ler, smiler, snakker og synger. Ungen er ikke. Ungen blir til ved samspillet mellom oss. En kjærlighetens spire til livet.

   

Barn trenger øvelse sier man. Slik begrunner man hjemmearbeid. Min personlige mening er at ingen syvåring skal ha lekser som ikke er frivillige og motivert av deres indre vilje til å utføre dem.

Barn trenger øvelse, begeistret øvelse sammen med andre. Mennesker som har det moro sammen og som lærer.

I mikroflyt er eleven optimalt sansende og læringspotensialet på sitt høyeste. Det skal utnyttes. Å hoppe tau er en utfordring for mange barn. De mest hodeflinke er ikke alltid blant de mest rytmiske. Alle sliter, øver, lærer og har det gøy på ulike måter. Hukommelsen stimuleres. Vi husker.

   
Det er slett ikke alltid at resultatet blir sånn som læreren tror eller har planlagt på forhånd. Det som er opplagt for voksne er sjelden opplagt for unger. De voksne vet hvilke erfaringer de vil at ungene skal høste fra leken. Ungene høster det som passer dem. Vi må tilby en variert tallerken av muligheter så de kan plukke til seg det de trenger. Mikroflytøvelsene må avrundes ved at det sittes på pult. Vi undrer sammen på hva vi faktisk har lært. Læreren slår fast hvilke erfaringer vi har gjort. Det gjøres slik at unger med sårbarhetsfunksjoner og unger med spesifikke språkvansker også får det med seg, knytter det til hva vi har erfart. Vi ønsker oss aha opplevelser. Dersom vi ikke får dem, leter vi etter enda klokere formidlingsveier.

  Vi sier ofte at det er så gøy for syvåringer å leke. Selvsagt er det så. I skoletiden skal leken være rettet mot faglige utfordringer. I friminutt og andre steder leker  ungene hva de vil. Skole er arbeid. Tilrettelagt lek for læring er arbeid. Den skal ha en hensikt. Ungene skal lære i skoletiden. Det en hensikten. De skal lære fag.

Vi driver ingen barnehage i klasserommet for syvåringen, absolutt ikke. For seksåringen gjør vi forhåpningsfullt det. Øvelseslek krever grundig planlegging fra lærerens side. Man må hele tiden ta hensyn til hvor elevene befinner seg i sin mestring av ferdigheter, at kunnskapen organiseres i symboler på innsida av hodet.

Det er krevende å ha en klasse i lek. Ja, men vi har ikke råd til å la være. Har man lyktes, kan man se ungene ta med seg lekene man har konstruert ut i friminuttene og ha det gøy med dem. Da brenner det glede i et lærerhjerte. Kanskje har man tent en ild som gjør at ungene vil gå hjem og arbeide videre med det vi har tilført. Da er det en glad dag.

























































Publisert Legg igjen en kommentar

Mikroflyt i læring.







Å klappe en delfin. Jeg var redd. Dyr jeg ikke kjenner. Jeg kjente ikke denne delfinen. Det var et fantastisk møte. Hand mot skinn. Uforglemmelig.  Mikroflyt på sitt beste. 

Unger har en tendens til å finne på små mikroflytaktiviteter når det er noe de må som de ikke nødvendigvis vil. Slik overlever de det som griper inn i deres viljesfære, slik det gjerne er å være unge.


Noen ganger forsvinner de inn i det. Det blir ekte flyt. De må skjerpe seg, sier vi. Unger har så lett for å glemme. Mikroflyt hjelper oss til å overleve hverdagen.  Barn og voksne. Små filmklipp på den indre scene.Diskusjoner med personer der inne som fortsetter virkelige samtaler.




Hjemme hos oss bodde det tre fyrer i veggen.De kom frem når det ble for rotete og ryddet som bare fy. Jeg ville jo gjerne ha dem frem både titt og ofte. Det var veldig praktisk med disse typene.

Det gikk ikke. De kom når det var behov for dem. Sånn var det med den saken. Vi voksne ante ikke hvor de var kommet i fra. Det var trist for ryddigheta den dagen de tok sin hatt og dro, falt for aldersbarrieren så og si.


Jeg håper de dro til et annet hus, til nye vegger hvor det var behov for dem.

Skoleunger skal lære mange regler. Det er viktig at reglene er godt forberedt. For som med regellekene, når det først er en regel, må den alltid følges. Ingen forhandlingsrom. Likt for alle. Mikroflytaktiviteter er gull for foreldre og gull for lærere.

Syvåringer er lekne. Hvis skolen er trygg, er de heller ikke flaue. De blir med på hva som helst som er gøy, en veldig takknemlig materie å jobbe med.

Hodeflinke barn er ikke noe problem. Fortell dem en regel, de husker den, klarer seg bra! De kjeder seg kanskje, men de lærer det de trenger å lære.

Så er det oss andre. Vi som trenger mer substans. Øve og øve. Da tar vi frem gullet. Mikroflyt satt i system.

Det vil styrke elever med ulike sårbarhetsfunksjoner og eventuelle spesifikke vansker. Vi vet ikke alltid hvem de er. De skjuler seg.




Lyder, fonemer, ord, skriftspråk, vokaler og konsonanter. Et spennende utgangspunkt for lek. Det kan gjøres på mange måter.

Jeg velger meg orkesteret. Vi skriver en spennende setning på tavla som en unge har skrevet eller som læreren finner  på.

Vi leser lyder, ikke ordmeninger. Oppgaven er å synge lyder. Det er helt umulig å synge lyden D. Man kan lage taktfaste greier med den. E. Man kan synge nesten hva som helst på E. Rene arier til og med. T. Det er umulig å synge på T. Morsomme rytmer kan det bli. Ikke den minste hjelpelyd er lov. Det er faktisk helt forbudt. DET er et morsomt ord. Den siste lyden høres ikke. Vi blir oppmerksomme på hvor lydene sitter i munnen.


Norsk er jammen et pussig språk. Lyder som ikke høres. Tungvindt. Man kan reflektere mye over sånt. Sånn er regelen. Vi må øve lenge før det blir et skikkelig musikkstykke selvsagt. Øve og øve. Forskjellen på konsonanter og vokaler.

Vokalene er lette å synge på. Lufta presses ut på forskjellig vis. Konsonantene er nesten umulige. Det er ikke helt riktig. M og N er summe lyder. Vi kan synge som bare det på dem, men vi kan ikke flytte leppene. Lufta beveges inn i munnen, i hulrommet.

H da? H er som et pust. Hvorfor i alle dager skal ordet hjemme ha en H. Det er jo helt bortkastet. Vi sier ikke H i hjemme. Jo hvis vi lytter godt så gjør vi det. Det er et lite pust foran, et pust som ikke er i jordbær. Hjem er trygghet.

Refleksjoner og refleksjoner. Lek med lyd. Et orkester av lyd. Vi blir flinke og setter til dirigenter. En for hver bokstav i setningen. Med en lang setning kan det bli skikkelig livat og morsomt. Barn med spesifikke språkvansker høster gull. Vi andre også selvsagt. Uansett er det knakande morsomt.



 

Barn med spesifikke språkvansker trenger all hjelp de kan få. De har problemer med etterslepet av lyder som blir sagt høyt eller som vi tenker, den fonologiske sløyfen. Den fungerer dårligere enn hos andre eller er helt fraværende. Det innvirker på alle fag dersom pedagogene ikke tar hensyn til det. Lærere bør derfor gjøre det til en regel og alltid ta hensyn til denne og legge opp all undervisning slik at den forsterkes, får hjelp. Dersom du mistenker eller vet at elever har spesifikke språkvansker, gå en tur ned til pulten og gjør deg sikker på at de har fått med seg hva som foregår. Lær dem strategier for lesing slik at de trekker sammen tre lyder og lar det bli en fonemisk enhet før du går til de neste lydene i ordet. Hjelp dem å holde fast til de klarer det selv.

    Barn hater å være annerledes enn andre, enn flertallet. Å ikke være som andre, å ikke mestre som andre er en dyp frykt i alle mennesker. Skap et mentalt rom i klasserommet der man fokuserer på forskjelligheter og gjør det til noe bra. Noen kan ditt og andre kan datt. Suksess kommer av fokus og hardt arbeid. Vi har forskjellige interesser. Alle øver. Skryt av mestring og ferdigheter selv om de ikke er direkte knyttet opp mot fagene.
Gjør aldri det motsatte. Den som ikke har noe godt å si kan holde kjeft.

Personlig tror jeg det er viktig å snakke om ulike vansker med eleven det gjelder. Da blir det enklere å imøtekomme behov. Dersom foreldrene går med på det, er det en fordel å kunne snakke åpent om alt i klasserommet. Da blir det enklere å styrke hverandre. Det krever at man kontinuerlig driver et arbeid med miljøet og elevenes sosiale kompetanse. 

  Spesifikke språkvansker griper inn i alle fag. Det må legges inn en stor innsats i opplæring av basisferdigheter. Alt en gjør i småklassene, vil bringe frukt på senere trinn. Lek med lyd, lek med tekst, lek med tall. Det er så gøy. Læring skal være moro. Ingen skal frykte noe som helst av det som foregår i klasserommet. Det skal være trygt å gjøre feil, ikke mestre, ikke få til. Det skal være lov uten at noen setter merkelapper på en.

 I et klasserom er alle på vei til å få til noe annet enn de kunne før. Det er jo hele vitsen. For noen tar det lenger tid enn for andre. Vi har god tid. Selvsagt har vi det. Egentlig har vi hele livet på oss.

Å være lærer innebærer mye prøving og feiling. Det er gøy da, finne nye måter, en skattejakt etter det som lykkes. Verden har utfordringer. Å nettopp det gjør det gøy å leve, finne flyt.


En førsteklassing en gang på den første skoledagen hvisket bekymret. «Vet de at vi ikke kan noe.»

























































Publisert Legg igjen en kommentar

Hvordan få til flyt i læring.





Læreren er den viktigste læringsagenten i klasserommet. Jeg slår det fast.  Barn blir født. Fra første stund lærer de. De lærer av menneskene som er rundt dem. De lærer ikke det vi ønsker at de skal lære av oss, det vi mener å lære bort. De lærer ut fra hvem vi er, hvem vi virkelig er.

Man føler seg noen ganger ubehjelpelig som foreldre. Ungene ser rett gjennom oss. De ekte oss. Ikke den versjonen vi velger å vise verden. Derfor handler det å være lærer i stor grad om å utøve selvoppdragelse.

Syvåringene elsker de ekte oss, liker de ekte oss. Gjerne helt uten forbehold. Syvåringer er glad i folk. Vi lærer ungene fag. Det er vår oppgave. Så lærer vi dem alt det som bare er oss.

Den dype læringen, den som fester seg i hukommelsen, krever at ungene våger å være ekte versjoner av seg selv.  Det krever at jeg er en sann versjon av meg selv. Jeg må våge det, i forhold til meg selv, i forhold til kolleger, stå der med mitt sårbare selv.

ingen mennesker er. Vi er hele tiden i ferd med å bli noe annet, utvikle oss, vokse. Læringen skal ikke være en tvangskappe, men en arena for vekst. Elevene skal kunne vokse med kunnskapen de tilegner seg, i sitt eget tempo. Vi skal alle kunne vokse. Elever og lærere sammen.




Unger skal kunne plukke kunnskap fra livets kake. Det de trenger. Pedagogos er et gresk ord. Det betyr den som leder gjennom byen. Slaven som fulgte guttebarna gjennom byen til gymnasiene. Der trente de kroppen gjennom fysisk aktivitet. På veien gjennom byen så de det ekte livet.

I klasserommet befinner det ekte livet seg ikke. Det er en arena for et sammenpresset sosialt liv, der det forekommer kunnskapsformidling. Abstrakte begreper utvikles og systematiseres, på bakgrunn av konkrete erfaringer fra det virkelige livet.

Det går ikke an å skille fagene fra det andre. For syvåringen er det ett og det samme. Ekte læring skjer der hjerter møter hjerter, i det som betyr noe for ungene. Når sanne mennesker møter hjerter, da griper det tak.



Selv om en av lærerens oppgave i klasserommet er å vise sitt sanne jeg, er det ikke læreren som er i fokus. Læreren er tjeneren som, gjennom sitt autentiske jeg, systematisk bringer vår kulturs abstrakte kunnskap til elevene

Læreren skal ikke bringe sine personlige behov eller utfordringer i inn i klasserommet. Lærere skal øse av sine erfaringer for å assistere elevenes læring. Alltid ut fra elevbehovene. Aldri ut fra seg selv. En lærer skal være et tjenende menneske som stiller sin viten, sine følelser og sitt hjerte til disposisjon for elevene så de kan lære. På en måte kan det virke som en selvmotsigelse. Å være pedagog er et yrke. Et arbeid skal være lystbetont, gi flyt.

Planleggingen kan gi flyt. Det er viktig å være lur, legge gode planer. Under selve undervisninga, kan det absolutt være flyt. Det er flyt fordi man får delta i elevenes suksess når man lykkes i å tenne ilden, slik at de lykkes.

Lærere er like vidunderlig forskjellige som elevgrupper, ja som resten av verden. Vi er ingen ensartet masse. Når vi skal være våre sanne selv, og benytte våre ressurser optimalt, kan vi heller ikke undervise likt. Vi kan sørge for at ungene kommer ut med et tilnærmet likt faglig utbytte. Dersom vi skal utnytte lærernes ressurser fullt ut, vil veien dit være forskjellig.


Created with GIMP


For tida har jeg opplevd at det er et mål at det skal være likt på klassetrinnene, noen steder. Alle skal få det samme. Derfor holdes det klassetrinnsmøter. Selvsagt må det holdes samarbeidsmøter på trinnet. Ungene på trinnet har de samme utfordringene. Vi skal samarbeide om skolemiljøet og fagproblematikk, men ikke for å gjøre det likt. Da utnytter vi jo ikke lærerressursene.

De bør utnyttes optimalt. Samfunnsøkonomisk har vi ikke råd til noe annet. Vi bør bistå hverandre i å gjøre det vindunderlig forskjellig, bruke våre sterke sider, være ressurser for hverandre.

  En lærer kan være svært god til å spille fiolin eller gitar. Kanskje ønsker personen gitarer eller fioliner til hele klassen for å løfte undervisningen til nye høyder gjennom diverse flyt og mikroflytopplevelser.


Da må vi skaffe instrumenter nok. Klasser som ikke har en slik lærer, får ikke dette. De får noe annet. Dersom en lærer er god på piano, eller ønsker å benytte piano, bør det absolutt skaffes et piano til klasserommet. Maleutstyr, leire, trebehandling. Ikke for å undervise i kunsten. Det må gjøres med faglærer og være likt for alle, men for å benytte lærerkompetansen til pedagogiske gevinster. Fantasien er den eneste begrensningen her.

   
Jeg ville ikke trenge mye av dette. Derimot ville jeg trenge rekvisitter, kostymer, sceneløsninger, scenetepper, scenemateriell. Man har trolig scene i et fellesareal, men den kjemper alle om. I klasserommet er det tilgjengelig når man trenger det, når noe oppstår, for det er da det trengs. Skoleadministrasjonen må bidra med utstyr læreren mener å trenge for å kunne drive en flytpreget undervisning. Aldri likt. Bare vidunderlig forskjellig. En verden av forskjellighet. Like forskjellig som naturen selv. Der ungene kan hente det beste vi har å tilby. Flyt i læring.


Undervisningskunst. Klasserommet skal være som en beriket blomstereng.


Ungene fortjener mer enn et skyggeteater av felles praksis, mer enn en nivellering til et minste felles multiplum.